Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Tanker i etterkant av «Mannskamp for likestilling»

21.10.06 i Mennesker

Nå er det en uke siden hordene fra nettavisene inntok bloggen min. Det var en litt selsom opplevelse, og det ble ikke så mye konstruktiv debattering av det. Men det som er sikkert er at dette er et tema som fenger mange, både menn og kvinner. Ikke rart det, ettersom kjernen i det er at det handler om barna våre.

Jeg tror det polemiske utspillet til Døving har skapt et inntrykk av kvinner og menn som konkurrenter om makt, på en måte jeg ikke har følt meg hjemme i, eller som jeg tror på en god måte beskriver problemkomplekset. Det blir for meg en demonisering av kvinner og menn som ikke tjener det formål å bidra til forståelse og samarbeide. Tiqui har beskrevet dette veldig godt i et innlegg.

Og jeg har opplevd i debatten at begreper som holdninger, valg og ansvar ikke har noen plass. Det virker som om mange ser seg selv som løv i vinden, altså at de ikke har noen påvirkning og styring på sine egne liv. Saken er at det kan være riktig det, noen ganger i livet skjer det ting fullstendig utenfor vår kontroll, men jeg velger likevel å se at jeg har valg. Det er alltid flere veier ut av en gitt situasjon. Kan hende lurer jeg meg selv, men å se livet slik gjør i hvert fall at jeg ikke har rom for verken anger eller bitterhet. Ser du deg selv som styrende i ditt eget liv, så har du ikke rom for det.

Det som har sjokkert meg mest er synspunktene på abort, som en del menn har lagt for dagen. Nå beklager Døving i et intervju med Morgenbladet at det fikk bli fokus for artikkelen i Dagbladet forrige søndag. Men han satte det nå på dagsorden, og det førte til at det kom frem en del holdninger jeg ikke trodde fantes. Det finnes altså en del menn der ute som mener at en mann skal ha rett til å ta kontroll over en kvinnes kropp. Enten ved å bestemme at hun skal ta abort, eller ved å bestemme at hun skal bære frem barn. Og hvor mye jeg enn kan forstå en manns sorg og smerte over at et barn han ønsker aborteres, så klarer jeg ikke å forstå at det finnes de som resonnerer dithen at mannen skal kunne bestemme at en kvinne skal bære frem et foster mot sin vilje. Og i enda mindre grad forstår jeg de som mener at en mann skal kunne bestemme at en kvinne skal tvinges til abort. Her ble jeg sterkt følelsesmessig engasjert selvsagt, siden det direkte berører meg. Og det å synes det er logisk at et barn objektivt sett ikke er ønsket, dersom ikke både mor og far ønsker det, det er både kynisk og det sier noe om at noen menn ser seg som individer som bare skal ta ansvar for handlingene sine når det passer dem. Det er mannen jeg vil kalle mannen uten moral.

Spaltet.net hadde en tråd om dette, og det er beundringsverdig som Tonje, Marion og Undre klarte å argumentere. Selv rygget jeg unna den debatten.

Jeg er jo av de som ikke passer inn i kjønnsstereotypier. Jeg har jobbet og hatt lederposisjoner i en mannsdominert sektor hele mitt yrkesliv. Jeg har samtidig gjort det typisk kvinnelige, å prioritere og ta meg av barnet mitt. Og jeg er langt fra den første kvinnen som har fått barn alene, eller som har oppdratt barn alene. Det har kvinner gjort til alle tider. Og jeg er langt fra den første kvinnen som både har jobbet og tatt meg av barn. Det har også kvinner gjort til alle tider. Myten om den hjemmeværende husmoren er en myte. Det er stort sett et fenomen fra 50-tallet. I tidligere tider var det bare bedrestilte kvinner som var hjemmeværende. Kvinner har alltid arbeidet, enten i landbruket eller i industri/tjenesteyting. Barn er gjerne vokst opp i storfamilie-sammenhenger. Kjernefamilien er et nytt fenomen. Og jeg har tenkt som så at barnehage/SFO og andre offentlige omsorgstiltak for barn er den moderne tids versjon av storfamilien. For meg har det vært en enorm støtte at Tigerungen har hatt slike kompetente omsorgspersoner i livet sitt.

