Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Knut Storberget svarer på mitt åpne brev om voldtekt

I mars skrev jeg et åpent brev til Knut Storberget med noen spørsmål om voldtekt. I dag fikk jeg svar på brevet også (imponerende nok, han er jo en travel mann):

Rettssikkerhet og holdninger til voldtekt

Jeg viser til din e-post av 16. mars 2007, der du stiller viktige spørsmål om rettsikkerhet i voldtektssaker.

La meg innledningsvis si at jeg setter stor pris på ditt engasjement. Du peker på viktige problemstillinger.

For å forhindre voldtekter er det avgjørende at de oppklares og straffes. Voldtekt er en alvorlig straffbar handling. Vi kan ikke sitte stille og se på at mange av voldtektene som begås, aldri blir anmeldt. At over 80 prosent av de anmeldte voldtekter henlegges. At mellom 30 og 40 prosent av de sakene som kommer så langt som til rettssalen, ender med frifinnelse.

Denne kunnskapen tar jeg på alvor. Vi må få oppklare langt flere voldtektssaker, og straffene må økes. Dette arbeidet har jeg gitt høy prioritet.

Jeg har fått mange henvendelser om at voldtektsutsatte opplever møtet med politi og rettsvesen som et nytt overgrep. Dette er svært bekymringsfullt. Ikke desto mindre mener jeg det er avgjørende at kvinner anmelder voldtekter. Hvis ikke blir vi nærmest maktesløse i forhold til å få bukt med denne alvorlige forbrytelsen. Jeg har stor forståelse for at det kan være en stor påkjenning å gå til en anmeldelse og jeg forstår at man trenger både mot og støtte for å kunne stå på. Like fullt skjer det at påtalemyndigheten finner å måtte vurdere bevismaterialet slik at de ikke holder i en rettssak.

I løpet av de senere årene har vi satt i gang en rekke tiltak for å forbedre politiets behandling av voldtektssaker. Dette gjelder både rutiner for etterforskning og bevissikring i slik saker. Men også satsing på etterutdanning av tjenestemenn slik at disse tilegner seg særlig kompetanse og forståelse for hvordan man best skal håndtere voldtektssaker og møtet med ofre.

Som justisminister har jeg bedt landets politimestre prioritere denne type saker i sine distrikter for slik å gi arbeidet høyere status. Sammen med politidirektør og riksadvokat har vi startet et arbeid med å identifisere kvalitetsforbedrende tiltak i politi- og påtalemyndigheten samt erstatte negative og uriktige myter om voldtektsutsatte med kunnskap. Voldtektsutsatte skal ikke oppleve møtet med politi- og rettsvesen som et nytt overgrep. Vi må være sikre på at politi- og påtalemyndighet har ressurser og kompetanse til å etterforske og iretteføre voldtektssaker. Derfor har regjeringen økt politiets driftsbudsjett og fremmet forslag for Stortinget om å utvide adgangen til DNA¬registrering av straffedømte.

For ytterligere å styrke situasjonen for kvinner utsatt for seksuelle overgrep har Justisdepartementet satt ned et offentlig utvalg som blant annet er bedt om å fremme forslag til tiltak som kan bidra til at flere anmelder voldtekt. Politiets møte med ofrene og den videre håndteringen av saken gjennom straffesakskjeden vil være forhold utvalget skal se nærmere på. Utvalget skal også foreslå tiltak som kan bidra til å styrke spor- og bevissikringen i disse sakene.

Straffenivået i voldtektssaker vurderes nå i forbindelse med arbeidet med ny straffelov. Vi ser at straffenivået i voldtektssaker bør noe opp, men det har samtidig vært en dobling av straffenivået i voldtektssaker i løpet av de siste årene.

Med hilsen
storberget.jpg

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: , , ,

42 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

Sider som lenker til dette innlegget

  1. Åpent brev til Justisminister Knut Storberget : Iskwews hjørne på www | 05.03.08
  1. Mads sier:

    «Vi ser at straffenivået i voldtektssaker bør noe opp, men det har samtidig vært en dobling av straffenivået i voldtektssaker i løpet av de siste årene.»

    Ser vi at straffenivået i voldtektssaker bør noe opp?

    Jeg ser ikke det.

    Av alle tiltak for å bekjempe voldtekt, er strengere straffer det mest lavpannede. Storberget (eller hans brevskriver) påpeker at voldtektsstraffene er DOBLET på få år. Tilsynelatende har det ikke hatt noen som helst effekt på antall overgrep, men L-I-K-E-V-E-L får man det for seg at straffene «bør noe opp».

    Som om det var et magisk punkt der oppe hvor straffene begynner å få effekt.

