Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Dugnaden – en slitsom norsk kjerneverdi

Siden jeg har radiovekking, ble jeg i dag tidlig liggende å høre på nyhetene. Der ble det snakket om innvandrerbarn og deltakelse i idrettsaktiviteter (man ønsker mer av det) og i forlengelsen ble det snakket om at foreldrene ikke var like flinke til å stille opp på dugnader og andre ting som er det som får frivillige organisert idrett til å gå rundt. Det ble gitt en rekke forklaringer på dette, blant annet at det er mange som ikke skjønner at det forventes at man legger ned et ikke betydelig frivillig arbeide, om ens barn deltar på slike aktiviteter.

Jeg fant ikke noen ny artikkel om dette i farten, men fant en artikkel fra 2004, som omhandler det samme. Her står det blant annet:

«Et idrettslags eksistens består av hvert enkelt medlems innsats, sier Syversen, som minner om at alle idrettslag er tuftet på frivillighet. Børre Rognlien, leder av Oslo Idrettskrets, mener at tidspress og kulturbakgrunn er to av hovedgrunnene til at foreldre ikke møter opp så flittig som de burde.

– Mange etnisk norske sitter i tidsklemma, og gir barna for lav prioritet, mens fremmedkulturelle i langt større grad sliter med kulturelt betingede problemer, sier Rognlien.»

Og jeg kjenner at jeg blir stiv i skuldrene bare ved tanken. Og derfor skal jeg snakke litt for min egen syke mor her.

«Gir barna lav prioritet» sier Rognlien.

Jeg er vel definisjonen på dobbeltarbeidende, vil jeg påstå. Jeg har full jobb, som noen ganger også krever noen kveldstimer. Ikke misforstå, jeg elsker den jobben, det er jobb og hobby og brennende interesse på en gang. Og jeg er så heldig å ha en arbeisgiver som har gitt meg alle muligheter, selv om jeg siden jeg fikk Tigerungen er veldig låst både når det gjelder arbeidstid, møter, reiser, og så videre. I tillegg er det jeg som gjør alt hjemme, enten det er husarbeide, klesvask, lekselesing eller noe annet. Det er dermed også jeg som er med på alt rundt Tigerungen. Jeg gjør kort sagt alt som må til, for at livene våre skal gå på skinner. Jeg har omtrent aldri tid for meg selv, det eneste Iskwew-rommet som det er plass til, er blogging og andre internett relaterte ting.

Og jeg kvier meg for å slippe han løs i den frivillige idretten. Jeg vet at jeg bør, men jeg kvier meg. For jeg VET at på toppen av full jobb og ellers alt som har med mitt og Tigerungens liv og levned, så kommer jeg IKKE til å klare å følge opp frivillig arbeide i en idretts-forening. Det er rett og slett ikke mulig. Og det handler ikke om at jeg ikke gir Tigerungen høy prioritet, men det handler om at det rett og slett ikke er overskudd til å gjøre mer enn jeg allerede gjør.

«Gi etter evne, få etter behov» er slik jeg ser det ikke en del av den norske dugnads-kulturen. Der handler det om at alle gjør sitt, og om at de som ikke gjør sitt, ikke får være med. Muligens svartmaler jeg nå, men slik kjennes det. Du sees skrått på, og ikke minst ser du skrått på deg selv som ikke bare klarer noe av det som er så viktig i den norske kulturen, nemlig det frivillige arbeidet. Og alle vet jo at økt fysisk aktivitet er veldig viktig i dagens samfunn, men det er bare det at jeg ikke har ROM og TID til å være en perfekt forelder, når det gjelder dette. Jeg er avhengig av at det finnes noen som har prinsippet «Gi etter evne, får etter behov» som styrende prinsipp for hvordan de ser dette. Og det synes jeg idretten kan si noe om, også. Den må kunne si at det skal være rom for alle barn, uansett hva deres foreldre klarer å bidra med. Den bør si at selv om idretten er avhengig av frivillighet, så er det rom for at ikke alle klarer å følge opp like mye.

For alle barn har dette behovet. Behov for fysisk aktivitet, glede ved det, og behov for tilhøringhet. Den må ikke tas fra dem, selv om de har foreldre som ikke får det til.

