Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Når samarbeidet med eksen ikke fungerer

26.01.08 i Mennesker

En kvinne har skrevet inn til Frode Thuens spalte i A-magasinet. Hun har fått ny samboer, og har samtidig en eks som ikke følger opp forpliktelsene sine i forhold til samvær med barna. Han endrer hele tiden på avtaler, og dette skaper konflikter både i forhold til eksen og den nye samboeren.

Frode Thuen gir kvinnen råd om hva hun kan gjøre. Han sier at det sjelden er slik at konflikter går bare en vei, og råder kvinnen til for eksempel å delta på et «Fortsatt foreldre»-kurs for å lære å kommunisere og samarbeide bedre. Der trenger forøvrig ikke eksen å være med, sier Thuen. Da skjønner jeg ikke helt hvordan effekten kan oppnås, for konstruktivt samarbeide må gå begge veier. Jeg har vanskelig for å se at bedre kommunikasjon kan oppnås ved at den ene parten tar ansvar for det alene.Men det er ikke det jeg tenkte mest på da jeg leste svaret til Thuen. Som dere finner her.

Det jeg tenkte mest på da jeg leste artikkelen er hva dette betyr for barna. For om situasjonen er uoversiktlig og skaper konflikter for mor, både i forhold til eks og ny samboer, så gjøre den det helt sikkert for barna. Dem nevner ikke Thuen, sikkert ikke fordi han ikke ser dem men fordi hans anliggende er å svare mor.

Disse barna har helt åpenbart både et uforutsigbart forhold til sin far, og dertil en mor som er i konflikt både med ham og sin nye samboer. Det gjør noe med barn. Mor skriver ikke noe om dette, men jeg kan i hvert fall forestille meg hva dette kan gjøre med barna. I 2006 skrev jeg en artikkel om det, basert på en artikkel i VG helg. Den sa noe om hva dette kan gjøre med barn.

I forbindelse med debatten rundt hvorvidt delt bosted skal være norm dersom foreldrene går fra hverandre, sier de fleste forståsegpåere at uansett hvilken ordning man velger, delt bosted eller den tradisjonelle samværsordningen, er det aller viktigste for barna at foreldrene samarbeider. Konflikt mellom foreldre er vel det verste barn vet, tror jeg. Fordi det skaper usikkerhet for små mennesker som trenger trygghet og forutsigbarhet. Dersom foreldrenes konflikt er svært synlig for barna, kan de dessuten føle seg tvunget til å ta stilling for den ene forelderen.

“Barnet velger den løsningen som innebærer minst bråk. De gjør det for å beskytte seg selv og foreldrene. Gjør de noe annet, kan det bli veldig vanskelig. Det er en overlevelsesmekanisme”, sier psykolog Katrin Koch.

Barneombud Reidar Hjermann har som kjent gått ut og ikke anbefalt delt bosted som norm ved samlivsbrudd. Han begrunner det med at det er individuelt hvilke barn dette passer for. Han sier blant annet følgende:

Det er ikke vanskeligere enn at de må samarbeide om å vurdere hva som er den beste løsningen for dette barnet. Når det er sagt, mange foreldre er bevisste på at det å være et barn som lever i en koffert ikke er en ideell løsning. Det er tungvint og upraktisk å bo i to hjem, jeg tror ikke foreldrene hadde holdt ut lenge med en tilsvarende løsning.

Nei, kanskje hadde ikke foreldrene holdt ut lenge med tilsvarende løsning. Tiqui har skrevet om dette, og jeg tror ikke jeg ville trives som pendler. I hvert fall er det helt sikkert slik at det ikke er alle barn som vil ha det like bra med en slik ordning. Men kjernen er nok fortsatt at det aller viktigste er at foreldrene ter seg som foreldre, og samarbeider og holder konfliktene sine unna barnas bevissthet i den grad det er mulig.

Debattene handler alt for mye om foreldrenes rettigheter, synes jeg. Fokus bør være på barns rettigheter og behov. Karita Bekkemellom gjorde dette til en likestillingssak, i sin kommentar til Hjermanns utspill:

Det er meget beklagelig at barneombudet i 2008 ikke ønsker å likestille mors og fars foreldreskap. Det blir bare én av dem som skal få retten til å ha den nære kontakten med barna i hverdagen. All erfaring tilsier at det fortsatt vil være far som diskrimineres.