    Dette er den simpleste form for symbolpolitikk, det reneste sviket fra venstresiden, som skaper musikk i Frps ører. Jeg kjenner jeg blir kvalm. ALLE voldtektsdømte skal tilbake til samfunnet. Jeg tror ikke det gjør dem til bedre mennesker å være sperret inne litt til.

    Og litt til. Og en dobling. Og litt til. Og en dobling. Man vil ALDRI i verden kunne klare å stimulere folks såkalte rettsfølelse ved å gi etter for høyere straffer. Aldri. Det finnes intet punkt der oppe hvor straffen plutselig blir virksom.

    Det verste av alt, er at skjerpingen av straffene er ekstremt tynt begrunnet. Den er ikke begrunnet i det hele tatt.

    Dette er et av de få punktene for Storberget skuffer ekstremt.

  2. Iskwew sier:

    Det er jeg enig i. Strafferammen er på 10 år, og problemet er snarere at rammen ikke brukes. Dessuten har det ingen hensikt å øke straffen for noe nesten ingen dømmes for likevel.

    Men det var ikke det viktigste han sa i dette brevet. Det arbeidet som gjøres hos politi og påtalemyndighet er det viktigste.

    Jeg har lett etter referat fra den åpne høringen i Oslo i dag om mekling i voldtektssaker. Jeg synes det er interessant å tenke andre modeller, selv om jeg synes begrepet mekling i slike saker høres feil ut – mekling høres ut som noe der partene skal gi og ta og bli enige. Og det er heller ikke sikkert at mange voldtektsoffere ønsker eller makter et slikt møte. Problemet er at du vil ha en evig konflikt mellom overgriperens og offerets rettssikkerhet så lenge du er i rettssystemet. Der kommer offeret ut som tapende part. Noe av det kan rettes opp i en slik modell, kanskje.

    Jeg håper vi får høre noe fra det møtet i morgen.

  3. Mads sier:

    Politikerne har et ris bak speilet til domstoler som ikke hever straffene på eget initiativ – de setter opp minstestraffen!

    Det er et kontroversielt virkemiddel, fordi det tvinger domstolene til å holde seg over en viss minimumsstraff. I tillegg er det omdiskutert fordi det kan slå uheldig og galt ut på mange måter.

    Minstestraffen for voldtekt var 3 år i lang tid frem til 60-tallet. Etter mange urimelige domsavsigelser og mange frifinnelser på grunn av høy bevisbyrde, ble minstestraffen så satt ned til 1 år. I 2000 ble den hevet til 2 år. Likevel er det mange partier på Stortinget som ønsker igjen å heve den til 3 år.

    Det er en evig runddans, dette. Og de som danser, er historieløse politikere som humper rundt i troen på at bare LITT mer medisin, så må da kuren snart ha effekt!!

    Sannheten er at de ikke forstår (kriminologene forstår) at straff er gal medisin. Dersom de siste årenes økning i straffene er proporsjonal med antall voldtekter, er det heller et argument for å senke straffene.

    La oss tenke det utenkelige. At krenkeren og den krenkede møtes. I en form for konfliktråd. Ja, det høres sprøtt ut, og jeg er helt enig med deg, iskwew, at det ikke må bli en slags jevnbyrdig megling. Det tror jeg alle er enige om. Det kan ikke, og skal ikke, megles etter en voldtekt.

    Men la oss kalle det et møte, ansikt til ansikt. Det et slikt møte innbyr til, er å se frykten og sorgen i øynene. Jeg tror voldtektsmannen har ekstremt godt av å få se og høre hvilken ulidelig smerte han har påført sitt offer. La oss snu dagens tankegang: Det er egentlig ille at han i dag slipper å bli konfrontert med dette!

    Kjetil Klungland, sønnen til avdøde Nokas-politimann Arne Sigve Klungland, har illustrert det meget godt gjennom diverse intervjuer i mediene. For ham er det et poeng å få møte alle de involverte, og da spesielt drapsmannen Schumann. Han har et sårt behov for å fortelle dem hvor vondt han har hatt det. Han vil at de skal forstå. Han vil at de skal ta det innover seg. Og han vil ha svar. Hvorfor? Hvordan kunne de?

    Det er ikke rart at tanken om at voldtektsofre skal møte sine gjerningsmenn i dag er fremmed. Jeg har full forståelse. Men jeg tror det er slik fordi vi er vokst opp i et samfunn, i en kultur, hvor vi har blitt opplært til å stenge av og fjerne oss fra det vonde.

    Vi vil ikke se, vi vil ikke møte. Det som ofte skjer, er at vi danner oss monsterbilder av gjerningspersonene. De blir beist. De blir farlige, stygge, gale og dyriske. Sannheten er at de er en av oss. Det er brødre, sønner, kolleger, kompiser, ja det kan være naboen.

