I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Hvor ofte har du både tenkt om deg selv, og uttalt om andre, at slik er du eller de bare? Ofte kanskje. Og slik er det kke. Vi utvikler oss og endres hele livet.
Om du møter en gammel venn du ikke har sett på 20 år, kjenner du ham kanskje ikke igjen. Han er jo ikke slik, tenker du. Han som var verdens tregeste og mest innesluttede nerd, er ikke slik lenger. Snarere er han den som forteller vitser og danser på bordene klokka tre om natten. Og du vet kanskje ikke helt om du liker det, du kjenner ham jo ikke lenger. Men vær sikker på at noen sier det samme om deg. Det er noen på den samme festen som ikke kjenner deg igjen.
Jeg er ikke den jeg var for 20 år siden. Jeg er ikke den jeg var for 5 år siden en gang. Jeg har forandret meg. Ikke på alle områder, men på mange nok områder til at det er merkbart. Folk påsto at jeg hadde endret meg på ett år i Brasil. Og det følte jeg også, og noe av det vanskeligste med å komme hjem var at folk jo nettopp forventet at jeg var akkurat den samme som før jeg reiste. Og de forholdt seg til meg deretter. Enten så de ikke forandringen, eller så ville de ikke se den.
Paulo Coelho sier, i teksten om å slutte sirkler: Slutt å være den du var, og bli til den du er. Med det mener han at du skal la fortidens deg forbli der, og være den du er i dag. Men det får vi ikke alltid lov til, selv om vi vil. Selv om vi faktisk har endret oss, blir det fort litt brysomt for omgivelsene å forholde seg til. Det er noe trygt med det kjente.
I bakgrunnen for denne skrivelsen ligger en artikkel jeg kom over, som omhandler en stor internett-undersøkelse1 fra 2003 om utviklingen av personlighetstrekk.
En teori kalt Fem-faktor teorien har som utgangspunkt at personlighetstrekk er isolert fra miljøpåvirkning og er eksklusivt biologiske i sin opprinnelse:
“Traits develop through childhood and reach mature form in adulthood; thereafter they are stable in cognitively intact individuals†(McCrae & Costa,1999, p. 145).
Denne modne formen nås i følge denne teorien før du fyller 30.
Formålet med den ovenfor nevnte undersøkelsen, var å teste om dette er tilfelle, eller om personlighetstrekk utvikler seg over tid.
De sosiale rollene vi er i, endres i løpet av livet. I 20-årene begynner vi å jobbe, gjør karriere, gifter oss. I 30-årene får vi barn og så videre. Vi behøver kort sagt andre egenskaper når vi er 30-40 enn når vi er 20.
Undersøkelsen tok for seg fem viktige personlighetstrekk som har ulik betydning for oss gjennom livet, og ved ulik alder (Fotnoter fra Wikipedia):
Dersom det er slik at personlighetstrekk endres med de rollene vi har, bør det da for eksempel være slik at det er endringer i personlighetstrekket “Omgjengelighet” etter at vi fyller 30 Ã¥r. Fordi vi trenger mer av det for eksempel nÃ¥r vi fÃ¥r barn. Vi blir omsorgspersoner. I tillegg til hypotesen om alder, ønsket man ogsÃ¥ Ã¥ teste om det var kjønnsforskjeller.
Deltakerne i undersøkelsen var
Sosial klasse ble introdusert i løpet av undersøkelsen. Man har data for dette for i underkant av halve utvalget. Fordelingen mellom sosiale klasser8 indikerer at utvalget har bredde.
For å måle personlighetstrekkene ble det brukt et såkalt BFI9-spørreskjema. De 44 BFI-spørsmålene består av korte og lettforståelige fraser som prototypier for personlighetstrekk.
Hovedkonklusjonene av undersøkelsen er at:
Med disse resultatene mener forskerne at nullhypotesen om ingen markante endringer i personlighetstrekk etter fylte 30 år og ellers gjennom livet, kan forkastes.
