I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
I dag står det en veldig interessant artikkel i helgemagasinet til VG om barn som har foreldre som lever i konstant konflikt og hva det gjør med dem. Det handler om barn som tvinges til å ta stilling, til å velge mellom de to de er mest glade i, sine foreldre. Flere barn av slike foreldre i konflikt forteller sine historier i artikkelen, og det er ganske vond lesning.
Noen ganger er jeg glad for at jeg er alene, helt alene, med Tigerungen. Det gir ham en rimelig forutsigbar hverdag om ikke annet. Og han er ikke i konstant lojalitetskonflikt. Som mange barn er.
I følge en amerikansk undersøkelse, ender mange av disse barna med Ã¥ velge den ene forelderen og ta avstand fra den andre. Rett og slett fordi de presses til Ã¥ gjøre det av foreldre som bruker barna som hoggestabbe for sitt eget sinne, sorg og frustrasjon. “Er barnet i førskolealder, er det 25 prosent som “hater” den ene parten og “elsker” den andre. Om presset fortsetter og barnet er blitt 10-11 Ã¥r, er det 75% som tar standpunkt pÃ¥ det psykolog Frode Thuen karakteriseres som en usunn mÃ¥te. Usunn fordi det ikke er noen garanti for at barnet pÃ¥ et senere tidspunkt vil fÃ¥ et mer nyansert bilde av foreldrene.”
Og det er rett og slett en fryktelig situasjon å plassere et barn i. Da mine foreldre ble skilt gjorde de noen spede forsøk på lignende. Men jeg var voksen da, og satte klare grenser. Det er jo umulig for et barn. Og selv for en voksen var det vanskelig.
Hva er det som får foreldre, som vi får tro vil sine barn godt, til å holde på slik? Selvsagt handler dette om ikke bearbeidede følelser, det handler om skuffelser og det handler om drømmer som brister. Men hvorfor kommer ikke folk seg videre? Å forsone seg med at livet ikke blir som man ønsker eller tror, det er utrolig viktig. Spørsmålet er om samfunnet er nødt til å sette inn tvungen psykologhjelp i noen tilfeller, der foreldres handlinger åpenbart går ut over barn. For det er jo den ene eller begge foreldrene som har et problem, og som fratar barn sin andre forelder, ved bruk av kraftig følelsesmessig press. De trenger jo ikke en gang se det selv. Det trenger ikke være åpenlyst en gang. Eller uttalt.
Barn er ekstremt vare for hvordan foreldre har det. Tigerungen leser meg som ingen andre. Selv om jeg ikke sier et ord, vet han hvordan jeg har det. SÃ¥ et sukk eller et stønn og en Ã¥penbar motvilje mot Ã¥ høre hva barnet har gjort hos den andre forelderen, er mer enn nok. Barnet finner fort ut at det er best Ã¥ la det temaet ligge. Og sakte men sikkert kan det ende med at barnet føler seg tvunget til Ã¥ velge. Barnet blir taperen i konflikten mellom foreldrene. I ekstreme tilfeller mister barnet helt kontakt med den ene forelderen, fordi det tvinges til Ã¥ velge. “Barnet velger den løsningen som innebærer minst brÃ¥k. De gjør det for Ã¥ beskytte seg selv og foreldrene. Gjør de noe annet, kan det bli veldig vanskelig. Det er en overlevelsesmekanisme”, sier psykolog Katrin Koch.
I barnefordelingssaker i rettsvesenet bestreber dommerene seg på å finne den løsningen som er til barnets beste. Men hva er det, spørres det i artikkelen. Forsker Kristin Skjørten ved Institutt for samfunnsforskning har gjennomgått 129 dommer i barnefordelingssaker. Og fant en slående dissense og tvil, også blant dommerne. Det er som regel motstridende hensyn. Som stabilitet, barnets kjønn (hvorfor vet jeg ikke helt), barnets eget ønske (ofte preget at at barnet er innpodet det ønsket av den ene forelderen) og mulighet til kontakt med begge foreldrene. Skjørten kom frem til at å unngå miljøskifte var det argumentet retten vektla sterkest, og i tillegg er samlet foreldrekontakt viktigere enn før.
Å unngå miljøskifte vil da si at den forelderen som blir boende i det felles hjemmet har fortrinn. Men er det alltid til barnets beste?
