I en kommentar i tråden om at jeg har lokalisert snøen skrev jeg at det kan virke som om det er to typer nordmenn, og de to typene har bare begrenset forståelse for hverandre.
De som nyyyyter vinter og snø
og
De som ikke liker vinter og snø
Jeg høres som de fleste sikkert har fått med seg, til gruppe to. Vinteren er ikke noe høydepunkt for meg, i det hele tatt. Men det er en nødvendig tid, likevel.
De som liker vinter og snø sier ofte: Siden det ikke er noe å gjøre med det faktum at vi har vinter her, er det bedre å bestemme seg for å like den, finne glede i den, gjøre morsomme aktiviteter, ja rett og slett nyte den. Da får man det bedre.
Jeg skulle ønske det var så enkelt som at man bare kunne bestemme seg for å like snø og vinter. De fleste som bor i Norge hadde nok gjort det da. Det er hevet over enhver tvil at man har det bedre som bosatt i Norge om man klarer det. De som gjør det, eller klarer å bestemme seg for det, er heldige. De av oss som ikke får til å like vinter kan med rette være misunnelige. Så hadde det bare vært så enkelt.
For min del handler det om veldig lavt energinivå, melankoli når lyset forsvinner, og en følelse av at sjelen blir frossen. Jeg går mer eller mindre i dvale i november, og titter frem igjen i mars en gang, når dagslyset begynner å returnere. Det er ikke noe jeg har bestemt med for at slik skal jeg ha det, i så fall skulle jeg ha ombestemt meg. Siden jeg bor i Norge, og skal bo i Norge i overskuelig fremtid, så skulle jeg gjerne ha evnet å nyte de 4 månedene i året jeg stort sett et helt liv ikke har klart å nyte.
SPURV I NOVEMBER
En forhutlet liten spurv
bor i mitt hjerte
den bor i novembermørke
der inne, mens den
venter på våren
Den tenker der den sitter
skjelvende, frossen og stille
at våren minsanten
ser ut til å ville
være lenge borte i år
Mon tro om våren
har forlatt den for godt
Iskwew ©
Jeg vet at den gangen jeg kan te meg som en trekkfugl, kommer jeg til Ã¥ gjøre det, uten Ã¥ blunke, uten Ã¥ savne. Jeg kommer heller til Ã¥ nyte lys og varme og jeg kommer til Ã¥ ha et høyere energinivÃ¥. Da jeg bodde i Brasil, var jeg hjemme til jul. Vi ankom 19.desember, og ble møtt av -20 grader, omtrent, pÃ¥ Gardermoen. Vi ble møtt av krystallklar luft – i motsetning til den litt tunge luften med høy fuktighet vi kom fra. Snøen knaste under skoene. Det var stjerneklart og vakkert. Og da nøt jeg det. Men det var fordi jeg visste at jeg skulle til Brasil igjen 3 uker senere. Jeg hadde bare en gjesteopptreden i den norske vinteren.
Jeg liker en kveld foran peisen om vinteren – men jeg elsker en lys sommerkveld pÃ¥ verandaen mer. Slik er bare jeg laget, og dermed lengter jeg til det, enten jeg vil eller ei. Og jeg aksepterer det, og bruker det. Jeg gÃ¥r ikke mot min natur og tvinger meg selv til Ã¥ like vinter, det tror jeg ikke hadde fungert. Jeg gjør som jeg skrev i dette diktet, fra november til og med februar som regel:
GRÃ… NOVEMBERHIMMEL I SJELEN
Grå novemberhimmel
har flyttet inn
i min sjel
Forsvinn, verden
seil din egen sjø
la mitt smil hvile
la tårenes salt
kjærtegne mitt kinn
La meg ligge i ro
under et lunende teppe
av grå tristhet
gjøre opp regnskapet av
sorger, skuffelser og svik
Unn meg det, verden!
Jeg titter ut når
solen igjen viser
sitt lysende ansikt
Novembermørket
varer aldri evig
Iskwew ©
Min vinter er altså en tid for etterteksom melankoli, der jeg lever med det lave energinivået som best jeg kan.