“Average levels of personality traits changed gradually but systematically throughout the lifespan, sometimes even more after age 30 than before. Increasing conscientiousness and agreeableness and decreasing neuroticism in adulthood may indicate increasing maturity – people becoming on the average better adapted as they get older, well into middle age.”
Vi endrer oss gjennom hele livet. Vi er ikke den vi var i går. Fordi vi gjennom livet fyller ulike roller og har ulikt fokus. Det er noe å ha bak øret neste gang vi gå på jubileums-feiring med de vi gikk på videregående med. Eller noe vi bør ha bak øret når vi treffer igjen gamle kjente enten det er på facebook eller andre steder.
Jeg sier noen ganger litt fleipete at jeg ikke er på facebook fordi det slett ikke er alle jeg kjente for 25 år siden, jeg har lyst til å få kontakt med. Det ligger en kjerne av sannhet der, for jeg er ikke den jeg var da. Og det er ikke de heller. Livet er en evig dynamisk opplevelse, der vi farges av roller, inntrykk og opplevelser. Og ikke minst av de menneskene vi møter.
Kanskje jeg kan si det slik, med en omskrivning av Coelhos ord:
La meg slippe å være den jeg var. Jeg er den jeg er. Nå.
Denne undersøkelsen er helt ubrukelig til Ã¥ svare pÃ¥ spørsmÃ¥let om “det er mulig Ã¥ forandre personlihetstrekk hele livet” med mindre de evner Ã¥ skille pÃ¥ selve trekkene og adferd. Folk kan forandre holdninger og adferd selv om personlighetstrekkene er stabile og uforandrede. Det er ikke bevist at man utvikler empatiske evner etter smÃ¥barnsalder f.eks. SÃ¥ hadde du ikke en normal utvikling og empatimodning som barn, vil sjansen for Ã¥ utvikle empatiske evner som voksne være lik null.
Det at man blir mer av noe man allerede er, altså MER sympatisk enn før, beskriver bare adferden, ikke selve evnen.
Denne undersøkelsen var rar, jeg kan ikke helt se at den har relevans i forhold til spørsmålet. Det er mulig jeg er for trøtt, jeg får ta en ny kikk i morgen.
Det er sikkert riktig, HvaHunSa. Jeg kjenner ikke godt til disse BFI-spørsmålene (som jo er kjernen i å avgjøre hva den sier noe om), og dessuten er det en internett-undersøkelse. Det jeg så av gjennomgangen av det statistiske så ok ut.
Det jeg imidlertid tror, er at vi utvikler oss livet, og vi endrer fokus hele tiden. Dermed tror jeg også at vi kan utvikle og endre grunnleggende personlighetstrekk.
Jeg er uenig, mine bøker sier noe annet. Man kan gjennomgå kvantitative endringer i personlighetstrekkene, men ikke kvalitative, om du skjønner.