I de 129 undersøkte dommene havnet 44% hos far, 49% hos mor og i 7% av tilfellene ble søsken delt. En ganske lik fordeling mellom mor og far altså. Interessant nok, tatt i betraktning synspunkter som går på at det er omtrent umulig for far å få hovedomsorg. Men det er en annen debatt.
Å ta hensyn til barns beste er ikke kjønnsbetinget, det bør både mødre og fedre gjøre. Og jeg tror at mye må handle om at det er en del foreldre som bør innse at de må gjøre noe med seg selv og sine sorger, skuffelser og eventuelle svik. Så de ikke lar det gå ut over barna at de selv ikke har bearbeidet det vanskelige det er å gå gjennom en skilsmisse.
På nært hold har jeg sett mennesker som har spist kamel etter kamel til beste for barna. Noen ganger har jeg tenkt at den kamelen ser for stor ut. Men i den andre enden finner du barn som har god kontakt med både mor og far, og da er det verdt det. Dette er et område der kamelspising er et eksempel til etterfølgelse. Det og behandling av egne fastelåste vonde følelser og traumer. Til barns beste.
Mitt inntrykk er ikke at konfliktene nødvendigvis er like sterke fra begge sider, ofte er det den ene forelderen som lager konflikter. Og som det står i artikkelen; den som skriker høyest får ofte viljen sin. Og kamelspising må selvsagt ha en grense. Ingen er tjent med at en forelder må utslette seg selv. Og den som skriker høyest er ikke nødvendigvis den som sikrer det som er best for barnet heller.
Artikkelen i VG er helgens anbefalte lesning. Den ligger vel ikke på nett, men den er verdt 15 kroner i form av aviskjøp.
Trackback URL | Comments RSS Feed
Veldig godt skrevet og ressonert, Isk.
Jeg tror at man må satse på å forebygge slike konflikter. Folk trenger å bevisstgjøres, slik at man ikke mister hodet når/hvis konflikter oppstår. Man må tørre å ta opp vonde og såre temaer på forhånd, for greier man det, kan man kanskje forebygge dem.
*tenke-tenke*
Hvem kan åpne slike dialoger?
Man bør i første rekke tenke gjennom en del tankerekker selv, og også snakke med partneren, men jeg lurer på om man ikke bør ha mulighet til å ha en nøytral part til å veilede også.
Takk, Undre.
Jeg tror det er mange som har tatt bosted i fortiden og ikke klarer å forsone seg med at ikke alt ble som de drømte om. Slikt blir det bitterhet og hventanker av. Det virkelig vonde er at det er mange barn som blir gående på stram line mellom to forelder som glor olmt på hverandre. Det er en helt umulig situasjon for et barn å være i, overfor de to som skal sikre dem en trygg og forutsigbar hverdag.
Og ja, å evne å håndtere vonde følelser og konflikter er noe man må øve seg på hele livet, det nytter ikke å stå der uten verktøy for å gjøre det når det allerede har smelt.
Jeg tror så absolutt at det trengs en nøytral part her, dette er åpenbart noe folk ikke klarer å håndtere selv.
Rare ting, men allikevel så merkverdig alminnelig. For som du påpeker vil jo ikke foreldrene barna sine noe vondt. Men, det er som om man glemmer at barna fortsatt er i familie med begge foreldrene. Man kan ikke ta med seg barna tilbake til tiden før man traff den andre. Barna kan aldri bli en medsammensvoren mot den andre. Det er kanskje litt vondt å forstå når man selv er liten og sår, ja eller sint, eller hva man er.
Det var veldig godt sagt, Smith&Wesson – “man kan ikke ta med seg barna tilbake til tiden før man traff den andre”. Og om det er vondt Ã¥ forstÃ¥, sÃ¥ mÃ¥ man forstÃ¥ det. For barn med all sin lojalitet, blir satt i en helt umulig situasjon.
