I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
I dag har Aftenposten en artikkel om nettdating. De har selvsagt også funnet frem et par som bidrar med anekdotiske bevis (se Finanskurs XV) på at lykken er å finne på nett. Interessant nok legges det sjelden frem anekdotisk bevis fra slitne nettdatere, som etter date nr. 20 eller så, har gitt opp. Selv om jeg tror det er flere av dem, enn av de som finner The One på nett. Her hadde det forøvrig vært interessant med en undersøkelse en eller annen gang.
Det jeg bet meg merke i, var noen uttalelser fra sosionom og familieterapeut Solveig E. Vennesland. Hun ser nemlig ingen ulemper med sjekking på nett.
РJo eldre du blir, desto mindre orker du ̴ g̴ p̴ byen for ̴ lete. Voksne mennesker over 35- 40 ̴r gidder ikke ̴ pynte seg og g̴ ut for ̴ sjekke. Det er for krevende i det hektiske livet vi lever i dag.
– Nettsjekking har derfor blitt et lettvint hjelpemiddel for voksne mennesker som vet hva de vil, sier Vennesland, som selv har engasjert seg i den digitale datingbransjen.
Hun er engasjert i den digitale datingbransjen, ja. Da er det kanskje ikke så rart hun ikke ser noen ulemper. Men jeg skal hjelpe Solveig med å finne noen ulemper ved nettdating. Dem er det en del av.
Jakten på den perfekte partner
NÃ¥r du jakter pÃ¥ Den Rette i nettdating-tjenester er utvalget sÃ¥ stort at du fort fÃ¥r det for seg at den perfekte match finnes. Det vil si at du fort ender opp med Ã¥ aldri bli fornøyd, for klaffer ikke alt, sÃ¥ vet du at det er flere muligheter. Er det ikke PERFEKT, har ikke personen alt, kan det fortsatt vært noen som har det, bare du leter. Det er en vrangforestilling, om noe. Ingen er perfekte, ikke du, ikke de du møter.Â
Utslitte datere
Min erfaring er at om du dater mye, og dermed bruker mye tid og krefter på å utlevere deg selv (for det må du), blir du etterhvert sliten. Det koster krefter å bli kjent med nye mennesker. Spesielt ettersom det skal mye til å finne en match. Etter en stund er du rett og slett sliten av det. Du bli sliten av å vise hvem du er, til mennesker du ikke kjenner og ikke kommer til å fortsette å kjenne etter en mislykket date.
Ingen vil ha deg
Om du har prøvd og prøvd og ingen vil ha deg, eller du ikke finner noen du vil ha, vil selvtilliten etter en periode fort få en knekk. Får den en knekk, endres fort selvbildet ditt, fra et helt OK menneske til et menneske som ikke passer med noen. Som ingen vil ha. Du føler deg dermed fort mye særere enn du faktisk er.
Skriftlig kommunikasjon er en liten del av helheten
Det sies at omtrent 80% av all kommunikasjon er ikke-verbal. Dermed vil innboksen i dateportalen bare representere 20% av nyansene i kommunikasjon mellom mennesker. Å tro noe annet, er å legge opp til å bli skuffet. Det er noe mystisk som heter kjemi som spiller inn, og den er det så godt som umulig å teste om man ikke treffes live. Og erfaringsmessig er det et-eller-annet-kjemisk som kræsjer når daten ikke går som man tror.
Bygging av luftslott
Det er utrolig kjapt gjort å bygge noen luftslott før man får truffet hverandre. Og det tar gjerne ikke lang tid før de viser seg å være nettopp det: luftslott og illusjoner. Mange legger fremtidsplaner lenge før de har møtt hverandre (Been there, done that) og da går man forutsigbart på trynet når det viser seg at det ikke hadde noen med virkeligheten å gjøre.
Sånn, Solveig, der har du noen ulemper. Selvsagt er det mange fordeler også, men de ser ut til å være godt dekket av andre. Det er jo dem det gjerne skrives artikler om. Ikke ulempene.