At man lar enkelte personlighetstrekk komme mer til syne, og andre igjen dempes, det tror jeg selvfølgelig pÃ¥, miljø, modning og alt det der.Men at det skjer kvalitative endringer i selve trekkene tror jeg ikke utifra det som stÃ¥r i pensumbøkene til Psy1000 og en rekke utviklingspsykologibøker jeg har lest. Denne undersøkelsen du refererer til høres ut som noe de kunne servert i Psycologi Today. De kjører ofte slike populærvitenskpelige unersøkelser som ved nærmere øyensyn faller igjennom pÃ¥ relevans. Men som sagt, jeg kan ha oversett noe, jeg skal lese den pÃ¥ nytt i morgen. Uansett et interessant tema, igjen 🙂
Dette er et interessant tema! I min leting etter svar pÃ¥ dette spørsmÃ¥let har jeg funnet to svar: Vi bÃ¥de endrer oss og forblir den samme. Hvordan? Vi endrer oss simpelthen fordi det er menneskets natur – læring, vekst og endring er et basalt trekk. Selvutviklingsfolket har jo dette som utgangspunkt, og ogsÃ¥ de kognitive psykologene. Vi kan velge Ã¥ arbeide med oss selv, kanskje særlig med de vanskelige sidene av oss selv. for at andre trekk i vÃ¥r personlighet skal komme frem. Her er vi ved punkt to – vi forbli den samme. Hele litteraturen om enneagrammet, som er uhyre spennede, baserer seg pÃ¥ at vi kan deles inn i tolv personliighetstyper, med karakteristikker som forblir de samme hele voksenlivet. De samme styrker, de samme feller. Enneagrammet er historien om hvordan man kan arbeide med seg selv nÃ¥r man først har erkjent sin type. Det finnes altsÃ¥ (minst) 12 veier Ã¥ gÃ¥, tilpasset forskjellige personlighetstyper. Men om dette høres litt enkelt ut, gÃ¥r teorien om enneagrammet ogsÃ¥ ut pÃ¥ at man kan vokse gjennom ni nivÃ¥er av samme personlighetstype. Det finnes dermed 12 ganger 9 typer, sÃ¥ Ã¥ si. Et annet poeng fra selvutviklingfolket, er at man ofte deler inn utviklingsomrÃ¥der i emosjoner og følelser. Emosjoner er negative og skal arbeides igjennom (sjalusi, aggresjon), mens følelser er positive omrÃ¥der man skal prøve Ã¥ gi mer gjennomslag i livet (kjærlighet, glede).
Veldig interessant Ã¥ lese! Jeg har ikke planer om Ã¥ uttale meg om det er riktig eller ei, har ingen forutsetninger for det. Men det er uansett spennende, ettersom jeg føler at jeg er et totalt annet menneske i dag enn jeg var i begynnelsen av 20-Ã¥ra. NÃ¥ skiftes jo cellene i kroppen ut i løpet av noen Ã¥r… er vi da egentlig samme person som vi var da vi ble født f.eks.?
Jeg føler personligheten min er en ganske annen i dag enn da jeg var ungdom, men det kan selvsagt hende jeg husker dÃ¥rlig. 😉
HvaHunSa, jeg har ikke finlest rapporten, men det den sier er at teorien (og det er en teori) om ingen endring i personlighetstrekk er under revisjon, fra å si ingen endring, til å si at endringen foregår saktere etter 30 år.
De sier ogsÃ¥ at ingen studier de vet om har testet om gjennomsnittsnivÃ¥ene av “the Big five traits” er testet. NB: denne testen fungerer pÃ¥ gruppenivÃ¥, men statistiske resultater pÃ¥ gruppenivÃ¥ kan sjelden brukes til Ã¥ predikere atferd pÃ¥ individnivÃ¥.
Mener du at våre personlighetstrekk er bestemt ved fødselen?
Men jeg har altså ikke lest noen lærebøker i psykologi. Det er imidlertid med psykologien som med økonomien; det er ingen eksakt vitenskap.
Interessant, Vidar! Selv om jeg er litt skeptisk til den bokstenkningen og det kategoriseringsbehovet som ligger i slike bokser som de tolv personlighetstypene.
Lothiane, det gjør jeg også. Veldig annerledes. Vi utvikles hele tiden. Og trekk som for eksempel åpenhet og utadvendthet mener jeg jo man faktisk kan bestemme seg for å gjøre noe med. Om man tvinger seg, vil det etterhvert bli en naturlig del av oss.
Aller først: Denne undersøkelsen sier ikke noe om hvordan begrepene (personlighetstrekkene) er operasjonalisert, og av den grunn alene faller den helt igjennom som et verktøy for å konkludere med noe som helst. Sleng en utførlig beskrivelse av hvordan undersøkelsen er utformet på bordet, så kan vi snakke konklusjoner, men uten det er den i mine øyne helt uinteressant.
