I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
For tiden leser jeg en bok som heter “Supercrunchers – how anything can be predicted”, av Ian Ayers. Boken gir eksempler pÃ¥ hvordan man i dag, med moderne programmer og mulighet til Ã¥ behandle store mengder data, finner mønstre i menneskelige beslutningsprosesser og dermed er i stand til Ã¥ benytte seg av det. Enten med kommersielle formÃ¥l, eller til hindre unødvendig dødsfall pÃ¥ sykehus. Mer om det en annen gang, og over til noen som har gjort det, og bruker disse teknikkene. Det stÃ¥r det en artikkel om i New York Times.
Nemlig eHarmony, en amerikansk date-tjeneste på internett. Hos eHarmony kan du ikke klikke deg rundt på ulike profiler, og velge selv. Der svarer du på en 258 spørsmåls personlighetstest, og så finner selskapets løsnings-algoritme potensielle partnere for deg i stedet. Testen og algoritmen er basert på psykometriske data, blant annet hentet fra en undersøkelse av 5.000 par, der man ga gifte par personlighetsspørsmål, og så på hvordan svarene samvarierte med hvor lykkelige de var. Av dette laget man en algoritme, som matcher mennesker basert på 29 grunnleggende trekk, som sosial stil eller emosjonelt temperament og så videre. Kjernen i algoritmen er at like barn leker best.
Og de hevder å ha suksess. De hevder å stå for 2% av alle giftemål i USA i fjor. 19 millioner mennesker har svart på spørrreskjemaet, og uansett sitter selskapet på en gigantisk database og har muligheten til å raffinere algoritmen ettersom de får erfaringsdata.
I tidligere tider, og tildels enda i andre samfunn, ble ekteskap arrangert av foreldre, slektninger og eldre med livserfaring. “Once upon a time, finding a mate was considered too important to be entrusted to people under the influence of raging hormones.” SÃ¥ kom kjærlighetsrevolusjonen, og de unge skulle styre hve de giftet seg meg etter eget forgodtbefinnende. Det er slik vi vil ha det, ingen besserwissere skal komme og si at vi ikke vet vÃ¥rt eget beste, kjenner oss selv, og vet hva vi vil, ikke sant. Neggu. Me Juliet, You Romeo, sier vi, og kaster oss ut i markedet for Ã¥ finne en partner. HvorpÃ¥ vi raskt eller litt mindre raskt gÃ¥r pÃ¥ trynet. Igjen.
Vi strømmer til disse dating-tjenestene. I horder. Jakten på kjærligheten er det mulig å tjene store penger på. Det har noen skjønt.
Og det vi da gjør, om vi for eksempel logger inn og betaler vårt 50$ eller så hos eHarmony (eller i vårt tilfelle hos f.eks. q500), er å la datamaskin-mamma og algoritme-pappa ordne opp for oss. Vi skjønner at vi ikke skjønner bæret av dette med å finne en partner, og søker hjelp hos psykologer, statistikere og løsningsalgoritmene deres. I tidligere tider var det foreldre og eldre kloke mennesker. Nå bruker vi maskiner, og ser gjerne ikke at det vi gjør er å si at vi ikke stoler på egne instinkter, eller på at Amors tilfeldige pil skal fly forbi. Vi lar andre arrangere for oss.
Nå er det foreløpig ikke vitenskapelig testet om det faktisk funker, men det som er testet er at vi ikke er alt for flinke til å finne rett type selv. Vi skjønner ikke vårt eget beste. For som det sies i artikkelen i New York Times:
Until outside scientists have a good look at the numbers, no one can know how effective any of these algorithms are, but one thing is already clear. People aren’t so good at picking their own mates online. Researchers who studied online dating found that the customers typically ended up going out with fewer than 1 percent of the people whose profiles they studied, and that those dates often ended up being huge letdowns. The people make up impossible shopping lists for what they want in a partner, says Eli Finkel, a psychologist who studies dating at Northwestern University’s Relationships Lab.