Min anbefaling til nettdatere er:
Burde være rom for noen kreative terapeuter til å komme opp med noen nye diagnoser her.
Nettdating burn-out ? Nettdating addiction ?
Hm…. lurer pÃ¥ om det er noen penger Ã¥ tjene pÃ¥ Ã¥ snekre sammen et kurs eller en “help yourself book” for ofrene.
Just kidding.
Nettdating er vel omtrent som Wikipedia. Et bra sted å starte med mye informasjon lett tilgjengelig, men for å være sikker er det best å sjekke ut referansene som oppgis på egen hånd.
Og selv om nettdating sikkert er hensiktsmesig og effektivt er det vel som regel hyggeligere Ã¥ treffe personer IRL, vel Ã¥ merke hvis man har flaks og møtes uten Ã¥ ha “dating”-merkelappen hengende over seg.
Anmerkningen din om det perfekte mennesket er vel verdt å merke seg enten man dater på nett eller IRL, eller om man ikke dater i det hele tatt.
En annen innfallsvinkel er at man skal ikke først og fremst søke den rette, man skal først og fremst VÆRE den rette.
Seg selv.
De diagnosene tror jeg kommer, Bluebird :o) For faktisk tror jeg det er helt reelt.
Det er best å sjekke referansene ja, samt å ikke åpne opp hele regnskapet for kreti og pleti.
Flaks mÃ¥ til, ja – og man kan godt finne hverandre pÃ¥ nett, men bare ikke legge alt for mye i det før man har møttes.
Jepp, Goodwill, jeg tror den er verdt å merke seg. Det finnes ikke perfekte mennesker, og andre mennesker kan ikke oppfylle alle våre drømmer.
Å være seg selv er det aller viktigste.
Jepp jepp, her kjenner jeg meg godt igjen. Det er for lengst slutt på nettdating for min del, jeg er alt annet enn optimistisk etter en rekke helt meningsløse dater. Jeg assosierer dating utelukkende med klamme og energitappende øyeblikk. Det er noe med hele greia som blir feil liksom. Det blir som å delta på kjæresteaudition før man egentlig vet om man vil ha jobben. Som regel vil man ikke ha den.
Det har også hendt at jeg har avslått tilbud om nye dater, og mange måneder senere innsett at jeg slapp en godsak fri. For meg blir det en bekreftelse om at selve datingsituasjonen har noen premisser som ikke tjener hensikten, snarere tvert om. En slik teknisk tilnærming til et annet menneske fremmer ikke målet om å opprette noen emosjonelle bånd akkurat. Når fokus blir så konsentrert og planmessig tror jeg det er forsvinnende lett å gå i den fella at vi instrumentaliserer kjærligheten, dessverre.
Den audition-følelsen er ytterst gjenkjennelig, ja. Og at det er energitappende, er det ingen tvil om, i hvert fall ikke for min del.
[quote comment=”23090″]En slik teknisk tilnærming til et annet menneske fremmer ikke mÃ¥let om Ã¥ opprette noen emosjonelle bÃ¥nd akkurat. NÃ¥r fokus blir sÃ¥ konsentrert og planmessig tror jeg det er forsvinnende lett Ã¥ gÃ¥ i den fella at vi instrumentaliserer kjærligheten, dessverre.[/quote]
Det var en god beskrivelse av problemet. Vi forsøker å løse noe som langt fra er teknisk, men en teknisk tilnærming.
Ja, gjenkjennelig, og jeg er så enig i både det du og HvaHunSa skriver om dette. Nettdate-burnout må være en adekvat diagnose. Selv har jeg ikke holdt på med dette på lenge nå, men i en periode da jeg pluselig befant meg singel for første gang på maaange år kastet jeg meg ut i nettdate-tilværelsen. Etter et års tid og flere mer eller mindre mislykkede dater var jeg bare dødlei av hele greia. Og det er akkurat det der et-eller-annet-kjemisk som man går glipp av ved nett-dating. Mangler det, betyr sammenfallende interesser osv ingenting!
