I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Av Paulo Coelhos tekster er denne en av de som har fått meg til å tenke veldig mye. Sikkert fordi jeg er en som slutter sirkler og dveler lite og sjelden i lang tid ved ting som ikke ble som jeg hadde trodd. Kanskje for lite noen ganger. Jeg kan gå for fort videre, har jeg tenkt. Noen synes det er kynisk. Det mener ikke jeg det er, snarere mener jeg det handler om å klare å leve det livet som er, ikke det livet som kunne vært. Og for å være i stand til å gjøre det, må ting avsluttes. Dveler du for lenge, lever du ikke i nåtiden, men i fortiden.
Og vi mennesker er i konstant utvikling. Vi er ekstremt tilpasningsdyktige, om vi ikke har sterke mentale barriærer mot det. Jeg er ikke den jeg var for ti år siden, eller for 2 år siden. For på den tiden er det mye som har påvirket meg, mye jeg har lært og mange tanker jeg har tenkt. Ikke alle ser meg slik. Ofte sees jeg som den jeg var før. I familien sees jeg som den jeg alltid har vært, men jeg er jo ikke den jeg alltid har vært. Og det blir et stengsel, noe som gjør at jeg ikke føler meg sett. Den jeg ER blir borte. Den jeg VAR er den som synes. Og jeg kjenner meg ikke igjen i omgivelsenes bilde av meg.
Samtidig har vi med oss historien vår, den ligger alltid i ryggsekken. Men den ryggsekken trenger ikke å alltid vært åpen, vi kan ikke tilbringe livet med å sitte og se ned i den.
Mennesket har en iboende trang til å stabilisere omgivelsene, ved at vi ser andre innenfor de referanserammene vi har med oss fra historien. Da jeg flyttet hjem fra Brasil, og hadde vært igjennom noen av mitt livs sterkeste mentale prosesser, og ikke var den samme som da jeg dro, opplevde jeg at ingen så det. Det var som om vi etter et år bare skulle plukke opp tråde fra slik det var før jeg reiste. Og det fikk jeg ikke til, for jeg var ikke henne lenger. Hun som reiste og hun som kom hjem var for svært forskjellige personer. Og dermed ble det veldig vanskelig å komme hjem. Jeg følte meg usynlig. Det har jeg egentlig gjort siden. Og jeg slåss med å slutte en sirkel, jeg også. Den med at jeg ikke lenger skal bo i Brasil, men i Norge. Så jeg er den første til å innrømme at alle sirkler ikke er like lette å slutte.
Ã… slutte en sirkel
Man må alltid vite når en fase ender. Om vi insisterer på å bli lenger enn nødvendig, vil vi miste lykken og meningen med de andre fasene vi må gjennom.
Ã… slutte sirkler, lukke dører, avslutte kapitler – hva enn vi kaller det, det som betyr noe er Ã¥ etterlate i fortiden de øyeblikkene i livet som er over.
Mistet du jobben din? Har et kjærlighetsforhold blitt avsluttet? Flyttet du fra dine foreldres hus? Flyttet du til utlandet? Har et langvarig vennskap plutselig endt?
Du kan bruke lang tid på å tenke på hvorfor dette skjedde. Du kan si til deg selv at du ikke vil ta ett steg til før du finner ut hvorfor noe som var så viktig og så solid i livet ditt, plutselig er blitt til støv.
Men en slik innstilling vil være meget stressende for alle involverte: dine foreldre, din ektefelle, dine venner, dine barn, din søster; alle vil avslutte kapitler, snu over nye blad, fortsette livet, og de vil alle føle det vanskelig å se deg stå i stampe.
Ingen av oss kan være i nåtiden og i fortiden samtidig, selv ikke når vi forsøker å forstå det som har skjedd med oss i livet. Det som har passert vil ikke komme tilbake: vi kan ikke for alltid være barn, ungdommer, sønner som føler skyld eller bitterhet overfor våre foreldre, elskere som dag og natt gjenopplever et forhold til en som har gått sin vei og ikke har den minste intensjon om å komme tilbake.
Ting avsluttes, og det beste vi kan gjøre er å la dem forsvinne skikkelig.
Derfor er det sÃ¥ viktig (hvor smertefullt det enn mÃ¥ være!) Ã¥ ødelegge suvenirer, flytte, gi bort ting til veldedighet, selge eller gi bort de bøkene du har hjemme. Alt i den synlige verden er en manifestasjon av den usynlige verden, av det som foregÃ¥r i vÃ¥re hjerter – og det Ã¥ kvitte seg med bestemte minner betyr ogsÃ¥ Ã¥ gi rom for at andre minner skal fÃ¥ plass.