For det andre: The Big Five, eller The Five Factor Model har minst èn stor svakhet; den sier ikke noe om årsakene som pruduserer disse karaktertrekkene, så å si at de skyldes biologiske tilstander er direkte feil.
For det tredje: All vitenskap om personlighetsutvilking, herunder utvikling av karaktertrekk, er en kompleks og dynamisk øvelse som ikke lar seg forenkle uten at det fører med seg store muligheter for misforståelser, og det er forbausende lett å gå seg vill i en diskusjon.
For det fjerde: Jeg skal ikke komme med noen stor utlegning om et individs (manglende)evne til å forandre personlighetstrekk i voksen alder, rett og slett fordi det er en omfattende sak om ikke gir mening uten masse bakgrunnsinformasjon. Jeg skal nøye meg med å gjenta meg selv litt: Vitenskapen heller mot en konklusjon som sier at etter fylte 30, eller deromkring, så er det lite som tyder på at det er mulig å endre på selve karaktertrekkene. Dette utelukker kvalitative endringer, men ikke kvalitative.
Helt avslutningsvis vil jeg nevne at nÃ¥r forskerne skal gjøre studier pÃ¥ karaktertrekk, sÃ¥ er det helt nødvendig Ã¥ lage samlesekker for alle trekk som representerer en personlighet, dette fordi det finnes sÃ¥ mange av dem, i det amerikanske sprÃ¥ket er det funnet 17,953 ord som besrkiver karaktertrekkene vÃ¥re. Dette peker igjen pÃ¥ hvor vitkig det er at slike undersøkelser som du viser til, ogsÃ¥ legger ved bakgrunnsinformasjon sÃ¥nn at vi forstÃ¥r hvordan begrepene er operasjonalisert. Vi mÃ¥ altsÃ¥ vite hva de legger i begrepet “utadventhet” og hvordan de har mÃ¥lt det for Ã¥ kunne bruke informasjonen til noe.
[quote post=”898″]Dette utelukker kvalitative endringer, men ikke kvalitative.[/quote]
Det skal være “dette utelukker kvalitative endringer, men ikke KVANTITATIVE”
Beklager 🙂
Nå er jo denne rapporten sikkert et sammendrag av en større rapport, så det er mulig det kan forefinnes en større rapport. Uten at jeg har tid til å lete etter den.
Jeg har forstått at disse BFI-sprøsmålene er en standarisert måte å undersøke personlighetstrekk, jeg har i hvert fall lest om dem før.
Uansett, vi endrer oss, enten det er kvalitativt eller kvantitativt. Jeg er ikke i stand til å si om det er det ene eller det andre. Men finner uansett undersøkelsen interessant.
Iskw.
Om personlighetstrekkene er bestemt ved fødselen? Til det kan jeg kort svare at en personlihet oppstår i spenningsfeltet mellom biologiske og miljømessige faktorer. Alle psykologiske fenomener ligger her. Detter er igjen er så omfattende tema, at jeg nøler med å ta på meg oppgaven å forenkle det.
Kom heller med helt spesifikke spørsmål, så kan jeg forsøke å svare etter beste evne, men å be meg gjøre rede for en hel teroi blir for omfattende. Jeg har altfor stor respekt for kompleksiteten til at jeg vil forenkle og så klore noe ned i et kommentarfelt i en blogg.
La meg heller stille deg et spørsmål; tror du en person som i en alder av 30 ikke har utviklet empatiske evner, kan utvikle disse gjennom terapi?
Det jeg har lest om psykopater (som har fremste trekk manglende empati) tilsier at det ikke er lett. Men jeg er jo av de som tror alt er mulig, HvaHunSa.
Du skriver jo om hva du selv vil :o) Men kanskje du skal lage en bloggpost hos deg selv, i stedet? Jeg er jo av de som populariserer faget mitt over en lav sko, selv om det ikke alltid er like presist.
Hva!? Sparker du meg ut av bloggen din?
