I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
eller det var det jammen ikke.
Da jeg kom fra kantinen i sted, traff jeg en kollega som opprinnelig er tysk. Og sa: “Wie geht es?” HvorpÃ¥ jeg da selvsagt fikk et svar pÃ¥ tysk. Som jeg ikke kunne svare pÃ¥, ettersom det jeg husker fra den gangen jeg lærte tysk, er svært, svært begrenset. SÃ¥ dermed svarte jeg pÃ¥ portugisisk i stedet. Ettersom jeg altsÃ¥ ikke kan svare pÃ¥ tysk.
Og da kom jeg på en historie fra da jeg bodde i Brasil, og ikke var verken godt kjent eller kunne godt portugisisk. Jeg skulle på en bursdagsfest, og det var et stykke ut av storbyen jeg bodde i. Ut på landet, rett og slett.
Drosjen kom, og jeg hadde lapp med adressen, som jeg ga til sjÃ¥føren. Og mannen nikket og ga uttrykk for at han forsto utmerket hvor det var. “Não tem problem!!” Null og niks problem, altsÃ¥. Vi kjørte i vei, og selv om jeg ikke en anelse om hvor jeg skulle, sÃ¥ drosjesjÃ¥føren ut til Ã¥ ha full oversikt og kjørte uten Ã¥ nøle ut av byen.
Etter en god stund, spurte jeg på relativt stotrende portugisisk om han var sikker på at han visste hvor vi skulle.
“Tudo tranqüilo!” var svaret som kom med smil og entuasiasme.
“Tudo tranqüilo”, eller “Alt rolig”, er igrunn to ord jeg bruker nÃ¥r jeg skal beskrive essensen av en brasilianer. En brasilianer blir svært sjelden stresset, og har som definitiv grunnholdning at alt ordner seg. I hvert fall er det ingen grunn til Ã¥ tro noe annet, til det rent faktisk IKKE ordnet seg, tenker de aller fleste brasilianere. SÃ¥ der tas det ingen sorger pÃ¥ forskudd. Snarere unngÃ¥r man det med stor systematikk og energi. Ergo blir planlegging noe sÃ¥ nært et fremmedord. Det finnes som regel bare en Plan A, svært sjelden Plan B og definitivt ikke Plan C.
Etter enda 15 minutter spurte jeg nok en gang om han var sikker på at han kunne veien.
“Tudo tranqûilo, com certeza sabo aonde está!” AltsÃ¥ det var bare Ã¥ ta det helt med ro, han visste helt sikkert hvor vi skulle.
Det var mørkt. Det var langt utenfor byen. Jeg ante ikke hvor jeg var, og jeg skulle vært dit jeg skulle for 15 minutter siden. Noe som selvsagt på ingen måte var noe problem, ettersom alle kommer for sent i Brasil. Men jeg hadde de bangeste anelser om at det slett ikke var noen grunn til å ta det helt med ro. For jeg hadde fått høre hvor lang tid turen ca. skulle ta, og det hadde vi overskredet for en stund siden.
Enda 10 minutter senere, og enda lenger ute på landet hadde jeg fått nok. Så jeg ringte til han jeg skulle til, og fikk ham til å forklare, på portugisisk, hvor festen var.
Det var selvsagt ikke på noe sett og vis i nærheten av der vi faktisk var på det tidspunktet. Det var bare å snu, kjøre laaaangt tilbake, og så til høyre, snarere enn venstre i et kryss. Og 30 minutter eller så senere, kom jeg da endelig fram.
Det jeg alltid har lurt på er hvor i verden jeg hadde endt opp, om jeg ikke hadde ringt til ham som hadde den festen. Argentina? Bahia? Andes-fjellene? I Atlanteren? Det hadde IKKE vært tudo tranqüilo.
Det er den nyttige magefølelsen som alltid har rett. Når den forteller oss at noe er galt, så er det som regel det. Slikt får man ofte anelse om lenge før fadesen er et faktum. Kjenner meg godt igjen i situasjonen! Moro å få høre mer om ditt Brasil-opphold! Fyll på mer!
Det skal jeg gjøre :o)
Jeg skjønte ganske fort at dette nok ikke var veien, men mannen virket så sikker at jeg ble usikker.
Kunne til forveksling ligne pÃ¥ en greker dette her…no problem! Og hadde det vært i Hellas vet jeg hva som hadde skjedd: Du hadde havnet pÃ¥ en eller annen landsbyfest et helt annet sted, og hatt en strÃ¥lende opplevelse der 🙂
Jeg har alltid sagt til brasilianere at om de skal reise til et sted i Europa og føle seg hjemme, så må det bli til Hellas. Mentaliteten er helt den samme.
Det kunne sikkert vært morsomt å dra på en landsbyfest :o)
I en slik situasjon hadde nok juliet’n fÃ¥tt fullstendig panikk og truet taxi-sjÃ¥føren med kniv. Hun hadde nok sørget for noe annet enn ro… 🙂
Iiiiik……… 🙂
Jeg var ikke redd :o) Det kommer av at brasilianere er slik at de tror de kan fikse det de er bedt om Ã¥ fikse, til det er Ã¥penbart at det ikke gÃ¥r. Det er helt uaktuelt for en brasilianer Ã¥ si at “Ups, jeg kan ikke veien likevel”. SÃ¥ han trodde nok han visste hvor det var, men det gjorde han altsÃ¥ ikke.
Helt utrolig! 🙂 Fatter ikke at det er mulig Ã¥ forholde seg til slikt..
Du venner deg til det :o) Men det var mange ganger veldig frustrerende.
NÃ¥ har jo verden gÃ¥tt framover; sist jeg tok taxi med avkommet opplyste jeg adresse fra en sentralt beliggende fergekai, og enkelte smarte og enkle tips om hvor jeg skulle; sÃ¥ som ” du vet den 7-11 kiosken”, og “i det lyskrysset rett ovenfor den rundkjøringen alle kjenner”, “det enkleste er ned der og bort dit.”
Neida. “Hva adresse do ha?”
OK. nøyaktig staving av gateadresse med rare norske stavemåter.
“Jenta!”
“Ja, det er min datter, hva mener du?”
“Jenta adressen!”
OK, gjentar.
“OK, jai vet.”
Mange norske kroner senere har GPS’en hans ført oss pÃ¥ en signingsferd som inkluderte horestrøket, UD, Karl Johan og den amerikanske ambassade. Jeg kunne syklet turen raskere i fylla, men man kan ikke slÃ¥ss med en GPS. Jeg burde ha fÃ¥tt printet ut ruten, den sÃ¥ ut som noe psykedelisk som Grateful Dead drømte om i San Fransisco i 1967, og slettes ikke korteste rute hjem.
Kan GPS være utbredt i Brasil mon tro?
Drosjesjåføren i Brasil hadde ikke GPS. Og historien din vel understreker at selv det ikke alltid hjelper synderlig :o) Snarere tvert imot og overhode ikke :o))