La meg gjøre det, og bruk ikke for mye energi på å forsøke å overbevise meg om at jeg kan bestemme meg for å nyte vinteren som du gjør. Jeg lever min type vinter, noen ganger litt misunnelig fordi du evner å få mer glede ut av vinteren.
Men jeg aksepterer meg selv, min natur kanskje, og har forstått at det er svært lite her i livet man kan bestemme seg å like, på tvers av sin natur. Og vit at selv om jeg fryder meg over vakre Maihaugen kledd i vinterskrud, så betyr ikke det at jeg er i ferd med å gjennomgå en personlighetsforandring.
Alle Ã¥rstider inneholder glimt av lykke. Det er bare noen som inneholder flere glimt enn andre. VÃ¥ren er spesiell for meg – kanskje fordi jeg er et vÃ¥rbarn. NÃ¥r alt begynner Ã¥ spire og gro, kryper lyset og optimismen tilbake i Iskwews kropp og sinn.
Jeg tror det å bruke tid på melankolsk bearbeidelse av ting, er bra for meg. Så kanskje jeg trenger vinteren. For å gjøre det. At det er min vinterglede. Å krype sammen under et pledd med meg selv og mine tanker og opplevelser som selskap. Kanskje jeg hadde savnet det om jeg bodde i varmere strøk? Det som er sikkert er at kropp og sinn var innstilt på det i november selv da jeg bodde i Brasil.
Det kommer neppe noen gang til Ã¥ bli snø og ski som er vintergleden min. Og det er ingen grunn til Ã¥ synes synd pÃ¥ meg for det. Ingen grunn til Ã¥ forsøke Ã¥ overbevise meg om at jeg kan bestemme med for Ã¥ like vinter og snø pÃ¥ en annen mÃ¥te. For pÃ¥ min mÃ¥te nyter jeg den, jeg bruker ventetiden til noe som kanskje er nødvendig for meg – ettertanke og kontemplasjon.
Og til drømmer. Jeg drømmer mer både natt og dag om vinteren enn ellers. Og det er lite i et menneskesinn som er viktigere enn drømmer, tror jeg.
Drømmene bearbeider fortiden, slipper løs kreativiteten, lar deg utforske ditt eget sinn uten hemninger og gjør det mulig å komme videre. Drømmene er sjelens viktigste virkemiddel til å håndtere livet. Og dem er det flere av om vinteren, kanskje fordi fokus i større grad er på det indre livet.
SÃ¥ pÃ¥ min helt egne og personlige mÃ¥te, nyter jeg ogsÃ¥ vinteren. Selv om det ikke er pÃ¥ den mÃ¥ten en “god” nordmann skal nyte den. Men det plager meg ikke. Og jeg skal smilende se pÃ¥ deg der du fryder deg over at snøen er kommet og i yr vinterglede lager engler i snøen :o)
Fine dikt, Iskwew! For meg er du nordmann god som noen.
Jeg tilhører nok samme kategori som deg. I den senere tiden har jeg imidlertid tatt meg selv i å savne _litt_ sne, ikke minst fordi det pakker inn lydene og gjør verden bittelitt lysere.
Når det er sagt, noen fjellrev med roser i kinnene på vei over vidda med mot i brystet og vett i pannen blir jeg nok aldri. Denne dama står støest på asfalt og parkett:-D
Melankoli kan være vakkert… Menneskene er som havet – vi farges av himmelen.
Jeg husker ikke hvem som sa det, men det er vakkert sagt…
Takk, Rockette!
Jeg savner ogsÃ¥ snøen, og det er av samme grunn som deg. Lys først og fremst. Og det blir “mykere” pÃ¥ en mÃ¥te. Du skrev en god trÃ¥d om dette, sÃ¥ jeg. Den himmelske korrekturlakken :o)
Vinter er best om man har tid til å nyte det lille dagslyset som er. Da jeg gikk på videregående og hadde sinnsykt lange skoledager, syntes jeg det var som å bo i en trang og mørk sokkeskuff fra oktober til april.