😉
Jeg har jo tenkt tanken mange ganger, at jeg skulle laget en slik ‘menneskevitenskapsblogg’ med temaer som opptar hverdagsmennesket, som en slags motpol til tabloidiseringen og feilinformasjonen man leser i kjøpeavisene daglig. Disse avisene gjør som bonden om vÃ¥ren; sprer skitt over en lav sko for egen vinning.
Det er helt tydelig at folk er opptatt av spørsmål som vedrører det psykologiske aspektet ved dem selv (og det gjør meg glad!), og jeg ser et behov som ligger i landskapet mellom tung teori og individuell terapi. Det burde altså være mulig å gi folk opplysende og korrekt informasjon på en forståelig måte uten å bli for teoretisk, eller sende dem til psykolog.
Det ville jeg aldri finne på, HvaHunSa :o) Men det er jo noe som blir veldig borte langt nede i et kommentarfelt. Det har jeg tenkt mange ganger, når jeg får svært gode kommentarer, noe jeg gjør stadig vekk, heldige meg :o)
En menneskevitenskapsblogg høres ut som et særdeles godt prosjekt. Der ville du få i hvert fall en ivrig leser. Det er jo ikke uten grunn at jeg stadig vekk leser på sidene til APA, der jeg også fant denne.
[quote post=”898″] Vitenskapen heller mot en konklusjon som sier at etter fylte 30, eller deromkring, sÃ¥ er det lite som tyder pÃ¥ at det er mulig Ã¥ endre pÃ¥ selve karaktertrekkene. Dette utelukker kvalitative endringer, men ikke kvalitative.[/quote]
Hm… nÃ¥ er ikke jeg noen ekspert pÃ¥ dette omrÃ¥det, men basert pÃ¥ generell tenkning tipper jeg at det finnes minst en teoretisk innfallsvinkel som sier at hvis du endrer atferden (noe mange vel har mulighet for Ã¥ gjøre) sÃ¥ endrer du ogsÃ¥ karaktertrekkene eller personligheten. Eller er psykologi et fagomrÃ¥de som har en teori og en innfallsvinkel til personligheten, dvs i dette tilfelle den som du hevder “vitenskapen heller til” ? Det vil vel i tilfelle sette den i en unik særstilling blant de myke vitenskapene ?
En annen utfordring med å bruke den type undersøkelser og teorier som er referert, og som Iskwew også er inne på, er forholdet mellom en gjennomsnittsbetraktning og enkeltindivet. En alternativ tolkning er f.eks. at evnen/muligheten for at personlighetstrekk kan endres er normalfordelt (eller en eller annen type fordeling med haler). Som enkelt individ er det tilnærmet umulig å se hvor du selv befinner deg i fordelingen, kanskje er du heldig og har mulighet for å endre personlighetstrekkene, kanskje er du uheldig (eller heldig avhengig av hvordan du ser det) og forblir den samme hele livet.
bluebird:
Selv kjenner jeg ikke til en teori som viser at endring av adferd fører til endring av karaktertrekk. Om en slik undersøkelse finnes skulle nok jeg, og mange andre med meg, være svært interessert i å lese den. Det ville i så fall ført til et paradigmeskifte innen psykologien.
I sitatet du har trukket frem prøver jeg nok bare på en litt klumsete måte å si at i et mylder av innfallsvinkler til temaet, så ser det ut til for meg, som tar utgangspunkt i pensumbøker fra psykologistudiet på Blindern, at den almenngyldige innfallsvinkelen er den jeg referer til, som altså sier at karaktertrekkenei hovedsak stabiliserer seg i tredveåra.
Jeg snakket med en Psykiater på Ullevål sykehus her i våres om akkurat dette. Han bekreftet at det allmenngyldige paradigmet er det samme som det jeg hevder her i tråden.
At det finnes mange teorier med dertil varierende innfallsvinkler er det vel ingen som benekter, men for at man skal kunne uttale seg i slike saker, så kan man altså ikke ta alle mulige forbehold, da ville man aldri kunne si noe om noe som helst.