Hun nevner ikke barna i det hele tatt. Dette handler ikke om å ikke likestille foreldreskap, men om ta hensyn til barns behov. Dersom delt bosted fungerer, så er det flott. Dersom det ikke gjør det, får man være sitt ansvar bevisst og finne andre ordninger. Men det man bør gjøre, er å fjerne de økonomiske insentivene til å velge den ene eller den andre ordningen. Det at så mange samværsforeldre sitter igjen som raka fant, er helt ødeleggende. Både for dem selv og deres forhold til barna.

Men tilbake til denne situasjonen som kvinnen som skrev til Frode Thuen er i. Det er problematisk for mor at livet ikke er forutsigbart, fordi eksen ikke holder avtaler. Det er sikkert problematisk for ny samboer også. Men det er kanskje enda mer problematisk for de barna det gjelder. Som ikke har en forutsigbar hverdag. De vet ikke om far vil holde avtaler.

Da jeg skulle ha barn, fikk jeg et veldig godt råd fra en kvinne som har stor innsikt i barns behov og barns sinn. Hun sa at jeg aldri skulle bryte avtaler, fordi det ødelegger barnets grunnleggende tillit til at du er til å stole på, og det er ingen liten ting. Siden et barn ikke klarer seg selv, og må ha voksne til å ta vare på seg. Barnet trenger voksne som er til å stole på, for å føle seg trygt. Å love gull og grønne skoger, og så ikke holde det, kan være ødeleggende. Lov heller lite, enn mye.

Barn trenger forutsigbarhet og de trenger ikke foreldre som krangler.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: , ,

9 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Milton Marx sier:

    Jeg hørte en som holdt kurs om samliv og parforhold som sa noe jeg tror er klokt, om enn veldig vanskelig.

    Hvis mannen din er en tosk; hva hjelper det vel deg å svare med samme mynt?

    Hva som er riktig i denne saken, vet vi ikke, men jeg tror det er litt viktig at det kvinnen først og fremst kan gjøre – bortsett fra å syte – er å jobbe med å bli et bedre menneske selv. Og dette gjelder selv om eksen hennes skulle være verdens største dass.

  2. Frøkna sier:

    Jeg må bare få kommentere det siste du skrev, det med å holde avtaler. Da jeg var liten hadde jeg en mor som alltid holdt det hun sa, i alle fall så vidt jeg husker. Men jeg var ofte hos en familie i nabolaget og jeg var litt eldre enn deres barn (ca 2 år). Jeg dro mye på ferie og sånn med dem slik at min alenemor skulle få litt tid for seg selv (antar jeg, jeg oppfattet det jo ikke sånn da jeg var liten). Men det er spesielt en episode som har brent seg fast. Vi skulle kjøre bil fra Oslo til Molde og foreldrene hadde sagt at på veien skulle vi stikke innom den parken til Ivo Caprino. Vi kjører og kjører og plutselig ser jeg at jammen, vi kjører jo forbi parken! Jeg blir overrasket og spør hvorfor, men får bare vage svar tilbake om at vi ikke fikk tid eller noe sånt. Ingen av de andre barna reagerer, de er vel vant til at det foreldrene ikke lover blir noe av. Fra den dagen kan jeg huske en sterk mistillit mot spesielt moren i familien. Jeg var kanskje 7 år gammel, men jeg kjenner fortsatt følelsen. Dette skjedde forsovet flere ganger også, blant annet et tv program vi fulgte med på hos dem (jeg hadde ikke tv hjemme) og da siste episode skulle gå fikk de plutselig besøk og tv’n ble slått av selv om vi fint kunne sett på tv uten å forstyrre de voksne. Jeg tror aldri moren skjønte hvorfor jeg i flere år gikk rundt og var sint på henne, men det har i alle fall lært meg at man lover ikke noe til barn uten å holde det. I alle fall må man gi en skikkelig forklaring og evt gjøre noe annet eller gjøre det senere (barn har jo ikke vondt av å skjønne at ting ikke alltid blir som planlagt, men ta dem med i bestemmelsesprosessen!).

  3. Iskwew sier:

    Jeg synes ikke hun syter, Milton. Om dette er reelt, så er det et stort problem. Når det er sagt, så er det stort sett bare vår egen atferd vi kan gjøre noe med.