“They think they know what they want,†Dr. Finkel said. “But meeting somebody who possesses the characteristics they claim are so important is much less inspiring than they would have predicted.â€
The new matchmakers may or may not have the right formula. But their computers at least know better than to give you what you want.
Kanskje det er sant, det? Kanskje det til og med kjennes litt ut som “Been there, done that, have the t-shirt and the hat to prove it”. Jeg skulle i sÃ¥ fall være overmoden for eHarmony, ettersom jeg beviselig ikke har fikset dette selv, basert pÃ¥ egen intuisjon. Og da jeg skrev om q500, avsluttet jeg med Ã¥ rope pÃ¥ hjelp fra mamma og pappa. Kanskje jeg hadde hørt pÃ¥ meg selv? Selv om jeg altsÃ¥ skrev en svært harselerende trÃ¥d om stedet, da. Jeg vet nok ikke mitt eget beste. Eventuelt er jeg for sta. Det var bare det at alle svenskene der inne gikk meg pÃ¥ nervene. Og ingen matchet særlig bra heller.
Ikke vet jeg, men Rolling Stones sa det jo så bra, en gang på 60-tallet:
You can’t always get what you want
You can’t always get what you want
You can’t always get what you want
But if you try sometimes you might find
You get what you need
Datingselskapene skjønner hva vi trenger, og at vi ikke bør fÃ¥ det vi vil ha. En algoritme er smartere enn oss, noe som er en litt skremmende tanke, mÃ¥ jeg si. Men… om jeg ikke blir Ã¥ høre fra pÃ¥ en stund, er det fordi jeg sitter og besvarer eHarmonys 258 spørsmÃ¥l, mens jeg kaller websiden for
Mamma!
[youtube]Y0nwFrrB-CM[/youtube]
Søtt det der. Man skal alltid finne den rette. Å være den rette er avleggs.
:o) Det der er vel to sider av samme ligning, Milton. Ingen er den rette med mindre det er gjensidig.
Mon tro hvordan det blir med følelsen av eierskap til noe man har latt en maskin velge for seg?
Dårlig, tror jeg. Da har jeg mer tro på verdien av å tatt egne valg.
På den annen side. Programmet hjelper deg bare med å finne mulige kandidater. Du må selv velge om du vil date, om du vil satse, og om du tør å stole på om kandidaten har matet programmet med riktig info. Eller om han er en lurendreier.
Til syvende og sist må man bestemme selv, uansett.
Det at mange strømmer til disse matching-tjenestene er vel også et uttrykk for at mange av oss er, i varierende grad, usikre på våre egne vurderinger og valg. Noen spør foreldre, søsken eller venner, noen sverger til astrologi, og noen spør datamaskiner.
Hvor treffsikre datamaskinene er blir også diskutert i Supercrunchers, og uansett hvor mye personlighetstester og statistisk matching kan ha for seg så er algoritmene veldig avhengige av hva slags mål de forsøker å nå. Er målet at par gifter seg, er målet at de forblir gift, eller er målet at de forblir lykkelig gift? (Noen vil vel si at mye er gjort bare disse programmene klarer å sortere vekk de som dropper ett forhold så snart de får det for seg at de har møtt et nytt menneske som kanskje er mer spennende.)
Uansett, datamatchingen foreslår kun en overkommelig kort liste med alternativer. Det er den akk så feilbarlige menneskelige vurderingen eller følelsen som må ta det endelige valget.
At noen (muligens mange) ønsker seg noe helt annet, i allefall på kort sikt, enn hva som er et lurt valg på lang sikt, tror jeg så gjerne.
Goodwill, jeg klarer ikke å se det annerledes enn at det å la en maskin velge, ikke helt fungerer, nei. Man må definitivt bestemme selv, og ta beslutningene selv. Dessuten fanger ikke dataprogrammer opp denne mystiske kjemiske greia, som gjør at det bærer eller brister.
