I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Da jeg oversatte Paulo Coelhos “Manual do guerreiro da luz” fra portugisisk til engelsk mens jeg bodde i Brasil, var det en setning jeg leste som har festet seg i hodet mitt, og som er blitt noe av en rettesnor for meg, bÃ¥de her i bloggen og ellers i livet.
“Para ter fé em seu próprio caminho, não precisa provar que o caminho do outro está errado.”
“For Ã¥ ha tro pÃ¥ din egen vei, trenger du ikke Ã¥ bevise at andres vei er feil.”
Opplevelsen av denne lille setningen var at den fikk mange brikker og tanker til å falle på plass. Den forklarte min instinktive motstand mot fanatiske synspunkter og den trangen noen mennesker har til å bruke store mengder krefter på å bevise at andre tar feil og de har rett. Det er gjerne basert på at det finnes mange universelle sannheter, der det egentlig bare finnes teorier. Og det virker som om noen ikke helt klarer å tro på sin egen vei, med mindre de kan bevise at andres vei er feil.
Ã… ha dette som rettesnor, betyr ikke at jeg ikke stÃ¥r for noe, mener noe og mener en del ting veldig sterkt. Det gjør jeg selvsagt. Jeg sier heller ikke at det er en lett rettesnor Ã¥ leve etter alltid, langt i fra, det er det ikke. Men det er en god rettesnor Ã¥ ha. Og fordi den er en internalisert del av meg, sÃ¥ ligger den i bevisstheten min. Det vil si at jeg kan være uenig, men likevel respektere andre synspunkter og andre veier. Og jeg skjønner bare i liten grad noen menneskers behov for Ã¥ si at “Jeg har rett, du tar feil”.
Du trenger slett ikke være religiøs for å se verden slik, det er mange som i smått og stort mener å forvalte sannheten. Enten om hvordan jeg lever livet mitt, hvordan jeg bør leve det eller om Gud finnes, hvordan økonomien skal styres, hvorvidt homofile bør få barn, at barn bør eller ikke bør være i barnehage og så videre.
Etter mitt møte med en psykopat har jeg dessuten fått noe som ligner allergiske reaksjoner når noen forsøker å definere meg. Jeg vet noe om hvor fort man kan miste seg selv. Jeg kjenner verdien av å hegne om kjernen i meg selv for å unngå det.
Menneskers behov for å plassere andre i bokser, gjerne svært snevre små bokser, for å passe andre inn i sitt eget verdensbilde gjør meg som regel svært frustrert. Alle mennesker er mangefasetterte skapninger som ikke kan defineres så de passer i en trang liten boks. Og noen ganger tas en bitteliten tanke ut av sin sammenheng og gjøres til noe helt annet enn den er, og brukes for det den er verdt til å kategorisere, plassere, katalogføre og tilpasse til et system personen som lytter eller leser har, men som slett ikke definerer meg.
Jeg definerer selv hvem jeg er. I det øyeblikk du lar andre definere hva som er kjernen i deg – den du ER – stÃ¥r du i fare for Ã¥ miste deg selv i prosessen. Derfor hegner jeg om min egen integritet; den er kjernen i hvem jeg er. Det spiller ingen rolle for meg at andre velger eller tror pÃ¥ andre ting enn meg, for jeg innser
at min vei ikke er alle andres vei, at mine valg og det jeg tror på ikke er universelle sannheter.
Fra en brevutveksling:
En venn skrev: “Om det er sÃ¥ mange valg egentlig…er ikke valg et tegn pÃ¥ at man er i villrede?”
Mitt svar: “Det er mange valg, fordi det er mange veier. Og du kan ikke gÃ¥ alle veiene, du mÃ¥ velge en.”
Noe av kjernen i livet ligger der. Det er som regel alltid mange veier å ta, og vi kan som regel heller ikke velge mer enn en vei. Dermed må vi velge, og vi må leve med konsekvensene av valget. Men poenget er at det er mange mulige veier, og at ulike mennesker har ulik ballast og dermed er ulike veier den beste for ulike mennesker. Og at noen så velger noe annet, eller tror på noe annet, enn det jeg gjør, det gjør ikke mitt valg mindre riktig for meg. Om jeg føler mer eller mindre enn deg, så er verken det du føler eller det jeg føler feil. Dette har David Kersey skrevet om i Different drummers:
“If I do not want what you want, please try not to tell me that my want is wrong.Or if I believe other than you, at least pause before you correct my view.
