I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Iskwew har invitert meg til å gjesteblogge, etter at jeg kom inn på Israelpolitikk i en tråd som egentlig startet med hennes velplasserte spark i siden til Siv Jensen. Dette er et skummelt tema å blogge om, for det er mange som mener mye likt og ulikt, og det kan godt hende at jeg får noe saftige meldinger tilbake, men det får stå sin prøve. En invitasjon til å gjesteblogge hos Iskwew er en ære, og ikke til å motstå, så derfor – here we go!
Tanker om Israel, om naboer, og naboforhold.
Godt naboskap er avhengig av gjensidighet. Gjensidig ønske om å leve i fred og fordragelighet med hverandre, og vilje til gjensidig respekt for hverandre.
Ingen er like. Heller ikke nordmenn er like, men stort sett respekterer vi hverandre og lever side ved side med hverandre som naboer. For å ha tro på sin egen vei trenger man nemlig ikke bevise at andres vei er feil. Hvis naboen ønsker å tro på noe annet enn meg, ha en annen livsstil enn meg, så er det greit for meg, så lenge h*n ikke plager meg. Og det skal det litt til for at h*n gjør. Jeg er et tolerant menneske. I hvertfall innen rimelighetens grenser 🙂
Historien om Israel, folket og staten, og om deres naboer palestinerne, syrerne og libaneserne, går langt, langt tilbake. Hva som har skjedd når, og hvem som har gjort hva mot hvem er en historie så innfløkt at ingen noensinne vil kunne nøste opp hvem som er “good guys” og hvem som er “bad guys”. Sannheten er helst at de er begge deler alle sammen.
Staten Israel har vært kontroversiell helt siden den ble opprettet i 1948. Det er ingen tvil om at den nye staten la beslag på områder som hadde tilhørt andre, og da særlig palestinerne. Samtidig er det heller ingen tvil om at dette også var jødisk land. De delte dette landet, gjorde de ikke? I hvertfall gjør begge folkegrupper krav på samme territorium. Klassisk problemstilling, og klassisk spire til langvarig konflikt.
Jeg er nok ganske klar på at Israels maktbruk i disse dager ikke står i forhold til hva de utsettes for. Jeg bestrider ikke deres rett til å forsvare seg, men det får være grenser. Med støtte fra USA er Israel en betydelig militærmakt, og det benytter de seg av mot både palestinerne på Gaza og Vestbredden, og mot Libanon. Spesielt jernhånden de har lagt over Gaza er tøff, og det er ikke til å undres over at palestinerne føler seg trakassert i hverdagen. Jeg har derfor forståelse for at palestinerne driver motstandskamp. De må også ha lov til å forsvare seg. Vi gjorde det selv her hjemme under krigen, uten at noen kalte Milorg for en terororganisasjon for det.
Jeg forsvarer IKKE palestinernes selvmordsaksjoner, ei heller Hizbollahs rakettangrep langt inne i Israel, men jeg mener altså at det er Israel som den sterkeste part som har mest blod på hendene.
Noen ganger lar det seg bare ikke gjøre å nøste seg opp gjennom historien for å finne ut hvem som har rett og hvem som har feil, veie på vektskålen hvem som skal få hva og ende opp med et rettferdig resultat som alle er fornøyd med. Dette er et slikt tilfelle. Da tror jeg den eneste mulige vei ut av uføret er å si at nok er nok, bli enige om å bli enige, sette strek og se framover.
Dette krever at noen viser raushet og storhet og strekker ut en hånd til den andre. Nelson Mandela gjorde det da han ble løslatt fra Robben Island: Han var ikke ute etter hevn, tvert imot, han tilgav dem som hadde kastet ham i cella. Slikt blir det forsoning av, slikt blir det fred av. I Midt-Østen tror jeg dette bare er mulig ved at Israel, som den sterkeste makt, viser vilje til å gi noe for å oppnå fred.
Alle parter må klare å svelge noen kameler, litt stolthet, for å kunne oppnå det aller viktigste: Å leve side ved side med hverandre, og respektere hverandre for dem man er.
Ikke bevise at de andre går feil vei…
ps…
Iskwew har sagt at hun har tenkt lenge på å skrive om dette, men at det har vært vanskelig å nærme seg problemstilingen fordi den er så kompleks. Det synes jeg også, etter å ha skrevet dette. Det er i hvertfall et forsøk på en tilnærming…
Pps…
Etter i går å ha sett Michael Moores glimrende ”Fahrenheit 9/11” skjønner jeg at det sannsynligvis er blåøyd det jeg skriver om over, om å vise storsinn og invitere til fred. Når det er så mye korrupsjon og skjulte agendaer ute og går i politikken og mellom Bush og hans venner, så er det naturligvis naivt å tro at det samme ikke gjelder Bush og Israelvennene. Money talks – makta rår. 🙁
Goodwill
Det var jo et forsøk på fred og forsoning da Yitzhak Rabin var statsminister i Israel. Han var jo en gammen haul som hadde forstått det dette ville ende i fordervelse om ingen strakk ut en hånd. Bildet av Rabin som svæææært motvillig tok Arafat i hånden er ikke til å glemme, for det viste en mann med vilje til fred, tross alt. Men så ble jo han myrdet, og siden har det bare gått en vei. Jeg tror det er helt nødvendig at det vokser frem en fredsvilje i det israelske folk, for dom du sier, de har en sterk militær-makt, og de vet å bruke den. Og det kommer de til å fortsette med, så lenge folket ikke sier nei, og de støttes av USA.