Håkon, eHarmony har jo bestemt seg for at like barn leker best, for eksempel. Algoritmen finner matcher basert på den målfunksjonen. Muligens er det riktig for noen, men for andre vil det ikke være det.
Men ja, vi leter ikke alltid etter det vi trenger. Det er kanskje det nyttigste fra det som ble gjengitt i NY-times Рvi kjenner ikke oss selv alltid s̴ godt som vi tror.
Like barn leker best – eller motsetninger tiltrekker hverandre?
Sannsynligvis alt fra det ene til det andre, eller begge deler. For eksempel er det slett ikke sikkert at det å ha felles interesser er avgjørende, selv om det selvsagt er fint å kunne drive med en del av de samme tingene. Noen ganger kan det være en fordel at man har ulike arenaer også.
Derimot tror jeg det er ganske avgjørende at man har samme grunnleggende livsfilosofi og noen felles mål for livet.
Jeg tror det går mest på personlige egenskaper, Goodwill. Altså en som er introvert, bør finne en som også er det. Men jeg er ikke sikker på at det nødvendigvis er så bra? Jeg tror dynamikken mellom mennesker godt kan tilsi at den introverte kanskje kunne få mye ut av heller en som er annerledes, enn en som er lik.
Noe av basisen for tankegangen er vel dessuten at vi ikke utvikler oss gjennom livet. Det tror jeg vi gjør, i hvert fall til en viss grad.
En artig faktor som ble nevnt i artikkelen er “relationship skills”. Du vil da altsÃ¥ matche to som er dÃ¥rlig utrustet nÃ¥r det gjelder Ã¥ være i forhold, med hverandre. Hvor lurt er det, egentlig?
Jeg tror som deg at det som er aller viktigst er at man har en livsfilosofi som ligner og at man er i stand til å etablere felles mål.
*host* Jeg synes synd pÃ¥ den stakkaren som “trenger” meg! *knegg*
Jeg er heeelt sikker på at noen trenger deg, Pitbull-Turid!
Meg derimot… :o/
SÃ¥sÃ¥! Du er ei fabelaktig dame, Isk! Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er masse menn der ute som “trenger” deg, de har bare ikke skjønt det!
Men sÃ¥ var det det da, at de som trenger en ikke nødvendigvis er de man bør satse pÃ¥. 😉
Hjelpes, at det skal være sååå vanskelig!
Så du forresten Sally Gray som datet 50 menn på 10 uker foran kameraet?
Ja, jeg s̴ litt p̴ den serien Рog du verden, det hadde ikke jeg orket alts̴. Det blir jo samleb̴ndsdating s̴ det holder. Men jeg fikk ikke med meg slutten Рfant hun noen mann til slutt?
Vaaaanskelig, er det, vaaaaanskelig!
(De kan godt trenger deg litt, bare ikke hele tiden og enveis :o) )
Nei, det ble ikke noe mann på Sally. Og 50 menn på 10 uker var nok passelig slitsomt. Men det var jo et par-tre av de karene som var lovende.
Jeg kan ikke helt skjønne at hun ville greie å finne ut av 50 menn på 10 uker, så det er vel ikke så rart om det ikke ble noen mann på henne. Det krever jo litt dybdeanalyse.
Jeg så noen som jeg ville ha syntes var veldig lovende i hvert fall :o)
Nei, og det må jo bli litt kleint å være mann og vite at man er på samlebånd OG at alt blir filmet og dokumentert og skal kringkastet til HELE verden også. Førstedeiter kan jo være kleine nok som det er om man ikke har et filmteam som bivåner det hele. *hikst*
Men jeg vet jo ikke hva som har skjedd i etterkant. 😉
Han kunsteren som dro til Spania var jo veldig sjarmerende.Er det ikke slik at samlebåndsdating gir større uttelling i form av dater en vanlig online-steder. Noe med at man velger flere når man ikke må fylle ut lange lister med krav først? Det var en annen artikkel i NYTIMES om dette, http://www.nytimes.com/2007/04/10/science/10tier.html?_r=1&fta=y&oref=slogin
laaaangt nede på siden.