    Vi må gi krenkelsen et ansikt, og jeg tror at slike (konfliktråds)møter kan være ekstremt fruktbare under visse betingelser. Men vi må gå varsomt frem. Det er en prosess. Vi har ikke kultur for dette i Norge. Og det kan bare lykkes, forutsatt at:

    * den utsattes posisjon og behov ivaretas
    * møtet foregår på den utsattes premisser
    * at styrkeforholdet i et møte ikke blir skjevt og skader den utsatte

    Slike møter trenger ikke nødvendigvis skje i stedet for straff. Det kan være et supplement. Og kanskje blir behovet for å straffe, mindre. Når skaden først er skjedd, bør det være i alles interesse at den personen ALDRI forgår seg på ny.

    Nettopp derfor bør vi låne øre til kriminologien og prøve, og tørre, å tenke helt nytt!

  4. Iskwew sier:

    Vi er nok ganske uenige om det generelle med straff – og jeg ønsker ikke en metadebatt om det. Jeg mener ikke vi skal oppheve straff eller strafferammer for voldtekt. Men i de aller fleste sakene kommer det verken så langt, eller noe sted i det hele tatt. Det er omtrent bare overfallsvoldtekter det dømmes for. Og det virker også som om høyere strafferammer gjør at man er mer tilbakeholdne med å dømme.

    Du kan mene mye om Marianne Aulies agering, men jeg tror hun sa noe viktig som mange voldtatte føler:

    * De skal innrømme det
    * De skal si unnskyld

    Og det er akkurat det som sto i en artikkel jeg leste i går, om erfaringen med forsøk på dette i Danmark. Det er spesielt det at overgriperen tar ansvar som er viktig, for mange spør hvorfor og klandrer seg selv. Det er direkte ødeleggende.

    Siden de fleste voldtekter er i slike relasjoner som du beskriver, altså med noen man kjenner, så vil man også møte dette mennesket igjen. Uten at noe sies, uten at ansvaret tas av han som skal ta det.

  5. Undre sier:

    Flott at Storberget svarte, Iskwew!

    Jeg tror absolutt at det viktigste er at flere voldtektsmenn/-kvinner må gjøre opp for seg enn å heve straffen, slik at det samlet sett blir større sjanse for at man må ta konsekvensene av handlingene sine. Om overgriperen risikerer 2 eller 5 år tror jeg ikke h*n tenker videre mye over i det et overgrep planlegges eller er i ferd med å bli utført, men er sjansen for å måtte stå til rette for overgrepet betydelig større enn den er i dag, så vil det være et av de viktigste preventive tiltakene vi kan gjøre tror jeg.

  6. Mads sier:

    Vel, hvis (økt) straff fører til at allerede skakkjørte menn blir enda mer skakkjørt i fengsel, tror jeg du er enig i at vi bør være varsom med straff. Dette blir bare påstander fra min side, men jeg mener det finnes nok av empiri verden over som viser at å øke pinen mot gjerningspersonen sjelden fører noe godt med seg.

    Mer enn straff og fengsel er jeg opptatt av at det skal være en kontakt, rask og tydelig reaksjon. Et oppgjør. En gjenopprettelse. Og dette kan skje i mange former. Jeg tror stadig mindre på den tradisjonelle rettsstatens evne til å restituere både utsatte og dere gjerningsmenn.

    Peace & love og alt det vi alle lever og ånder for, kommer vi ikke i nærheten av med mindre vi erkjenner at vi er mennesker med følelsesliv, og at vi må våge å møtes på et lavere og mer grunnleggende plan enn i dag. De som har overvært mange rettssaker, ser hvordan saken går over hodet på begge parter. Den løftes opp over hodene våre og blir et anliggende mellom stat og gjerningsmann. Som fornærmet har man bare status som vitne. Det er noe grunnleggende galt ved denne store modellen.

    Jeg sier ikke at staten ikke skal spille noen rolle. Staten skal fortsatt ivareta borgernes ve og vel, og så langt det lar seg gjøre være garantisten for rettssikkerheten. Men det kan skje på mange måter. Vi er så ensporet i vår tankegang når det gjelder løsninger på kriminalitet … Det finnes hundre tusen måter å ta et oppgjør på. Men straffesystemet er kanskje noe av det mest konservative og trege som finnes i vårt samfunn.

    Vi har lært at «det bare er sånn». Og da er det vel sånn, da? Staten gjør sitt beste for oss. Og straffesaker skal føres for retten, lov og dom og lang straff. Sånn går livet sin skjeve gang.

