Nå ble jeg fornærmet!

Hvilken tilstand tror du jeg er i når du leser den overskriften? Hvordan ser du meg for deg? Du ser kanskje en furten og forurettet person som ikke har fått det som hun vil? Med underleppen ut og trass i blikket?

Ja, det tror jeg. Derfor skal jeg utdype min reaksjon på Ole Bredesens bruk av begrepet fornærmet i sitt innlegg i Aftenposten. Han sier (uten å dokumentere forøvrig) at menn lukkes ute fra fødselsforberedende kurs fordi man er redd for å fornærme mødre uten partner.

Litt pÃ¥ siden av den diskusjonen kan jeg berette at Dyrlegen ogsÃ¥ brukte dette begrepet om Italienerfrøkenen. Hun sa at hun “sikkert kom til Ã¥ være fornærmet noen dager”. PÃ¥ meg virket begrepet fornærmet i denne sammenhengen rimelig malplassert. Dyr blir ikke fornærmet. Frøkenen var skremt, hadde vondt, hadde pÃ¥ seg ubehaglig nettingstrømpe og var forvirret. Fornærmet derimot, altsÃ¥ med underleppen ut og furten, det var hun dog ikke. Hun var en redd liten pus som vÃ¥knet en morgen og var aktiv og nysgjerring om morgenen, for sÃ¥ Ã¥ gÃ¥ gjennom narkose, operasjon, oppvÃ¥kning og generelt skremmende ting. Ikke rart hun helst ville ligge under sengen.

Minst like malplassert virker begrepet når det gjelder å bli mor uten partner.

Ifølge ordnett.no har fornærmet følgende betydning:

* krenke; støte: han fornærmet henne / opptre fornærmende overfor en; bli, være fornærmet på en for (el. over) noe / spille fornærmet
* Etym.: se for II; eg. ‘gÃ¥ en for nær’
*Synonymer: 2. forulempe, infamere, injuriere, insultere, pikere, såre, touchere, tråkke på tærne, ærekrenke

Altså mener ordnett at ordet har en annen betydning enn den jeg intuitivt bruker. Men andre kan bruke det på en annen måte. Uansett, fortsatt synes jeg ikke begrepet er dekkende for hvordan en mor som skal få barn alene har det.

Når man skal få barn alene (i følge Bredesen er det altså 5%) så står man overfor en stor endring i livet, og det gjør man helt alene. Man er alene med tanker, avgjørelser, redsler og ensomhetsfølelsen blir fort veldig sterk. Du møter et system som er tilpasset normen for vellykkethet, som er mor og far som skal få barn sammen, mens lykken svulmer. Du får ingen spesiell hjelp eller noen råd når det gjelder å takle det faktum at du skal gå gjennom noe av det mest skjellsettende i et menneskes liv; nemlig å få barn. Du har ingen som ligger ved siden av deg om kvelden og filosoferer om det, og som Bredesen sier: deler kunnskapen. Alene ligger du der med tankene dine. Redslene. Følelsen av å være mislykket. Hvordan skal jeg klare alt dette alene, tenker du, hvordan kan jeg tørre å ta dette ansvaret alene? Og savnet av en å dele det med, som er like opptatt av det som du selv er, er stort.

Og da kan du ønske at det hadde vært mulig å gå på fødselsforberedende kurs uten menn. Det betyr ikke at du er fornærmet, misunnelig, bitchy eller noe sånt. Det er gjerne fordi du er liten, redd og sårbar, og dermed synes det er lettere å være sammen med bare kvinner. Ikke fordi du er furten, føler deg krenket eller støtt av at de har forventningsfulle menn ved sin side. Det er fordi du kjenner deg så utrolig ensom selv. Strengt tatt kan jeg ikke huske noen periode i livet der jeg har følt meg så alene og liten.

Som regel tror jeg ikke det er mulig. Inntil det dokumenteres at det i stor grad er slik at menn skyves ut for at man ikke skal fornærme slike som meg, så tror jeg ikke noe på det. Og det var som sagt ikke min opplevelse av det å bli mor alene. Jeg fikk overhode ingen spesialbehandling. Ikke var det silkehansker i ettertid heller, da jeg sto skolerett på trygdekontoret ettersom jeg av ulike grunner ikke har oppgitt far (dere får bare tro meg på at grunnene for det er gode).

Jeg er normalt et empatisk menneske, som synes at alle skal ha lov til å forholde seg til det de oppfatter som sine problemstillinger. Bredesen og andre menn skal få lov til å føle at det er vanskelig å bli oversett i en situasjon som er følelsesmessig så sterk som det er å bli forelder. Men at han uten protester skal få lov til å snu seg rundt og snakke om fornærmethet hos mennesker i samme situasjon, men med betydelig større problemer, det synes jeg ikke. For empatien hans bør kunne strekke seg litt lenger. Akkurat som jeg ikke alltid klarer å være empatisk når foreldre med partner synes det er så fryktelig slitsomt når den ene er borte en uke. Det er sååå vanskelig å klare alt og å få tiden til å strekke til. Da får jeg noen ganger store problemer med å være tålmodig lyttende. Dette er jo min virkelighet 365 dager i året.

Det er ikke synd på meg. Jeg trenger ikke medfølelse. Jeg er til og med priviligert siden jeg har utdannelse, jobb, god inntekt og helse. Jeg er ikke fornærmet, furten eller krenket av at menn vil være en del av sine barns liv, selv om Tigerungens far ikke ville det. Men jeg trenger et snev av forståelse for at det faktisk er en reelt sett vanskelig situasjon, sammenlignet med der man er to. Altså at jeg som alenefødende hadde det langt vanskeligere enn en mann som blir oversett av helsesøster.

Jeg har sympati for Italienerfrøkenen. Hun er ikke fornærmet, men redd. Og som henne ville jeg også helst krype sammen under dynen den gangen. Uten at jeg var det minste fornærmet. Jeg følte meg bare fullstendig på siden og utrolig ensom.

Og det kan det mye heldigere flertallet på 95% godt tenke litt på.