Men – det er faktisk to jenter jeg kjenner godt som har funnet seg kjempehyggelige kjærester pÃ¥ den mÃ¥ten…
Jovisst er det de som finner, Skorpionkvinnen. Du skal bare ikke leve i den villfarelse at det betyr at du ogsÃ¥ gjør det. Men det er jo slik det fremstilles da – nÃ¥r disse superromantiske historiene fortelles hver gang det er snakk om nettdating.
Det er det der et-eller-annet-kjemisk ja, det overkjører i grunn det meste.
Det er noe pussig at et fagmenneske ikke ser noen negative trekk, men det er kanskje slik markedsføring skal gjøres? Så det er jo et godt poeng der.
De tre første punktene i listen din, Iskwew, gjelder etter min mening for dating generelt, og det er jo sånn sett interessant å prøve å finne ut hva likhetene og forskjellene mellom nettdating og ikke-nettdating er. Det virker på meg som at nettdatingens ankomst til Norge har gitt oss et marked, hvor vi ennå jobber med å finne ut hva spillereglene er. Med et så stort tilbud, og muligheten for å overfladisk bla gjennom mye av det, ender kanskje mange opp med å jakte på den med flest matchende faktorer. Kombinert med dårlige muligheter til å kategorisere og sortere ender kanskje mange som kunne ha vært noe i søplekassa? (Jeg skulle også likt å sett forskningsresultater på dette, og da ikke noen som er fra USA/Canada, da inntrykket mitt er at kulturen er vesentlig forskjellig fra vår, men kanskje på vei ditover)
Det er nok markedsføring som er hovedpoenget, Morten – og da finner jeg det alltid interessant at man bruker sine fagtitler for Ã¥ gi det man sier legitimitet. Det er rett og slett noe provoserende med det.
De tre første punktene gjelder nok kanskje generelt, men jeg tror de gjelder nettdating i enda større grad. For tilgangen til datemateriale er så stort og lett tilgjengelig.
Jeg fant en artikkel fra USA i 2004, som snakker om at “The thrill is gone” nÃ¥r det gjelder internettdating. Det var vel omtrent da det tok av her i Norge? Jeg har ikke funnet noe forskning pÃ¥ dette, sÃ¥ langt i hvert fall-
Av og til virker det som om du har fullstendig gitt opp kjærligheten Iskwew. Nettlivet har sine negative sider- først og fremst da det stresser en med sÃ¥ mange ”muligheter”, og de aller fleste av dem ikke er noen som passer. Hele situasjonen blir og litt feil da man ”dater” de man aldri har truffet før- og da er det en del illusjoner som brister.
Men- er man alene, og gjerne kunne tenke seg å finne en å dele livet med er det for dumt å ikke se an de mulighetene man har. Her kan man heller endre ens egne forventninger, og heller f.eks gå på tur med folk, i den forventning å få en fin turopplevelse og ev annet får bare være en sjelden bonus.
Begynner man å bli opp i 30-årene, er ferdig med studiene og jobber på en mindre arbeidsplass, begynner det å bli sjelden man har anledning til å treffe en interessant singel fyr. Ja, jøss- kan gå kurs, møtes gjennom venner og på ferie. Men ikke alle har så mange single i sin omgangkrets, er interessert i så mange kurs som også tiltrekker menn og har ikke ubegrenset med ferietid. Det er mange andre steder og, men på nettet kan du tross alt vurdere en del selv om det ikke blir det samme som å møtes IRL.
Kjærligheten finner man på de forunderligste steder bare man har et åpent hjerte- uten å være dum. Selv hadde jeg aldri møtt kjæresten min dersom jeg ikke hadde vært på spray, men det var ikke i form av date vi møttes.
E
Elle, denne tråden var jo et resultat av at damen sa at det ikke er noen ulemper med nettdating. Noen det åpenbart er, uten at det betyr at det ikke er noen fordeler. Jeg kunne jo ha skrevet en tilsvarende fordelsliste. Det er jo åpenbare fordeler også. Men den fordelslisten er det jo andre som tar seg av å levere, ganske konstant.