    Jeg synes det kan være verdt å illustrere dette ved å se hvordan vi løser lignende konflikter blant barn, elever i barneskolen. Dersom Per banker opp Pål, er det i dag helt selvfølgelig at læreren eller rektor snakker med de to sammen. Et av konfliktløsningens, hvis man kan kalle den det i dette tilfellet, viktigste prinsipper er at Per skal se og forstå hva han har gjort mot Pål. Per skal lære noe av episoden.

    Tidligere ville vi straffet Per. Læreren kunne fysisk eller psykisk avstraffe elever. Men i dag tenker vi annerledes. Per skal få en reaksjon på det han har gjort. Kanskje må han forplikte seg til noe. Det skal tas et oppgjør. Men kjernen ligger ikke i at Per skal påføres mest mulig pine. Vi har sluttet å tro at det er noe som forbedrer barn, så hvorfor skulle det forbedre voksne?

    Den samme prinsipielle tankegangen kan vi overføre til stat og samfunn, selv om modellen i praksis er mye, mye vanskeligere å få til å fungere.

  7. Iskwew sier:

    Ja, det er jeg helt enig i, Undre. Problemene er ikke strafferammen, men at svært få må stå til rette for det. Det har i dag omtrent ingen konsekvens i det hele tatt.

    I tillegg er det viktig det han sier med å sørge for at politi og påtalemyndighet er bedre i stand til å ta imot voldtatte på en god måte. og denne formuleringen likte jeg veldig godt:

    «.. erstatte negative og uriktige myter om voldtektsutsatte med kunnskap.»

    Holdningsarbeidet både i politi og rettsvesen og ikke minst blant folk flest er det aller viktigste.

  8. Iskwew sier:

    Og der tok Mads metadebatten :o)

    Den har ikke jeg tenkt å ta, Mads!

  9. Mads sier:

    Jeg har hatt eksamen i hele dag og er treg i nøtta. Tok jeg metadebatten? Så da blir du mettavdebatten? 🙂 Betyr det debatt om debatten?

    La oss banke det inn i hodene til alle som vurderer å øke straffene; å øke RISIKOEN for å bli tatt og dømt, kan ha en større preventiv virkning enn streng straff. Det er gledelig at Storberget stadig presiserer dette, selv om han – selv i konstant edruelighet – vil øke straffene litt til. Bare litt til, altså 😉

    Men iskwew, hva hvis voldtekt er en forbrytelse, et ONDE, som vi rett og slett ikke kan gjøre så mye mer med? Kan man erkjenne det, eller blir det å gi opp? Eller mener du vi kan gjøre mye mer?

    Må vi ikke ved ett punkt bare avfinne oss med at voldtekt er et onde som vi ikke kan bli (helt) kvitt, på lik linje med veldig mange andre onder i denne verden?

  10. Iskwew sier:

    Metadebatten er den generelle debatten om straff eller ikke – den stoooooore debatten altså. Som altså ikke er tema for denne tråden. Slike metadebatter dukker opp i tråder både her og der, og det er sjelden jeg orker, med mindre jeg starter dem selv.

    Jeg blir mettavdendebattenja!

    Jeg tror vi kan gjøre mye, men først og fremst på lang sikt i form av holdningsarbeide. Og en del av det er nettopp det du sier – å øke risikoen for å bli tatt og dømt. Det tror jeg har virkning. I dag er det jo en noe så nær risikofri GROV forbrytelse.

    Vi kan helt sikkert aldri bli helt kvitt det. But we can do better!

  11. Undre sier:

    Skal flere bli dømt for voldtekt, må man mytene til livs, så at han skriver dette er veldig viktig, ja, Iskwew.

    Og voldtatte må bli ivaretatt mye bedre både av politi, rettsvesen og helsevesen. Her er blant annet etablering av voldtektsmottak viktige.

  12. Iskwew sier:

    Ja, det er noe av det viktigste, og bakgrunnen for det brevet jeg i sin tid skrev også. At de som er er blitt utsatt for voldtekt, må tas mye bedre vare på. Heldigvis fikk voldtektsmottaket i Oslo flere penger – det har jo være så mange voldtekter i Oslo i det siste at de ikke hadde kapasitet lenger. og det må opprettes flere mottak utover i landet også.

    Dessuten må spesialkompetansen i politiet brukes, og med en gang. At de venter til mandag med det om en voldtekt skjer natt til lørdag er helt på trynet.

  13. Mads sier:

    Jeg kan ikke si meg uenig i noe av det du skriver i innlegg 10.

    Jeg var på nippet til å legge det til selv, at er det noe sted hvor vi kan hente MYE, er det på holdninger. Men jeg har ingen tro på løsrevne kampanjer eller formaninger eller foredrag. Jeg mener at voldtekt i bunn og grunn er et ekstremt uttrykk for skakkjørt seksualitet/maskulinitet. Derfor er jeg interessert i å forstå hvorfor noen få mennesker faller utenfor og føler behov for å gjenopprette balansen på en måte som til de grader skader andre mennesker.