Det er ikke alltid det skyldes at man gir barna lav prioritet, Rognlien. Det må være rom for deltagelse selv om ikke alle foreldre klarer like mye. Og det bør det være uten at foreldre skal få dårlig samvittighet i bøtter og spann. Er det ikke det, er jeg redd Tigerungen kommer til å holdes borte fra organisert idrett. Fordi hans mor er så dobbeltarbeidende at det ikke er rom for mer.

For meg virker det, som i utgangspunktet er en solidarisk ordning (altså frivillig idrettsarbeide), som det motsatte av solidarisk. For det virker ikke som det er mye rom for tanken om å få etter behov, her. Ikke gi etter evne, heller. Men snarere handler det om et slags bursdagsprinsipp, der alle skal gjøre like mye.

At innvandrere ikke får til dette, det skjønner jeg. Det handler om at det er noen kulturelle koder som må knekkes. Det er godt beskrevet i artikkelen. Den får ta den biten, så får mitt bidrag være å snakke om egen utilstrekkelighet. For det er ikke bare innvandrere som ikke strekker til på dette området.

(Link til innlegget er sendt Norges Idrettsforbund)

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: ,

28 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Tiqui sier:

    Dugnad er fortsatt en verdi som er sentral for den norske kulturen og organisering av frivillig aktivitet på. Men den har gjennomgått en endring fra det å være frivillig til noe som er forventet, til og med pålagt. Dette gjelder ikke bare i idrettssammenhenger, men også i borettslag og mange andre former for organisering av interesser, fritidsinteresser som andre interesser.

    Selv skulle jeg gjerne vært mer engasjert i stedet jeg bor, med på dugnader i bakgården, styremøter, generalforsamlinger osv. Men all slik «frivillig» dugnad er organisert etter det prinsipp at folk har fri på kvelden. Det har ikke du som dobbeltarbeidende mor, det har ikke jeg som turnus-arbeidende. Jeg kommer hjem fra jobb etter at mange har lagt seg, ofte er jeg ikke hjemme før nærmere midnatt. Likevel er det ikke godtatt at man sluntrer unna dugnadsarbeidet.

    Noen steder er det frivillige aspektet ved dugnad forduftet fullstendig. Dugnad ses på som plikt og de som ikke har anledning til å delta blir pålagt å betale i stedet. I dagens tidsklemme-samfunn er det mange som velger å betale seg «fri» fra det frivillige dugnadsarbeidet. Men hvordan kan det da kalles frivillig?

  2. Goodwill sier:

    Denne synes jeg er vanskelig, og den har mange sider. Jeg kjenner jo godt idretten fra innsiden etter å ha tilbrakt over 30 år der, både som utøver i barne- og ungdomsalder, som hardtsatsende voksen utøver, og som administrator.

    Idretten har en veldig viktig rolle i samfunnet. Den favner om veldig mange mennesker og betyr veldig mye for dem. Jeg kjenner mange eksempler på at idretten har vært redningen for mennesker som ellers har hatt det vanskelig. Samtidig skal man ikke stikke under en stol at det finnes eksempler på det motsatte også, men de er i mindretall, heldigvis.

    Jeg mener at det er to aspekter ved idretten som er viktigere enn alt annet, og det er den helsemessige biten og den sosiale biten. Og i mine øyne er det så viktig at særlig barn og unge får ta del i dette at om noen foreldre ikke har mulighet til å delta i dugnadsbiten så må idretten likevel stille opp for de barna det gjelder. Og det tror jeg idretten gjør – til en viss grad.

    Men antagelig ikke nok. Som det sies, basisen er frivillig arbeid, og vi er nå engang slik at vi er mest opptatt av våre egne barns aktiviteter, kjører rundt på dem, jobber dugnad for deres lag, tar kanskje et verv i deres idrettslag mens de er aktive (men det sitter langt inne). Å jobbe for andres barn har vi ikke den samme innstillingen til. Dessverre. For det er godt å se at en uegennyttig innsats kan bety være istedet for ikke-være i idretten for et barn.

