Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

En sommernatt i Oslo

27.07.06 i Mennesker

Denne dramatiseringen er en kommentar til en debatt som har gått på Blink i forbindelse med at Dixi, ressurssenter for voldtatte gikk ut og sa at kvinner var naive og må bli flinkere til å passe seg, så de ikke blir voldtatt. Og dette syntes jeg ble helt feil, siden det kom fra en institusjon som skal være et ressurssenter for voldtatte. De bygget opp under troen på at kvinner har ansvar når de blir voldtatt, og det er så feil som det kan bli. Dette har jeg skrevet om tidligere denne sommeren.

Debatten på Blink fikk raskt fronter, der mange kvinner mente det var feil av Dixi å gå ut som de gjorde, og de fleste menn mente at det var helt helt på sin plass, for kvinner må bare leve med risikoen for å bli voldtatt. Tilpasse seg. Menn kan ikke styre seg, er det budskapet jeg leser. Og til det er det bare å si atr da synes jeg det er holdninger vi må gjøre noe med, og en holdningsskapende institusjon som Dixi bør da ikke bruke presse til å understøtte eksisterende holdninger. Holdninger skapes ved dogmatikk og ikke pragmatisme.

Men det som er helt sikkert er at de aller fleste kvinner tilpasser seg denne risikoen. Jeg også. Og i dagens dramatisering, skrevet på stranden, forsøker jeg å gi et annet bilde på dette enn en debatt kan. For at vi skal huske at dette er mennesker, det kan være din søster, din venninne eller en annen kvinne i din nærhet. Vi tilpasser oss, for å slippe dette scenariet:

EN SOMMERNATT I OSLO

Det hadde vært en morsom sommerkveld på byen. De hadde ledd, flørtet og snakket, og var skjønt enige om at livet lekte og verden smilte. Hun hadde ikke lyst til å reise hjem, men siden hun ikke hadde penger til drosje, student som hun var, måtte hun ta den siste t-banen hjem. Hun tok banen litt over midnatt fra Nationaltheateret stasjon og måtte løpe for å rekke den. Hun rakk den så vidt og satte seg andpusten ned på setet.

Det var varmt, varmere enn på mange år i hovedstaden. Hun hadde bare på en sommertopp og et skjørt, men likevel kjentes det varmt. Noe kunne det så klart skyldes det hun hadde drukket, ikke så mye, men nok til at hun kjente seg litt salig. Der hun satt på den siste banen hjem, smilte hun over noen av kveldens episoder og var egentlig glad for at hun var på vei hjem nå, siden hun måtte lese i morgen, og da funker det dårlig med bakrus og lite søvn.

Omtrent på Smestad stasjon fikk hun en underlig og urovekkende følelse av at noen stirret på henne. Men da hun så seg rundt, så alle i den relativt fulle t-banevognen ut til å være opptatte med sitt. Hun trakk på skuldrene og tekte at det sikkert ar alt snakket om sommerens overfallsvoldtekter, noen av dem i hennes område, som gjorde henne urolig.

Likevel, følelsen ville ikke slippe taket, og hun ble brått urolig ved tanken på å skulle gå hjem fra t-banen. Selv om det ikke var langt, var det mørkt og veien gikk gjennom en blokkbebyggelse med stort sett sovende mennesker, og en og annen som luftet hunden. Hun så seg stjålent rundt igjen, men som før var det ikke noen som stirret, alle holdt tilsynelatende på med sitt.

Men det var som om hun hadde et brennende blikk i nakken.

Det var flere enslige menn og en gjeng med høylydte 20-åringer i vognen, i tillegg til noen par som så ut til å være oppslukte av hverandre. Dessuten to voksne par som hadde vært på bytur.

Følelsen av å bli studert ville ikke gi seg, og nå fikk den hårene til å reise seg på armene hennes. Hjertet banket fortere og hun kjente seg plutselig helt edru, som om hun ikke hadde drukket en dråpe hele kvelden. Så kjente hun et plutselig raseri. Hvorfor satt hun her og var redd? Helvete! Denne følelsen hadde hun ofte når hun måtte gå fra t-banen alene. Hun sørget for å få følge om mulig. Drosje kunne hun ikke ta hver gang hun skulle ut, det ble for dyrt. Hun måtte da kunne ta banen hjem uten å bli så fordømt redd. Ja, for pokker, det måtte hun!

For en stund ble engstelse byttet ut med sinne, og hun rettet opp de smale skuldrene, fikk en litt bister mine der hun satt og forbannet det faktum at hun, fordi hun var kvinne, skulle være redd for å gå noen hundre meter hjem fra t-banen etter mørkets frembrudd.

Da hun gikk av t-banen var de dette sinnet, snarere enn redsel, hun kjente på. Uansett, hun så seg med raske blikk rundt. Åtte mennesker, i tillegg til henne, gikk av banen. Et middelaldrende par, to fnisende jenter arm i arm, to menn i følge og to enslige menn. Den ene mannen snakket i mobiltelefon og den andre gikk og så ned i bakken.