    Frøkna, det er ikke rart at du husker det der godt, for det er selvsagt en kjempeskuffelse. Det er bedre å ta noen forbehold, og ikke love 100%. Barn skjønner ikke at intensjoner ikke alltid kan oppfylles. Nå kom jeg forøvrig på et område der jeg har forsømt meg… Teknisk museum. Dit har jeg sagt at vi skal uten å tidfeste. Og det blir ikke noe av. Jeg tror jeg skal tidfeste det jeg, så blir det noe av.

    Selvsagt går ikke alt alltid som planlagt – men med noen skjer det stadig vekk. Da har gjerne intensjonen vært der, men den står ikke i stil til gjennomføringsevnen. Og barn ser ikke det. De ser brutte løfter.

  4. Lothiane sier:

    Jeg tror at det kan hjelpe på en konflikt at en av partene endrer sin atferd/måte å diskutere på. Så at det kan hjelpe at en av foreldrene går på konfliktsløsningskurs, det tror jeg det er noe i. Det blir gjerne krangling fordi det blir en fastlåst situasjon, men endrer man selv atferd blir den andre dyttet ut av det vante løpet også. (Dette lærer jeg mye om av gestaltterapeuten jeg går til.)

    Når det gjelder artikkelen så tenkte jeg på det samme som deg; hva med disse ungene det gjelder som blir svikta av faren sin gang på gang. Og i tillegg trolig opplever konflikter blant de voksne. Ikke bra… ikke i det hele tatt. Hadde mye av dette med min eks for noen år siden, men til slutt kutta jeg bare ut krangling og mas og lot fyren seile sin egen sjø… skaffet barnevakt når jeg skulle noe og var ellers der fullt og helt for sønnen min. Det ser ut som det har gått bra, i hvert fall så langt. Men han ser jo ikke faren sin spesielt ofte og det tror jeg nok han savner.

    Voksne er forbilder for ungene. Når de svikter/bryter løfter… hva lærer de barna da? Vel, det sier seg vel selv at det ikke er bra… men dessverre nok av voksne som ikke har vett på å oppføre seg ordentlig overfor unger.

  5. Iskwew sier:

    Ja, det er mulig det kan ha noe for seg, å gå på kurs selv om ikke den andre parten er med. Det er uansett bare egen atferd man har kontroll over.

    Det er veldig ille for barn som står midt i en konflikt mellom foreldrene, og i tillegg som i dette tilfellet konflikt mellom mor og ny samboer også. Og det er som du sier nok av voksne som ikke har vett på å te seg som voksne.

    Jeg tror du gjorde helt rett, da du lot ham seile sin egen sjø. Det ekstra såre i en slik situasjon er at du er den som får barnets sorg også, siden den som burde få den, ikke er til stede. Men det kan du jo lite gjøre med, den andre kan ikke tvinges, og da gjelder det å gjøre det beste ut av det.

  6. Goodwill sier:

    Fryktelig vanskeig dette, og det finnes nok ingen løsninger som ivaretar alle forhold. Men nettopp da syns jeg det burde være en selvfølge at barnas beste ble satt absolutt først, og foran mors og fars rettigheter. Den viktigste rettigheten er retten til en god oppvekst.

  7. Iskwew sier:

    Ja, dette er vanskelig. Og å si at noe er norm, er problematisk. Men barnas behov MÅ settes først.

  8. Håkon sier:

    Jeg lurer på om ikke Frode Thuen kunne trenge et kommunikasjonskurs selv. Uansett, kurset har foreslår kan ha god effekt selv om bare en forelder deltar. Det kan ha en positiv effekt å få tilbakemelding fra en nøytral og profesjonell part. Du kan si det er å ta ansvar, men dersom utbyttet av kurset er mindre tvil og bedre selvtillit så tror jeg det kan være verd innsatsen.

    At konflikter av denne typen alltid bør løses med barnas beste som mål tror jeg ikke det er noen stor uenighet om, men likevel er det visst lett å glemme…

  9. Iskwew sier:

    Han var ikke helt heldig med vinklingen i svaret sitt, nei. Med mindre han vet mer enn det som sto gjengitt i A-magasinet.

    Jeg har på nært hold sett hva som kan skje når et menneske tar alt ansvaret, og strekker seg for langt. Det handler om å sette grenser, og om et slikt kurs kan hjelpe, så er det bra.

Top