    Med andre ord: Jeg tror vi må evaluere våre kulturelle holdninger til og forutsetninger for kjønn, seksualitet og nærhet. Jeg tror det er det det handler om. (Åååå, nå var jeg konkret.)

    Jeg er interessert i makroperspektivet, da. Hvilke strukturer er det som ligger der og gjør det mulig eller presserende for enkelte menn å forvolde den integritetsskaden som de gjør? Hvor er det skoen trykker?

    Dette er selvfølgelig en debatt vi aldri kan få i Holmgang eller på talerstolen i Stortinget. Den er for stor og vanskelig til at samfunnet kan eller tør ta den. Politikken er hastig og krever strakstiltak og resultater NÅ. I en slik kontekst blir det beste man kan gjøre, å nedsette et voldtektsutvalg som kommer med en liste på 10-20 tiltak … som ikke er annet enn kakepynt/symbolpolitikk.

    En evig runddans.

  14. Undre sier:

    Det må bli et tilbud til alle at har du opplevd en voldtekt eller voldtektsforsøk skal du enkelt få tilgang til fagpersonell som kan gi deg medisinsk hjelp, få sikret bevis, noen å snakke med og politi som kan jobben sin, når dette er gjort unna kan man etterpå bestemme hvorvidt man vil anmelde eller ikke, men det er uhyre viktig å få sikret alle typer bevis og få satt i gang etterforskningen så fort som mulig. Og dette er jo ikke noe stort hokus pokus å få til. Det viktigste for et offer er å bli tatt på alvor, og slik tingenes tilstand er i dag så er man som offer ikke sikret noe av dette.

    Vi blir aldri kvitt voldtekt som fenomen, men vi kan gjøre veldig mye for å begrense fenomenet og skadene det påfører mennesker.

    Siden jeg med sikkerhet vet at jeg ikke kan tilføre noen magisk løsning til voldtektsdebatten, takker jeg for meg her for denne gang.

  15. Iskwew sier:

    Nei, det dreier seg om treg materie dette her. Men jeg synes debatten begynner å komme seg.

    Å finne ut hvor skoen trykker er det interessante – og da må vi tørre å stille de spørsmålene, samt innse at det ikke handler om de 10-20 tiltakene.

    Det som forresten slo meg da jeg leste om den åpne høringen som var i dag om mekling. Det var bare kvinnelige foredragsholdere der. Det ser jeg som et alvorlig problem. Hvorfor er det ikke mannsforskere med? Dette er ikke bare noe kvinner behøver å være opptatt av. Vi trenger å høre mannsstemmer om voldtekt. Og de er mer fremme, men altså ikke nåt voldtektsutvalget skal presentere forslag.

  16. Iskwew sier:

    Ja, å møte voldtatte på en skikkelig måte er det aller viktigste – alfa og omega for å unngå traumer som ofte blir resultatet av en slik opplevelse.

    Og Undre, du trenger ikke ha noen magisk løsning – det har ingen – men vi kan bidra positivt ved å debattere. Håååper jeg.

  17. Mads sier:

    Dere snakker mye om voldtektsmottak og det å bli tatt på alvor som offer osv. Men la meg se det fra en annen vinkel:

    Voldtekt er ikke noe utelukkende biologisk. Den psykiske smerten et voldtektsoffer opplever, er betinget av en rekke kulturelle og sosiale faktorer.

    Det jeg er redd for, er at de velmenende tiltakene bikker over i en patologisering av opplevelse, altså en ytterligere traumatisering. Er det nødvendigvis en god ting om vi hadde fått voldtektsmottak på hvert gatehjørne?

    Og hva gjør det med de krenkedes opplevelse av egen situasjon når Storberget omtaler voldtekt som nesten-drap? Hvilke tanker spinner rundt i hodet på en kvinne som vet at hun er blitt utsatt for en forbrytelse som har 10 (21) års strafferamme, og der det er sterke politiske krefter for å straffe hardere?

    Jeg er faktisk redd for at fordømmelsen av forbrytelsen OG gjerningspersonen i verste fall kan slå tilbake på de utsatte, både individuelt og kollektivt i samfunnet. Hvordan vi forstår en gjerning og tolker den er helt avgjørende for alt som er mer enn bare biologi.

    Hvor langt kan vi gå med gode tiltak før de blir så gode at de traumatiserer og skader?

    Jeg har NULL idé om hvor balansegangen går, men jeg er overbevist om at det kan bikke over.

  18. Iskwew sier:

    Jeg tror smerten først og fremst er psykisk betinget, Mads. Det er en integritetskrenkelse som gjør at det sitter igjen en frykt og følelse av maktesløshet, samt hauger med skyldfølelse fordi offeret selv får delansvar for overgrepet.