Og det skulle ikke mer til enn vissheten om de to enslige mennene før redselen var tilbake.

Hun håpet det middelaldrende paret skulle samme vei, men det skule de ikke. De to fnisende jentene forsvant etter paret, og hun og de fire mennene gikk samme vei oppover. Bra. De var flere som skulle samme vei. Hun håpet de to i følge skulle i hennes retning hele veien hjem.

Hun gikk raskt, og ble ganske andpusten. Ikke fordi det var en spesielt tung og slitsom vei, men fordi hjertet banket fort og hun glemte å trekke pusten. Redselen begynte å spise henne innenfra igjen, og det var ikke noe igjen av det motet som det tidligere sinnet hadde gitt henne. Hun økte tempoet da de to som gikk i følge tok til høyre rett etter stasjonen. Bak seg hørte hun skritt, kikket seg raskt over skulderen og så at begge mennene gikk bak henne. Oppe i bakken så hun de første blokkene i sovebyen. Hun måtte gjennom bebyggelsen, forbi idrettsplassen, opp til toppen av bakken og så til venstre. Der lå blokken hennes.

Plutselig var begge mennene borte. De måtte ha tatt til høyre på toppen av bakken.

Hun begynte å puste roligere igjen. Snart hjemme. Det gikk bra denne gangen også. Hun så lyset i sin egen stue der oppe, tryggheten var innen rekkevidde, snart hjemme nå. Pust bare rolig, sa hun til seg selv. Hun bestemte seg for å ta snarveien gjennom krattskogen. Hun småløp. ”Fort, fort deg nå, opp bakken. Over plenen, frem med nøkkelen og inn døren, så er du hjemme”, tenkte hun og småløp inn i den mørke krattskogen.

(Her stopper min referanseramme, det som har vært min beskrivelse av hvordan det kjennes for meg å ta banen hjem sent om kvelden. Resten er ren fiksjon. Jeg har heldigvis aldri opplevd det som kommer etter dette punktet i historien)

Det var en tabbe. I det hun så mannen med det senkede blikket stå foran seg på stien, skjønte hun at det var en tabbe.

”Du så på meg”, sa han, i det han trakk henne inn i krattet og forandret livet hennes for alltid. Forandret det fra en tilstand av flyktig redsel når hun var alene og det var mørkt, til en tilstand av konstant redsel og en følelse av avmakt som aldri slapp taket.

Dagen etter ble nok en overfallsvoldtekt ført inn i Oslo-politiets sommerstatistikk.

Hun kom fra det i live og med bare få synlige skader; noen blåmerker på armene og skrubbsår på knærne. Voldtekten hadde ikke vært spesielt brutal, sa politiet. Selv om hun igjen og igjen fortalte at han hadde truet med å skjære strupen over på henne, om hun laget så mye som en lyd. Sannheten var at hun ble helt paralysert da han tok tak i henne. Han holdt armene hennes, mens han rev av henne trusen, og støtte manndommen sin inn i henne med voldsom kraft. Da hun i ettertid så på klokken forsto hun at det ikke hadde tatt lang tid, ikke mer enn 10 eller 15 minutter. Kort tid med konvensjonell tidsfølelse. Men som en evighet av sjelelig, mer enn fysisk, smerte. En smerte hun kom til å bære med seg.

Om hun bare hadde slåss! Hun følte neste at det at han hadde vært paralysert og uten evne til å forsvare seg, var det verste. Hun hadde ligget der som en livløs dukke mens han tok henne. Det hjalp ikke at politiet sa at det kunne ha gått mye verre om hun hadde forsøkt å slåss. Hun kjente smerten banke i tinningene. Hun hadde latt seg ta, latt ham trenge inn i seg, mens hun bare lå der og knapt pustet.

Lite visste hun, da, at akkurat det faktum ville bli en stor del av den senere rettsaken. Ikke heller at det var viktig at hun bare hadde på seg en sommertopp og skjørt i tropenatten. Men begge disse tingene ble en del av argumentasjonen fra mannens forsvarere. Det var frivillig, sa han, hun ville det. Ville det? Det svartnet for øynene hennes da hun forsto. De hadde DNA-bevis, ugjendrivelige fysiske bevis, og da var hans eneste mulig forsvar å lyve og si at hun hadde villet ligge med ham. At hun var med på det. Ønsket det. At hun hadde begjært en vilt fremmed mann i noen busker en sommerkveld i Oslo i 2006.

Hun ble kvalm. Magesyren vokste i halsen hennes og stjal all farge fra ansiktet. Om hun bare hadde slåss! Slåss, slik at hun hadde mer synlige skader. Det at hun ikke hadde fysiske skader var en mager trøst. De skadene hun hadde, inne i seg, var mye verre. En for evig plantet redsel for mennesker og menn spesielt. En indre uro, som var alltid tilstedeværende. Om hun bare hadde vært bundet til leiligheten sin av fysiske årsaker, og ikke en lenke av redsel for alt og alle.