    Jeg synes det er vondt å lese at du kvier deg for å sende Tigerungen inn i idretten. Jeg forstår deg veldig godt, for jeg vet hvor strevsomt det er enda man er to, og er man helt alene – ja, jeg skjønner. Samtidig så virker han som et aktivt menneske på meg, og han har helt sikkert behov for fysisk utfoldelse. Og jeg kan forsikre deg at det å se egne barn utfolde seg i idretten, se dem lykkes, se gleden, det er godt.

    Yte etter evne – jeg tror er muligheter. Håper i hvertfall det, for hans skyld, og for din skyld…

  3. Goodwill sier:

    Tiqui: Betalingsløsningen er et velkjent prinsipp, og en nødløsning. For den tar jo bort frivilligheten, og den tar bort den sosiale siden ved dugnadsjobbing, det å arbeide sammen for en sak man brenner for. Og så er det jo slik at jo flere som velger den løsningen jo vanskeligere blir det for dem som ikke har råd å klare å gjennomføre dugnadene.

    Vanskelig dette, men jeg mener at i hvertfall idretten bør bruke «yte etter evne»-prinsippet som Iskwew skriver. Det er for galt hvis barn skal falle utenfor på grunn av dette.

  4. Iskwew sier:

    Tiqui: Jeg er så enig, tiqui – og det som skremmer meg, er at det som i sin grunnform er noe solidarisk, blir til det motsatte, med et ekstremt egofokusert og dømmende holdning. Det ER skremmende, synes jeg. Jeg opplever det som du, som noe som ikke er frivillig i det hele tatt.

    Goodwill: Dette har mange sider ja. Idretten er viktig, både på individ- og samfunnsnivå. Og den er tuftet på frivillighet. Det innser jeg. Samtidig som jeg vet at jeg er nødt til å innse min begrensning. Jeg tøyer strikken så langt det lar seg gjøre, allerede.

    Jeg vet jo at han trenger idretten, han trenger fysisk utfoldelse, som du sier. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det. Dette er det ikke bare meg som baler med dette heller, og derfor sendte jeg i hvert fall link til idrettsforbundet. Kanskje noen der har noen tanker om dette. Men det jeg har lest og hørt går mest på at dette er fundamentert på frivillighet, og alle må yte. Problemet for meg blir at det ikke er krefter til å yte særlig mye mer. Jeg vet at jeg MÅ forsøke å sette noen grenser. For enda verre enn at han ikke deltar i organisert idrett, er det jo om hans ene forelder brenner lys i alle ender, og en dag ikke orker mer. Jeg MÅ sette grenser.

  5. Goodwill sier:

    Ja, jeg er helt enig med deg. Din helse som forelder er det absolutt viktigste både for deg og forham.

    Selv om idretten er tuftet på frivillig arbeid mener jeg det er feil å si at alle MÅ yte. Kan man ikke så kan man ikke. Og en av idrettens roller, kanskje den aller viktigste, er å fange opp dem som av ulike årsaker faller utenfor. Det må være mulig.

    Blir spennende å se hva slags svar du får fra Idrettsforbundet.

  6. Iskwew sier:

    Ja, det skal bli spennende om jeg får et svar.

    Det kan godt være at jeg er strengere mot meg selv enn hva jeg bør være også. Altså at det er min egen følelse av utilstrekkelighet som snakker, mer enn at det er noe som faktisk er slik.

    Jeg tror også at idretten kan fange opp de som faller utenfor, og være en positiv impuls på mange vis, for barn som trenger det. Som trenger ikke minst tilhørigheten, og det å høre til i et positivt miljø.

    Du som har vært i idretten i så mange år, og som har egne barn der nå; er dette en problemstilling det snakkes om og tenkes på? Hvordan synes du jeg skal gripe det an? Jeg vil gjerne, skjønner du, men jeg vet at jeg må sette grenser. Skal jeg skrive brev, ta kontakt med den lokale klubben, forklare situasjone? hva synes du? I Tiquis ånd ønsker jeg å forsøke å være konstruktiv.

  7. Goodwill sier:

    Konstruktiv innstilling er det eneste som nytter.