Nyttig innlegg som tar livet av i hvert fall en av mine personlige forestillinger om barnefordeling i rettsaker. Her er en link til en artikkel i dagsavisen som muligens har samme innhold som den i VG, men i hvert fall tilgjengelig på nett : http://www.dagsavisen.no/innenriks/article1629898.ece
En innvending mot statistikken kan selvfølgelig være at den forestillingen om skjevfordeling i slike rettsaker som har eksistert har ført til at menn har valgt Ã¥ ikke gÃ¥ til rettsak fordi de forventer Ã¥ tape, og at det dermed bare er “opplagte” saker som er valgt ført i rettsystemet. Vel, en oppfølgingsundersøkelse om 3-4-5 Ã¥rs tid vil vel gi svaret pÃ¥ om dette endrer seg nÃ¥r informasjonen fra Skjørtens undersøkelse blir kjent.
Ja, det kan godt være, Bluebird. Jeg satt og tenkte det samme, og ble like overrasket som deg. Og fortsatt er det slik at de fleste barnefordelingssaker avgjøres utenfor rettsvesenet, det avtales mellom foreldrene, og at det da er mor som ender med hovedomsorg. Men det er statistisk vist at antallet med delt omsorg er stigende, så det er en positiv utvikling underveis.
Jeg tror det skjedde noe vesentlig i forhold til far som omsorgsperson da man innførte tvungen farspermisjon… og det er ikke lenge siden, sÃ¥ det er kanskje først nÃ¥ at vi ser resultatene av det. Og at noe av den opphetede debatten kanskje skyldes eldre saker.
Jeg vet ikke om delt omsorg er det beste for barna alltid, jeg – selv om begge foreldrene oppfører seg høflig og normalt. En ting er Ã¥ ha et nært forhold til begge foreldrene, noe annet er det Ã¥ ikke Ã¥ ha en fast base der man bor og har det man trenger og alle tingene sine. NÃ¥r man mÃ¥ flytte frem og tilbake hele tiden ville iallfall jeg blitt sprø!
En jeg kjenner har 50% omsorg for barna sine som er delt inn i 2-2-3 dager slik at barna flytter tre ganger i løpet av uken, er mandag og tirsdag et sted, onsdag og torsdag det andre, og tilbake igjen i helgen – for sÃ¥ at det blir motsatt neste uke. Det er sikkert utmerket for foreldrene, og barna slites sikkert ikke av lojalitetskonflikter siden foreldrene samarbeider fint om dette, men det kan da ikke være særlig bra for barnas base og tilhørighet.
Jeg bodde to-tre forskjellige steder i 5 uker mens badet mitt ble pusset opp, og jeg har aldri vært så sliten som da fordi jeg aldri hadde de tingene jeg trengte der jeg var og jeg følte jeg var konstant på vei fra det ene til det andre. Tenk å ha det slik i åresvis? Helt til man selv kan etablere sin egen lille hybel? Hvis man utelukkende skal se omsorg fra barnets beste som perspektiv tror jeg faktisk ikke delt omsorg er det beste hvis det innebærer konstant flyttetilstand.
Det er jo uenighet mellom det to psykologene om nettopp dette, Tiqui. Og det er foreløpig lite forskning på det, ettersom det er et ganske nytt fenomen. Den ordningen de du kjenner har satt opp, høres jo helt spinnvill ut for ungene. Det må da være bedre at de sover samme sted i en uke i hvert fall. Barn trenger nettopp som du sier forutsigbarhet. Det inkluderer at de ikke flytter omtrent annehver dag.
Jeg lurer pÃ¥ hvordan i alle verden de kom pÃ¥ den ordningen… den er jo helt ulogisk om du vet litt om hva barn trenger.