    Jeg tror ikke det først og fremst er kulturelt og sosialt betinget..

    Nettopp derfor er det viktigste at den som er voldtatt ser at overgriperen stilles til ansvar.

  19. Mads sier:

    Men iskwew, hvor kommer den psykiske smerten fra? Den kan da ikke være utelukkende biologisk? Hvis så, vil alle kvinner alle steder i verden til alle tider oppleve integritetskrenkelsen ens.

    Det jeg vil frem til: Måten vi omtaler og hanskes med voldtekt på, kan i sum virke traumatiserende fordi det opprettholder vår idé om hva en voldtekt og en integritetskrenkelse er.

    Vi er jo ikke født med forståelsen for integritetskrenkelser. En del av den er biologisk, men kulturen vi lever i spiller en stor rolle.

    Ingen er tjent med et samfunn der grensen for hva som oppfattes som voldtekt senkes, eller der de som utsettes for voldtekt opplever seg som mer psykisk skadet og krenket enn de kunne ha vært dersom krenkelsen ble taklet på andre måter.

    Vanskelig å forklare dette, men jeg mener det er mye i det.

  20. Iskwew sier:

    Jeg tror det kommer av følelsen av å fratas all råderetten over seg selv og spesielt over det mest intime. Og uten å kunne slå forskning i bordet, så tror jeg det er en ganske universell sak. Beretninger fra kvinner som er voldtatt i krikssituasjoner over hele verden er veldig like når det gjelder å beskrive hva det gjør med dem.

    At skylden legger på offeret er en kulturell sak som jeg derimot mener forsterker traumene.

    En annen ting er at du ikke er troverdig som offer om du ikke er både fysisk og psykisk skadet – det kan være med på å forsterke det.

    Men vi kan ikke instutusjonalisere den personlige bearbeidelsen av traumer – det er et poeng. For det er individuelt.

  21. Goodwill sier:

    Jeg syns det var fint at han svarte jeg. Det viser at det kan nytte med engasjement.

    Tenk om han kunne lese debatten her også!

  22. Iskwew sier:

    Oh, jeg skal da maile ham lenke til debatten, kan du skjønne :o)

    Jeg er imponert over at han svarte, for han tror jeg har mye å gjøre. Han er vel den mest synlige justisminister vi har hatt i manns minne.

  23. Mads sier:

    Gode poeng når du nevner de voldtektsmytene. Jeg er enig i at det er krenkende.

    Men mitt poeng er at det følger en del andre forventninger med rollen som voldtektsoffer. Hvordan oppleves det å bli stemplet som offer for nesten-drap? Jeg kan ikke skjønne annet enn at slike betegnelser traumatiserer mer enn det støtter. Hva gjør det med ens egen psyke å få merkelappet voldtektsoffer i det hele tatt?

    Det er ikke uten grunn at stadig flere krisesentre, så vidt jeg har skjønt, bytter ut betegnelsen «offer» med «utsatt». Da har noe med opplevelsen av en selv å gjøre, hvordan man ser på seg selv og takler det man er blitt utsatt for sett i lys av samfunnets omtale av det.

    Dette er kanskje sekundært i forhold til de andre forventningene, som har et mer mannssjåvinistisk og nedlatende preg. Det jeg snakker om, er når samfunnet har gode hensikter, men hvor det rett og slett blir for mye å bære. Mange som lider av visse sykdommer, ønsker ofte ikke å tre inn i rollen som syk eller sykeliggjøre seg selv, fordi det gjør vondt verre.

    Jeg tenker på hvordan vi iscenesetter offeret i vår kultur. Noen ganger tror jeg det aller beste er å tenke restitusjon og oppbacking uten nødvendigvis å fordele og sementere roller.

  24. Iskwew sier:

    Samfunnet kan jo fort finne på å tro at det er en oppskrift på hvordan det skal være å være voldtatt, og så forvirres om personen ikke opplever det etter oppskriften. Og hvordan man bearbeider slike opplevelser det er individuelt.

    Jeg er enig i at offer ikke nødvendigvis er det godt ord, kanskje. Utsatt for voldtekt er muligens bedre.

  25. Avil sier:

    Du er eit menneske det er lett å ta alvorleg, Iskwew.

  26. Iskwew sier:

    Du mener det, Avil? :o)

  27. Mads sier:

    Iskwes sa:

    «Jeg er imponert over at han svarte, for han tror jeg har mye å gjøre. Han er vel den mest synlige justisminister vi har hatt i manns minne.»