    Jeg vet ikke om dette er noe som det snakkes om. I orientering som jeg driver med er det i hvertfall ikke slik at vi snakker om noe dugnadsplikt. Vi gjør jobber vi også, men der er det slik at de som har anledning stiller opp. Og vi støter ikke ut barn med foreldre som av ulike grunner ikke kan stille opp, tilstrømmingen av barn er ikke støøre enn at vi ønsker å ta vare på dem alle sammen.

    I andre idretter kan det være annerledes. Fotball f.eks, som «alle» vil være med på, der tror jeg kanskje det er strengere på deltagelse i dugnad, men jeg tror helt ærlig at om du forklarer hvordan situasjonen er så vil du møte velvilje. Jeg håper i hvertfall det, for din egen skyld, for Tigerungens skyld – og for idrettens. Det skal være rom for alle.

    Du kjenner ikke noen som har barn i ulike idrettslag da, og som kan si litt om hvordan det er der?

  8. Iskwew sier:

    Ja, det tror jeg også. Konstruktiv instilling, kombinert med forståelse for sine egen begrensninger.

    Som jeg sa så kan det jo godt være mer i mitt hode enn andre steder, dette presset foregår. Jeg har i hvert fall tenkt at jeg vil flagge problemstillingen den gangen han begynner med noe, og i hvert fall ikke gli unna og ikke delta i samme grad som andre.

    Det er ikke fotball han først og fremst kunne tenke seg, det er mer idretter som bryting, karate eller andre kamsporter. Mindre idretter altså. Og så vil han selvsagt gå på ski og skøyter om vinteren, det synes han er morsomt. Og lystbetont skal det jo være, for slike småtasser.

    Jeg skal snakke med mammaen og pappaen til bestevennen i hvert fall, jeg vet at de er ganske aktive, og jeg vet at de sikkert skal på skiskole og sånt til vinteren. Det går jo an å spørre om de kan ta ham med, og det går an å forklare situasjonen. Noen ganger er det sikkert meg som er så trent på å være flink pike at jeg har tungt for å innrømme at jeg ikke strekker til også.

  9. Goodwill sier:

    Det synes jeg du skal gjøre. Sannsynligvis vil de oppleve det som godt å hjelpe til. Slik du har beskrevet ham tror jeg i hvertfall ikke at det er noe problem å ha ham med, snarere tvert i mot.

    Den innrømmelsen tror jeg sitter langt inne hos de fleste av oss, men er det sånn det er så må vi prøve å ta den. Gir det ungene et rikere liv så er det verdt det. Ellers så blir det feil å si at du ikke strekker til. Det er jo bare rammebetingelsene dine som ikke tillater mer.

    Jeg tror du vil oppleve det som berikende for deg selv også om han får være med på dette som han har lyst til. Å se ham lykkes vil være en stor opplevelse!

  10. Iskwew sier:

    Ja, det skal jeg spørre dem om. De to små mennene elsker jo dessuten å være sammen.

    Jeg har jo sett hvor glad han er for å ha lært sykling. Rent ut lykkelig er han. Så jeg vil gjerne at han skal ha mulighetene. Som de aller aller fleste foreldre vil jeg gi ham alle de mulighetene jeg kan.

    Men rammebetingelsene rundt livet setter begrensninger. Det må man innse, ellers er det fort gjort å gå skikkelig på snørra.

  11. Søt jente sier:

    Dersom foreldrene til Tigerungens kompis kjenner til din situasjon er jeg sikker på at de tar med seg Tigerungen på diverse aktiviteter i samme slengen.

    Forøvrig syns jeg kanskje du svartmaler denne situasjonen litt. Jeg har to aktive barn på 9 og 11, og de driver med vidt forkjellige idretter. De er hos meg annenhver uke, og den uka er jeg litt i samme situasjon som deg – det kan bli litt i overkant innimellom (selv om jeg kan hente meg inn neste uke..).

    Jeg har valgt å påta meg vervet som oppmann/materialforvalter/webansvarlig på minstens håndball-lag, og det har vært perfekt! Jeg får muligheten til å involvere meg, men på mine premisser. Jeg har da tett kontakt med trenerne uten at jeg nødvendigvis må stille opp på treninger. Jeg legger inn litt info på web-siden (på kveldstid) som idrettslaget administrerer, og jeg stiller opp som lagleder ved behov. Greia er jo at når de begynner å spille kamper så stiller man uansett opp som tilskuer i ny og ne og da kan man like gjerne være på benken som på tribunen.
    Den aller største fordelen med å ha et verv gjenstår å nevne: JEG SLIPPER VAKTER I HALLEN!