Jah, filmteam på første date vil vaffal ikke jeg ha, Pitbull-Turid! Det går jo oftere galt enn ikke, og da er det greit å slikke sine sår i fred.
Kunstneren fikk jeg ikke med meg. Derimot en arkitekt… tror jeg det var.
Det er mulig det, Bluebird. Men jeg tror ikke jeg er laget for det, altså. Det høres overmåte sliitsomt ut.
Tipper speed-dating ville føles omtrent som å tivoli i gamle dager, moro til å begynne med til man har fått for mange sukkerspinn.
Men på den andre siden, at NYTIMES tok ned pay-wallen har løftet avis lesing på nett til nye høyder for meg, og det er ikke datingartiklene jeg sikter til
Jepp, det synes jeg var en god beskrivelse av speed-dating, Bluebird.
Du og jeg er nok omtrent like lykkelige over at NYTimes friga artiklene sine. Det er en eminent avis. En slik skulle vi hatt i Norge.
Det virkelig skremmende der ute er forventningsnivÃ¥et ivaffal kvinner har til sine partnere. Der skal det være slank og intelligent og ærlig og intens og i god jobb og litt kinky og over 180 og kunne kjenne pÃ¥ følelsene sine og i det hele tatt en hele masse ladede krav. Friker ivaffal meg ut med en sÃ¥nn intens kravmentalitet. Hva er gæli med kun “god kjemi”?
NÃ¥r blei forresten “Date” og “dating” norske ord, o riksmÃ¥ls-beskytterinne?
Jeg har ikke opplevd kvinners forventningsnivå generelt som skremmende, særlig ikke sammenligner med forventningene til mange menn. Hvilke egenskaper som enkelte, både kvinner og menn, vektlegger kan derimot overraske (om man ikke er lettskremt).
Martin, jeg vet ikke hva slags kvinner du har kartlagt forventningene til, men det der er ikke helt gjenkjennelig.
Date og dating kan godt byttes ut, om noen har et godt forslag til norske versjoner.
Jeg tror forventninger er ganske likelig fordel, kjønnsmessig, Håkon. Det kan nok overraske begge veier.
På den annen side er det jo også andre ting ved den manuelle seleksjonen som man går glipp av ved slike automatiserte tjenester. Før blink gikk hen og ødela seg selv var det vel ikke mer enn 4-5 % av de jeg traff som det ble noe seriøst ut av, men til gjengjeld har det da blitt masse varige vennskap i lengden av det. Slike ting ville vel e-Kirsten Giftekniv neppe kunnet forutse.
Jeg gjør som Milton foreslår og er den rette. Så får det være opp til det motsatte kjønn å finne meg.
Og “date” pÃ¥ norsk er vel “stevnemøte”? Et altfor lite brukt ord i mine øyne.
En annen ting disse nettstedene aldri vil kunne emulere er jo alle de tilnærmet umerkelige luktene og kjemiske reaksjonene som skjer når to mennesker møtes. Det er kanskje litt derfor mange nettforhold ikke klarer seg i det virkelige liv? Uten å ha prøvd nettdating tror jeg at virkeligheten har fortrinnet i alle fall en stund til
Luka, det er synd at de har herpa Blink. Jeg ser du er emigrert til Facebook. Forskjellene pÃ¥ Blink og lignende og Welcome to the machine-tjenester, er nettopp at du kan finne venner der. PÃ¥ WTTM-tjenester er det jo kun Ã¥ finne det “store” som gjelder. Det blir noe panisk over det hele.
Sett deg ned og vent til den rette finner deg du, Weinberg :o) Og nei, kjemien kan ikke disse stedene på noe vis bidra med, og det er jo den som gjør at det bærer eller brister. Jeg stemmer også for virkeligheten.