Ja, jeg synes den ordningen var spinnvill, jeg ogsÃ¥. En uke synes jeg ogsÃ¥ er for lite om gangen til at det skal gi noen base-følelse, minimum burde være en mÃ¥ned! Da rekker man iallfall Ã¥ pakke ut…
Det hører med til historien at den samme faren som inngikk i denne 2-2-3-ordningen for 50% delt omsorg syntes det var helt forkastelig Ã¥ ta barna med pÃ¥ lengre reiser ettersom de trengte en fast base… Vel, det er unødvendig Ã¥ poengtere at jeg syntes han motsa seg selv og kanskje ikke hadde tenkt gjennom hva det vil si med fast base…
De fleste har vel en uke her, og en uke der. Kanskje hadde 2 uker vært bedre? Men det opplegget til de du kjenner høres jo helst vilt ut. Og nei, han hadde nok ikke tenkt heeeelt gjennom hva fast base vil si :o)
Jeg tror det er riktig at det har skjedd en del bra ting i Norge i de siste 15 årene, som sikkert har redusert problemet med barn etter skillsmisse. Men samtidig er det sikkert også de sakene som havner i retten de mest opplagte. Med de kostnadene som en rettsprosess innebærer, ville i alle fall ikke jeg hatt råd til å ta en lang rettssak jeg kanskje ville tape, på toppen av å bli bløgget som følge av en skillsmisse. Det er da at det slår en tanke ned i meg: Hvis det virkelig er slik at Norge er så forbasket rikt, burde det da være mulig å sikre gratis rettshjelp til alle i forbindelse med skillsmisser. Kanskje skulle vi gå så langt at man gjør Norge til en stat hvor man ikke trenger å være rik for å få en rettferdig behandling i forbindelse med samlivsbrudd.
Det er verdt å huske at Norge likevel har kommet et godt stykke på vei. En tysker jeg kjenner i Costa Rica vil ikke kunne forlate landet uten å stille garanti for det totale fremtidige bidragsbeløpet. Ettersom at lavere lønn gjør at kostnaden ved barn blir relativt sett høyere, er det helt normalt i latinamerikanske land at et bidrag settes til 25% av bruttolønn. Enkel hoderegning viser da at man trenger å legge fire og et halvt års bruttolønn på bordet for å kunne dra på ferie i utlandet.
En nordmann jeg kjenner ble slengt i fengsel i Costa Rica i forbindele med en skillsmisse – og norske fengsler er rene luksushoteller i sammenligning!
En annen europeer jeg kjenner møtte virkeligheten i Ecuador. Eks-partneren brukte falske vitner om vold, og han måtte sitte på politistasjonen og høre på hvordan folk fortalte at han hadde slått ekspartneren i gulvet.
Etter hvert ble det mer og mer klart at det hele handlet om penger – og at parets nyfødte barn ble brukt rÃ¥tt og hensynsløst som pressmiddel. Etter rÃ¥dslagning med diverse advokater ble tegninga klar: han ville trolig fÃ¥ utreiseforbud med mindre det ble stilt garanti for 20 Ã¥rs barnebidrag – og barnebidraget kunne komme til Ã¥ bli minst like høyt som et norsk bidrag (i et land med en minimums lønn pÃ¥ under 1000 kroner mÃ¥neden). Og fortsatt fantes det ingen garanti for at han ikke ville mÃ¥tte kjøpslÃ¥ i forbindelse med enhver fremtidig kontakt med barnet. I dag finnes det en ecuadoriansk femÃ¥ring som kunne vært velstÃ¥ende og ha alle muligheter, men som trolig vokser opp som en gjennomsnittlig fattig ecuadorianer – uten kontakt med faren.
Hva her dette med saken å gjøre? Det er en illustrasjon av at kvinner ikke har noe medfødt og ufravikelig behov for å tenke på barnas beste i forbindelse med en skillsmisse, og at man i store deler av verden har gjort lovgivningen ved samlivsbrudd slik at man premierer den som ikke eier hemninger. I land hvor kvinners stilling tradisjonelt er svært vanskelig, er det forståelig at lovverket er slik. Norske kvinner har en annen situasjon. De er ikke fortapt når et ekteskap tar slutt. Derfor har de tilsvarende mye mindre behov for beskyttelse.
Skal vi unngå at barn brukes i et kynisk spill, må man fjerne uheldige økonomiske incentiver i forbindelse med skilsmisser. Jeg tror mye har bedret seg, men fortsatt er veien lang å gå. Fri rettshjelp ved samlivsbrudd kunne kanskje være ett av flere tiltak som kunne gi flere barn et bedre forhold til begge foreldrene.
Videre tror jeg at man skal være forsiktig med Ã¥ stole pÃ¥ tall som virker “overraskende”. Hvis magefølelsen og sunn fornuft sier at tallene er merkelige, er de trolig dét.