Fine dikt, Iskwew.
*varm vinterklem*
Hmm ja, det var et godt bilde, Undre :o) Bo i en mørk sokkeskuff :o)
Jeg har det annerledes. Jeg har det mer som noen har fÃ¥tt hodet programmert med at “dette klarer jeg” og “sÃ¥pass sterk er jeg” – og sÃ¥ kommer batterimannen og gir meg et batteri med atskillig færre amperetimer uten at jeg fÃ¥r vite om det.
Da sitter du plutselig og tar imot jobb og sier ja til Ã¥ gjøre ting ut fra det energinivÃ¥et du har – men sÃ¥ har batterimannen altsÃ¥ vært der – uten Ã¥ legge igjen sÃ¥ mye som en huskelapp du kan henge pÃ¥ kjøleskapet.
Hva gjør du sÃ¥ nÃ¥r du allerede har tatt pÃ¥ deg bindende forpliktelser – og risikerer juridiske krav – med utgangspunkt i at du skal gjøre ditt og datt innen en gitt deadline? Du leverer trolig, men det gÃ¥r ut over andre ting. Rydde i huset? Det fÃ¥r bli til en annen gang. Rydde pÃ¥ kontoret? Ja da. litt senere!
gjøre ferdig momsregnskapet? Neste uke. Selvangivelsen? Klart det – sÃ¥ snart som mulig.
Verden rundt deg forstår ikke at batterimannen har vært der, og de tror ikke at han eksisterer. Det eneste omverdenen kjenner, er bål og brann.
Og dog. Vinteren har mye flott å by på. Jeg har hatt mange flotte opplevelser. Kanskje den flotteste midt i november, langt til fjells, omgitt av is, stjerner, nordlys, fullmåne, og fjell. Men alt i alt: norske vintre er overvurdert.
Milton, du gjør som jeg, bruker energi på det du må prioritere først og fremst, og nedprioriterer det du ikke i samme grad må prioritere.
Det er som sagt alltid glimt av lykke og store opplevelser, i alle årstider. Men ja, norsk vinter og spesielt mørketiden er overvurdert.
Og vi sender en takk til batterimannen – og ser vitende pÃ¥ hverandre, nÃ¥r de andre sier at han ikke eksisterer :o)
Nei Iskwew. Vi forbanner batterimannen. Vi forbanner alt hans vesen og alle hans gjerninger! Jeg tror du misforstod meg litt. Batterimannen er han som gir meg færre krefter om vinteren – uten Ã¥ fortelle meg det – slik at jeg gÃ¥r pÃ¥ smell etter smell etter smell. Jeg ville gjerne hatt krefter til Ã¥ greie Ã¥ gjøre like mye om vinteren som om sommeren – sÃ¥ det har jeg løst ved Ã¥ stikke av til varmere strøk.
Les den linken – og du vil se at den minner om sÃ¥ mye annet. Det er nok av mennesker som hevder at enkelte sykdommer/lidelser/fenomener ikke eksisterer. Her har du altsÃ¥ et eksempel pÃ¥ noen som har brukt av skattepengene til Ã¥ fortelle verden at det er pisspreik at nordmenn har mørketidsdepresjoner.
Ahhh det er han som knabber energien, han gir deg ikke det du trenger. Det høres ut som om du har det litt som meg da.
Det er nok forskning som viser at mangel på lys påvirker negativt. Og det kan jo godt være en sedvanlig feiltolkning av data, for alt jeg vet. Det er jo ikke slik at jeg vil ha det slik, at jeg velger å gå i dvale. Men slik blir det, mer eller mindre, hvert år. og det gode med det er jo at du kan fokusere innover og bruke tid til å kurere litt gruff. Med mindre du har det samme presset som ellers, da.
Forøvrig tror jeg at mennesker generelt har ulike energinivåer, og jeg tror fint lite av det kan forklares med viljen.