Or if my emotion is less than yours, or more, given the same circumstances, try not to ask me to feel more strongly or weakly.
Or yet if I act, or fail to act, in the manner of your design for action, let me be.
I do not, for the moment at least, ask you to understand me. That will come only when you are willing to give up hanging me into a copy of you.”
Noen ganger er våpenet i kampen om sannheten latterliggjøring. Den bruker jeg selv også, men som regel er denrettet mot meg selv i form av selvironi. Men noen ganger er den rettet mot andre, spesielt om det gjelder mennesker som er fjerne for meg, som Trond Giske for eksempel. Jeg kan ikke huske å ha brukt latterliggjøring mot for eksempel andre bloggere, som per definisjon er nærmere. Jeg vet jo at det sitter et menneske bak alle bloggtankene.
Andre ganger er vÃ¥penet overlegen kunnskap og en tro pÃ¥ at man har definisjonsmakt i kraft av den. Den brukes til Ã¥ undertrykke, gjøre liten og blir en basis for arroganse og selvrettferdighet. Den er basert pÃ¥ at noe er sannhet, selv om det finnes uhyre fÃ¥ objektive sannheter – det er stort sett teorier vi kan si Ã¥ ha for det meste. Muligens kommer det av at mitt fagfelt er økonomi at jeg ser det meste som teorier – for innenfor det faget er det stort sett bare teorier. Dermed er det ulike veier til mÃ¥let ved default. Det lever jeg godt med.
Denne posten koker ned til følgende:
Og dessuten dette:
PÃ¥ seg selv kjenner man ingen andre.
Takk for at du skriver så godt om det jeg føler sterkt for og- Burde nesten pugge deler av denne teksten til forsvar når jeg kommer i situasjoner hvor folk vil påtvinge meg et annet liv å leve- andre tanker å tenke- andre meninger å ytre.
Jeg tror dette er utrolig viktig, Elle, og dessverre måtte det en ekstrem opplevelse til for at jeg forsto hvor viktig det er.
Vi skal hegne om kjernen i oss selv.
Det er så utrolig viktig det du skriver her Iskwew. Mange er ikke engang klar over at de har dogmatiske tanker, for de har jo funnet frem til sannheten, hva er vitsen med andre perspektiver da liksom?
Jeg tror forøvrig ydmykhet er en god vaksine mot å utvikle dogmatiske syn, akkurat som takknemlighet er en god medisin mot selvmedlidenhet.
La oss støpe denne posten i bronse, for det er den verdt!
Oh, takk, HvaHunSa!
Jeg tror sikkert du har rett i at mange ikke engang ser at de har dogmatiske tanker – siden tankene deres jo ER sannheten.
Ydmyhet og empati tror jeg er de viktigste vi som mennesker kan utruste oss med.
En velfundert og velplassert refleksjon, midt i høysesongen for prinsesseerting. 🙂
Takk, Håkon :o) Og det er ikke umulig det kommer en betraktning om prinsesse-erting også, etterhvert :o)
I valg som bare gjelder den enkelte, er det opplagt slik du sier. Da kan man mene sterkt om hva som er riktig for en selv, uten å bry seg det grann med hvordan andre velger.
Men det meste av det vi foretar oss involverer andre, i større eller mindre grad. Og da vil noen menneskers valg måtte settes til side til fordel for andres, eller det må inngås kompromisser. Jeg mener at politikk koker ned til disse to spørsmålene: Hvor bør vi trekke grensene mellom det som er en privatsak og det som har betydelige konsekvenser for andre? Og hvordan skal motstridende syn håndteres i det siste tilfellet?
Jeg tror det er forholdsvis fÃ¥ valg her i livet som kan beskrives som en vei vi tusler pÃ¥ helt alene. Veiene vÃ¥re krysses hele tida. Vi mÃ¥ stadig diskutere, gi etter, kompromisse, overbevise, osv. Derfor tror jeg ogsÃ¥ det er veldig viktig Ã¥ lære seg tidlig Ã¥ takle meningsforskjeller. Bli vant til Ã¥ debattere, slik att man lytter oppriktig til hva meningsmotstanderen sier, og selv formulerer klart det man mener. Og at man ikke – som du nevner – tror at man har objektivt rett, slik at alle andre dermed mÃ¥ ta feil, men er villig til Ã¥ revurdere nÃ¥r det kommer fram nye momenter.