    Dette er selvfølgelig bare slik det praktiseres i idrettslaget her jeg bor, men jeg gjetter på at det er nogenlunde likt andre steder også. Uansett syns jeg du skal la Tigerungen få være med på én sportslig aktivitet, og ta en prat med idrettslaget på forhånd og forklar situasjonen. Jeg er sikker på at de ønsker å ha både ham og deg med – på dine egne premisser. 🙂

  12. Iskwew sier:

    Mulig jeg svartmaler litt, men saken er vel at jeg føler jeg har veldig lite rom for større belastning, i hvert fall lite rom for krav. Og det er stor forskjell på annenhver uke og alltid. Jeg har jo ikke noe tid til meg selv. Så dermed føler jeg at jeg må sette grenser. Men jeg skal høre med foreldrene til bestevennen, så får vi se.

    Det jeg har tenkt, er å tilby meg å gjøre noe jeg kan gjøre hjemme.. føre regnskaper eller et eller annet som gjør at jeg ikke må ut, opp, rundt og forbi. Og så skal jeg eventuelt forklare situasjonen, men det sitter langt inne og bite i det ganske sure eplet :o)

  13. Søt jente sier:

    Grenser er viktig – både for små og store. 🙂

    En ting du må huske på er at uansett hvilken idrett Tigerungen evt begynner med, så vil han nok ønske at du stiller som stolt mamma på stevner/kamper/cuper. Dermed må man bruke litt tid uansett hvordan man vrir og vender på det.

    Lykke til uansett! 🙂

  14. Iskwew sier:

    Selvsagt må man det, og selvsagt kommer jeg til å ville det :o) Det er noe helt annet enn den dugnads-tvangstrøyen jeg kjente på da jeg hørte radio i dag tidlig. Å være med jublende liten mann på sykkeltur, for eksempel, det er jo stoooort :o))

    Takk for ord og støtte, Søt Jente. Jeg er glad jeg skrev denne tråden, for jeg kjenner meg med et lettere i forhold til dette. Ikke noe er vel som å sette ord på ting i positive omgivelser :o)

  15. Sexy Sadie sier:

    Dugnad har vel aldri vært frivillig før heller, du skulle ikke sluntre unna mange ganger før folk sluttet å komme deg til unnsetning.

  16. Iskwew sier:

    Nei, det er en veldig sterk del av den norske kulturen. Du blir sett skrått på, veldig fort. Og i et sosialdemokrati skulle man jo tro at det er «Gi etter evne, få etter beyov» som gjelder, men det er det ikke. Helt.

  17. Milton Marx sier:

    Jeg skal ikke komme med noe råd. Her jeg er, i Panama, er det vel snarere et problem å finne en sunn aktivitet for barna – fri for kriminalitet, stoff og alskens styggedom.

    Jeg må likevel si at jeg reagerer litt på hvordan barneidrett har gått fra å være lek til å være førskole for eliteidrett. Alt blir så proft og komplisert liksom. Her for en god stund leste jeg om de minste ungene på mitt hjemsted. Det er ikke store karene, men likevel krever idrettslaget at de skal ha forsikring for å få være med på fortballtrening. Det virker nesten som at selv det minste idrettslag skal drives som en målrettet bedrift med vekststrategi og langsiktig planlegging, og jeg er ikke sikker på at det er dette som foreldrene ønsker. Kanskje ønsker de mer at ungene skal komme et sted hvor de kan leke enn å være på en yngleanstalt for eliteidretten.

    Gi tigerungen øl før idretten tar han!

