I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Dette har vært en aktiv arbeidshelg, ispedd hyggelig middagsbesøk i gÃ¥r. I forbindelse med en prosjektrapport jeg skriver, tittet jeg litt i noen gamle lærebøker. Jeg fant ikke det jeg lette etter i Erik Grønns “Nytte-kostnads-analyse”, men derimot fant jeg en god gammel gjennomgang av hvorfor vi i noen tilfeller trenger en aktiv offentlig sektor og offentlig styring. Det bør advares at trÃ¥den nok er preget av at jeg har regnet, simulert, laget grafiske fremstillinger og stort sett bedrevet svært sÃ¥ seriøs økonomisk tenkning hele helgen. Dermed kommer det ingen lettbent moropost i bloggen heller.
Til grunn for det meste av økonomisk teori ligger at som regel er det best å la markedet styre, fordi profittmaksimerende økonomiske enkeltaktører skaper de beste forhold for god styring og økonomisk vekst. Teorien er at når vi forfølger det som er i vår egen interesse blir vi ledet, uten at vi vet eller er bevisst det, til å fremme den totale samfunnsmessige interesse. Som Adam Smith formulerte det i 1776 (han er den økonomiske tenkningens stamfar):
“An individual seeks his own gain and in this he is led, as if by an invisible hand, to promote an end which is no part of his original intentions, and to promote that end more effectually than if he really had tried to promote that end. That end is the public interest.”
“Den usynlige hÃ¥nd” er et kjernebegrep i økonomisk tenkning.
Markedet skal altså i teorien, uten noen styring, lede til de økonomisk sett beste løsningene, siden aktører som tenker på seg selv, kjenner sine behov og sløser ikke med ressursene. Den usynlige hånden leder oss til en situasjon som er såkalt Pareto-optimal, hvilket vil si at ingen kan få det bedre uten at noen får det verre.
Det er verdt å merke seg at denne tesen ikke tar hensyn til hvorvidt noe er rettferdig eller urettferdig, den sier bare at ingen kan få det bedre uten at noen får det verre. At noen i utgangspunktet har det ille, og at andre i utgangspunktet har det vanvittig bra, gjør ikke at løsningen ikke er Pareto-optimal. For at de som har det ille, skal få det bedre, må de som har det vanvittig bra, få det verre.
Denne økonomiske teorien er selvsagt basert på perfekte, teoretiske sammenhenger. Staten eller offentlig sektor har bare en rolle der disse forutsetningene ikke holder. Og det er tilfelle stadig vekk. I noen tilfeller må det en stat og offentlig styring til.
1. Sørge for lov og orden, og beskytte eiendomsretten
Det er ikke særlig kontroversielt å si at staten skal gjøre dette. Det er vel vanskelig å se for seg at man skal sette politi og rettsvesen ut på anbud, og la markedet styre. Og beskyttelse av eiendomsretten er en forutsetning for markedet. Er ikke den beskyttet, vil ingen av de grunnleggende teoretiske modellene kunne fungere.
2. Makroøkonomisk styring
Dette er et mer kontroversielt punkt. Stabiliseringspolitikk har vært forsøkt i stor grad i etterkrigstiden for å stabilisere sysselsetting gjennom konjunktursykler, og det har fått en del ikke ønskede effekter i form av inflasjon, depresjon og høye renter, som gjør at troen på at det er mulig er betydelig svekket. Staten skal heller gi markedet stabile og forutsigbare rammebetingelser, snarere enn å forsøke å styre økonomien. Dette var forøvrig en av nylig avdøde Milton Friedmans hovedpoenger. I motsetning til den rådende tro på statens rolle, basert på John Maynard Keynes teorier fra mellomkrigstiden. Friedman mente at man i størst mulig grad skulle la være å intervenere i økonomien, mens Keynes er stabiliseringspolitikkens far.
3. Rettferdig inntektsfordeling
Som sagt sier ikke den Pareto-optimale situasjonen noe som helst om hvorvidt ting er rettferdig. Den kan i grunn være rimelig urettferdig. Og da kan staten gripe inn på ulike måter. Den kan gripe inn i form av skatt på inntekt og formue. Den kan graderes slik at den utjevner forskjeller. Og den kan gripe inn ved å sette minimumsnivåer for lønn. For eksempel i Brasil gjør staten det, ved å fastsette en minimumslønn som alle får.
