Welcome to the (dating) machine

Siden jeg er av de som i perioder rastløst søker Den Store Kjærligheten, er jeg til tider pÃ¥ jakt etter nye online datingtjenester, nÃ¥r suksessraten i de eksisterende ikke er imponerende høy. I og for seg vil det si omtrent hele tiden. Det er bare sjelden jeg gidder Ã¥ prøve nye konsepter, for det viser seg jo som regel at det er “same shit, new wrapping” det meste av det. Det er de samme gamle trynene jeg har sett før. Og det skal gudene vite at det sier sikkert angjeldende gamle tryner om meg ogsÃ¥. For jeg har jo sirkulert i et par Ã¥r, jeg ogsÃ¥. “Oh. Hun derre med diktene”, tenker jeg de sier. Eller som en sa en gang: “Oh. Isdamen”.

Online-dating føles i perioder som et eneste langt “Leisure Suit Larry Looking for Love in all the wrong places”-spill. De som har noen Ã¥r pÃ¥ baken, og fikk bæretillatelse pÃ¥ PC-tastatur pÃ¥ slutten av 80-tallet, husker helt sikkert Larry. Spillets mÃ¥l er Ã¥ hjelpe Larry med Ã¥ finne kjærligheten, eller strengt tatt til Ã¥ fÃ¥ seg et nummer.. Men Larry er til dels en dust og til dels har han utrolig uflaks, og roter seg oppi de mest utrolige og pinlige situasjoner pÃ¥ sin vei til Kjærligheten. Han ser virkelig pÃ¥ alle tenkelige og utenkelige gale steder. Han forsøker seg pÃ¥ hoteller, cruiseskip, kasinoer og selvsagt i syden.

Ikke ulikt datere altså, som hopper fra tjeneste til tjeneste i forventning om at på det neste stedet skal det være mulig å finne mannen med stor M eller kvinnen med stor K. Subsidiært få seg et nummer for de som, ikke ulikt Larry, er ute etter det først og fremst..

Jeg har fast bopel og betaler et visst tidende til Blink, ettersom det er der jeg liker meg best. Innimellom blir jeg imidlertid lei, og da sneier jeg innom andre tjenester. Det gjorde jeg her for en stund siden, da jeg oppdaget den grovt overprisede nye tjenesten til Dagbladet, Hei! Det var definitivt “Same shit, new wrapping”, og det er nok en varm dag i helvete (NB: det er bevist at det er kaldt i helvete) før jeg har tenkt Ã¥ bruke 179 kroner i mÃ¥neden for Ã¥ se pÃ¥ de samme trynene som jeg har sett 100 ganger før.

I gÃ¥r kveld snublet jeg uforvarende over q500. Nok en portal, men en som frister med noe litt spennende. Tenkte jeg i hvert fall i utgangspunktet. Personlighetstest. Og deretter matching med spretne datere, basert pÃ¥ det man svarer pÃ¥ testen. “Ahhh, endelig skal jeg finne den perfekte mannen for meg”, tenkte jeg og logget med fornøyd inn. Og etter Ã¥ ha fylt ut hele profilen, med diverse greier om det aller meste, slapp jeg inn i det aller helligste og fikk lov til Ã¥ ta personlighetstesten. Den var lang som et vondt Ã¥r, og innehold en del mer eller mindre velformulerte spørsmÃ¥l. Jeg vil tro det tok meg omtrent 45 minutter eller sÃ¥ Ã¥ fylle den ut.

Men sÃ¥ kunne matchingen begynne! Det vil si etter at jeg hadde lagt inn litt i profilteksten min. Og lagt ut bilde. Noe som er en rimelig tungrodd sak pÃ¥ q500 – siden alt av bilder og tekst skal godkjennes. Det slÃ¥r meg at de dermed neppe kan ha særlig mange kunder, for hadde godkjenning av profiltekst vært policy pÃ¥ Blink, med noen hundre tusen brukere, sÃ¥ mÃ¥tte de vel ha omtrent 1.000 blinksjefer. For du kan altsÃ¥ ikke endre en eneste liten bokstav eller legge til et komma i den teksten, uten at den mÃ¥ gjennom godkjenning. PÃ¥ meg virker det noe overdrevent og veldig barnehagementalitet. Jeg undres pÃ¥ hva som ikke er godtagbart i en profiltekst? Noe sier meg at en eneste antydning om sex eller noe som ikke er politisk korrekt, vil slÃ¥s hardt ned pÃ¥. Denne portalen vil nok bare ha snille og kjekke datere som medlemmer.

