I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Det er en ny trend på TV, den har vært der en stund og den ser ut til å ha kommet for å bli. Denne trenden kan kalles The Revenge of the Misfits.
Denne trenden handler om hjelp til de ubehjelpelige, som ikke helt fikser de mest basale ting her i livet. Jeg har kommet til at selv om denne TV-trenden, som de fleste slike, sikkert kommer fra USA, så er det noe grunnleggende sosialdemokratisk over tankegodset som ligger i bunn her. Med fokus på at du skal få etter behov, og noen skal gi deg litt evne, om du i hvert fall har litt potensial et eller annet sted. Dypt der inne, veldig veldig dypt der inne i noen tilfeller.
Alle skal med, nemlig.
I god, sosialdemokratisk Ã¥nd hjeper Sinnasnekker’n deg med oppussingen, Luksusfellen med uÃ¥pnede konvolutter fra inkassoselskaper, Hellstrøm med maten og pÃ¥ Fem er det en engelsk psykolog som hjelper folk som roter ekstremt mye i hjemmene sine med Ã¥ fÃ¥ noenlunde orden. I tillegg fÃ¥r australiere hjelp med Ã¥ selge de mest uselgelige hus pÃ¥ Fem. Det er selvsagt eiernes totale fravær av forstÃ¥else for hva det er mulig Ã¥ selge som gjør huset uselgelig. SÃ¥ inn rykker gartner og interiørarkitekt, og voila – huset blir solgt.
Fellestrekket er at dette er folk som rett og slett ikke fikser det. Det kan være det er det alt for store oppussingsprosjektet som har ligget brakk i 4 Ã¥r mens kona surner og ungene bor i brannfeller. Det kan være Ã¥ ha gitt fullstendig blaffen og latt kredittkortene gÃ¥ varme, til økonomien er helt skakkjørt og kjelleren er full av 60 tommers TV’er eller en totalt manglende evne eller interesse for Ã¥ lage noe som ligner mat. Og vi skal definitivt ikke glemme de med fullstendig fravær av evne til Ã¥ kaste noe som helst og holde huset i orden. Til samlemanien gjør at barn og barnebarn ikke kommer pÃ¥ besøk, venneflokken forsvinner og den det gjelder skjønner ikke at med 700 kilo stoff til Ã¥ lage patchwork med i stua, sÃ¥ er det utrivelig Ã¥ komme pÃ¥ besøk.
Kort sagt er dette, om vi skal være ærlige (og det skal vi være), hjelp til de som ikke fikser de mest basale livsoppgaver, oppgaver vi forventer at voksne mennesker bør kunne klare. Denne manglende evnen til å fikse livet ved å kjøpe et håndterbart hus og spikre lister, skru opp kjøkken, planlegge og gjennomføre et oppussing premieres med vakkert oppusset og nydelig stylet hus til det som må være hundretusenvis av kroner. Eller økonomiske rådgivere som forhandler med kreditorene for deg, sjefskokken fra Bagatelle til å lage kulinariske retter eller det kommer det noen hjem til deg og rydder opp slik at du for første gang på to år kommer inn på badet (seriøst, den episoden gikk på Fem i ettermiddag).
Premiering for å være en uansvarlig slubbert av en kaosmaskin, rett og slett.
Vi andre, derimot, vi må pusse opp husene våre (leie noen til å gjøre det om vi ikke har evnen), betale regningene våre, lage middag som er noenlunde smakfull og sunn helt selv, og det er ingen som kommer og stjeler hybelkaninene våre heller. De må fjernes med egnet utstyr ca. en gang i uken så de ikke får tenner og dårlig ånde.
Mulig jeg høres sur ut, men jeg er egentlig mest fascinert. Over at det er mulig. Over at folk faktisk stiller opp på TV med sine ekstreme tilkortkommenheter. Som åpenbart selger reklametid og kjøper publikum. Over at jeg ser på det. I høst tror jeg at jeg så alle sesonger av Arga Snickaren1 på web. Alle. Nesten sammenhengende.
Jeg skjønner jo at fascinasjonen skyldes litt at de ekstreme tilkortkommenhetene og mangelen på basale evner til organisering jeg ser på min egen (betalte) TV, i min egen (oppussede og med nytt elektrisk anlegg) stue, som er ryddig (med unntak av noen knurrende hybeldyr), etter å ha spist en (sunn og god) middag er at jeg faktisk kan se at jeg fikser veldig mye. Selv oppussing om jeg må. Jeg klarer helt fint å unngå inkassoselskaper, og vi spiser ikke kyllingnuggets flere ganger i uken. Det ryddes og kastes jevnlig, uten at jeg har det minste sentimentale forhold til VG fra onsdag 14.september 2005, eller Barbie fra 1969. Faktisk mestrer jeg livet utrolig bra, skjønner jeg!
Men hvorfor skal disse kaosmenneskene absolutt premieres med nytt bad, stylist med trendy pynteputer og kokkeopplæring av Eivind Hellstrøm? Jeg ser pÃ¥, mer med skrekkblandet fryd, irritasjon, “Hæææ? Erre muuuulig!!” og sukk av lettelse over egen mestring av hybelkaniner enn en ektefølt “Dette unner jeg dere!”.
Jeg er nemlig redd de havner pÃ¥ galeien igjen, selv om Sinnasnekker’n kjefter og alle grÃ¥ter av glede til slutt etter Ã¥ ha smattet i seg en vidunderfull rett lagd av Eivind Hellstrøm, i en stue ryddet og dekorert av en stylist. Tross alt er det fortsatt ikke vanskelig verken Ã¥ fÃ¥ kredittkort eller Ã¥ kjøpe et oppussingsobjekt og sÃ¥ flytte inn den høygravide kona rett før fødselen og lenge før det er tette vinduer og innlagt vann i huset. Jeg er redd det er perler for svin, rett og slett.
Det er derfor de drar på gjenvisitt ganske kjapt. De vet at det kommer til å gå åt skogen. Igjen.
Morsomt! Jeg har nemlig tenkt en del av de derre tankene selv. Det gikk s̴ langt at jeg kontaktet Hilde Hummelvold etter ̴ ha sett hennes program Рvar det Kaoskontroll det het? Jeg spurte henne om de fulgte opp kandidatene en periode etter ryddingen, og hvordan det i s̴ fall sto til.
Hun kunne berette at de var på full fart inn i ny samlemani. Man kan simpelthen ikke kvitte seg med dårlige vaner som har fått gro og vokse, bokstavelig talt, i årevis, på noen dager.
Ut fra dette tenker jeg at de kommer i uføre igjen de andre også. Før eller siden. Huffamei!
Nei, det er nok sjelden mulig. Så det er ikke overraskende at de er tilbake på ville samleveier etter en stund.
Min teori er at poenget med disse programmene er nettopp at folk som deg og meg, som stort sett greier oss fint, kan sitte der i våre ryddige, veloppussede stuer og stirre på våre betalte-for tv-er, og heve øyenbrynene og lure på om det virkelig er mulig å være så horribelt lite kompetente? Så kan vi godte ogg og føle oss vellykkede og bedre enn andre.
Selv boykotter jeg selvsagt hele konseptet; jeg gidder aldri se pÃ¥ denslags. Reinspikka sosialporno, og som du sier, uka etterpÃ¥ er det rett tilbake til rot og kaos, grandiosa og kyllingnuggets fra mikrobølgeovnen, og det ville gÃ¥tt rett i dass hvis de bare kunne kommet seg inn der…