Slipp ting løs. Frigjør dem. Koble deg fra dem. Ingen spiller i livet med merkede kort, så noen ganger vinner vi og noen ganger taper vi. Ikke forvent å få noe igjen, ikke forvent at dine anstrengelser vil settes pris på, at ditt geni vil oppdages, at din kjærlighet forstås. Ikke skru på ditt emosjonelle fjernsyn for å se det samme programmet igjen og igjen, det som viser hvor mye du led av et spesielt tap: det forgifter deg bare, ikke noe annet.
Ikke noe er farligere enn Ã¥ ikke akseptere kjærlighetsforhold som brytes, arbeid man er lovet, men uten at det er en startdato, beslutninger som alltid blir utsatt fordi du venter pÃ¥ det “ideelle øyeblikk”. Før du kan begynne pÃ¥ et nytt kapittel, mÃ¥ det gamle avsluttes: si til deg selv at det som er over, aldri vil komme tilbake. Husk at det var en tid da du kunne leve uten den tingen eller den personen – ikke noe er umulig Ã¥ erstatte, en vane er ikke et behov. Dette kan virke sÃ¥ Ã¥penbart, men det kan være vanskelig, og det er veldig viktig.
Slutte sirkler. Ikke på grunn av stolthet, avmakt eller arroganse, men rett og slett fordi det ikke lenger passer i livet ditt. Lukk døren, skift platen, vask huset, rist bort støvet.
Slutt å være den du var, og bli til den du er.
Det hoeres enkelt ut ja, men er langt fra enkelt i praksis er min erfaring. Omgivelser, venner, jobbkollegaer etc., de aller fleste har en oppfatning av hvem en er eller rettere sagt var, og endringer i egen vaeremaate skaper usikkerhet hos andre, og handlinger og uttalelser vil ofte misforstaes, fordi de tolkes ut fra hvem man var.
Nei, det er ikke enkelt nei, men viktig. Enig i det. Viktig aa leve saa man ikke gaar paa akkord med hvem man er og hva man mener. Samtidig…. man er et samlet produkt av erfaringer, miljoe etc. opp igjennom aarene. En paagaaende, evig endringsprosess for oss alle.
Det er mao. ikke det at man har endret seg fullstendig som menneske, snarere at man vokser som person, fordi man har mer erfaring, kunnskap og har faatt tilfoert nye impulser som bidrar til et bredere/annerledes syn paa ting, eller???
Jeg vil f.eks. paastaa at jeg har endret meg veldig siden jeg fullstendig endret livssituasjonen min og gikk fra eksen for ca. tre aar siden. Men fremdeles er jeg uten tvil i basis den samme som jeg alltid har vaert, jeg har bare vokst som menneske, endret meninger og tanker rundt mye og mangt. Som saadan opplever jeg det heller ikke problematisk om min familie fortsatt har et bilde av meg fra den jeg var, da jeg tross alt ubevisst nok gjoer det samme mot andre mennesker, og fordi jeg opplever at baade familien og andre mennesker tror og akseptere hvem jeg er blitt, saalenge JEG tror paa meg selv uten aa behoeve aa poengtere/bevise meg selv som saadan.
Oppsummert, jeg er enig i at fortid skal vaere fortid, men synes kanskje at det formuleres en smule drastisk her, da fortiden jo ogsaa er en del av hvem man er… Det aa savne hva som var, er vanskelig(og helt normalt), men har vel mer med en sorgprosess aa gjoere enn det at man har endret seg som person, eller???
Det handler vel mer om hvor lang man lar sorgprosessen bli? Det som er helt sikkert er at sorgprosessen skal man gjennom. Tar man ikke sorgen over tap inn over seg, kommer man aldri videre. Og en gang må man blir ferdig. Det er det viktige for meg med dette. Gjøre seg ferdig.
Min greie i forhold til famile går på at jeg ikke synes at jeg er synlig som den jeg er. Og resultatet er at jeg trekker meg unna, fordi jeg vil være den jeg er og ikke den jeg var. Det er vondt å ikke være synlig. Jeg føler nesten at jeg må late som jeg er en annen enn den jeg er.
Veldig riktig analyse, av Paulo Coelho – og deg. Vi skal ha med oss erfaringer vi har gjort, lærdom som har gjort oss til den vi er, men vi skal ikke ha sÃ¥ mye i ryggsekken at vi ikke klarer Ã¥ bære den. Og vi skal ikke sitte og se oppi den hele tiden heller. Livet skal leves forlengs. Man mÃ¥ gi slipp pÃ¥ det gamle for Ã¥ gjøre plass til noe nytt, var det en som sa…
Derimot vet jeg ikke om jeg er enig i å trekke seg unna familie som ser deg som den du var. Og i hvertfall ikke late som om du er en annen. Jeg tror det er bedre å være mer tydelig på hvem du er. Ikke sikkert at det er så lett det heller, kanskje kan det være provoserende, men det kan like gjerne være utviklende.