  18. blues4u sier:

    En forståelig, men lei problemstilling Isk! Tror allikevel det er stor forskjell på hva som forventes av foreldre blant de mange forskjellige idretter/aktiviteter. Nå er det en (god) stund siden jeg sjøl var aktiv, (svømming og karate), men kan ikke komme på at det ble forventet noe som helst av foreldre/foresatte. Da! Som sagt er jeg ikke oppdatert, men det er noe med typen aktivitet. Hva det blir lagt opp til av reising og lignende utgiftsposter, foruten hall/bane-leie o.l, som fort kan bli store. Var veldig fornøyd med at min datter ikke hadde interesse for å spille i korps f.eks!
    Orientering, som Goodwill nevnte, høres ut som en «billig» sport, som antagelig ikke forventer mye fra foreldre.
    Hva med å tenke litt sånn?
    Håper, ikke minst for tigerungens skyld, at du finner ut av det. Tror ikke det er tvil om at han har godt av, på mange måter, å engasjere seg i ett eller annet, og da gjerne noe fysisk utfoldende…
    Lykke til!

  19. Goodwill sier:

    Vil gjerne kommentere Milton Marx her, som sier at barneidrett har gått fra å være lek til å være førskole for eliteidrett. Det er jeg ikke helt enig.

    Det store flertall av idrettslag driver virkelig barneidretten som lek, i hvertfall for de barna som er under 10-12 år. Så skjer det naturligvis en utvikling av ferdigheter til et høyere nivå, noen ønsker å satse mer, og klubbene følger opp. Men noe elitepreg er etter min erfaring ikke vanlig før man er oppe i 15-16 års alderen. Og da har gjerne de ungdommene det gjelder så sterk egenmotivasjon at de heller må holdes igjen enn å pushes.

    Barneidretten for Tigerungens aldersgruppe er lekbetont og uhøytidelig. De har det morsomt! Bare det å være i aktivitet er viktig for barna som idag er mye mindre aktive i leken enn før (jfr dataspill), i tillegg er barneårene en veldig gunstig alder for å lære seg teknikker som f.eks sykling, svømming osv og som de vil ha glede av resten av livet.

    Den siste, om å gi ungene øl før idretten tar dem, synes jeg var useriøs, Milton!

  20. Iskwew sier:

    Goodwill, Milton bruker et uttrykk som Per Inge Torkildsen, komikeren, brukte i den boken han skrev om idretten. Jeg tror ikke han mener det :o))

  21. Iskwew sier:

    Milton: Når det gjelder at barneidrett ikke er lek lenger, tror jeg det er som Goodwill sier lenger nede. Og om jeg oppdager at det ikke er det, kommer jeg i hvert fall til å sette foten ned. Når det gjelder den forsikringen, så er det nok mer et uttrykk for EU-godkjent trygghetsmani. Norske lekeapparater er så trygge at barn overhode ikke slår seg om de detter ned. Personlig er jeg tilhenger av at barn klatrer i trær og på den måten utvikler motorikk og ikke minst evnen til å vurdere risiko. Om du aldri får lov til å ta noen risiko, lærer du ikke det.

    Blues4u: Orientering må da vel være en dyr idrett? Det må i hvert fall reises litt for å finne egnet terreng? *ser på Goodwill*

    Karate er av de tingene Tigerungen kunne tenke seg. Hvor tidlig kan de begynne med det da?

    Goodwill: Det er slik jeg tror det er, som sagt.

  22. Goodwill sier:

    Ja, jeg vet det, jeg husker godt Thorkildsen da han kom ut med den boka og brukte den setningen. Og jeg tror jo heller ikke at verken han eller Milton mener det. Men for en som har vært i idretten hele livet og sett hvor mye godt den står for så er den egentlig ikke så morsom.

    Orientering, ja. Det er ikke noen typisk dyr idrett, men ikke gratis heller. Ingenting er det. Utstyret, dvs klær, sko, kompass og lignende koster jo noe, og så blir det jo naturligvis noe transport til egnet terreng. Men vi drar sjelden langt avsted, vi driver som regel på i bynære områder. Jeg synes det er kjempeartig, litt røft og tøft, man må tåle å bli våt og møkkete, men du verden så herlig å kunne løpe fort i skogen og finne de godt gjemte rød/hvite skjermene.

    Karate og andre innendørsaktiviteter er naturligvis enklere på mange måter, man driver på inne i en hall, sikkert ikke langt unna der du bor. Og koster neppe mye, lite utstyr – og fin idrett. Og jeg tror de kan begynne temmelig tidlig, han er sikkert gammel nok!