Du kjenner det sikkert også fra din barndom: klassekameraten som forteller om hvor ille far var. Jeg kjenner ingen som bodde hos far, og enda mindre hadde jeg venner med fedre som saboterte forholdet til mor. En gang kom jeg i konntakt med faren til en gutt jeg kjente. Faren kjente jeg ikke så godt, men han virket OK. Gutten fortalte imidlertid hvor ille han var. Moren kom flyttende med to barn etter å ha giftet seg med en mann fra stedet. I ettertid kom det frem at den nye mannen misbrukte søsteren. Detaljene kjenner jeg ikke, men jeg sitter likevel med følelsen av at disse ungene var et offer for morens elendige dømmekraft.
Mot denslags er unger temmelig forsvarsløse, og det kan være på høy tid at vi tar hull på den debatten. Hvem vet om ikke de økonomiske kostnadene kanskje delvis ville bli utlignet av lavere kostnader i psykiatrien.
Jeg tror ikke dette bare er et problem en vei, Milton. Det er ikke bare kvinner som ikke tenker på barns beste og lager et helvete. Det er like mange historier den andre veien. Denne handler mer om mennesker enn om kjønn, tror jeg. Så jeg har med vilje ikke dratt inn kjønnsdebatt noe særlig her. For bitterhet og hevngjerrighet, det finnes på begge sider. Både kvinner og menn låser seg i fortidens misærer, og lar dem prege livet. Og lar dem prege sitt forhold til barna. Jeg har sett det fra begge kjønn.
Elendig dømmekraft er ikke noe bare kvinner har. Det er ikke bare kvinner som ikke gjør sine barns beste. Å glorifisere menn og demonisere kvinner, forkludrer debatten, synes jeg. Selvsagt kan vi grave og sementere noen skyttergraver til bruk i den store kjønnskrigen, men det synes ikke jeg vil være spesielt konstruktivt. Vi kan selvsagt dunke hverandre i hodet med noe hardt en stund, du med menn med troll til kjerringer, og jeg med halvpsykopatiske menn som er en fare for både kvinner og barn. Og sånn kan no dagan gå, uten at vi er andre steder enn på stedet hvil.
Jeg tror det ville være en veldig fordel om man kunne klare å løse disse konfliktene før de havner i rettsvesenet. Må de først dit, kan jo fri rettshjelp være en tanke. Du skal ha veldig lav inntekt for å få det i dag, og med advokat-salærer som er skyhøye, er det selvsagt ofte umulig å gå til sak. Forøvrig vil det jo statistisk være menn som har fordelen i denne sammenhengen. For i gjennomsnitt tjener menn mer enn kvinner. Og norske menn dømmes ikke til hustrubidrag, bare til barnebidrag etter et standard regelverk.
Delt omsorg viser stigning som løsning etter skilsmisse. Disse rettssakene viser at det ikke er slik at menn automatisk ikke fÃ¥r hovedomsorg ved rettssaker. Det har skjedd mye pÃ¥ de siste 10 Ã¥rene. SÃ¥ “The war of the Roses” er ikke sÃ¥ presserende som mange gir inntrykk av.
Forøvrig vil det jo statistisk være menn som har fordelen i denne sammenhengen. For i gjennomsnitt tjener menn mer enn kvinner. Og norske menn dømmes ikke til hustrubidrag, bare til barnebidrag etter et standard regelverk.
Det kommer vel an pÃ¥ om man opplever at rettspraksis er nøytral eller om den tar kvinnes parti. Kanskje er det slik at selv ikke menn som tjener godt nødvendigvis har rÃ¥d til en rettssak – sett i lys av sannsynligheten for Ã¥ vinne. Det blir litt fabuleringer dette, for man vbet jo ikke hvor gode de sakene er som aldri kommer opp for retten.
Sikkert er det i alle fall at mange menn opplever det som at menn ikke fÃ¥r en fair behandling, mens mange kvinner later til Ã¥ finne at dagens ordninger er gode… Er det ikke mer eller mindre dét som kom ut av denne diskusjonen om den omvendte likestillingskampen, Døving etc? Jeg har inntrykk av at det er færre menn enn kvinner som er tilfreds med den behandlingen de fÃ¥r i forbindelse med skillsmisser.
Av praktiske årsaker har jeg ikke fått fatt i papirutgaven av VG, men det verdt å merke seg at du rerererer til en undersøkelse som ikke er hentet fra Norge. Kanskje kan disse tallene på sikt bedre seg i Norge. Delt omsorg vil trolig bidra til dette, ettersom demoniseringen av partneren da vil falle på sin egen urimelighet.