Retten kom til at påtalemyndigheten ikke hadde bevist utover rimelig tvil at samleiet ikke hadde vært frivillig. Dette ble i stor grad begrunnet med fravær av skader. Hun hadde vært passiv. En mann som hadde gått forbi på det tidspunktet hun var blitt voldtatt hadde ikke hørt noe som helst.

Og dermed gikk mannen fri. Den eneste medisin som kunne hatt noen mulighet til å lege noen av de indre sårene hennes; det å bli trodd, det at han var blitt dømt, ble fratatt henne. År med terapi hjalp ikke, hun turte etter mange år fortsatt ikke forlate sitt hjemlige fengsel alene etter mørkets frembrudd. Hun våknet om natten, badet i svette, mens hun så det brennende blikket hans for seg, og hørte en stemme si

”Du så på meg.”

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med:

14 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Elisabeth sier:

    Jeg synes det er rart at noen menn tror at kvinner som er lettkledde (f.eks topp og miniskjørt) på t- banen (f.eks) vil ha sex med dem. Men jeg diskuterte dette med noen venner av meg en gang. Noen av dem (menn) sa at det lett kunne oppfattes slik, spesielt hvis en greide å få blikkontakt med kvinnen.

    Dixi burde også ha oppfordret menn til «å styre seg» hvis de så en lettkledd dame, og ikke lagt alt ansvaret over på kvinnene.

  2. Elisabeth sier:

    Heldigvis så kjenner jeg også en del menn som ikke tenker i de baner.

  3. Iskwew sier:

    Enig med deg i det, Elisabeth. Og du er ikke den eneste som har støtt på slike holdninger.

    Enig med deg også, Almanzo, stort sett er menn allrighte vesener.

  4. aLmAnZo sier:

    elisabeth: det gjelder veldig få menn, ingen jeg kjenner har noen gang hintet til å mene noe slikt en gang. Kryp er kryp, stort sett er menn ganske ållreite vesen.

  5. Undre sier:

    Hva skal man si…

    Denne historien var fiksjon, men det sitter et forferdelig stort antall jenter der ute som har kjent historier lik denne på kroppen (uten at vi skal glemme at også menn blir voldtatt).

    De fleste voldtektsofre vet hvor lett deres ord blir veid, derfor blir ikke sakene anmeldt. Ord står mot ord. Og de fleste som opplever voldtekt blir utsatt for det av menn de lever med eller mannlige bekjente og ikke «busemenn» som overfaller dem; noe som gjør at ord står enda svakere.

    Jeg undrer meg ofte over hvilket sex-liv de som sitter i «styre og stell» selv har, ettersom man kan ta så lett på seksuelle overgrep… Hvor er empatien i forhold til krenkede intimgrenser? Hvor er innsikten i psyken til mennesker som har opplevd seksuell vold? For noe av den manglende viljen/evnen til å handle, må like mye ligge der som i rettsprinsipper…

    *undre knurrer igjen*

  6. Iskwew sier:

    Det har du helt rett i, Undre, det som er beskrevet her, hører til sjeldenhetene når det gjelder voldtekt. De fleste voltas av en de kjenner.

    Jeg synes alle diskusjoner blir veldig teoretiske og sett utenfra. Vi glemmer at dette handler om ødelagte liv, og det er vel det som skjer med de i «Styre og stell» også.

    *knurrer med*

  7. Elisabeth sier:

    For noen år siden var jeg med i en kristen menighet (Er med i en annen nå). En kveld var jeg med og arrangerte et temamøte om seksuelle overgrep. Der var det med en fra politiet. Hun sa at «en feil» politiet ofte gjorde var å bare se på fysiske tegn etter overgrepet. Når hun var i kontakt med voldtektsofre, prøvde hun å få «øye på» de psykiske sårene også, og få dem dokumentert (Men det er ikke lett)

  8. Iskwew sier:

    Nei, det er ikke lett. Og jeg tror mange i politiet er dyktige, men det er veldig vanskelig. Og ofte er det sår som ikke vises med en gang, først når sjokket gir seg, kommer de langsiktige skadene frem.

  9. Elisabeth sier:

    Hei.

    Jeg så nå nettopp at du hadde skrevet kommentar på bloggen min. Men den hadde ikke kommet helt igjennom spamfilteret mitt. Derfor tok jeg og skrev kommentaren inn på nytt. Håper du synes det var ok.

  10. Iskwew sier:

    Det er helt ok :o)

  11. Undre sier:

    Jeg blir helt matt.

    Men mer og mer provosert.

    *knurr*

  12. Iskwew sier:

    Jeg også, Undre. Jeg tror jeg har blitt A woman with a mission når det gjelder dette.

Top