Det Ã¥ miste troen pÃ¥ nettdating som det saliggjørende, er ikke det samme som Ã¥ miste troen pÃ¥ kjærligheten, forøvrig. Det er jo ikke uten grunn at jeg gÃ¥r med “fé, esperança e amor” rundt halsen. Tro, hÃ¥p og kjærlighet altsÃ¥ :o)
Dessuten tror jeg at burnout pÃ¥ internettdating fort kan føre til at man nettopp mister troen. Quit while you’re ahead, sier nÃ¥ jeg.
Kan bare ikke få meg til å engang prøve nettdating. Det virker bare litt mer desperat enn hva jeg noensinne kan bli. Singellivet er da ikke så ille!
Men jeg har truffet mange mennesker på nett, og de fleste er faktisk ganske hyggelige mennesker. En del av dem er faktisk gode venner.
Og jeg kjenner endel mennesker som faktisk har funnet kjæresten på nett, bare ikke gjennom nettdating. Jeg tror det har noe med hvordan vi bruker disse sidene; på nettdating leter vi desperat etter Den Ene Rette, og greier ikke se skogen for trær, men på nettsteder der man treffer på andre mennesker som har samme interesser tenker man på helt andre ting og hvis man møtes IRL har man i det minste noe annet å snakke om enn hva man ser etter i den perfekte kjæresten.
Nja, det kommer helt an på hva du definerer som nettdating. Det er jo rett og slett å treffe folk fra et eller annet nettforum. Kanskje det er annerledes i USA, men om du treffer en du er blitt kjent med på Blink for eksempel, så er vel ikke det så desperat, vil jeg mene.
På de mer typiske matchingstedene derimot, der følte ikke jeg meg helt vel tilpass :o) Da er det som du sier, letingen etter den eneste rette. Slik vi har sett ham for oss, og som vi neppe finner.
Hvis jeg skulle lete, måtte det vel heller være etter den eneste ikke vrange?
Når det tok av i Norge vil jeg ikke påstå noe om. For min egen del toppet det seg kanskje i 2002 eller deromkring. I og med at jeg har hengt på nett så lenge tror jeg at jeg nok var langt foran bølgen.
En Dag Jeg Har Tidâ„¢[1] skal jeg lese oppgaven til Andrew R.T. Fiore:
ROMANTIC REGRESSIONS
An Analysis of Behavior in Online Dating Systems
http://www.ischool.berkeley.edu/~atf/thesis_mit/
Jeg er ikke så sikker på om jeg vil skille noe særlig mellom «rene datetjenester» og «alt annet», ihvertfall ikke når det kommer til Norge. Det virker på meg som om de er «nettsamfunn» alle sammen, og at dette med å date er en sekundær greie. Men kanskje jeg har misforstått? (Jeg har jo for så vidt aldri fått noen av dem til å virke, heller)
Fonote:
1: Dvs sånn cirka aldri.
Han tror jeg er opptatt allerede, Marina! :o))
Om det toppet ut i 2002, tror jeg kanskje du var tidlig ute, Morten :o) Jeg hadde ikke vært borti slike nettsteder før i 2003, og jeg tror Blink og spray var fra omtrent 2001.
Det er flytende grenser. Egentlig skiller jeg litt mellom steder med og uten debattgrupper. De med debattgrupper har en annen dynamikk enn de uten, der formålet kun er å snatre med det annet kjønn med det formål å få seg et eller annet.
Jeg har i grunn ikke fått dem til å virke jeg heller :o)
*humrer av fotnoten*
Det morsomste er Ã¥ date/sjekke pÃ¥ internettcafé….