Derfor er det viktig at man slår hardt ned på foreldre som saboterer barnets samvær med den andre foreldren. Incentivene må ordnes slik at de fremmer samarbeid, og straffer sabotasje.
Hvorom alting nu en gang er, synes det mig oplagt at mange mænd ikke føler at de får en retfærdig behandling. Det er jo i seg selv et problem.
De sakene som er undersøkt av Skjørten viser jo at det ikke er synderlig grunn for menn til å tro at rettsvesenet ikke vil gi dem en fair behandling. Nå er vel problemet heller at det avtales mellom partene, og da er avtalen oftest at far er samværsforelder.
Selvsagt er det et problem at mange menn oppfatter det slik. Men jeg tror ikke Døving er mannen til å gjøre den debatten konstruktiv, siden han jo mener at kvinner skal forlate sine barn og gå i krigen for ¨å bøte på det privilegium det er å få barn. Fordi menn er skikkede og villige foreldre betyr ikke det at ikke kvinner også er det. Og i hvert fall i mitt tilfelle er Døving og hans gjøren og laden over matpakke-doktorgraden en skikkelig rød klut. Ikke noe i stilen hans bidrar til dialog.
Jeg synes da også at det skal få konsekvenser at man IKKE følger opp sine barn. Det er det mange som ikke gjør, og det er jo et rimelig mye større problem, tror jeg, enn at man vil men ikke får lov. Jeg har ikke sett ETT statistisk belegg for at så ikke skulle være tilfelle.
Om du sender meg en mail kan jeg sende deg en scann av artikkelen.
Tror nesten vi begynner å bli enige. Kanskje kunne man stramme inn både på sabotasje og manglende oppfølging?
Men hvordan skal du straffe manglende oppfølging? Ikke lett, ikke lett. Det er jo lettere ved sabotasje av samvær. Da kan man bruke rettsvesenet. Men rettslig er det jo vanskelig å tvinge noen til å følge opp barn om de ikke selv vil.
Det kommer litt an pÃ¥ hva manglende oppfølging er. Man kan i alle fall føre objektiv kontroll med om noen ikke ikke henter ungene (her er jeg litt ute pÃ¥ sykkeltur, alt ettersom at jeg aldri har hatt noe med det norske systemet Ã¥ gjøre i slike sammenhenger) – men i stedet kort og godt overlater ansvaret til den andre. I sÃ¥ tilfelle kunne man jo si at betalingsbyrden kunne økes.
Men uansett er det jo ikke sagt at man ikke skal behandle pest, bare fordi pasienten også har kolera.
I de nye bidragsreglene er det jo bygget inn mekanismer som premierer mye samvær, og det er jo et skritt i den retningen.
Selvsagt er det lurt på behandle pesten selv om det er vanskelig å behandle koleraen. Egentlig var mitt poeng å få frem at dette er et problem som ikke er kjønnsavhengig, selv om det er enkelte ting i problemstillingen som er det. Det handler om å klare å fokusere på barns behov og ikke egne, og det gjelder begge kjønn.
Forskningen viser at de sakene som havner i rettsvesenet så er det som oftest en konfliktsøkende far som roper høyt.
Jeg har ikke sett så mye forskning på dette, før jeg hørte om denne rapporten. Det kan være interessant å lese hele rapporten.
I barneforedlingssaker er barns beste fokuset- Ikke hva som passer foreldrene (eller hva som er ”rettferdig” for dem). Menn har ofte en dÃ¥rligere sak enn kvinner pga at partene har lagt opp livet slik at mor er hovedomsorgspersonen for barna, og det er ofte best at barn er med den de er mest trygge pÃ¥/har nærmest tilknytning til. NÃ¥r barna blir eldre kan dette endre seg- F.eks tenÃ¥rings gutts behov for ”mannlig veiledning” fra sin far.
Barneloven er lagt opp slik at man ikke kan dømme til delt omsorg (slik var det i alle fall før- har ikek fulgt med så mye de siste årene), fordi man baserer seg på tidligere undersøkelser som sier at barnet har best av en fast base. Hvorvidt denne forskningen fremdeles holder mål, er ikke sikkert. Samfunnsforholdene har endret seg, og barnet føler ofte skyld ved å ikke være like mye med begge.