Jeg opplever det litt som om at det er en mann som er dyktig irritert over at forskeren er en mann som har sett seg godt og grundig lei av at virkeligheten kommer og pisser på de finen teorienen hans. Man kan jo ikke ha det slik at man lar folk bruke de beste årene av deres liv på skolebenken, og så viser livet oss at det man har lært er bare tull? Ett sted må grensen gå!
Så da er det bedre å avlive myten om mørketidsdepresjoner, som noe som ikke er utbredt, og som forøvrig ikke eksisterer.(Så slapp av Iskwew. Når du føler deg molefunken og kraftløs, kan du trøste deg med at det bare er noe du innbiller deg.)
“Mørketidsdepresjon er en konstruert sykdom, sier forskerne Greta Brancaleoni og Vidje Hansen. NÃ¥ presenterer de nye data fra Italia som knuser myten om mørketidsdepresjonen som et nordnorsk fenomen, sier forskerne i artikelen som er publisert pÃ¥ nettsiden Tromsøflaket tirsdag”
Hmmm jeg vet jo at det er forskning som viser det motsatte. Og som du sier, så vet jeg hva som skjer med meg selv, hvert år i november. Og ikke tror jeg noen i Tromsø løftet hele mørketids-plagen av seg i det de leste om den forskningen :o)
(Jeg skal forsøke å si til meg selv at jeg bare innbiller meg det neste gang, og så se om jeg brått blir full av energi og pågangsmot)
Men bevares: Det er masse bra man kan bruke mørketida til. Se pÃ¥ video. Det er deilig hvis man har gode “videoevner” (er i stand til Ã¥ se flere filmer pÃ¥ rappen uten problem). Eller en litt tung mørk søndag med kakao.
Javisst, og noe av poenget med tråden er at det er bare å la oss vinter-hatere være i fred, så kommer vi oss gjennom det. Se film, lese bok, skrive dikt etc.
Denne syntes jeg at jeg hadde lest noe av før, men fant den ikke – ikke før jeg dukket inn i trÃ¥den om vinteren i Canada…
Jeg er en av dem som sikkert oppfattes som den andre typen, den som strutter av energi om vinteren. Det er et unyansert bilde. Jeg opplever også det mørke som tungt, melankolsk. Særlig høsten, som både har minst sol, minst dagslys og som nær sagt alltid er våt i tillegg. Vinteren innebærer en forbedring i så måte, fordi det går mot lysere tider igjen, dagene blir lengre, og fordi snøen gjør alt lysere. Vinter uten snø er deprimerende for meg også.
Jeg tror heller ikke at det er riktig så enkelt at man kan bestemme seg for å like vinteren. Jeg tror ikke det. Men jeg tror at hvis man knytter vinteren til noe man liker så får den en annen betydning. Som jeg skrev et annet sted her er jeg nærmest vokst opp med ski på beina. Jeg lærte tidlig å mestre skiene, lekte på ski hver eneste dag i barndommens vintre, opplevde gleden. Senere ble det mer enn lek i hagen, det ble turer innover i marka (ja, hjemme i Arendal!), over snødekte myrer i glitrende solskinn, opp bratte motbakker, ned tilsvarende utforbakker i full fart, full kontroll, mestring. Vakre opplevelser, glede. Jeg har gått skirenn de fleste steder i Norge, sett mange steder, opplevd natur, kultur og sterke vennskap. Glede.
Jeg tror det er grunnen til at jeg alltid forbinder vinteren med glede, at jeg fortsatt kjenner det sitrer i kroppen når jeg ser de første snøfillene dale stille mot bakken. Forventning om nye opplevelser. Jeg tror det er der det ligger. Vinteren i fjor var deilig for meg, fordi jeg kunne gå på ski hver dag om jeg ville. Vinteren i år er annerledes, den er bare mørk, våt og trist, og gir ikke meg energi. Heller motsatt. Men det kan selvsagt også ha med uoppfylte forventninger å gjøre?