Bare snike seg til Ã¥ se i hvilket forum og med hvilket nick babene chatter – og sÃ¥ ta kontakt fra en maskin ikke sÃ¥ langt unna, slik at du ser reaksjonene, og virkelig kan fremstÃ¥ som full av forstÃ¥else og innlevelse. Du kan til og med gjette bÃ¥de hvilke farger og dufter chattepartneren liker. og sÃ¥ kan du være helt tent pÃ¥ slanke blondiner eller lubne brunetter – alt ettersom. Kanskje liker du et uhøytidelig utseende med joggesko eller kanskje noe mer formelt. Smaken din bestemmes helt av ditt stakkars offer.
Det som kanskje kan undre litt, er hvor lite folk beskytter seg selv på nett. De snakker jo om alt fra deres bruk av voks til seksuelle preferanser.
Nettdating var en grei måte å ha landet ferdig preparert dengang da jeg stadig var på reisefor. Det er sånn sett fint å allerede ha en kjæreste når man kommer til et nytt sted.
Hehe Milton, jeg vil tro det var bra ja :o)
Det som er enda snålere enn internettdating må vel være sjekking på sms? Da får du skikkelig dybdeinntrykk av personen, vil jeg mene.
Tja….
SMS ervel ikke noe verre enn at man plukker opp en sengepartner i fylla i drosjekøen?
Til syvende og sist handler det vel mye om hvilke forventninger man har?
Dersom to personer er enige om at de bare vil ha seg litt, og at det derre med navn og adresse ikke er så viktig, så er vel det OK?
Dersom det man søker er interessante tanker, kan man vel kjøpe seg en bok?
* Egentlig er jeg både snill, sjenert og forsiktig (sort of)
Dette med dating er ganske enkelt, det gjelder bare å unngå det inntil noe eventuelt kommer rekende på ei fjøl.
Når jeg snakker om dating, Milton, så snakker jeg om litt mer enn å ha seg litt. Skal man bare det, er det jo bare å velge kjappest mulig løsning. Da funker sikkert SMS!
Weinberg, du er en tålmodig sjel? Med stor tror på den usynlige hånd, også når det gjelder dating? :o)
[quote comment=”23075″]Nettdating er vel omtrent som Wikipedia.[/quote]
Hm… Det kunne vært en interessant variant. Alle kan redigere pÃ¥ hverandres profiler. Høy og mørk den ene dagen, litt lavere og blondere den neste. :o)
Her tror jeg minsanten du er inne på essensen av internett, Håkon. Dette kan det bli en hel post av.
*tar på tenkehetten uten å ligne Petter Smart av den grunn*
[quote post=”872″]Hm… Det kunne vært en interessant variant. Alle kan redigere pÃ¥ hverandres profiler. Høy og mørk den ene dagen, litt lavere og blondere den neste.[/quote]
Umm… sÃ¥ dagen etter en mislykket date blir profilen din redigert av den du har møtt. Kunne i hvert fall blitt underholdende ja…
Skrekk og gru, Bluebird :o/ Ikke vet jeg hvor underholdende jeg hadde syntes det var!
Vel, virkelighetens variant hvor nettverket ditt ofte supplerer informasjonen i det stille med båre rykter og erfaring er kanskje ikke så mye bedre enn en åpen og synlig redigering av profilene?
Noen nettdating-tjenester mangler disse bak-kanalene, på andre eksisterer de i minst like stor grad som i andre deler av livet.
For øvrig er rådet til bluebird om at kildekritikk er nødvendig riktig og viktig, men på wikipedia er det i det minste en viss sannsynlighet for at noen luker ut en og annen feil :o)
Det er bra du ikke har mistet troen på kjærligheten, Iskwew (var min sammenfatning av en del innlegg du har skrevet)- Det er mye å passe seg for ute i den skumle verden, men uten å være litt åpen for nye mennesker i livet sitt er det vanskelig å treffe noen.
Jeg er stort sett meget t̴lmodig av meg, ja. Unntaket er n̴r folk kommer for sent for tiende gang Рoverlagt forsentkomming er ille.
