Brasils nasjonaldag

Viva Brasil!

7.september er Brasils nasjonaldag. Den portugisiske kronprins-regenten, Dom Pedro, erklærte Brasil som selvstendig kongedømme ved bredden av Ipiranga-elven den 7.september 1822. Det var en helt ublodig revolusjon. Pedro I gjorde seg imidlertid fort upopulær, og overga etter noen år kronen til sin sønn.

Brasil har en lang historie. Landet ble offisielt oppdaget av den portugisiske sjøfareren Pedro Álvares Cabral i 1.500. Han trodde, som Colombus da han kom til Karibia, at han hadde funnet veien til India, mens han i virkeligheten hadde kommet til Brasil. Nærmere bestemt Porto Seguro i det som nå er staten Bahia nord-øst i Brasil. Cabral gjorde krav på landet på vegne av Portugal, i tråd med det pavelige dekret fra 1494, som delte verden syd for ekvator mellom Spania og Portugal. Og i over 300 år lå det gigantiske landet i sørvest under den portugisiske kronen. Et land så fullt av naturressurser var selvsagt juvelen i den portugisiske kongekronen, og hvor store verdier som ble tatt ut derfra på 300 år kan vi i grunn ikke forestille oss med tanken.

Så slik har det seg at man i Sør-Amerikas største land (Brasil er omtrent 50% av landmassen Sør-Amerika) snakker portugisisk og ikke spansk, som i resten av kontinentet. Brasil er 8,5 millioner kvadratkilometer, og verdens 5.største land, etter Russland, Canada, USA og Kina. Og landet har 7.491 kilometer med kystlinje, som i hovedsak består av hvite pudderstrender.

Navnet Brasil kommer av en tresort med veldig rødt tre som vokser der, Brasil-treet eller pau Brasil.

PÃ¥ portugisisk uttales Brasil noe ala Braziu. L pÃ¥ slutten av ord blir til u. Forøvrig var en av de morsomhetene jeg fant da jeg søkte informasjon til denne artikkelen at en av de vanlige feilstavningene av Brazil er – ja, nettopp Brasil. Det er bare det at de er slik det skrives pÃ¥ portugisisk. Det blir jo som Ã¥ si at Norge er en feilstavning av Norway.

Flagget er et bilde av stjernehimmelen slik den var over Rio de Janeiro den 15.november 1889 – da Brasil ble republikk. Hver stat, pluss Distrito Federal (Brasilia) har sin stjerne. Det er en stjerne over bÃ¥ndet som representerer ekvator – og det er for staten Pará. Ikke fordi hele staten ligger nord for ekvator, men fordi den staten har den største landmassen av de brasilianske statene nord for ekvator. SÃ¥ iapetus hadde rett, og stjerne er overlevert i kommentarfeltet til denne posten.

Forøvrig er staten Pará gigantisk. Verdens største private landeiendom ligger i Pará, riktignok i et område som er vanskelig å utnytte til noe som helst, men likevel; et gigantisk område.

Brasil er et utrolig rikt land

Det er et av de aller mest fruktbare land i hele verden, klimaet og jordsmonnet i store deler av landet er laget for å dyrke mat. Det er rikt på store mengder naturressurser i tillegg til å være så fruktbart, store mengder metaller f.eks. I sin tid var gullgruvene i Brasil så fulle av edelt metall at det overgikk alt man hadde sett i andre land i Sør-Amerika. Det er olje utenfor kysten. Landet er i grunn selvforskynt med det meste. Det er et større økologisk mangfold enn i noe annet land, og flere dyrearter enn noe annet sted. Brasil forvalter verdens største regnskog, den som gjør at vi puster. Og mye har gått galt i Amazonas, skogen er brent ned i stor utstrekning. Men nå er bevisstheten om hvilken verdi man forvalter på vegne av hele verden, sterkt stigende i Brasil.

Brasil har fra naturens side forutsetninger for å bli verdens rikeste land. Brasil kunne vært minst like rikt som USA.

Brasil er en kulturnasjon. Spesielt i sør er byene kulturelle mekkaer. Som europeer er syd-Brasil svært gjenkjennelig, på mange måter. Sentrum av São Paulo er som en europeisk storby. Musikken og dansen er en del av menneskene, og ikke bare glansbildet vi ser under karnevalet.

Gilberto Gil

Men det er en solid bakside til medaljen

Det er et av de landene i verden med skjevest inntektsfordeling. I Brasil er det slik at de 10% rikeste står for 47% av konsumet, mens de 10% fattigste står for 0,5%. Tilsvarende tall for Norge er 23,4% og 3,9%. Altså; de rikeste forbruker 90 ganger så mye som de fattigste i Brasil, mens det i Norge er 6 ganger så mye. Denne skjeve inntektsfordelingen er forøvrig noe Brasil har felles med andre land i Sør-Amerika, men i Brasil er det mer ekstremt enn andre steder.