Arne Brendmo, Floken i nettet, skrev forøvrig veldig bra kom kjønnsstereotypiene. Som jeg føler er svært begrensende.

Jeg innser at jeg kanskje ikke er den rette til å snakke om menn, kvinner og barn i kjernefamiliekontekst. For jeg har vært alene med Tigerungen hele livet hans. Så jeg vet egentlig lite om den «maktkampen» som foregår i de tusen hjem. Det er egentlig bare mine egne leveregler og syn på livet jeg bruker når jeg snakker om at menn må gjøre valg og ta ansvar. Siden hvem som har hatt den faktiske omsorgen er viktig når det gjelder barnefordeling, særlig for små barn, så er det ingen vei utenom å delta i den omsorgen. Før man står der og kjernefamilien har brutt sammen. Og mitt inntrykk er at menn gjør nettopp det. Det er akseptert i Norge å gå fra jobb, midt i et møte, for å hente barn i barnehage. Det er akseptert å komme for sent fordi man måtte levere i barnehage. Det er akseptert at far tar pappapermisjon. Ingen ser vel rart på en far som tar seg av barna sine? Det er en beskrivelse av virkeligheten jeg ikke kjenner meg igjen i. Og jeg jobber i et gubbe-selskap.
En liten setning i Døvings kronikk er følgende: «Det er nærhet til egne barn og evnen til å administrere et sosialt liv som betyr noe for din egen velferd.» Det har han rett i. Et av poengene hans er at kvinner er de som styrer det sosiale livet, som sørger for at det fungerer. Og ofte er det riktig. Men hva skal vi gjøre med det? Jo, menn må velge å prioritere det, og velge å organisere det. Du kan ikke lovfeste nærhet til egne barn, det må individet velge. Du kan ikke lovfeste at menn skal ha et like stort sosialt nettverk som kvinner. De må velge det. Jeg kommer ikke unna min grunntese i livet: Det handler om valg, og det handler om å ta ansvar for sitt eget liv. Noe kan lovverket rydde opp i, støtte og underbygge, men til sist handler det om hva vi velger å prioritere.

Selv har jeg valgt bort karrieren etter at jeg fikk barn. Jeg har valgt å si nei til å være i NHO’s database over potensielle kvinnelige styremedlemmer. For jeg vil og må prioritere barnet mitt. Og DET handler om valg.

Forøvrig har jeg skjønt nå, at jeg er allmektig i mitt eget liv. Jeg har både makten i den offentlige sfæren og i den hjemlige. Høres ikke det flott ut?

Print Friendly
Del denne posten:

Tagget med: ,

9 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

Sider som lenker til dette innlegget

  1. tiqui | 21.10.06
  1. Du skriver fint om denne problemstillingen, Iskwew, jeg er enig i mye av ditt syn – selv om jeg ikke har deltatt i debatten…
    Og ja, det er deilig å være allmektig i egen tilværelse!!

  2. Iskwew sier:

    Jeg tror jeg tar en pause fra denne debatten for en stund jeg også – begynner å bli litt sliten av den nå :o)

  3. Goodwill sier:

    Ser ut for at dette har vært en roligere blogghelg enn den forrige 🙂

    Jeg synes du oppsummerer debatten veldig fint her. Jeg tror du har gitt mange noe å tenke over gjennom dine tanker om ansvar og valg. Det å ta ansvar og gjøre valg er det som kan løfte oss fra å eksistere til å leve!

  4. Iskwew sier:

    Dette har vært en rolig blogghelg :o)

    Jeg tror aspektet med valg og ansvar for egne handlinger er et sspekt som må være med i denne debatten, jeg. Det er ikke alt som kan løses med lovregulering.