  23. Iskwew sier:

    En ting som slo meg, Goodwill, er at orientering jo ikke kan være egnet for menn. Dere må jo bruke både kart og kompass for å finne veien.  Skikkelige menn finner jo frem ved bruk av innfallsmetoden.

  24. Goodwill sier:

    BÅDE kart og kompass er jo fryktelig vanskelig for oss da, to ting på en gang vet du. Men innfallsmetoden funker også dårlig i orientering. Det vet jeg, for jeg har prøvd!

    Så jeg har nå lært meg da, men det har jammen tatt sin tid! 😀

  25. Iskwew sier:

    Du har prøvd det ja? Goodwill på bærtur i de dype skoger?

    To ting på en gang krever selvsagt en god del trening. Godt du ikke ga opp!

  26. Milton Marx sier:

    Orientering for kvinner: vi går etter intuisjon og blir rasende på enhver som motsier oss. Kartet kastes, mens kompasset blir hengende dersom fargen på kompass og snor matcher antrekket. Dersom postene ikke er der hvor god intuisjon skulle tilsi, beviser dette at heller ikke idretten er fri for mannssjåvinister.

    Orientering er en virkelig flott sport! I tillegg til det rent treningsmessige, lærer man å begå seg i naturen – og vil trolig få større sjanser for å like friluftsliv. Dugnadssarbeidet burde jo kunne holdes lavt. Er det noen som driver med klatring i nærheten? Jeg vet ikke hvilke utstyrskrav som gjelder i starten for en liten klatrer. Sener koster det penger.

    Til Goodwill vil jeg si følgende: Jeg tror det er viktig å se på hvor i landet man er før man sier at slik og slik er idretten, for den kan trolig være mye forskjellig fra sted til sted. På et lite sted hvor den eneste faste aktiviteten er fotball, er det ikke helt greit dersom man ikke synes rent fotballtekniske ferdigheter er det morsomste. Du kan da gå på trening for å lære fortballteknikk, eller gå hjemme alene. Det er valget. Av en eller annen grunn synes svært mange at det er langt morsommere å spille fotball i storefri enn å gå på fotballtrening.

    Hva gjør du så hvis du har en pjokk som ikke er så voldsomt flink? Du står og ser på kampene sammen med andre foreldre som overhodet ikke fatter at dette er lek. Jeg sier dette fordi jeg mener å ha sett enkelte ting som jeg ikke liker. Ungene snakker hjemme om hvorfor de tapte kampen, og er raske med å fortelle hvem av de andre på laget som hadde skylda. De færreste foreldrene griper da inn og sier KUTT UT!!!! Ungene er ikke noe snillere når de ikke er under voksnes oppsyn.

    For veldig mange blir ungenes fotballtrening den eneste muligheten, for det finnes ingen andre tilbud. Noen foreldre vil da oppleve at det er deres barn som utpekes som det svake leddet. Det er ikke gøy. Bland dette med en til dels amper holdning dersom man er forhindret fra å ta sin del av kjøringa til kamper.

    Spontan fotball i skolegården eller på parkeringsplassen er altså veldig mye mer kult – så får det så være opp til den enkelte å vurdere hvorfor det er slik. Kan det ha noe med fete kvapsete menn med slips å gjøre?

    Jeg tror jeg vil avslutte med følgende lille grukk av Piet Hein:

    Den der kun tager spøg for spøg
    og alvor kun alvorligt,
    han og hun har faktisk fattet
    begge dele dårligt

  27. Iskwew sier:

    Det var slik jeg trodde det var med menn, kart og kompass jeg også Milton :o))

    Jeg synes du har noen veldig gode poenger her, om hvordan foreldre kan ødelegge for barn. Og det er vi som har ansvar for holdningene, det er vi som skal lære den hvordan man skal være mot andre. Alle barn bør få være vinnere til de blir store nok til å forstå at man ikke alltid vinner. Det SKAL være lek, moro og glede for slike småtasser.

    Jeg bor heldigvis rett utenfor Oslo, så det skulle vel være en myriade av tilbud her.

    Jeg medunderskriver den til Piet Hein :o)

  28. Goodwill sier:

    Den skriver jeg også under på! :-))

Top