Når det er sagt, vil man ha grunnleggende verdier som man ikke kompromisser på, men det er vel en annen debatt.
Abre, no man is an island. Vi gjør ikke valg i vakuum, og det er mange veier. Men det er vÃ¥re valg som bestemmer veien, det mener i hvert fall jeg. Selv om en del av beslutningsgrunnlaget inneholder andres behov og ønsker. Det skal vi forøvrig tenke pÃ¥ nÃ¥r vi forholder oss til andre – at det vi sier og gjør pÃ¥virker.
Våre valg får konsekvenser for andre, men det betyr ikke at vi ikke må gjøre dem likevel. Det må vi, og vi må ta ansvar for de valgene. Og vi må for all del ikke la andre velge for oss, noe som ofte er resultat av egen handlingslammelse.
Jeg er helt enig i at det er viktig å lære seg å håndtere meningsforskjeller. Og at det ikke betyr at det vi selv tenker ikke er gyldig, selv om andre ser verden helt annerledes.
Så godt som alle de valg vi gjør får konsekvenser for andre, og noen ganger kan konsekvensene de får for andre være eller oppleves større for andre enn for oss selv. Det er vel i disse tilfellene Iskwews refleksjoner er gode å ha i hodet.
Det du sier her er viktig, HÃ¥kon, for det er helt riktig det – noen ganger oppleves konsekvensene større for andre.
Et eksempel er jo om man er i et kjærlighetsforhold, og ikke ønsker å være det lenger, mens den andre parten ønsker det. Men det er mange andre eksempler på det også.
Eksempelet er greit nok, og det er kanskje i slike tilfeller at mange av oss har opplevd Ã¥ ha sterke ønsker om andres valg – i alle fall i et kort øyeblikk før fornuften igjen fÃ¥r fotfeste.
Det er når disse ønskene blir så sterke at de tar kontroll, og når slike ønsker omfatter de enkleste og mest dagligdagse ting at det blir virkelig vanskelig.
Jeg liker dette diktet av Andre Bjerke:
Ikke som en cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet;
Amor Fati – elsk din skjebne.
Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel mot andre stier!
Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.
Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.
Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg skjer rettferdig.
Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg anderledes.
Intet ønsker jeg forandret.
Den setningen fra Paulo Cuelho har festet seg hos meg ogsÃ¥, og jeg bruker den til stadighet nÃ¥r jeg møter mennesker og diskuterer ulike tema – for nesten i alle sammenhenger finnes det hardnakkede oppfatninger som støter mot hverandre.
Noen ganger opplever at jeg at selv denne setningen oppfattes som et angrep, eller så tas den imot bare som en bekreftelse på at den hardnakkedes rett til å mene det h*n mener, uten at de oppfatter at de ikke tillater andre å ha andre oppfatninger.
Likevel er den en åpenbaring for mange, og selv om det tar tid å anvende den i andre situasjoner, så kommer jeg nok til å fortsette å bruke denne i mange, mange situasjoner fremover.
Jeg falt også veldig for formuleringen til HvaHunSa:
“Jeg tror forøvrig ydmykhet er en god vaksine mot Ã¥ utvikle dogmatiske syn, akkurat som takknemlighet er en god medisin mot selvmedlidenhet.”
Håkon, det er mennesker som lever livet sitt slik de tror andre vil at de skal leve, og det går som oftest veldig galt til sist. Da mister du deg selv, kjernen i deg blir nesten borte.
Frøkna, det er et veldig flott dikt! Takk for at du la det her.
*jubler for at Tiquis kommentar ble reddet*
Jeg tror ikke folk helt oppfatter at de er dogmatiske, som HvaHunSa så viselig sa. Dermed er det provoserende å konfronteres med den setningen.
For meg er den en rettesnor, en jeg ikke alltid klarer å leve etter, men jeg er i hvert fall bevisst på den.
Iskwew: Og det er en god rettesnor, selv om jeg har full forstÃ¥else for at det ikke er lett Ã¥ leve etter den alltid. Noen ganger er det jo litt deilig Ã¥ poengtere at man har rett… 😉
Jepp, det er det! Noen ganger stemmer det jo også ;o)
Helt enig med deg i dette med at andre ikke kan definere hvem du er, og selv om jeg ikke er noen fan av Coehlo har han definitivt rett i at hver og en må velge det som er rett for seg selv uten å skulle rakke ned på andre (selv om jeg dog ville forsøkt å finne ut om andres vei var feil for meg før jeg valgte min egen).