Jepp, Bluebird, det er vanskelig å få fra grupper til enkeltpersoner. Jeg tror du har rett i at det er mange teorier, siden det ikke er noen fasit her, og ifølge artikkelen er jo de som står bak postulatet ingen endring av karaktertrekk i ferd med å endre syn.
HvaHunSa, jeg synser gjerne uten forbehold om mangt og mye. Gjerne på tynn is også. Fordi det er så mye som interesserer meg, uten at jeg har dybdekunnskap. Og det bærer jo frukter og blir interessante debatter av det :o)
Isk:
Jeg føler meg ikke så veldig sikker jeg heller altså, det meste av psykologisk vitenskap er egentlig ganske så forvirrende, men siden jeg skal testes i stoffet på eksamener og slikt så må jeg liksom lande på noe, og da helst innenfor den rådende oppfatningen av ditt og datt. Jeg får ikke lov til å bruke nyere undersøkelser selv om de er aldri så vitenskapelige heller, for da beveger jeg meg utenfor pensum og kan ende med stryk faktisk.
Men sÃ¥nn pÃ¥ privaten sÃ¥ følger jeg gjerne med selvsagt 🙂
Det er jo viktig å stå til eksamen :o) Da har du plutselig større muligheter til å tenke både i og utenfor bokser. Og det er jo bra :o)
Jeg tror at du saktens kan komme ut for så ekstreme ytre påvirkninger at du endrer deg grunnleggende som person.
Det er ikke nødvendig å trekke frem totalt atypiske påvirkninger, som bruk av LSD på intetanende personer i psykiatriske sykehus i forskningsøyemed (Danmark) eller Auschwitz. Jeg tror det holder at f.eks. en mor mister sitt eneste barn. Det vil trolig medføre en varig endring av hennes behov for alltid å oppfylle hennes forpliktelser. (Plutselig ser hun liksom ikke helt at det er tvingende nødvendig å jobbe overtid for at all firmaposten skal være ferdigbehandlet før helga etc.)
En sann respekt for psykets irrganger og problemene med å skape et teoriapparat for disse, mener jeg fordrer at man alltid setter virkeligheten over teoretisk logikk. Når man ser ett eller annet som tilsynelatende krasjer med teoriene, skal man ikke på død og liv rasjonalisere virkeligheten slik at den passer med teoriene.
Eksempelvis tror jeg at psykiatrien tidligere (?) har rotet bort temmelig mange ressurser pÃ¥ Ã¥ lete etter faktorer i barndommen som kunne forklare en voksen persons problemer. Det ville man kanskje ikke gjort hvis man hadde vært mer ydmyk overfor pasienten, og hadde gitt teoriene en mindre “hellig” plass.
Milton, jeg tror du har helt rett i at dramatiske hendelser er av det som kan få oss til å endre perspektiver og væremåte fullstendig. Den utadrettede kan bli den innesluttede, den arbeidsnarkomane forstår plutselig verdien av det sosiale, og så videre.
Og jeg tror at mennesket er et vesen som utvikler seg og forandrer seg hele livet.
Psykologi er et pussig fag. Mens noen mener at vi har svært så stabile personlighetstrekk, forkaster noen hele personlighetsbegrepet og mener alt er situasjonsbestemt. Ikke akkurat mitt favorittfag.
Jeg vil anta jeg forandrer meg med tiden ved at jeg utvikler egenskaper jeg allerede har, men du vil for eksempel aldri finne meg dansende på et bord. Det er kanskje mer snakk om utvikling enn omveltning?
Jeg er forresten heller ikke på Facebook.
Psykologi er vel et pussig fag, litt som økonomi er det, Weinberg? Altså det er modeller og teorier i stor grad.
Psykologi er spennende nok, fordi det har med oss og hvem vi er å gjøre, veldig direkte.