Våren er vidunderlig. Også et vintermenneske elsker våren.
Det husker jeg at du har skrevet noe om før Goodwill, at du kjenner på det du også, og at du som meg ikke ser det som noe så veldig negativt å dukke ned i sitt eget sinn i den perioden.
Jepp, det startet i den Canada-tråden, det er bare utviklet litt.
Jeg hadde motsatte opplevelser når det gjelder ski og turer i barndommen. Deler av min familie er skikkelige frisksportere (tanter/onkler/fettere/kusiner) og vi tilbragte mange fjellferie-helveter med dem. Alt for lange turer for korte utrente ben på bakglatte eller klabbete ski. Alt for mange krav på dette med å skulle like det, for det gjør nordmenn. Det ble verken tatt hensyn eller gitt rom for annerledeshet. Alt for mange pinefulle nederlag, tårer og vonde fall. Det har nok ødelagt for meg og vinteren, gjort at jeg hater den som pesten, den dag i dag. Og det er litt trist.
Siste gangen jeg hadde ski på bena, da var jeg 18 eller 19. Og morsomt nok er det da jeg hadde noen store opplevelser på fjellet. Jeg hadde en kjæreste som hadde en sibirsk husky, og hunden elsket meg over alt på jord. VI gikk tur, alene. Å se det dyret i sitt rette element var en utrolig opplevelse. Vi gikk til og med måneskinnstur (idiotisk å gjøre det alene, men men). En gang ble vi overrasket av rimelig snøføyke også. Da ble jeg redd. Men ikke Carek. Han været bare i luften, da jeg så Finn hjem! og så ledet han meg hjem. De opplevelsene glemmer jeg ikke.
Våren er fantastisk. Jeg savnet norsk vår da jeg bodde i Brasil. Men ikke vinter.
Det er en lei felle. Lange turer og dårlige ski er drepen for skigleden.
Mine foreldre dyttet aldri, det var bare korte turer, kos og lek, og det utviklet ferdighetene – bÃ¥de pÃ¥ skiene og med smøring. Det siste er kanskje like viktig 🙂 Senere ble det lengre turer, men da mÃ¥tte jeg heller holdes igjen enn Ã¥ dyttes pÃ¥.
Jeg er veldig obs pÃ¥ dett med mine egne barn. Har dem med pÃ¥ ski, men aldri noe mÃ¥l om Ã¥ gÃ¥ sÃ¥-og-sÃ¥-langt. Korte turer, til et sted med solhelling, akebakke og skihopp. Og der leker de – og lærer. Og jeg kan bare hÃ¥pe at de fÃ¥r med seg gleden ved det, for jeg tror som du sier at det er en stor fordel i Norge Ã¥ ha noe positivt med vinteren. Den blir nok litt lysere av det.
Og bare sÃ¥ det er sagt – jeg skulle nok klart Ã¥ ha det godt i Brasil, jeg ogsÃ¥ :-))
Jepp, gode ski er virkelig helt avgjørende. Treski var det jo på den tiden *grøss*
Jeg er helt sikker på at du klarer å formidle så mye glede at eplene ikke kommer til å falle så langt fra stammen. Der har jeg et større problem, for jeg må jo fake, og det gjennomskues med en gang :o)
Om jeg bodde i Brasil tror jeg helt sikkert jeg ville ønsket med en gjesteopptreden ved juletider :o) Og sÃ¥ – bort igjen. Det er noe med at det varer sÃ¥ himla lenge!
Mørket er det tyngste. Det er mørkt når jeg kommer til jobben, og det er mørkt før jeg drar hjem igjen. Dagslyset eksisterer knapt. Det er den største kontrasten til da jeg var student i Trondheim: Da stakk jeg ofte ut midt på dagen og gikk på ski i solskinn også i mørketiden. Det var tider det.
Men nå har det altså gått tre uker siden solsnu, nå skal vi snart begynne å merke det. At det blir lengre lyst. Ligger det ikke en optimisme i det, da? *smiler*
Joa, men jeg tar den ikke helt inn over meg før i mars. Som regel begynner livet igjen etter bursdagen min, i begynnelse av mars. Da er det merkbart lysere.