Likevel må jeg bare spørre om dette med at du mener det finnes få objektive sannheter: hva er det egentlig du legger i den påstanden? Jeg synes Abre sa det bra:
“tror at man har objektivt rett, slik at alle andre dermed mÃ¥ ta feil, men er villig til Ã¥ revurdere nÃ¥r det kommer fram nye momenter.”
Etter min mening finnes det haugevis med objektive sannheter, og vi må vel kunne mene at vi har kommet frem til disse? Problemene oppstår vel først når man nekter å innse at man bør endre syn, ikke når man hevder man har funnet en objektiv sannhet?
“Det vil si at jeg kan være uenig, men likevel respektere andre synspunkter og andre veier.”
Personlig forsøker jeg Ã¥ akseptere alle andres synspunkter, men jeg respekterer dem ikke nødvendigvis. Det er en del som bruker de ordene om hverandre, men personlig har jeg for eksempel store problemer med Ã¥ respektere de som mener at kjønnslemlestelse er riktig selv om jeg kan akseptere retten deres til Ã¥ mene det. Det finnes jo dessverre mennesker som – i forsøket pÃ¥ Ã¥ respektere alle og enhver – forsvinner ned i moralrelativismens avgrunn.
Just my 2 cents 🙂
Iskwew…blir nesten mÃ¥lløs her…dette er en av de beste bloggpostene jeg har lest, fikk gÃ¥sehud her jeg sitter 🙂
Jeg har jo også tatt den setningen fra Paulo Coelho til meg, nesten som et livsmotto, og jeg syns den gjør det lettere å stå for egne valg. Det å akseptere at andre mener og velger annerledes uten at det nødvendigvis må påvirke mine egne valg gjør det lettere å bryte med gjengs oppfatning hvis jeg føler det er nødvendig.
Og ikke bare jeg…jeg har prøvd Ã¥ formidle den filosofien til datteren min pÃ¥ 15, og har fÃ¥tt belønning: En sterk og trygg jente som ikke er redd for Ã¥ holde pÃ¥ egne meninger, samtidig som hun respekterer andre for sine meninger, og det fine er at hun vinner respekt for det 🙂
Du viste meg den setningen, Iskwew. Tusen, tusen takk!
Lommeboken min er full, Nicolas. Det trodde jeg kanskje du hadde skjønt.
Goodwill :o) Jeg tror du alltid har hatt akkurat dette i deg, det merkes i alt du sier. Men kanskje var det som for meg, at det ble den siste puslespillbiten og så falt noen brikker på plass.
Jeg forsøker også å formidle dette til Tigerungen, og det er ikke alltid lett å gå andre veier, det er sikkert. Men om det er riktig, så er det ikke i lengden mulig å ta den gjengse veien.
Good vibes, good vibes :o)
“Lommeboken min er full, Nicolas. Det trodde jeg kanskje du hadde skjønt.”
Ah, vel det er alltids noen andre som kan dra nytte av dem 🙂
Det er det kan hende.
Veldig bra skrevet, Iskwew!
Jeg skulle ønske flere hadde slike rettesnorer å etterleve. De finnes jo rundt oss i alle former, så det burde ikke være så vanskelig å finne en som passer. Fra Coehlo til Kardemomme, liksom:-)
Nei, det er minsanten mange gode rettesnorer der ute, som kunne gjort livet til et bedre sted for mange :o)
Tja… Jeg tror at dersom man analyserer verden ut fra at man ikke trenger Ã¥ bevise at andre har feil for Ã¥ ha tro pÃ¥ sin egen vei, sÃ¥ fra tid til annen se svakheter ved denne tankegangen.
F.eks ville forståelsen av 2. verdenskrig bli vel alternativ med slike premisser for min smak.
Nicolas nevner et par eksempler på at det ikke er alt man skal tolerere. For hva er toleranse? Det er å tolerere det som er tålelig. Den som tolererer alt, er ikke tolerant. Han er likegyldig!.
NÃ¥ har jeg ikke sÃ¥ stor tro pÃ¥ at de som snakker høyest om toleranse alltid er de mest tolerante….
Den som forsvarer pedofili, som Staff så modig har gjort, får raskt føle hvor samfunnets toleransenivå ligger. (For når man ser bort fra sak, så skal det mot til for å stikke hodet SÅ lagelig til for hugg!)