Ikke vet jeg, men kanskje er noe av grunnen til dette å finne i den brasilianske kulturen. Brasilianere er ikke opprørere. De finner seg i det meste. Annerledes er det med argentinere og chilenere, som i større grad gjør opprør og sloss for rettighetene sine. Brasilianerne smiler og godtar tingenes tilstand. Sånn er det bare, ikke sant?

For en norsk sosialdemokrat var det en skjellsettende opplevelse å flytte til Brasil. Det å bokstavelig talt tråkke over gatebarn på vei til jobben, gir deg helt nye perspektiver på livet her hjemme.

Det Ã¥ se hvordan folk sliter, hvor mye de jobber, og hvor lite de fÃ¥r igjen, var sterkt. Tigerungens nanny, for eksempel. Hun jobbet full dag, og sÃ¥ studerte hun hver kveld. Da hun var “babá” for Tigerungen, hadde hun sitt livs beste Ã¥r. For da jobbet hun fra 08:00 til 14:00, bare. SÃ¥ hadde hun flere timer fri til klokka 18:00 da skolen begynte. Der var hun til 23:00, hver kveld. Da vi flyttet hjem, gikk hun over til Ã¥ jobbe fra 08:00 til 17:00, og sÃ¥ studier fra 18:00 – 23:00. Det er virkeligheten for svært mange unge som skaffer seg utdannelse. For de mÃ¥ betale for skolen. PÃ¥ de offentlige unversitetene er det stort sett barn av rike som kommer inn. For der mÃ¥ du ha svært gode karakterer. Det er ikke lett nÃ¥r dagen din begynner 08:00 og er ferdig 23:00. Hver dag, hele uken.

Og det er ikke de som er dårligst stilt som har det slik. De som er dårligst stilt bor i favelaer rundt de store byene og har knapt nok mat. Selv om mat ikke er det største problemet, det er lett å dyrke mat, og mat er billig. Det største problemet er arbeide og utdannelse.

Brasil er en kulturell smeltedigel

Befolkningen stammer fra en blanding av europeiske innvandrere og afrikanske slaver. Som smeltedigel betraktet er Brasil en suksesshistorie, selv om det ikke er til å legge skjul på at den økonomiske integrasjonen ikke har vært en like stor suksess. Uansett hadde jeg ikke inntrykk av at rasisime var tilstedeværende på samme måte som i f.eks. USA, som har litt den samme bakgrunnen i slavehandel som Brasil har. Og det virker heller ikke som om brasilianere av annen avstamning har behov for å finne identitet i noe annet enn det å være brasilianer.

Carlinhos Brown, en kjent musiker fra Bahia og medlem i Tribalistas, fortalte at han ble spurt hvorfor han ikke kultiverte sine afrikanske røtter. Svaret hans var at han ikke er afrikaner, han er brasilianer.

Brasil-lengsel

Brasil er et land som griper tak i deg, og ikke slipper taket. I meg har landet sådd en evig lengsel etter å reise tilbake.

En lengsel etter mennesker, lukter, lyder, bilder, smaker, venner, språket, musikken, gatebarn som sparker fotball og smiler gjennom tårer, en vennligsinnet kultur og til og med avmakten stilt overfor all urettferdigheten. En lengsel etter å kjenne hvit puddersand mellom tærne mens solen går ned og surferne trekker mot de siste bølgene.

En lengsel etter “tudo tranqüilo”-livet, et liv der det er øyeblikket som teller, nÃ¥ som betyr noe; ikke i gÃ¥r eller i morgen, men det som er nÃ¥. En livsholdning med bÃ¥de gode og mindre gode sider. Gode fordi det er viktig Ã¥ leve her og nÃ¥, mindre gode fordi det ligger en fatalisme i brasilianerne, som gjør at det tar evindelige evigheter Ã¥ endre pÃ¥ et utrolig urettferdig samfunn. De finner seg i det meste, fordi det bare er slik livet er. De smiler gjennom tÃ¥rer. Alltid.

Brasil har stjålet en liten bit Norge, siden en del av hjertet og sjelen min fortsatt bor der nede. Og nok alltid kommer til å gjøre det. Om de nå bare får orden på fly-situasjonen (det største flyselskapet, Varig, gikk konk) så prisene kommer ned på levelige nivåer, så er jeg snart der nede igjen.

Og en gang skal jeg sitte med tærne i puddersanden på en strand, under en parasoll, mens jeg nyter det gode livet og skriver en bok.