Jeg tror bestemt det er lyset som er cluet her. Selv om da Milton har funnet frem til noen som mener at det er bare tull. Dem om det!
Selvsagt skal du og alle andre fÃ¥ lov Ã¥ hÃ¥ndtere hverdagen akkurat slik det høver best! Jeg føler denne posten er direkte rettet mot meg siden det var jeg som lanserte “bestemme-seg-for”-kommentaren i forrige post. som Goodwill mÃ¥ jeg ogsÃ¥ understreke at et image av meg som en alltid-energisk-positiv-vintermenneske ogsÃ¥ er unyansert.
Jeg er som du direkte avhengig av dagslys for Ã¥ fungere, jeg slutter Ã¥ leve nÃ¥r mørket faller pÃ¥, og det er vanskelig Ã¥ fÃ¥ energien til Ã¥ strekke til nÃ¥r vinterdagene likevel krever innsats i de mørke timene. Dette har jeg full forstÃ¥else for. Slaps og holkeføre fører ytterligere utfordringer med seg om man skal ut, fordi det bÃ¥de er vÃ¥tt, kaldt, ekkelt, skadelig og farlig. Min kommentar til blues4u var ikke ment som en “skjerp-deg”-kommentar, men som et rÃ¥d til hvordan plagsomme ting (som han *hatet*) blir lettere Ã¥ leve med.
Det finnes mange mÃ¥ter Ã¥ hÃ¥ndtere utfordringer og vanskeligheter pÃ¥. Min mÃ¥te fungere for meg, men som du har sagt sÃ¥ mange ganger, for at jeg skal ha tro pÃ¥ den for egen del, betyr ikke det at andres mÃ¥ter forringes. For meg er erkjennelsen av at jeg trenger dagslyset Ã¥rsaken til at jeg prøver alle mulige varianter for Ã¥ komme meg ut de fÃ¥ timene det er dagslys. Dette er lettest – for meg – hvis jeg samtidig har en aktivitet og tilhørende utstyr/klær som gjør at jeg ikke fryser, blir vÃ¥t eller skader meg. Derfor bruker jeg is, snø og kulde for Ã¥ skaffe meg det jeg sÃ¥ sÃ¥rt trenger – nemlig dagslys.
Siden snøen bÃ¥de lyser opp i de mørke timene og gjør det lettere Ã¥ finne utendørs aktiviteter, har jeg dermed begynt Ã¥ forbinde snøen med noe positivt i min jakt pÃ¥ dagslys. Aktivitetene gir meg energi i tillegg til dagslyset, og slik slipper jeg mye av den mørketidsdepresjonen jeg selv ogsÃ¥ var plaget med i Ã¥resvis. I Bergen er det jo som kjent ikke særlig snø. Det regner og er grÃ¥tt selv midt pÃ¥ dagen, sÃ¥ det blir verken skikkelig vinter eller skikkelig lyst. Her i Oslo og pÃ¥ østlandet er man i det minste velsignet med opplett og klar himmel innimellom, slik at man – hvis man klarer Ã¥ komme seg ut midt pÃ¥ dagen, fÃ¥r smÃ¥ strimer med dagslys og sol!
Med min bakgrunn fra lange grå og mørke regnvintre med tilhørende kjeller-depresjoner, er det en strålende tilværelse for meg å leve i østlandsvintre med snø, sol og lys noen timer på dagen.
Ikke ta min snø-entusiasme som en bebreidelse av andres følelser. Det er det nemlig ikke. Det er heller ikke en oppfordring til Ã¥ oppfylle mantraet om en god nordmann. Det er min glede over at jeg har funnet en mÃ¥te som for meg fungerer til Ã¥ takle mangelen pÃ¥ lys og dermed gi meg selv bedre dager. Det er altsÃ¥ ikke noe jeg “bare har bestemt meg for”, men en prosess jeg har gjennomgÃ¥tt for Ã¥ finne mÃ¥ter Ã¥ hÃ¥ndtere noe som tidligere har slÃ¥tt meg ut, men som jeg har klart Ã¥ snu til noe jeg er i stand til Ã¥ glede meg over.