Det er ikke bevisst, det er noe som skjer ubevisst og som jeg har sett når jeg ser på ting på avstand. Men dette er komplekst, og vanskelig å beskrive i et offentlig medium. Ettersom det blir ganske privat.
Det som ER sikkert er at vi må være de vi er, det nytter ikke å late som noe annet. Da skal du i hvert fall være en betydelig bedre skuespiller enn jeg er.
Og vi er helt i synk her… du mÃ¥ gi slipp pÃ¥ noe gammelt for Ã¥ fÃ¥ plass til nytt. Mye handler vel om Ã¥ forsone seg med fortiden, pakke dennederst i ryggsekken og gÃ¥ videre.
Noen og enhver kan være “the great pretender” Isk, bevisst eller ubevisst, fortiden kan være fryktelig vanskelig (erfaringsmessig) Ã¥ legge bak seg. Selvom fornuften sier deg ( meg) at fortid mÃ¥ legges bak , og gjøres opp og ferdig, er spesiellt sirkler som har involvert dype følelser vanskeligere Ã¥ slutte enn andre. At man bør komme seg videre fortere enn svint er mye lettere og se ogsÃ¥, enn Ã¥ gjennomføre. PÃ¥ samme mÃ¥te som det er enklere Ã¥ gi rÃ¥d om hvordan andre bør løse sine floker, enn Ã¥ følge de samme rÃ¥dene selv.
Har heldigvis kommet meg videre (pÃ¥ et vis) selv, men ser nÃ¥r jeg tenker etter at pretender´n kan henge litt igjen ja…. 🙂
(Runder av med Edward R. Murrows berømte sluttord:) Good night,..and good luck! 😀
Det skakke være lett :o) Neida, jeg sier ikke at det er lett. Men jeg sier at jeg prøver, og at jeg ofte lykkes. Jeg drar med meg lite grums, tror jeg. Til gjengjeld går jeg ofte rett til bunns, og kjenner på alt på en gang. Tøft, men det fungerer for meg. Jeg sier ikke at det gjør det for alle.
Dette handler om å forsone seg med ting, om å la livet gå videre, om å se nye muligheter. Det handler om at livet er I DAG og ikke I GÅR. Eller i morgen, for den sakens skyld. Og nag og bitterhet, det skader som regel deg selv mest. Den eller det som har sådd det i deg, er som regel helt uberørt. Det skjønte jeg da jeg var borti en psykopat. Det spiller overhode ingen rolle for ham, hva jeg tenker, og hvor mye energi jeg bruker på å tenke på ham. Det som imidlertid skjedde, var at jeg kastet bort utrolige mengder med energi, tanker og følelser. Og det var en hard skole jeg gikk, før jeg skjønte at jeg måtte blir ferdig. Selv om jeg har legning for å bli ferdig med ting, siden jeg er et ekstremt nåtidsmenneske.
Hei!
Jeg fant deg gjennom goodwill (på et annet nettsted enn dette) og fant din hjemmeside på den siden. Lest noe av det du skriver og du har inspirert meg til å endelig få åpnet den bloggsiden jeg har bestemt for så lenge siden å åpne.
Som deg er jeg en Paulo Coelho fan og har vært det i lang tid. Elsker mÃ¥ten han skriver pÃ¥, enkel, direkte og ekte. Det at han tar opp i oss, de to dualiserende sider – “det gode vs det onde”.
Likte speseilt ogsÃ¥ denne setningen her (“For Ã¥ ha tro pÃ¥ din egen vei, trenger du ikke bevise at andres vei er feil.”Paulo Coelho), da jeg vet vi nordmenn er verdensmeste i Ã¥ klage, istedenfor Ã¥ jobbe mer med seg selv og/eller fokusere pÃ¥ hva VI kan gjøre for Ã¥ endre vÃ¥r egen livssituasjon.
Videre arbeider jeg meg gjennom din site her og leser med glede over at det er flere mennesker som “tenker” noenlunde likt om livet som meg og at du egentlig har kommet noe lengre (slik det kommer frem synlig her). Min site er ennÃ¥ noe ung og fattig, men vil med tiden bli bÃ¥de moden og fetere.
mvh mermaiid
Så bra! Jeg skal følge med på utviklingen av siden din. Den bygger du opp sakte og over tid.
Det sitatet av Paulo er av de små setninger som har ryddet på plass mest i mitt hode.
Og Goodwill er en god referanse!
Flott tekst om kunsten Ã¥ ta farvel! Har forøvrig forlengst oppdaget ditt geni…;)
Mvh Jorunn