    Nå synes jeg virkelig du undervurderer Gerd-Liv Valla og Anne Holt, altså!! 😉

  28. Iskwew sier:

    De hadde jo begge relativt kortvarige opphold i justisministerstolen :o)

  29. Mads sier:

    Jada, jeg bare tøyser. Selv om jeg noen ganger synes Storberget fremstår som en litt for politisk korrekt feminist, liker jeg ham veldig godt. Han er flink til å lytte, og han tar initiativ.

    Kan vi få en redigerknapp som funker noen minutter etter posting? Jeg rabler ned og får mange trykkfeil, hehe.

  30. Iskwew sier:

    Nei, det kan vi ikke få – sånt har du wordpad til :o)

  31. Vidar sier:

    Er det ingen som husker Odd Einar Dørum – hva var galt med ham?

  32. Elle sier:

    Det er en stund siden straffelengden ble nevnt her, men jeg kommer tilbake til det: Selv om det ikke trenger virke så preventivt, er det likevel et poeng å heve utmålingsstraffen. Fengslene virker uansett ikke restituerende, så fengselsstraffer har fått et helt annet formål- Det holder i alle fall de kriminielle unna samfunnet mens de er inne. Dette er ikke noen liten sak når det gjelder voldtektsforbrytere, som vel er av den kriminaliteten hvor man har størst risiko for tilbakefall.

    Da er det interessant at man nesten aldri får drapsmenn som begår nye drap etter endt soning. Skulle man av den grunn droppe straff?

    Straffemålingen sier også noe om samfunnets syn på de ulike kriminelle handlingene. Bør det være lengre straff for å rane en kiosk enn for å begå voldtekt? Er dette fordi kvinner i hovedsak rammes og fordi lovgiverne typisk har vært menn (før).? Er det samme tendenser man ser i legeverdenen, hvor det er mest prestisje å forske på mannssykdommer?

  33. Iskwew sier:

    Vidar, det er vel problemet til Odd Einar, ingen husker ham helt.

    Elle, det er vel å heve selve straffenivået Storberget snakker om, og det tror jeg ikke har noe for seg. For rammene som er, brukes jo ikke, og dessuten er det virkelig store problemet at voldtekt er risikofritt.

    Jeg tror dessuten det er risiko for at høyere rammer gir enda større tilbakeholdenhet med å dømme.

  34. Mads sier:

    Elle skriver:
    «Fengslene virker uansett ikke restituerende, så fengselsstraffer har fått et helt annet formål- Det holder i alle fall de kriminielle unna samfunnet mens de er inne.»

    Av alle begrunnelsene for straff i vårt samfunn, er «samfunnet vernes når den dømte sitter inne» den minst betydelige. Det er nærmest en underordnet begrunnelse, spesielt siden straffene i Norge ikke er spesielt lange. Når den dømte løslates, har han rikelig med tid til å begå ny kriminalitet. Med andre ord: Hovedvekten av tiltak må dreie seg om forebygging og hindring av tilbakefall.

    Derfor er (litt) høyere straffer et blindspor, det er bare symbolpolitikk som ikke vil ha noen effekt i praksis – i tillegg til det iskwew sier om risikoen for tilbakeholdenhet med å dømme, fordi risikoen for feildømming får større konsekvenser.

    Du skriver:
    «Straffemålingen sier også noe om samfunnets syn på de ulike kriminelle handlingene. Bør det være lengre straff for å rane en kiosk enn for å begå voldtekt? Er dette fordi kvinner i hovedsak rammes og fordi lovgiverne typisk har vært menn (før)?»

    Det er ikke lengre straff for å rane en kiosk enn å voldta. Slike myter trekkes frem i alle straffedebatter om seksuallovbrudd. Ran finner vi i § 268, og strafferammen er 5 år:
    http://www.lovdata.no/all/tl-19020522-010-029.html#268

    Strafferammen for voldtekt er det dobbelte, 10 år.

    Du har rett i at straffeloven (anno 1902) har båret preg av at den er forfattet av menn, men den har vært gjennom så mange revisjoner de siste hundre årene, at jeg vil påstå at skoen trykker et helt annet sted, nemlig ved holdningene blant folk flest og også delvis i domstolene.

    Som en kuriositet kan jeg nevne at før dagens drøyt hundre år gamle straffelov, hadde vi kriminalloven fra 1842. Den seksuelle lavalderen var 15 år, og legg merke til hvilket kjønn som hadde vern:

    § 19.
    Bedriver Nogen Utugt med Qvinde, som er over tolv, men yngre end femten Aar, ansees han med Strafarbeide i femte Grad eller Fængsel. Utugt med Qvinde, som er yngre end tolv Aar, betragtes som forøvet med Vold, om hun end i Gjerningen har samtykket.