Det tror jeg også. Den forskjellen jeg opplevde fra studietid med skiturer i dagslys midt i uka til arbeidsliv med all fritid i mørke forteller meg det.
Men jeg tror også at vi egentlig trenger det, at vi trenger å regulere energien vår opp og ned gjennom året. Ingen kan være på topp hele tiden. Det er ikke sunt.
NÃ¥r det er sagt sÃ¥ mÃ¥ jeg innrømme at jeg ogsÃ¥ hadde noen frydeulle skiturer i Østmarka pÃ¥ sen kveldstid sist vinter, med hodelykt. Men det hadde nok like mye med spenning og utfordring Ã¥ gjøre 🙂
Tiqui, Norge er fullt av mennesker som sier at man må bestemme seg for å like vinter og vinteraktiviteter. Om du sa det som utløste tråden, så er det års oppbygget frustrasjon som kommer til uttrykk. Det kunne like gjerne vært noe eller noen andre som sa det. Jeg mener bestemt at dette er en viktig del av norsk kultur, vintergleden altså, og dermed får man slike bemerkninger stadig vekk. Det har jeg jo beskrevet før i mer humoristiske vendinger :o)
Det viktigste er å finne en måte som fungerer for en selv. For deg er det noe annet enn for meg. Jeg trenger den mentale dvaleperioden, tror jeg. Det var derfor jeg følte meg litt frustrert i november i Brasil, da det var vår der, mens jeg trengte et dypdykk i meg selv. I tillegg var jeg sliten av å ha flyttet til et nytt land, så behovet var kanskje enda større.
Jeg tror som sagt du har helt rett i at man har det bedre om man finner gjede i vinter og vinteraktiviteter, når man nå bor i Norge. Og skulle dessuten ønske jeg fant den, men det ser så langt ut til å være umulig. Og dermed bruker jeg den mørke tiden til dvale, mentalt. Og det gjør meg ikke vondt, snarere tvert imot.
Og ikke kan jeg komme meg ut når det er dagslys heller. Det er mørkt når jeg kommer på kontoret, og mørkt når jeg drar der fra. Det er lyset som er det store problemet, som du også sier.
Goodwill, jeg tror også det er nødvendig å ha roligere perioder der man fokuserer på annet, og der man hviler mer. Og du er som sagt heldig som finner glede i den skituren i Østmarka :o)
Bør det bo mennesker i Norge, spurte Sigurd Hoel.
Milton mener det. Det bør være noen der til å utbedre veier og denslags, og så bør det i tillegg bo en del familie der, slik at hotellregningene ikke blir store hvis man skulle besøke landet. Videre bør det bo noen der som kan skyte opp raketter fra Andøya, samt noen som kan skyte hvaler, slik at Milton kan få hvalkjøtt når han kommer på ferie.
Men alle de andre burde ha valgfrihet.Kanskje kunne vil leie ut landet til sydeuropeere og folk fra de amerikanske sørstatene om vinteren.
Om det ikke skal bo noe der, hva skal du da med utbedring av veier og denslags??
Vinterturisme er visstnok Ã¥rets hit i Finnmark, sÃ¥ det er Ã¥penbart et marked der, bÃ¥de i Sør-Europa, USA, Kina og alle andre steder. Og det er selvsagt ikke slike som du og jeg som skaper det markedet :o) Det er vinterentusiastene – som pÃ¥ et eller annet vis har klart Ã¥ selge det som noe eksotisk det er verdt Ã¥ oppleve.
Iskwew: Jeg opplever deg som svært konstruktiv og fornuftig når du bruker mørketiden til dypdykk og tid for deg selv som bidrar til at våren kan nytes enda bedre når den kommer.