Hvor vellykket dette er, det varierer. Styrer staten for mye, bruker privat sektor ressurser pÃ¥ Ã¥ omgÃ¥ reglene, i form av smutthull eller svart arbeide. Og strengt tatt er det kapitaleierne som er de store vinnerne, ikke lønnsmottakere, selv om de heter Baksaas og fÃ¥r svært solide verdier i form av opsjoner. Han slÃ¥s fortsatt ned i støvlene av Kjell Inge Røkke, som eier kapital. Dette er forøvrig et kjernepunkt i marxistisk økonomisk tenkning – at det er eiendomsrett til kapital og ikke lønn som er det viktigste skillet.
4. Forutsetningene for fri konkurranse er ikke oppfylt
Dette er et viktig punkt, ettersom det rører ved kjernen i markedsteori.
I) Monopol
Monopoldannelser og mellomformer mellom monopol og fri konkurranse er et alvorlig brudd med forutsetningen for markedstilnærming. En produsent som er eneste, eller en av få, tilbydere vil kunne styre prisen og tilbud, og dermed sitte igjen med en betydelig større profitt enn det som ville være mulig med konkurranse. Han produserer da på et for lavt nivå i forhold til det samfunnsmessige behovet, og dermed oppstår det et samfunnsøkonomisk tap.
Dette er det bare en aktiv stat som kan gjøre noe med, i form av enten forbud eller tvangsoppløsninger, stimulering av konkurranse. Dette kan skje i form av at det offentlige selv tar opp konkurransen, eller ved at tollbarrierer senkes slik at utenlandske konkurrenter slipper til. Norsk landbruk er til dels et eksempel på monopol eller monopollignende virksomhet. Og det leder uten tvil til at norsk mat er dyrere enn den kunne vært med mer konkurranse.
II) Stordriftsfordeler
Dersom en sektor har store faste kostnader og relativt små variable, vil de samlede produksjonskostnadene være lavest om bare ett selskap betjener hele markedet. Dette kalles naturlig monopol.
Et eksempel pÃ¥ dette er sporveistjenester. Det vil selvsagt være samfunnsøkonomisk ulønnsomt dersom to konkurrerende sporveisselskaper anlegger skinner i parallelle bygater. De faste kostnadene er altsÃ¥ svært store (Ã¥ anlegge skinner og kjøpe inn trikker) og de variable er smÃ¥ (det koster fint lite Ã¥ betjene en ekstra passasjer nÃ¥r trikkene først gÃ¥r). Da lønner det seg samfunnsmessig med monopol. Men for at monopolisten ikke skal tjene for mye, mÃ¥ samfunnet inn og regulere. Faktisk er det slik at det samfunnsmessig lønnsomme prisnivÃ¥et gir et bedriftsøkonomisk underskudd – skal ikke ta utledningen av det, men slik er det. Og dermed kan med fordel det offentlige drive virksomheten.
III) Imperfekt informasjon
En svært viktig forutsetning for frikonkurransemodellen er at alle vet alt om alt, samtidig. Det er vel ikke nødvendig å si at det ikke er tilfelle bestandig. Myndighetene har dermed en rolle i å sikre at ikke noen får urimelige fordeler av at informasjonen er assymmetrisk fordelt mellom markedsaktørene.
5. Eksterne virkninger
Dette er sammfunnsøkonomiske kostnader eller gevinster som enkeltaktører ikke blir belastet eller godskrevet og som de dermed ikke tar hensyn til. Frikonkurranse er bare en god løsning dersom aktørene stilles overfor priser som fullt ut reflekterer konekvensene av handlingene deres.
Et eksempel på dette er forurensning. I frikonkurranse modellen vil det at du forurenser når du kjører bil, ikke belastes deg, og du vil dermed ikke ta hensyn til det. Derimot, om myndighetene avgiftsbelegger bensin, vil din atferd påvirkes av kostnaden ved forurensning. Jo høyere bensinpris, jo mindre vil du kjøre, og jo mindre vil du forurense. Dermed kjører nordmenn (som utsettes for høye bensinavgifter) mindre enn amerikanere (som i liten grad utsettes for bensinavgifter).