Jeg har selvsagt sterk tro pÃ¥ den usynlige hÃ¥nd generelt, men at den skal sørge for at jeg blir gift ser jeg vel ikke akkurat for meg. For øvrig skal man muligens være forsiktig med Ã¥ si at single menn setter sin lit til hender i en sÃ¥dan kontekst? 🙂
Elle, du skulle bare visst hvor lite redd jeg er :o) Det grenser til tider til dumdristig. Jeg tror du har overtolket noen tråder litt.
Weinberg, takk! Der fikk jeg en velfortjent god latter etter en rimelig heavy debattdag :o) :o) :o) Skal aldri mer noen gang nevne usynlige eller andre hender i den konteksten!
Jeg har lyst til Ã¥ komme med en ganske fersk erfaring pÃ¥ nettsjekkefronten. Jeg har nemlig nylig blitt poket pÃ¥ Facebook. Av en fremmed kar i passende alder. Hyggelig selvsagt, men ikke minst overraskende. Min profil pÃ¥ Facebook inneholder fint lite som inviterer til sjekking, jeg har ikke engang oppgitt sivilstatus, og ikke har jeg venneliste og wall’en tilgjengelig for andre enn mine venner. Alt du som fremmed finner om meg der er noen tekniske data om utdannelse og arbeid, linken til min portfolio, samt en liste over musikk jeg liker. That’s it. Det eneste bildet man ser av meg er et ganske enkelt selvportrett, og absolutt ingen utringede festebilder med hatten kjekt pÃ¥ snei for Ã¥ vise hvor jovial og utadvent jeg er.
Her ligger altså ingen føringer på personlige egenskaper tilgjengelig. Det føles befriende, mildt sagt, å ikke skulle leve opp til en hel masse forventninger noen har gjort seg på vegne av en sjekkefokusert profil jeg selv har laget.
Dette føles faktisk som å bli bedt på kaffe av en kjekk men fremmed kar jeg står sammen med i køen på Kiwi. Dette er både smigrende og svært lite klamt sammenlignet med andre sitasjoner jeg kjenner så altfor godt.
Jeg tror det er med nettdating som med det meste annet her i livet. Det handler om hvor flink du er til å ta vare på deg i de ulike situasjonene. I fjellet bør man følge fjelvettrådene, i trafikken trafikkreglene, ellers kan det gå ille. Slik er det også med nettdating. Man må sette seg inn i hva det er, og ikke logge på med rosa tåke rundt hodet og tro at det bare vil være positivt og stole på alle man skriver med. Da kan man havne i uløkka, på mer enn en måte.
Jeg synes nettdating er flott, om man tar visse forholdsregler.
HvaHunSa – det er jeg enig i – selv om du jo kan lure pÃ¥ hvorfor han med sÃ¥ lite informasjon ønsker Ã¥ treffe deg?
Jepp, Frida, det handler om å ha hodet med seg, og om å ikke la seg selv brenne ut.
Iskwew:
Jeg er ikke helt sikker på at jeg skjønner hvor du vil hen?
Burde jeg være mer skeptisk ovenfor han enn hvilken som helst annen selvutfyllt profil på et tilfeldig nettsjekkested?
Min erfaring er i så fall at en masse skrevne ord om hensikter og intensjoner er nettopp bare det; en rekke ord som ikke må forveksles med virkeligheten eller handling.
Om du burde være mer skeptisk vet jeg ikke, men jeg ville lurt på hvorfor en person helt uten noen informasjon plutselig ville treffe meg.
Iskwew: ps. Jeg har ikke sagt noe om hva for slags informasjon han har i sin profil. Han har faktisk mer enn meg, og det jeg glemte å nevne innledningsvis er at vi operer begge under fullt navn, noe som gir helt andre forutsetninger enn anonyme lovord andre steder.
Det er sant nok, HvaHunSa. Det er en ikke ubetydelig forskjell.
Jeg fant kjærligheten gjennom blogging, jeg. Og jeg lette ikke etter den, for Ã¥ si det sÃ¥nn 😉
SÃ¥ bra, Strekker :o) Alt er mulig :o)