Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Den svarteste svanen

Det er så mange dramatiske historier fra den 22.juli 2011 at det har tatt meg et år å kunne skrive ned min lille og udramatiske historie. Den blir knøtt liten sammenlignet med alle de store, dramatiske og hjerteskjærende historiene. Likevel føltes den dramatisk. Som så mange andre, som bare var i periferien av den malstrømmen 22.juli var, er det opplevelser som sitter klistret i minnet.

Jeg har lest boken “The black swan”, den som handler om de svært usannsynlige hendelsene som likevel inntreffer en sjelden gang. De inntreffer så sjelden at vi lever livene våre i den tro at de ikke vil skje. Annet kan vi nesten ikke gjøre – skulle vi bruke energi og ressurser på dem, vil det nesten vært sløsing.

Men noen ganger dukker de svarte svanene opp. Noen ganger dukker den aller svarteste svanen opp.

I fjor sommer hadde vi vært i Spania, og kom hjem rundt den 19-20.juli. Været var, i fjor som i år, dårlig her hjemme. Derfor bestemte jeg meg om kvelden den 21.juli for å dra på jobb fredagen etter, og heller spare den fridagen til senere på sommeren, da det forhåpentligvis ville være bedre vær. Det var forventet å være grått og regne dagen etter.

Som vanlig lå det mye post og ventet i innboksen. Det var ikke mange på jobb og det er greit å komme tilbake etter en lang ferie før hverdagsmaset tar over arbeidsplassen. Jeg var ganske fornøyd med valget mitt, det var godt å få unna backlog i innboksen uten noe særlig stress rundt meg.

Planen var å dra tidlig hjem; sønnen min var alene hjemme og kjedet seg. Jeg måtte innom Clas Ohlsson i Torggata. Vi hadde akkurat flyttet og det manglet alltid et gipsanker, noen skruer eller et beslag. De hadde ikke det jeg skulle ha på Oslo City, og dermed var Clas i Torggata det naturlige valget. Butikken er større og har bedre utvalg. Deretter planla jeg å ta bussen halv fire fra Hammersborggata.

Men det var stille på kontoret, og det pøsregnet i hvert fall ikke, så jeg løp opp til Torggata i lunsjen; over Youngstorget, bort Torggata og tilbake samme vei. Dermed satt jeg ved pulten min, nede ved Oslo S, klokka 15:25 fredag 22.juli 2011. Jeg var i ferd med å pakke sammen, jeg skulle jo hjem tidlig. Mailen var lest, ikke noe hastet og jeg måtte ikke vært på kontoret.

Så smalt det. Så blyantene hoppet på pulten og bakken skalv. Hva var det?

Torden? Nei, det smeller ikke slik.

Gasseksplosjon? Kanskje? Vet ikke hvordan det smeller, men kanskje.

En bombe? Kanskje? Rett rundt hjørnet?

Terror? I Norge?

Vi så ut vinduene mot sentrum, og så at det røyk oppe fra byen. Deretter så vi at det regnet noe ned fra himmelen. Hva var det? Det så ut som papir?

Regnet det papir? Papir?

Vi gikk inn på NRK.no for å se om vi kunne finne ut hva som hadde skjedd. Snart begynte nettavisene å skrive om eksplosjonen, men hvorfor sendte NRK Derrick? Derrick?! De måtte da sende direkte fra dette. Det begynte å komme reportasjer i nettavisene. Bilder. Noe hadde eksplodert oppe ved regjeringskvartalet. Eksplodert kraftig.

Etter Derrick kom det direkte sending. Da var klokka 16:00 og det skulle være en ordinær nyhetssending. Jeg skjønner jo at de trengte tiden, men det virket som en uendelighet av tid midt i dramaet vi skjønte utspant seg noen kvartaler unna. Vi ble sittende rundt datamaskinene på kontoret for å se hva det var som hadde skjedd.

Så slo det meg at den unge mannen der hjemme kanskje satt og så på tv. Hva måtte vel han i så fall tenke? Jeg ringte hjem. Heldigvis så han ikke på tv. Jeg forklarte så rolig som mulig hva som hadde skjedd, og at jeg skulle komme hjem så fort jeg kunne. Men Oslo S skulle sperres, busser og trikker stoppet. Politiet ba folk om å dra ut fra sentrum. Det var gjerne en følgeaksjon etter en slik terroraksjon, sa noen. Det var ikke lurt å være i sentrum.