Ja, det er vel ikke ofte det er omveltning, i hvert fall skal det mye til. Men det kan være det også, når ekstreme ting skjer.
Facebook er det like greit å holde seg unna :o)
Tror nok at mange opplevelser kan forandre oss, fra smÃ¥ting som dytter oss i en eller annen retning, til de riktig store sjokkene vi aldri helt “kommer oss” etter.
Men hvordan en gitt person forandrer seg basert en gitt opplevelse kommer an pÃ¥ personens personlighet og virkelighetsoppfatning. Over en periode kunne jeg nesten daglig se forandringene i unge amerikanske soldater som kom til Tyskland. Fra før hadde de lite livserfaring og ingen kunnskaper om verden utenfor USA, og plutselig ble de tvunget til Ã¥ oppdage at det var en annen verden der ute, med et sprÃ¥k de ikke forsto, hvor amerikanske dollar ikke brukes, og hvor folk egentlig ikke var interesserte i “amerikanske” ting i det hele tatt. Det var et stort sjokk for mange av dem, og mange forandret seg fra blåøyde optimister til hatefulle og deprimerte drankere pÃ¥ bare noen fÃ¥ uker.
Men så må man jo ta i betraktning at for mange av dem var grunnen til å søke seg inn i hæren og til nettopp Tyskland var at de ville kunne drikke alkohol før de ble 21.
Fikk et spørsmål her for noen dager siden som jeg måtte stusse litt over, som handlet om hvem jeg er, eller rettere hvem jeg var som ung. Ble litt svar skyldig. Skulle hatt et helikopter og svevet tilbake og kikke ned på meg den gangen jeg var liten og litt større. Tro hvordan det hadde sett ut?
Er nesten ikke sikker på hvem jeg er i dag heller.
Men jeg kan more meg over Brikt Jensen som sa
Hvem er jeg?
Hvor går jeg hen?
– Og hvem skal betale?
Det er bare den siste delen som er enkel. Man må som oftest betale selv. Lunsjen er jo ikke gratis.
Marina, det er viktig å huske at vi ikke opplever og oppfatter de samme tingene likt. Det som virker enkelt for en er ikke det for en annen.
Jeg kan skjønner sjokket med å komme til et fremmed land. Det var en skjellsettende opplevelse for meg også, spesielt det å være uten språk. Det å ikke kunne kommunisere er skremmende.
E.R. II, jeg tror vi må få lov til å være de vi er nå. Jeg er ikke som jeg var for 25 år siden. Og ja, regningen må man som regel ta selv, det har du rett i :o)
Psykologi er et mye pussigere fag enn økonomi. Det er så mange forskjellige teorier som dreier seg om det samme men som sier radikalt forskjellige ting. Jeg har rett nok ikke vært så altfor mye borti faget, men likte økonomi så meget bedre. Men modeller og teorier er det nok av, ja.
Det med dramatiske episoder som kan endre en for livet er nesten litt skummelt. Det hadde vært greit om jeg hadde blitt et treningsfantom og kunne tatt tredjeroten av 2985984 i hodet, men sjansen er vel heller minst like stor for at det går motsatt vei. Sånn sett foretrekker jeg heller utvikling.
Nja, økonomi er litt av det samme, men likevel kanskje mer til å ta og føle på.
Tredjeroten av 2985984 ville oppta lagringsplass du med fordel kan bruke til noe annet :o)
Og jeg som sliter med Ã¥ være den jeg er…
Det er jo viktig å få til det først, Helge :o)
Det her har jeg ingen tro på, det finnes bare to mennesketyper og det er introverte mennesker (som undertegnede) og ekstroverte mennesker. Innenfor de to typene har du et hav av merkelige skapninger og mellomting.
Den aller verste personligheten er den der totalt sosiale typen son skal ha KONTAKT og som verken fatter eller respekterer når man vil være alene.
Man kan bli gal av mindre, tro meg.