Et annet eksempel er fra det tidlige Romerriket, der brannvesenet var privatisert. Dermed sto huseieren og brannfolkene og diskuterte pris mens huset brant ned. I og for seg var det huseierens egen sak, om det ikke hadde vært for at andre hus også brant ned. Derfor fant man fort ut at det var best at brannvesen var en offentlig oppgave.
Det finnes positive eksterne virkninger også, og dem ønsker vi gjerne ikke å gjøre noe med. Et eksempel på dette er at en har eplehage og en har bikuber. Epleblomstringen bidrar til honningproduksjonen, og biene formidler bestøvning, og dermed nye epletrær.
6. Kollektive goder
Kollektive goder er goder som ikke kan deles opp og selges til et enkelt individ; de er for alle. Eksempler på dette er forsvar, fyrtårn, gatelys, natur, miljø, luft, vann etc. Det blir ikke mindre igjen av disse godene om et individ forbruker dem. Det er heller ikke mulig å utelukke noen fra å bruke dem (altså at en får gatelys og en annen ikke).
Tjenester som helsetjenester, politibeskyttelse, undervisning og søppeltømming er ikke kollektive goder, dette er tjenester som knyttes til individet. Plass i en hjertekø deles ut til enkeltmennesker, det samme gjør skoleplass.
Ergo er ikke kollektive goder ikke er det sammen som offentlig produserte goder. Privat sektor kan godt produsere dem, men det blir ofte ikke lønnsomt. I hovedsak fordi eksklusjon for bruk av godet er ikke mulig. Alle kan bruke gatelys. Dermed vil ingen betale for det. Men for noen kollektive goder er det mulig, det gjelder f.eks. veier (man kan sette opp en bom og be om betaling). Da er ofte problemet at konsumet blir for lavt, i forhold til hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt.
Problemet den andre veien er at det fort kan bli overproduksjon av godet i offentlig regi, ettersom staten ikke trenger Ã¥ ta hensyn til bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Siden det ikke koster forbrukerne noe, vil de overdrive behovet og dermed verdien av godet. Eksempel pÃ¥ dette er veier og bruer til hver “nøgne ø” i det ganske land.
7. Det finnes ikke markeder for alle varer og tjenester
Dette gjelder for eksempel fremtidsmarkeder og forsikringsmarkeder. Dagens beslutninger påvirker som kjent fremtidens muligheter. Et individ vil gjerne forbruke i dag, og det er rett og slett ikke markeder for konsum i fremtiden. Og hvordan kan vi da finne den rette balansen mellom forbruk i dag og i fremtiden? Her må det offentlige komme inn og prioritere. Og dermed settes oljeformuen vår inn på et fond, snarere enn å brukes opp ettersom den tappes opp fra Nordsjøen.
Når det gjelder forsikringsmarkder som ikke er godt nok utbygget betyr det at en rent privat økonomi normalt ikke klarer å håndtere risiko på en optimal måte, som for eksempel samfunnsøkonomisk verdifulle, men risikable prosjekter. Da kan staten bruke sin finansielle styrke til å bære risiko som er lønnsom samfunnsøkonomisk.
Utbyggingen i Nordsjøen eller Garantiinstituttet for skip og borerigger er eksempler på det.
8. Likevekt oppnås ikke i alle markeder
En frikonkurranseøkonomi er Pareto-optimal dersom alle markeder er i likevekt (rett pris og kvantum er etablert).
I store økonomier er ikke alle priser fleksible nok til at man får rask markedsklarering mot likevekt. Det gjelder f.eks. lønninger, som gjerne har stivhet på nedsiden (man setter sjelden ned lønninger). Arbeidsmarkedet finner ikke sin likevekt (etterspørselen er ikke stor nok til gitt pris) og det oppstår arbeidsledighet. Da kan det offentlige ha en oppgave.
9. “Folk vet ikke sitt eget beste”
Dette er vel av de punktene der det kan diskuteres (og faktisk diskuteres) opp ad stolper og ned ad vegger. Staten styrer, leder, dytter og tvinger oss i riktig retning. Ikke alle frivillige transaksjoner mellom markedsaktører er akseptable. Et eksempel på dette er omsetning av heroin. Et annet er bruk av avgifter for å styre forbruk av tobakk og alkohol. Strengt tatt kan listen gjøres utrolig lang.