Det første jeg la merke til var at det av en eller annen grunn så ut til å være stort sett svensker på q500. Ikke at jeg har mye imot svensker, men det er en fordel at drømmemannen ikke bor 70 mil unna. Litt vrange har jeg vel når det gjelder svensker også, de er jo ofte veldig eplekjekke og kvikke, og det er ikke jeg. Og altså, jeg vil helst treffe norske menn. Ikke er det mange online heller. Noe som tyder på at tjenesten er ny, og sannsynligvis startet i Sverige, deretter er en norsk filial opprettet.

Tilbake til matchingen. Her er en stakkars dater tildelt noen veldig nyttige hjelpemidler til å skille klinten fra hveten. Jeg så fremtiden og mulighetene lyst og forventningsfullt i møte. Finn mannen for meg, kjære vakre og kloke datamaskin!

Enkelt nok er det bare Ã¥ klikke pÃ¥ et profilbilde, og sÃ¥ kommer teksten “Matcher vi” opp. Jippi! SÃ¥ jeg begynte Ã¥ klikke pÃ¥ ulike profiler. Og kom veldig raskt ned pÃ¥ bakken igjen. For det var stort sett begredelig lite match i den maskuline beholdningen pÃ¥ q500. Spesielt elendig var det pÃ¥ kategorien Sex. Jeg er av datamaskinen kategorisert som “lukket” nÃ¥r det gjelder sex, og de skyldes nok først og fremst at jeg krysset et betuttet “Nei!” pÃ¥ spørsmÃ¥l som gikk pÃ¥ turning i taklampen (har ikke, kan ikke, liker ikke), sexhjelpemidler (menn er morsommere enn dildoer), og jeg liker ikke tanken pÃ¥ hÃ¥ndjern og pisker og slikt noe. Dertil krysset jeg av at jeg ikke liker utroskap eller partnerbytte, noe som selvsagt utelukker alle Norges Swinger-menn. Og det kan jeg faktisk leve med.

Men, menn på q500 ser tydeligvis dette helt annerledes enn meg. For jeg matcher ikke noen på sex, som jeg matcher på biofakta (høyde, bredde, hårfarge/lengde, øyenfarge), verdier og interesser. Så om jeg slår meg sammen med disse mennene vil det bli bare snakking, ikke noe action. Og jeg vil ha action også! Og gudene skal vite at det vil garantert herrene også, tatt i betraktning hva de har krysset av på de spørsmålene der jeg har gått den kjedelige veien.

Typisk q500-match for Iskwew:

Og det er også et spørsmål om det er slik at like barn leker best. Altså; om jeg finner en med full score, så vil jo det si at han er en maskulin kloning av meg. Og er det virkelig det jeg vil ha? Det tror jeg ikke. Riktignok vil jeg gjerne ha en kloning av meg når det gjelder utroskap og sånt. Men bortsett fra det er det fint med menn som ikke bare leser Finansavisen og skriver dikt på kveldstid. Det gjør jeg jo allerede, og trenger andre impulser enn det. Bortsett fra fanatisk heiing på Vålerenga to dager i uken, med påfølgende krampegråt når de taper en kamp. Eller motorsykler som hovedinteresse utover det. Det trenger jeg ikke. Men friske nye impulser og innspill trenger jeg. Så kan jeg telle penger og skrive dikt.

Og noe alle jo vet, eller i hvert fall burde vite, er at datamaskiner er tjukke i hodet som en velfødd julegris. Og det er nok dessverre slik at det hjelper ikke å ha personlighetstestmatch på folk man ikke har møtt. Siden det kan gå til helevete med dunder og brak når man møtes, og forventningene, som jo fort kan skrus opp i skyene av en slik perfekt datamaskinmatch, viser seg å ikke slå til.

Så *sukk* Jeg har nok ikke mer funnet løsningen på å finne Den Store Kjærligheten denne gangen heller. Jeg har egentlig bare kommet ut av opplevelsen med forståelsen av at mitt forhold til sex og menns forhold til det samme er ganske forskjellig. Noe som ikke burde være en bombe, i og for seg, det har jeg jo skjønt for lenge siden. Det er bare littegrann trist å se det bekreftet i en lang og begredelig rekke av matcher på q500.

Kjære mamma og pappa, jeg er for arrangerte ekteskap. Finn en mann til meg dere, dere vil meg jo bare godt. Og kan jo vanskelig ha dårligere suksessrate enn avkommet.