USA har forøvrig ikke hatt en aktiv Midt-Østen politikk siden Bush ble president. Dermed får Israel ture frem som de vil. Det er tragisk. Bush har betydd mye negativt på mange, mange områder. Og israel-lobbyen er utrolig sterk i USA.
I de palestinske områdene er fortvilelsen så stor at deres eneste løsning når de skal velge ledere er å velge Hamas. For det kan Israel i stor grad takke seg selv, tror jeg.
Jeg tror du har helt rett, det er den eneste mulige veien. Erkjennelsen må vokse fram både hos dem som styrer og hos folket, og man må sette strek over det som har vært for å kunne oppnå det altoverskyggende målet, å kunne akseptere hverandre og leve med hverandre.
At palestinerne velger Hamas slik Israel opptrer nå er ikke rart. De er trykket så langt ned at de ikke har mer å forhandle på, da blir desperate handlinger siste utvei. Det er derfor jeg legger ansvaret for ny kurs på Israel. Det er de som har ressursene til det. De må bare skjønne at det er tilderes eget beste å bruke dem…
Ja, jeg tror initiativet må komme fra Israel. De må bruke sin maktposisjon som basis for å gjøre fremskritt i fredsprosessen. Strekke ut en hånd.
Var jeg israeler ville jeg spurt meg hva slags samfunn vil vi ha? Et samfunn der vi lever i evigvarende krig, eller et samfunn der vi lever ved siden av våre naboer, i fred. Om man vil det siste, må noe drastisk skje.
Flott innlegg, Goodwill! Kanskje noe naivt som du sier i forhold til alle skjulte agendaer, men det er jo det som er med skjulte agendaer at de er skjult. Så de kan man ikke forholde seg så mye til. Men du har forenklet bildet og vist hvor enkelt og vanskelig det er på samme tid. Ønsket om fred og ønsket om respekt fra andre begynner ved å vise fred og vise respekt for andre. Det begynner med tilgivelse, forsoning og raushet, ikke hevn, blindt hat og vold.
Midtøsten-situasjonen virker så fastlåst og så håpløs at jeg ofte ikke orker å lese om den. Den minste spire til håp blir lagt i grus ved neste avisutgivelse, og det er utrolig vanskelig å skissere realistiske muligheter for løsninger i praksis. Men det er kanskje da man må sette seg ned og si som så: Slik er situasjonen, la oss gå tilbake til basics. Hva skaper et godt naboskap? Og der har du gjort en flott innsats!
Konfliktløsning handler som regel om å få partene til å gå i seg selv, og se hva en selv kan gjøre for å bidra. I så måte er det kanskje håp når man leser denne artikkelen i Aftenposten idag http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/midtosten/article1438261.ece
hvor en Hamas-talsmann oppfordrer palestinerne til å se på seg selv – ikke israelerne – når skyld skal fordeles. Han stiller også spørsmålet ved nytten av å fyre av raketter inn i Israel – raketter som gjør liten skade, men som fører til mange ofre på palestinsk side når Israel går til motangrep.
Jeg synes det er ille, men kanskje nødvendig, at den svake part må gå foran og vise vei for at den sterke skal våkne?
Der minte du meg på noe jeg skrev om å ta ansvar for egne handlinger, Goodwill. Om alle skylder på alle og ingen tar ansvar for egne handlinger, fordi det ikke “er min feil” så er står man bare og glor olmt på hverandre i rettferdig harme.
Problemet til de palestinske selvstyremyndighetene er jo at Israel holder dem ansvarlige for absolutt alt som skjer, enten de kan kontrollere det eller ikke. Og bruker det som påskudd til angrep.
Ja, det er det som er kjernen, og det er det bare Israel som kan gjøre noe med. Og de roper bare opp om antisemittisme hver gang noen kritiserer dem.
Ja, denne ropingen om antisemittisme begynner å bli slik at du får en heidundrande Ulv,Ulv-effekt.
Det Rabin gjorde, som var helt unikt, var at han gikk i fredsforhandlinger, selv om Israel ble angrepet, enten utenfra eller innenfra. Mannen svelget kameler i det jeg tolket som ekte fredsvilje. Eller kanskje krigstrøtthet? Ikke vet jeg. Uansett – han ga ikke opp fredslinjen, selv om alt ikke var fred og fordragelighet. Og så ble han skutt av en ekstremist, en av sine egne. Og da var det ikke lenger noen samlende, sterk kraft i Israel.
Israel trenger en Rabin.
Om du så dokumentaren på nrk1 i dag, er du vel kanskje enda mer sikker på at det meste er blåøyd. På den ene siden Sharon som spilte renkespill for å ta Arafat. På den andre siden selvmordsarrangøren til Hamas som smilende forklarte hvordan de hadde kledd ut en selvmordsbomber som kvinne. Og så litt Powell som forsøkte å megle, med en Bush som stort sett er opptatt med å krige mot alt.