Det er akseptert at slik offentlig paternalisme skjer til en viss grad. Men det er vanskelig Ã¥ begrunne opphavet til denne offentlige “besserwisserheten”. Og ofte helt umulig Ã¥ fastslÃ¥ hva det er Staten vet sÃ¥ mye bedre enn oss. Dermed er det selvsagt stor uenighet mellom individer, partier, grupperinger og land om dette punktet.
—
Den politiske debatten går stort sett på i hvilken grad Staten og andre deler av offentlig sektor skal gripe inn både i økonomien og i folks liv. Det er vel relativ enighet om at den til en viss grad skal gripe inn. Men det er selvsagt store forskjeller mellom hva Siv Jensen og Kristin Halvorsen mener om det. Hevet over tvil er det i hvert fall at store deler av samfunnsdebatten omhandler nettopp dette.
Det var dagens tørre gjennomgang; 9 punkter som i hvert fall systematiserer og begrunner statens rolle. Og selvsagt finnes det bøtter og spann som er diskutabelt i disse 9 punktene.
Kjempeinteressant, Isk! Jeg tror ikke det er mange som kan forklare dette pÃ¥ en sÃ¥ forstÃ¥elig mÃ¥te som du gjør det. Og for en som jobber i staten er det godt Ã¥ se at ogsÃ¥ finansfolk erkjenner brettigelsen av en oppegÃ¥ende offentlig sektor 🙂
Forøvrig har det vært en stormfull dag på Romerike, bokstavelig talt! :-))
Takk, Goodwill :o)
Selvsagt trenger vi en oppegående offentlig sektor til mangt og mye. Det er de fleste enige om. Det man er uenig om er vel i hvilken grad vi skal ha en offentlig sektor, og i hvilken grad man er best tjent med å la markedet styre.
Men det er nok bare å innrømme at markedet ikke helt klarer å løse alt.
“Og selvsagt finnes det bøtter og spann som er diskutabelt i disse 9 punktene.” Muligens noe i hvert fall.
Først, stordriftsargumentet har jeg faktisk ikke hørt før, til tross for at jeg i min utdannelse i Adam Smiths hjemland ble påtvunget for mye økonomi etter min mening. Kanskje jeg sov i den timen ?
Men mere diskutabelt er argumentet om imperfekt informasjon. Det finnes vel så vidt jeg husker teoretikere som mener at uten imperfekt informasjon så vil vi ikke ha konkurranse. Hvis alle har lik informasjon vil alle aktører oppnå samme priser, og dermed vil ikke fortjeneste/avkastning kunne fungere som signal for hvor ressursene skal anvendes med sikte på maksimal fortjeneste. Veldiig grovt sagt. Så jeg antar at du mener at imperfekt informasjon som argument for å økt styring gjelder for spesielle situasjoner/markeder ?
Og jeg som trodde at oljefondet, eller stabiliseringsfondet som det vel blir omtalt som i utlandet ble opprettet for å unngå den Hollandske syken, og ikke fordi det ikke eksisterer markeder for fremtidig forbruk ? Ja, ja så feil kan man ta.
Bluebird, dette er andre vinklinger på samme problemstilling. En enkeltaktør vil vel ikke bekymre seg for hollandsk syke, han vil bruke i dag, ettersom han ikke får noe ut av fremtidig forbruk. Ergo; det offentlige, samfunnet, politikerne må ta ansvar for å ikke bruke opp alt i dag.
Perfekt informasjon er en frikonkurranseforutsetning, i økonomisk teori. Og for eksempel mener jeg at om du tjener penger på trading, så har du enten flaks eller så har du mer eller bedre informasjon enn de andre har. Poenget med frikonkurranse er forøvrig at tilbud og etterspørsel tilpasser seg akkurat der betalingsvillighet og marginale prodoksjonskostnader er like.
Stordriftsargumentet kan utledes grafisk og matematisk for å vise at det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt ikke (nødvendigvis) er bedriftsøkonomisk lønnsomt. Og eksempelet med parallelle sporveislinjer er vel godt nok.