Dersom jeg så tar på meg Fedrelandsparti-capen min og deler ut løpesedler om at jødesvina har ikke noe i Norge å gjøre, så blir det ikke tolerert. Og enda verre blir det vel dersom jeg har på meg FRP-lua, i og med at partiets politiske innflytelse er større.
Men tar jeg p̴ meg palestinaskjerfet og sier at det er helt fett med selvmordsbombere i kampen mot sionistene, s̴ er det ingen som reagerer Рtil tross for at den siste uttalelsen objektivt er langt mer ekstrem.
Og ser vi på voldtektsdebattene som har versert i bloggsfæren, har vi vel også en illustrasjon av at noen og enhver har et behov for å bevise at andres vei (holdninger) er feil.
Jeg tror ikke at Coelho er en ligegyldighetens apostel. Jeg vil snarere tro at han snakker på et langt mer personlig plan, og at det ikke er først og fremst politiske diskusjoner han sikter til.
Ser jeg på mitt liv forsøker jeg i det daglige å få noen jeg kjenner til å slutte å piske datteren sin. De pisker med lærbelte og med ledninger. Jeg har bilder av armen til den pågjeldende jenta hvor man kan se at kobberfibrene fra enden av ledninga har skåret fine striper i huden hennes.
Jeg tar den kampen – og dere skal vite at det kan ha konsekvenser for meg at jeg gjør det – fordi det er noe som heter rett og galt. Jeg tar den kampen fordi jeg vet bedre. Jeg vet at det ikke er nødvendig Ã¥ straffe sÃ¥ ekstremt.
Jeg mener derfor at dette akk sÃ¥ vakre Coelho-sitatet er den reneste bambus nÃ¥r det tas ut av dets sammenheng. Løsrevet egner det seg ikke til noe som helst, annet enn kanskje til markedsføring – muligens til Ã¥ selge sÃ¥pe – a la at “jeg er en kvinne som følger med i tiden, og forventer effektivitet”.
Det er noe som heter rett og galt.
QED
;o)
Milton, jeg tror ogsÃ¥ Coelho snakker pÃ¥ et personlig plan, og i hvert fall gjør jeg det. Menneskers livsvalg er individuelle, og dermed er det slik at om det er noe jeg “aldri ville gjort” sÃ¥ betyr ikke det at ikke andre kan gjøre det. Slik er det mange som ser verden, og det var tanker om det som systematiserte seg i mitt hode da jeg opprinnelig leste dette.
Torbjørn Røe Isaksen sa det godt i Aftenposten i dag, i forbindelse med mannspanelet til Karita:
“Jeg er utpreget skeptisk til Ã¥ sette folk i bÃ¥s. Bare fordi menn er menn betyr ikke det at vi har mye til felles. Det kan selvfølgelig være noen steder i lovverket der menn diskrimineres pÃ¥ bakgrunn av kjønn, men utover det mener jeg en først og fremst bør kjempe for enkeltmenneskets rettigheter.”
Jeg ser problemstillingen du drar opp, men mener altså at det ikke er en konflikt mellom å respektere andres livsvalg og det å ha en moral man står for og kjemper for. Saker man kjemper for. Det er noe som heter rett og galt.
Likevel vet jeg at jeg i mindre “klare saker” har problemer med Ã¥ ta stilling, fordi jeg ser mange vinkler og mange løsninger. Jeg synes det er svært mye som ikke er svart hvitt.
Vi skal ikke akseptere valg som innebærer lidelse for andre. Og du er modig som tar kampen mot mannen som pisker datteren sin. Det er godt at du gjør det.
Sitatet er fra en bok som heter “Manual of the warrior of the light” og som handler om Ã¥ gjøre det gode og slÃ¥ss mot det onde. Coelho er som du sier, langt i fra noen likegyldighetens apostel. Ikke jeg heller.
Hele siden sitatet er hentet fra lyder forøvrig slik:
Jeg vet om en liten gutt som ble ertet fordi han sa noe som virket litt feil, det var ikke sagt på riktig måte.
Unger er som unger flest, og kammeratene hans ga han ikke mange sjansene for å unnslippe med noe sånt. De ertet han for at han ikke kunne prate. Da svarte han så totalt suverent:
Æ prate på min prat
Sånt er å regne for medfødt selvtillit, tror jeg.
Glimrende eksempel på å stole på seg selv :o)