Nordmannen – en studie i valg for den spesielt interesserte

Jeg har veldig ofte lurt på hva i alle dager som gikk gjennom hodet til de eksemplarer av arten Homo Sapiens som, for omtrent 10.000 år siden, fulgte etter isen etterhvert som den trakk seg nordover. Europa hadde ligget under tykk is i titusenvis av år, og en skulle jo tro at det ikke var noen grunn til å følge etter isen, akkurat. Jeg mener, det var jo ikke slik at det var overbefolket i Europa på den tiden. Det var store områder ledige for alle som ville, i Spania, Italia, Frankrike; ja selv Tyskland synes jo bedre. Det er varmere, mer gjestmildt klima for variert matvareproduksjon, og vinteren er til nød 2 måneder lang. Dette skjønte de fleste, og ble der nede på kontinentet.

Men ikke nordmannen. Han fulgte etter isen, han. Som for å sørge for å ha det så kaldt som mulig en stund til. Nomade-nordmannen må ha likt kulde godt, gitt. Dertil må han ha sagt seg fornøyd med å spise røtter og bær og veldig sure epler, samt det kjøttet han klarte å skaffe når han skjønte at truger var tingen for å kunne bevege seg rundt i riket. Omtrent 2/3 av året må det jo ha vært så godt som ufremkommelig. 6 måneder vinter, med ekstreme søleperioder i begge ender, borger ikke for at det skal være lett å komme seg opp, frem og rundt.

Selv den gamle nordmann skjønte at dette var vanskelig å forstå for andre enn ham. Derfor kalte jo Eirik Raude Grønland for nettopp Grønn-land. Hvordan skulle han ellers få lurt folk dit? Det er jo litt grønt der ved kysten, 1 1/2 måneder i året. Ellers er ALT is og snø. Hele året rundt. Men, som alle gode markedsførere skjønte jo den godeste Eirik at her er det om å gjøre å gjøre det meste ut av de positive, og gjøre mindre poeng av bivirkninger som matmangel og forfrosne lemmer.

Og dette ser vi jo rester av den dag i dag ogsÃ¥, for nÃ¥r vÃ¥ren endelig kommer, sÃ¥ følger nordmannen atter etter snøen, til fjells. Mer snø, mer kulde, og gÃ¥ pÃ¥ lang pesete tur pÃ¥ treplanker (eller glassfiberplanker nÃ¥ om dagen) i snøstorm, det gjør nordmannen glad. Og noen nordmenn driver med isbading ogsÃ¥… det er den ultimate manndomsprøve (eventuelt kvinneprøve) for en nordmann. Hakke seg hull i isen, sjekke at det ikke er kaldere enn -15 grader, hoppe uti, og late som om det er deeeeilig. Jadda!

Og nordmannen han liker denne imagen som en som gjør valg som kun er for de spesielt interesserte. Det ser man jo pÃ¥ mÃ¥ten vi markedsfører oss pÃ¥, i utlandet. Det er kun fjell, fjord, snø og gamle husmannsplasser som gjelder. Hva skal vi vel med kultur og moderne imuplser, vi her oppe i det vakre og kalde nord? Norge fremstilles jo sÃ¥ jeg føler meg hensatt til 1800-tallet. Etter OL pÃ¥ Lillehammer er det fortsatt amerikanere som tror at alle nordmenn bruker sparkstøtting for Ã¥ komme seg pÃ¥ jobben. Og jeg *gremmes*. “Nei, for tenk, vi bruker ikke spark for Ã¥ komme oss pÃ¥ jobben!!!”

Jeg er IKKE en slik nordmann. Jeg er ikke født med ski på beina. Ski hadde jeg sist da jeg var 18 år. Jeg er som katten Pondus; om han drister seg ut på verandaen i snø og kulde, finner han fort ut at han blir våt og ekkel på labbene, og vil inn igjen i varmen. Forøvrig blåser han opp pelsen så han bli dobbelt så tykk. Nå i helgen ville han ikke ut en liten tur en gang, han ville heller ligge i kurven sin foran peisen og sove. Det kaller jeg fornuftig vintersyssel. Pondus og jeg er så enige om den saken at du vil ikke tro det.

Etter å ha tenkt litt på det, tror jeg at jeg har funnet forklaringen på min manglende glede over vinteren. Opprinnelig er jo jeg fra Nord-Vestlandet. Klippfiskens hjemland. I hundrevis av år kom det spanske, portugisiske og itaienske sjøfarere dit for å handle fisk og skinn. Jeg vedder på at om jeg nøstet meg bakover, vil det vise seg å ha sneket seg inn slike gener i mitt familietre. Her tror jeg det fort ligger en familiehemmelighet eller tre begravet, rett og slett. Om jeg er heldig, kan det jo være en brasilianer et stykke bakover i treet også. Og ryktene sier at Brasil er snille og milde i forhold til oppholdstillatelse dersom du kan vise til noe slikt i bakgrunnen. Kanskje jeg skal sette Tore på Sporet på saken??

For jeg er ikke laget for dette her. Jeg kan ikke fordra snøen og kulden. Finner ingen formildende omstendigheter ved den. Og lengter til den dagen kommer da jeg kan gjøre som trekkfuglene i oktober: reise til sydligere egner til det verste er over. Komme tilbake rundt 1.april, når den herlige norske våren ankommer. Da er jeg i mitt ess.

Nevnte jeg at det snør igjen?