Selvsagt kan alle disse punktene diskuteres. For det er da vitterlig ingen fasit? Jeg sa vel ikke noe annet? Dette er bare en systematisk oversikt over situasjoner der markedet ikke vil dekke samfunnets behov. Og det tenkte i hvert fall jeg kunne være et godt utgangspunkt for diskusjon.
Det jeg skrev om stordriftsargumentet var et spark til meg selv. Ser i ettertid at det kan tolkes annerledes. Det var ikke meningen.
Men når det gjelder imperfekt informasjon så er jeg selvfølgelig enig i at det har en plass i teorien om fri konkurranse, men det er for uspesifikt formulert til å gi argumenter for økt offentlig inngripen. Imperfekt informasjon er den reelle normaltilstanden i markeder, dermed må det beskrives i hvilke situasjoner imperfekt informasjon kan gi grunnlag for økt offentlig styring hvis det skal gi noen mening.
Dette med imperfekt informasjon er jo for eksempel grunnen til at vi har en innsidelovgivning, og overvÃ¥kning av denne. Om man kunne handle aksjer pÃ¥ informasjon som ikke var alment kjent, kunne noen tjene fryktelig mye penger. Og selvsagt har du rett i at det alltid er noen som har mer informasjon enn andre, men noe mÃ¥ gjøres slik at de ikke kan skaffe seg urimelige fordeler pÃ¥ bekostning av andre, for eksempel andre aksjeeiere. Det er ikke uten grunn at Gordon Gekko sier at “I know of no more valuable commodity than informationâ€. Eiendomssalg er en anne ting. Det er regulert sÃ¥ ikke selger, med kunnskap om eiendommen, skal kunne lure kjøper trill rundt.
Som monopoler leder imperfekt informasjon som regel til at noen får urimelige fordeler.
He-he, jeg er bare litt kranglete på søndagskvelden (et velkomment avbrudd fra kjedelige men nødvendige arbeidsoppgaver). Jeg er enig, men synes det var nødvendig å poengtere begrepet perfekt informasjon (selv om det er en forutsetning for teorien om fri konkurranse) kolliderer med noen teoretiske oppfatninger av hvordan konkurranse fungerer i praksis.
Teoretiske modeller er selvsagt aldri virkeligheten, de er en beskrivelse av deler av den. Og litt teori i tillegg til synsingen synes jeg er befriende. I hvert fall er det et savn hver gang jeg hører politikere uten filla peiling diskutere.
Forøvrig ble jo økonomisk tenkning revolusjonert da den tenkende aktør ble introdusert via spillteorien til John Nash. God gammel frikonkurranseteori forutsetter jo ikke en gang at aktørene har en bevisst og kalkulert tanke i hodet.
For ikke Ã¥ snakke om hvor “messy” teorien holder pÃ¥ Ã¥ bli nÃ¥ med behavioral economics som introduserer tanken at folk ikke tar rasjonelle valg alltid (duh!) Jeg lengter tilbake til Skottland der de i det minste forutsatte gode gamle rasjonelle nytte-maksimerende aktører.
Jepp, jeg har jo filosofert over at alt var enklere før jeg også :o)
En god teori er til evig tid en god start.
Som regnvann i ørkenen! Noe av det litt triste med økonomisk teori er at dens kritikere sÃ¥ ofte tar den pÃ¥ feil premisser. Mange folk mener at teorien skal kunne forklare og forutsi markedet, og hvis den ikke passer 100%, sÃ¥ blir de sure og roper “dritt-teori”. En tidligere foreleser parerte dette med Ã¥ si: Kanskje handler det ikke om at teoriene feiler, men om at det er verden det er noe galt med! Det han mente var selvfølgelig at det er tull Ã¥ avvise økonomisk teori fordi fordi forutsetningene ikke stemmer. Det interessante er jo nettopp Ã¥ bruke teorien til Ã¥ identifisere hvilke av forutsetningene som sprekker – og dermed muligens kunne utforme tiltak som f.eks. kan fremme konkurransen etc.
Min oppfatning av Keynes er at de som har praktisert keynesianismen, ikke har skjelnet mellom en sil og et øsekar – i den forstand at dens forutsetninger for Ã¥ lykkes i USA pÃ¥ 30-tallet var annerledes enn forutsetningene i Norges Ã¥pne økonomi pÃ¥ 70-tallet.