  5. Milton Marx sier:

    Temaet er vanskelig å behandle på en god måte. Kritiserer man kvinner som tar abort, langer man ut etter mennesker for den beslutningen som trolig kanskje var vanskeligst i deres liv. Den burde under ingen omstendigheter være lett. Forvarer man uten unntak kvinners rett til abort, rammer man menn som i enkelte tilfeller har vært gjennom noe svært vanskelig.

    Tenk f.eks. et par som vil ha barn, og omsider lykkes i å oppnå en graviditet. Deretter kommer det et opprivende brudd. Kvinnen velger å få foretatt en abort fordi hun kort og godt ikke ønsker å ha et barn sammen med denne faren.

    Poenget: At i den siste diskusjonen har det vært en vridning i retning at fedre til abortfostre er sånne som ikke har kunnes styre pikken. Det er en forenkling. Også kjærlighetsbarn aborteres.

    Et punkt som ikke har blitt berørt i det hele tatt, er at samfunnet har endret seg betydelig etter at abortstriden virkelig gikk høyt for 30-40 år siden. Er det sikkert at vi ville hatt selvbestemt abort i dag dersom dagens velferdssystem hadde eksistert for 40 år siden? I dag er det mulig å få seg en utdannelse og en god jobb selv om man får et ikke planlagt barn. Det jeg sier er at enkelte av argumentene som talte for abortloven for 40 år siden, står svakere i dag. Eksempelvis stigmatiseres du ikke i samme grad dersom du blir alenemor. Du konfronteres ikke med skammen over å være alenemor hvor enn du måtte gå.

    Debatten ville trolig ha blitt roligere dersom man hadde tatt problemet ved roten: Burde vi fortsatt ha selvbestemt abort i dag? Det har vel aldri vært slik at mannen både kunne kreve gjennomført en abort og kreve gjennomføring av et svangerskap – og da er det litt trist at debatten kjøres dit.

    Det man bør kunne si uten at noen burde bli rasende, er at grunnene til å gjennomføre dagens abortlov har blitt svekket. Det har blitt lettere å være alenemor enn det var i 40- og 50-årene.

    Derfor hadde det vært bedre om den siste tidens debatt hadde blitt kjørt på om tiden er inne for å avskaffe retten til selvbestemt abort. I så tilfelle ville vi unngått mye sludder som at det er mer mannens ansvar å bruke prevensjon enn kvinnens. Denslags er sidespor, og kun verktøy i hendene på de som i første rekke er feminister, og kun i mindre grad er mennesker og medlemmer av gruppen folk flest. Det er ammunisjon for de unyanserte.

    Ønsker vi at våre døtre skal ha rett til selvbestemt abort? Det er et vanskelig spørsmål, og det er definitivt for vanskelig til at vi kan si oss fornøyd med at debatten synker til «prevansjonsnivå». «Hvis du ikke vil bruke gummi, så får du finne deg i at jeg tar konsekvensene, og tar abort».

    Det kan være verdt å tenke gjennom at dersom beslutningstakerne hadde visst at kvinner ville argumentere slik den gang da loven ble vedtatt, ville den kanskje ikke ha fått den nødvendige støtten, for kan man si klarere at man bruker abort til prevensjon?

    Kanskje er det på tide at vi kuttet tullet, og tar fatt på den virkelige abortdiskusjonen: burde vi avskaffe selvbestemt abort?

  6. Iskwew sier:

    Den orker ikke jeg å ta nå, Milton. Den kan du jo blogge i din egen blogg? Det finnes menn der ute som har noen holdninger jeg ikke kan skjønne, og jeg orker ikke forholde meg til debatten på en stund. Det er en del menn som har hatt holdninger som har sjokkert meg. En egosentrisme og ansvarsfraskrivelse som jeg ikke trodde var mulig. Det er den biten som har hørt hjemme i denne debatten, det var Døving som plasserte det i dette problemkomplekset. Og det som kom var ikke pent.

    Og dette er ikke noe enkelt problemkompleks i det hele tatt.

    Og den store debatten orker ikke jeg ta på en stund.

  7. Trine Langen sier:

    :roll: Hva er dette ? 😯

  8. Iskwew sier:

    Dette er en to år gammel post. Hvem er du?

Top