Min kommentar til blues4u ble utslaget av at han poengterte at han *hatet* snø. Det gjør meg trist nÃ¥r folk bruker verbet Ã¥ hate – enten det dreier seg om snø, mennesker, hendelser eller hva det mÃ¥tte være, fordi det hos meg gir assosiasjoner til noe som kun gÃ¥r ut over den som hater i form av mørke følelser. Ã… hate er sÃ¥ bortkastet, det hjelper ikke pÃ¥ verken den ene eller den andre mÃ¥ten.
Det er svært langt mellom Ã¥ hate noe, være nøytralt innstilt til noe og like det. Ã… prøve Ã¥ fokusere pÃ¥ de positive sidene er ikke det samme som Ã¥ begynne Ã¥ like noe man ikke liker. Jeg opplever at du helt klart fokuserer pÃ¥ de positive sidene – du bruker det til noe som gir deg noe. Det er jo det viktigste – som du selv sier – Ã¥ finne mÃ¥ter som fungerer for en selv.
Jeg hÃ¥per ikke du sitter igjen med ønsket om at jeg – fordi jeg liker snøen – skal holde meg unna. Selv om posten er utløst av Ã¥relang frustrasjon med uttrykk som har gitt tilsvarende reaksjoner, sÃ¥ blir jo dette en direkte reaksjon mot min uttalelse, selv om den ikke var ment slik den ble oppfattet. En uttalelse er dessverre aldri mer enn det den blir oppfattet som, sÃ¥ derfor beklager jeg den, selv om den aldri var ment Ã¥ være plagsom.
Jeg synes du skal se det som at du ga meg muligheten til å formulere noen tanker, jeg. Om noe som jeg har tenkt mye må. Og dermed fikk din kommentar en positiv effekt for meg :o)
I sammenhengen tror jeg hate ikke var ment som noe rødgledende, mer et uttrykk for frustrasjon. Men jeg skal ikke tolke hva andre har lagt i uttalelsene sine.
Jeg er nok ikke nøytralt innstilt, jeg trives ikke sÃ¥ godt i mørket – jeg kan trygt si at jeg ikke liker, og om det er komplett snøkaos pÃ¥ ubrøytede veier og gater, kunne jeg nok være fristet til Ã¥ si at jeg haaaaater snøen.
Som jeg sa, sÃ¥ skal jeg glede meg for deg som liker snøen – for du har noe som jeg ikke har, og som du skal være glad for.
Jeg har alltid synes det er hyggelig Ã¥ være inspirasjon for noen, men det er ikke like hyggelig nÃ¥r jeg inspirerer til poster som sier “la meg være i fred” nÃ¥r man selvsagt hÃ¥per at egen glede og entusiasme skal smitte i stedet for Ã¥ frustrere. Dette gjorde meg bÃ¥de trist og lei meg. Jeg ønsker virkelig ikke at mine kommentarer skal gi denslags inspirasjon til noen som jeg setter sÃ¥ stor pris pÃ¥, og som jeg aldri med vitende og vilje ville frustrert eller plaget. *snufs*
Jeg takker selvsagt for at du gleder deg på mine vegne, og er absolutt glad for at vinteren også har positive sider.
Dette var en god post for meg Ã¥ formulere, sÃ¥ ikke tenk slik. Jeg har faktisk formulert litt utover noen kommentarer her og der, hva dette er for meg, og hvordan jeg “overlever” og dessuten at jeg tror jeg trenger det.
Dessuten er det alltid slik at kommentarer uten øyne, ansiktruttrykk og stemme kan virke annerledes enn de er ment, MEN for meg var det altså godt å sammenfatte. Jeg burde sende denne til frisksport-grenen av familien :o)
Jeg trenger jo bare å se på at Tigerungen lage engler i snøen for å skjønne at vinteren har sine desidert positive sider :o)
Over til noe HELT annet. Nå har jeg sett Supersize me jeg også. HJÆÆÆLP. Aldri mer MacDonalds!
Som alltid nydelig skrevet!