Den tidligere fastkurspolitikken er et annet eksempel på mindre vellykket statlig styring. Jeg skulle gjerne sett et regnestykke over hva denne politisk valgte styringsformen har kostet Norge i form av høyere renter (stat og innbyggere) i kroner og øre sammenlignet med om vi hadde f.eks. fulgt dagens pengepolitikk.
Generelt synes jeg at det er forholdsvis enkelt Ã¥ finne eksempler pÃ¥ mislykket norsk statlig styring, og det er jo et tankekors…
Ja akkurat, Milton Рdet er det som er cluet. Du bruker teorien til ̴ forst̴ mekanismene som er i spill, og til ̴ vurdere hvor forutsetningene brister.
Keynesiansk tilnærming har man vel mer eller mindre gått bort ifra, på grunn av de negative virkningene den politikken hadde. Når det gjelder å finne ut hva det har kostet, er det jo ganske komplisert, siden du ikke har fasiten på hvordan det hadde gått med annen politikk.
Men fast kurs er gjerne ikke en god ide, uansett. For om du ikke gjøre beinharde finanspolitiske tilpasninger og har fast kurs så MÅ det smelle før eller siden. Det at f.eks. mange emerging market økonomier har hatt fast kurs mot USD uten å gjøre den tilpasningen, har vært ganske så katastrofalt. Se bare på Argentina.
Du finner eksempler på mislykket statlig styring ikke bare i Norge, men over alt. Du følger bare mer med på Norge :o)
Nei. Man kan ikke oppstille noe eksakt regnestykke. Men ideen pirrer jo. La oss si at den økte renteforskjellen overfor Tyskland f.eks. i gjennomsnitt har kostet hver nordmann 1000 kroner i Ã¥ret, vel vitende om at blant annet barn ikke har lÃ¥n, samtidig med at mange andre har betalt vesentlig mer. Muligens er det alt for lavt. Det gir 4 og en halv milliard som har blitt rotet bort per Ã¥r. La oss være snille, og kun si at vi snakker 40 Ã¥r…. Hvem er det som har fÃ¥tt disse pengene? Hvem er det vi har subsidiert? Til syvende og sist har de vel gÃ¥tt til utenlandske investorer, har de ikke?
Vi snakker sannsynligvis om meget store beløp her, men om vi snakker om 50 milliarder eller 2 billioner må man nok jobbe mer med saken for å fremsette et kvalifisert skjønn over. Kanskje er vi så heldige at en eller annen tar for seg problemstillingen i en hovedoppgave (i slike sammenhenger stilles jo gjerne argumentene såpass ryddig opp at de blir lettere å ta stilling til). Beløpet er én ting, årsakene en annen. I bunn og grunn kan man vel egentlig forklare den førte politikken med en manglende tro på markedet. Det har vært en delvis ideologisk betinget stillingstakning til økonomisk teori, hvilket igjen illustrerer hvor viktig det er å utbre forståelsen for hvordan økonomien fungerer.
Ellers ser jeg nok tingene slik at den sosialdemokratiske velferdsstaten i realiteten ikke omfatter alle, ettersom at f.eks. mindre selvstendig næringsdrivende er en pariakaste i Norge. PÃ¥ mange vis tvinges jo den selvstendig næringsdrivende til et liv som om “velferdsstaten” ikke eksisterte (lave sykepenger, 14 dager sykefravær uten lønn, ingen garanti mot lønnsnedgang eller markedets svingninger). Det viser seg sÃ¥ at om enn det er tøft, sÃ¥ fungerer det. Det er da man kan se statens beskyttelse av arbeidernes rettigheter i sitt riktige perspektiv: Det er de sterkes – de som har jobb – kamp mot de svake – de som ikke har jobb.
Vi kaller det solidaritet nÃ¥r vi gÃ¥ mot “sosial dumping” – til tross for at en polsk familie kan leve langt bedre for en halv norsk lønn i Polen enn jevne nordmenn kan for en full lønn i Norge. Men det er liksom likevel polakkens sak man taler. Vi nekter folk Ã¥ senke lønnskravene slik at de kan fÃ¥ en fot innefor arbeidsmarkedet – og fremstiller det som om det var til deres eget beste.