Så hvordan komme hjem til Bærum? Drosje, selvsagt. Området ved Oslo S så tomt ut, men det sto mange drosjer der. Det virket som om Oslo S var evakuert, men uten at drosjene var det.

Inn i en drosje. Det var nesten ikke trafikk, så jeg var raskt hjemme. Aldri har jeg vært så glad for å komme hjem til fredelige Bærum.

I drosjen hjemover sa de noe om skyting på Utøya, men da sønnen min spurte om det var samme som hadde bombet, sa jeg at det sikkert var tilfeldig. Så svarte svaner finnes ikke.

Rystelsene fra bomben kunne forresten kjennes helt ut i Bærum. Det fortalte sønnen min da jeg kom hjem. Han hadde trodd det var tordenvær, og fortsatt med det han holdt på med.

TV’en sto på, jeg klarte ikke skru av, selv om jeg ville, selv om jeg burde, jeg som hadde en 12-åring i huset. Men jeg måtte få med meg hver eneste detalj. Alt måtte jeg få med meg. Utover kvelden fløy det helikoptre over hustakene, jeg skjønte de var på vei fra Utøya til sykehusene i Oslo. Det tok aldri slutt, og lyden av helikoptre over taket gjorde mer enn noe annet at en tung forståelse av hva som hadde skjedd på Utøya sank som en stein ned i magen. Lyden over hustakene var mer skjærende klar enn alle nyhetssendingene til sammen.

Helikoptrene fløy over takene i østre Bærum hele natten.

Jeg satt klistret til tv’en den helgen. Til jeg skjønte at vi måtte komme oss ut av huset, at det ble for mye, dette. Så på søndagen dro vi på kino, etter å ha lagt ned blomster ved Domkirken før filmen. Det var nødvendig å gjøre. For det var ikke noe vi kunne gjøre med grusomhetene vi fikk stadig flere detaljer om. Noen ganger har vi bare de symbolske handlingene å ty til.

Jeg klarer ikke å glemme den dagen. Den sitter klistret. For den gjorde det lynende klart for meg hvor sårbare vi er, og hvor tilfeldig ondskap og ulykker kan ramme. Jeg tenker på det hver gang jeg går over Youngstorget. Det er så tilfeldig som det rammer.

Og jeg tenker på om jeg vil tørre å sende sønnen min på en ungdomsleir. Det var ikke en gang tilfeldig, det var nitid planlagt over mange år. Mens de unge, deres familie og venner, ja, hele Norge hadde levd livene sine og tenkt at tryggere enn en sommerleir på ei øy i en sjø i Norge finnes knapt for unge mennesker.

Det var en illusjon. Derfor lurer jeg på om jeg vil tørre å sende ham på en slik ungdomsleir.

Noen gang.

(Opprinnelig ble det meste av dette tastet inn på iPad i Spania og lagt ut på Facebook om kvelden den 21.juli i år)

Print Friendly
Del denne posten:

Tagget med:

4 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Tiqui says:

    Selv om man er på sidelinjen, så er det jammen meg dramatisk nok. Hadde du ikke dratt på Clas Ohlson i lunsjen, hadde du vært i området da bomben sprang… Jeg tør nesten ikke å tenke på det!

    For noen komatøse dager det var foran nyhetssendingene!

    • Iskwew says:

      Javisst hadde jeg det, og det er en skremmende tanke. Så små er marginene faktisk. Og så nært var det.

      Uken etter slapp vi ikke inn på kontorer pga mistenkelig bagasje ved Oslo S. Det var skremmende også. Du kunne ikke høre en sirene uten å skvette.

      Jeg satt limt til tv’en. Klarte ikke å la være.

  2. IvarE says:

    Men la nå ikke det ødelegge for småen!
    Tenk heller på alle leirene opp gjennom årene der det *ikke* har skjedd noe.

    Tenk også på at de fleste ulykker skjer i hjemmet, det er der det er farlig å være, at de fleste dør i sengen, så det er farlig å sove, osv. Når all slik statistisk misbruk er vurdert, så husk at det faktisk er farlig å leve. Ingen har så langt overlevd.

    Moralen er: Ikke la frykten for alt det som *kan* skje styre livet, for da er det rett og slett ikke lenger verd å leve!

    Akkurat det å sende ham på AUF-leir er vel ikke å anbefale uansett, dog av helt andre årsaker ;-).

  3. Iskwew says:

    Nei, jeg er som regel styrt av hodet, så her blir det ikke nekting av noe som helst. Men hjertet kommer nok til å banke litt fortere… :-)

Top