  35. Elle sier:

    Nå er jeg opptatt av straffeutmåling og, og i og med at voldtektsforbrytere gjerne havner i det nedre sjiktet av strafferammen, blir det vel i praksis ikke store forskjellen?

    En skal forresten ikke kimse av hevnmotivet heller- Ofrenes behov for en »slags» rettferdighet.

  36. Elle sier:

    Den gamle straffeloven er vel preget av kvinnens litt mer beskjedne rolle i samfunnet (hun kunne vel neppe bedrive utukt med noen av eget initiativ :)).

  37. Elle sier:

    Jeg tviler på at vi får færre domfellelser av at straffenivået for voldtekter heves. Hvorvidt noen skal sitte 2 år eller 4 år i fengsel, tror jeg ikke spiller noen rolle her. Domstolen vil føle seg rimelig sikker på å pådømme rett person i alle tilfeller.

  38. Håkon sier:

    Straffeutmålingsdebatten er et blindspor, mener nå jeg.

    Det viktige Knut Storberget tar opp her er følgende avsnitt:
    «For ytterligere å styrke situasjonen for kvinner utsatt for seksuelle overgrep har Justisdepartementet satt ned et offentlig utvalg som blant annet er bedt om å fremme forslag til tiltak som kan bidra til at flere anmelder voldtekt. Politiets møte med ofrene og den videre håndteringen av saken gjennom straffesakskjeden vil være forhold utvalget skal se nærmere på. Utvalget skal også foreslå tiltak som kan bidra til å styrke spor- og bevissikringen i disse sakene.»

    Poenget er ikke at noen ytterst få får hardere straff, men at langt flere saker anmeldes og etterforskes på en god måte. Det gir større sannsynlighet for at overgriperne må stå til rette for sine ugjerninger. Dersom Storberget kan følge opp dette med bevilgninger og ressurser så er det lovende, for her holder det ikke med gode intensjoner og store ord.

  39. Mads sier:

    Elle – det er ikke bare voldtektsdommene som befinner seg i nedre sjikt av strafferammen, det gjelder de aller fleste straffebud, og da blir det jo forholdsmessig likt.

    At § 19 i kriminalloven av 1842 gjenspeiler samfunnets syn på kvinner som passive, står jo ikke i veien for poenget om at loven gav jenter, og ikke gutter, et vern. Således kan jo loven ses på som diskriminerende mot gutter. Først i 1905, da den nye straffeloven trådte i kraft, fikk gutter et vern i og med at lavalderen ble gjort kjønnsnøytral.

    Det var en grunn til at minstestraffen for voldtekt og seksuell omgang med barn under 14 år ble satt ned fra 3 til 1 år i 1963. Jeg har skummet stortingsdebattene forut for lovendringene den gang, og begrunnelsene er like aktuelle i dag. Når domstolene tvinges til å starte på et høyere trinn, blir det en tvangstrøye for retten, og det kan slå uheldig ut alle veier.

    Du skriver:
    «En skal forresten ikke kimse av hevnmotivet heller- Ofrenes behov for en »slags» rettferdighet.»

    Du er så ublu at du erkjenner hevnmotivet. Det er det ikke mange som gjør. Men jeg mener det er en farlig vei å gå. Jeg tror faktisk ikke at ofre innerst inne har «behov» for hevn, og jeg tror at hevntanken sjelden eller aldri gir reell restitusjon. Alle som blir krenket, ønsker nok at krenkeren skal gjøre opp for seg og forplikte seg på en eller annen måte, men hevn er en følelse jeg vil sidestille med sjalusi, egoisme og hat – naturlig når den kommer spontant og umiddelbart, men farlig dersom man forfølger og institusjonaliserer følelsen. Sulten etter hevn er umettelig.

    Ellers er jeg helt enig med de siste talere, som understreker at det viktigste er at det kommer en reaksjon, helst raskt, og ikke nødvendigvis at den er streng. Problemet med at de fleste IKKE blir dømt overhodet, er langt større enn at de som blir dømt, etter manges mening blir dømt for mildt.

  40. Elle sier:

    Er det mer akseptabelt å snakke om behovet for rettferdighet, enn behovet for hevn? Førstnevnte er i alle fall mer stuereint.

  41. Claudia sier:

    Er rettferdighet og hevn egentlig det samme? En mann i bergen angrep sin 7 år gamle datters overgriper med kniv.Han mente han hadde en slags moralsk rett til å gjøre det siden samfunnet ikke tok dette ansvaret.
    Kan man si at straffesystemet er hevn satt i system? Den lille historien om denne mannen i bergen sier ihvertfall hvor viktig det er at både samfunnet tar ansvar for å straffeforfølge de som bryter loven,men også at ikke pårørende får for mye makt i forhold å si hva som er straff som fortjent..

Top