I rettssaker legges det stor vekt på sabotering av samvær fra en part når man skal beslutte hvem som skal ha hovedomsorgen. Nekter den ene foreldren den andre å se barna (uten at det f.eks er barneovergrep ol.) har man en dårlig sak.
Det blir mer og mer vanlig å dele mer på fødselspermisjonen (som forhåpentligvis snart blir kalt foreldrepermisjon), og med det blir det ikke lenger en selvfølge at mor har best rett til barn ved skilsmisser/brudd når de er små.
Elle, jeg tror fortsatt det er slik at det ikke er mulig å idømme delt omsorg. Når det gjelder hva som er best for barnet, vet man lite om det. Delt omsorg er et så nytt fenomen at det ikke er mye forskning på det, tror jeg. Men det er vel ganske anerkjent at barn trenger stabilitet, og en slik ordning som Tiqui viste til overfor, virker på meg helt spinnvill.
DEt her har jeg ikke noe vitenskapelig belegg for å hevde, men jeg tror delt omsorg bare fungerer greit der partene er vel forlikte fra før.
Det høres ganske logisk ut, Sadie – at det fungerer best der foreldrene er vel forlikte og ikke krangler hele tiden.
For Ã¥ gÃ¥ litt tilbake til dette med at barn tvinges til Ã¥ ta parti, sÃ¥ tror jeg at det som dataene i den amerikanske undersøkelsen avspeiler er historiske forhold – og barnefordelingsvedtak som har skjedd for flere Ã¥r siden. Det kan se ut som at det rapporten gjør – nÃ¥r det oversettes til klart sprÃ¥k – er Ã¥ dokumentere at skilte kvinner har alt for ofte har satt barna opp mot pappa – for historisk har vel stort sett alenepappaer vært relativt sjeldne.
Jeg vet om en sak hvor kvinnen gjorde det temmelig klart overfor sin tidligere samboer og faren til hennes barn at “med mindre du gjør som jeg sier, kommer gutten til Ã¥ hate deg”. Noen ganger er verden slik, og jeg tror ikke den blir bedre før vi tør Ã¥ henge bjella pÃ¥ katta.
Like lite som at menn instinktivt bør føle noen solidaritetsforpliktelse overfor sitt kjønn når menn som forgriper seg på barn, burde kvinner føle noen slik pervertert søstersolidaritet. Når den som har foreldremyndigheten over et barn misbruker denne til å demonisere den barnets andre forelder, burde vi alle reagere.
Derfor vil jeg inderlig hÃ¥pe at vi kan fÃ¥ mer søkelys pÃ¥ akkurat dette, og at det blir klarere for flere mennesker at man plikter Ã¥ gripe inn nÃ¥r en venninne eller venn baktaler eks-partneren – og særlig i barnas pÃ¥hør. Det er en plikt Ã¥ gripe inn, akkurat som at det er en plikt Ã¥ gripe inn dersom man ser at et barn lider under andre typer overgrep.
MÃ¥tte verden bli bedre etter hvert som at delt omsorg blir vanligere!
Det søkelyset kommer helt klart i Norge i hvert fall. Og jeg kunne godt tenke meg å slå kloa i den rapporten for å lese litt mer om det, enn det som ble referert i VG.
Vi burde reagere når alle bruker sine barn mot den andre forelderen. Jeg har sett det begge veier. Dette er ikke historien om dumme menn og troll til kjerringer, selv om den er det noen ganger.
At man ”bruker ungene” mot den andre parten ser du fra bÃ¥de kvinner og menn.
Det er forferdelig at foreldre ødelegger ungene for å ta hevn på den andre. Slik oppførsel bør ikke tolereres av noen, men ofte er det lite som kan gjøres. Det er når barn og forelder er på tomannshånd jeg regner med at den verste bakvaskelsen skjer. Når barna blir eldre kan dette slå tilbake på den foreldren som gjør dette, men det kan og ødelegge forholdet til den andre foreldren lenge før den tid.
Det som sto i undersøkelsen er at en slik vridning av barnets oppfatning av den andre forelderen er veldig vanskelig å reversere, om det går langt nok. Så det får veldig langsiktige konsekvenser.