Alle kvinners dag

Dagen er snart over, og den er tilbragt i heimen med den ikkesåveldig-hjerneskjelvede tigerungen. Nå har han tatt seg en tur over til bestevenninnens minste.

Jeg har gått i mange 8.mars tog i min tid, men det er lenge siden. Alle de togene var unnagjort fra jeg var 16-20 år, tenker jeg. Da var jeg veldig radikal, sto på krava, og var mot alt og for selvbestemt abort, likelønn og kvinners rettigheter. Det er jeg fortsatt for, men jeg er ikke mot alt lenger, selv om jeg fortsatt er imot en del.

Kvinner av min generasjon er jo den første generasjonen som har levd i et samfunn med kvinners rettigheter lovfestet. Vi har levd i “det likestilte” samfunnet. Vi har tatt utdannelse og sakte men sikkert tilvristet oss lederjobber, lang fødselspermisjon, om ikke full barnehagedekning, sÃ¥ i hvert fall en del gode barnehager. Vi har tatt seksualiteten vÃ¥r tilbake fra pornoen, selv om vi som regel ikke lenger hisser oss opp over porno. Vi passer pÃ¥ barn, som alltid, gjør husarbeide, som alltid, jobber som aldri før, utdanner oss som aldri før og sniker oss inn bÃ¥de i politikk og næringsiv. Snart sitter vi i bedriftsstyrene ogsÃ¥. Kvinner tar lengere utdannelse, og fÃ¥r bedre resultater.

Noen av oss er ganske slitne, egentlig. Men vi har ikke tid til Ã¥ bli utbrente, for gudene skal vite at det ikke gÃ¥r. Vi har unger Ã¥ passe, jobber Ã¥ gjøre og vi tenker minst mulig pÃ¥ at vi er slitne, for da blir vi fort altfor slitne. Vi er omgitt av en generasjon med menn som ikke helt har vært med i svingene, som ofte synes det var bedre før, og som sier høyt, uten Ã¥ skjemmes, at denne likestillingen er noe herk. “La menn være menn, og kvinner være kvinner!”, sier de, som om vi ikke er kvinner lenger. Men det er vi jo, for kvinneligheten verken kan eller vil vi løpe fra.

De fleste kvinner av min generasjon, som har levd i det likestilte samfunnet, føler oss vel tilpass som mødre, døtre, venninner, elskerinner, arbeidere og kunnskapsrike. Det er menn som ikke har vært med i svingene, synes nå jeg. Og dessverre er mange av dem en gjeng som bare drømmer seg tilbake til 50-tallets rollefordeling. Ikke alle, selvsagt, men en del er det. Jeg tror det er på tide med en mannskamp. Ikke en kamp for å få kvinnene tilbake i løpestrengen mellom kjøkkenet og soverommet, det er nok ikke mulig, men en kamp for å finne mannen i seg, han som kan være både sterk og svak, han som endelig kan nyte at menn får plass til å være fedre, han som ikke trenger å bære alle de økonomiske byrdene. Stå på, alle dere menn! Vi skal stå på sammen med dere.

Egentlig er den norske mann et fabelaktig vesen. Det skjønte jeg da jeg bodde i Brasil. Det er et skikkelig macho-samfunn, ala Norge på 50-tallet nesten. For en likestilt norsk kvinne var det mangt og mye å reagere på der. Så jeg kom hjem og setter mer pris på den norske mann en jeg gjorde før. For den latinske macho-mannen er ikke noe å stå etter, altså.

Det er fortsatt behov for en dag i året med fokus på kvinner. Selv i vårt samfunn er det mange kvinner som undertrykkes. Som utsettes for vold, trusler og skremmes av menn som i sin avmakt tyr til vold. Som forbigås til stillinger i næringslivet fordi de er i en alder der de får barn. Som ikke tas inn i bedriftsstyrer. Ikke fordi de ikke er kvalifiserte, men fordi næringslivet er et gubbevelde. Fortsatt tjener kvinner mindre enn menn. Det tar lang tid å skape den likestillingen vi ønsker, og det er ikke bare gjort med lover.

Jeg har noen fantastiske venninner som lever i denne likestillingens første vanskelige tidsalder. Jeg ser kvinner rundt med hver dag som gjør det. Slitne, men stolte og med rett rygg. Det har de all grunn til å ha. Og med hverandre deler vi tanker, følelser, lykke og sorg. Vi kvinner har en stor styrke, og det er vår evne til å kommunisere. Til å sette ord på følelser, til å beholde drømmer og håp, og til aldri, aldri gi opp. Mye av det skyldes at vi har hverandre. Uten bestevenninnen, barndomsvenninnen og alle andre venninner jeg har on- og offline, hadde i hvert fall mitt liv vært mye mye vanskeligere. De redder meg alltid, når jeg trenger å reddes. De tillater meg å hjelpe, når de trenger hjelp.

En stor skål i champagne til dere alle! Dere er gull verdt i livet mitt.

Til slutt noen ord som Paulo Coelho skrev til iranske Shirin Ebadi da hun fikk Nobelprisen i 2003:

TO THE ONE

To the one who understood her task and her purpose.
To the one who looked at the road ahead, and understood that it was a difficult journey.

To the one who did not make light of those difficulties,
but, on the contrary, made them manifest and visible.

To the one who makes the lonely feel they are not alone,
who satisfies those who hunger and thirst for justice, who makes the oppressor feel as bad as the oppressed.

To the one who always keeps her door open,
her ears listening, her hands working, her feet walking.

To the one who embodies the verses of another Persian poet,
Hafez, when he says: Not even seven thousand years of joy are worth seven days of sadness.

To the one who is here tonight, may she be one with all of us,
may her example multiply, may she still have difficult days ahead,
so that she can do whatever she needs to do,
so that the next generations will not have to strive
for what has already been accomplished.

And may she walk slowly,
because her peace is the peace of change,
and change, real change, always takes time.