Katten er et vanedyr. Pondus er i hvert fall det. Han har en rutine på kvelden som gjentar seg hver kveld:
– Mjaue og se anklagende pÃ¥ mor til hun begynner Ã¥ slukke lys og dermed gjør seg klar til Ã¥ legge seg
– NÃ¥r mor har lagt seg, hoppe opp pÃ¥ dynen (jeg tenker det var en skikkelig BOMBE at han sover i sengen min)
– Noen ganger, men sjelden, gjøre seg litt kostbar og ikke komme uten litt lokking med myk og overtalende stemme. Det er om mor har sittet for mye pÃ¥ PC’en og skrevet for eksempel. Men han knekker alltid sammen til slutt, og kommer løpende med et litt oppgitt mjau (ja, jeg liker at han ligger oppÃ¥ dynen min).
– Jakte litt pÃ¥ støvet som danser foran lyset
– Krølle seg sammen og male fornøyd sÃ¥ lenge lyset er pÃ¥ og mor leser bok. Se pÃ¥ mor gjennom to smÃ¥ sprekker av noen sammenknepne øyne. Han ser ut som den personifiserte nytelse.
– NÃ¥r lyset slÃ¥s av, blir han alltid sulten. Det vil si at han piler ut pÃ¥ kjøkkenet med en gang lyset slukkes, og sÃ¥ knaskes det høylydt pÃ¥ tørrfor. Dette skjer hver kveld. Han mÃ¥ mene at Mørke=Sulten.
– PÃ¥ et eller annet tidspunkt kommer han tilbake, for han ligger alltid ved siden av meg nÃ¥r jeg vÃ¥kner.
1 Reader Comment
Trackback URL | Comments RSS Feed
Sites That Link to this Post