Jo, men sÃ¥ er det jo mange grunner til at renten er og har vært høyere i Norge enn andre steder – f.eks. at vi har bygget ut i Nordsjøen. Det har gitt et press i norsk økonomi som har gitt høyere inflasjon, høyere renter, men ogsÃ¥ høyere vekst og mindre arbeidsledighet.
Når det gjelder det av vi kaller det solidaritet når vi går mot sosial dumping, så er jeg helt enig i det. Og vi bor i et land med seriøs knapphet på arbeidskraft for tiden. Vi trenger jo arbeidskraften fra utlandet. Vi bør selvsagt sørge for at det ikke er slavehandel og grov underbetaling, men utover det bør vi la konkurransen råde. Da vil jo polske (og andre) håndverkere og andre arbeidere tilby sine tjenester på dert de mener er riktig pris.
Hva er det riktige da? Det man ser i Latin-Amerika er at den den sosiale dumpingen i USA, hvor man kanskje kunne snakke om denslags, likevel ikke er nok til å hindre at selv folk med høyere utdannelse på mellomledernivå drar til USA for å vaske vinduer og klippe gress.
Den andre siden av saken er at det blir temmelig underlig at den som drar ut for Ã¥ lempe søppel kunne tjene en norsk lønn, mens familien han forsørger lever til lave kostnader – og mannen kanskje i tillegg ikke er belastet med samme skatt som innbyggerne i et rike landet hvor han arbeider – det være seg Norge eller USA.
En kompis gikk fra en jobb som mellomleder i tollvesnet i Panama, og dro til USA hvor han vasker vinduer og jobber på byggeplasser. Som han sier: her er det ingen som kjenner meg, så det gjør ikke noe om det er drittjobber. De er jo uansett langt bedre betalt.
Teoretisk ville vi vel snakke om en strukturell markedsimperfeksjon om noe slikt.
Det er IKKE viljen til Ã¥ gjøre utlendingene til konger i deres hjemland som styrer den norske fagbevegelsen i denne saken. Det er heller ikke hva som er interessene til Norge som helhet. Og endelig er det ikke solidaritet med polakken heller. (Han vil heller bli utbyttet for 40 kroner timen i Norge enn at norske arbeidere skal solidere seg med han, slik at han ikke fÃ¥r jobb. Hva skal vel polakken med fiender nÃ¥r han “venner” som LO?).
For meg er ikke lønnsnivÃ¥et det store problemet, men at mange sliter vondt for Ã¥ spare penger. NÃ¥r alt i de rike landene koster 10 ganger sÃ¥ mye som i hjemlandet, sparer man pÃ¥ absolutt alt – mat, klær, husleie. Vi skal ikke bekymre oss sÃ¥ mye for lønnsnivÃ¥et, men burde kanskje tenke litt pÃ¥ hvordan vi sikrer at de har menneskelige vilkÃ¥r mens de er er.
Denne mekanismen er faktisk så sterk at selv asylsøkere, med de få kronene de får fra staten, sender det meste hjem. Slik ville jeg også tenkt dersom jeg plutselig stor overfor at en hamburger kostet 420 kroner, og en tur på bybussen kostet rundt 200. Hodet og priskalkulatoren henger kort og godt igjen i hjemlandet.
Jepp, enig igjen. Norsk fagbevegelse er ute etter å sikre seg selv, først og fremst. Og med all den byggevirksomheten som f.eks. er i Norge nå, vil jo etterspørselen regulere prisingen av den nødvendige arbeidskraften. På nyhetene i sted var det en reportasje fra en sementfabrikk, der man knapt nok mellomlagret sementen, den gikk rett fra fabrikken og ut i køen av sementbiler som sto og ventet. Det bygges jo barnehager over en lav sko, f.eks.
Men ja, det er jo særdeles problematisk å leve her på lavere lønninger. Så det er ikke mye av pengene som på noe vis kan brukes i Norge. Det blir jo et slitsomt liv, lange arbeidsdager. Og familie som venter på far hjemme i Polen. Vel får de nye muligheter, men det er ikke bare å ha en far og mann som stort sett er borte hele året.