I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Norske kvinner mellom 50-69 får tilbud om mammografi gjennom Mammografiprogrammet, som er et screeningprogram for å oppdage brystkreft tidlig. Jeg nærmer meg den alderen, og må dermed tenke på om jeg vil delta på det når jeg formodentlig får innkalling. Det ble jeg minnet på da jeg leste Elin Ørjasæters siste kommentar på e24, Villscreening på Volvat. Hun sier:
Dersom man screener 2000 kvinner årlig i ti år for brystkreft, så vil det redde livet til èn kvinne, mens så mange som ti vil bli feilaktig og unødvendig behandlet for brystkreft. Og 200 vil oppleve noen uker med søvløse netter på grunn av falsk alarm.
Dette med falsk alarm har jeg opplevd selv. PÃ¥ slutten av 80-tallet hadde jeg forstadier til livmorhalskreft og har siden gÃ¥tt Ã¥rlig og tatt celeprøver i livmorhalsen. I hvert fall 5 ganger har jeg hatt falske positive prøver – altsÃ¥ omtrent 25% av gangene. Da bekymrer du deg sÃ¥ klart, men jeg har altsÃ¥ god grunn til Ã¥ utsette meg for den engstelsen: jeg har hatt forstadier til kreft.
Det samme gjelder ikke for brystkreft. Om jeg deltar i mammografiprogrammet, så er det uten noen annen grunn enn at helsemyndighetene mener at om jeg skulle ha brystkreft, så vil deltakelse i mammografiprogrammet bety at den oppdages tidlig. Dessverre er det slik at sannsynligheten er større for at jeg får en falsk positiv prøve.
Et lite regneeksempel belyser dette (NB, dette er ikke faktiske tall men et eksempel):
Eksempel
Det er følgende muligheter – personen som testes
Satt opp i en tabell ser det slik ut:
Antall korrekte og feil diagnoser
Totalt vil dette si at 1 490 får et positivt resultat. 2/3 av disse positive resultatene er faktisk feil. Bare 1/3 av de positive prøvene er riktige. Nå vil selvsagt en del av disse feilene korrigeres ved ytterligere undersøkelser, slik at ikke alle blir behandlet for kreft, men at noen behandles for kreft uten å ha kreft er vel sannsynlig. Mange blir kreftpasienter uten å være det. Og utsettes for krevende behandling uten grunn.
Forskning viser at det er grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt screening gir helseeffekt og lengere liv, og i så fall, om både de menneskelige og samfunnsøkonomiske kostnadene gjør at regnestykket går i pluss. Noe av kostnaden vil nødvendigvis være i form av søvnløse netter, krevende prøvetaking og i noen tilfeller fjerning av helt friske bryster. Det bør det ikke være kontroversielt å hevde. I en artikkel på Informa Healtcare sine sider, som Ørjasæter viste til i sin artikkel, står følgende som bør være en motvekt til myndighetenes ønske om av vi skal ta mammografiundersøkelser hvert annet år:
Dette er problemstillinger vi trenger å tenke over. Dessuten tenker jeg at vi må tenke over at vi bruker mye ressurser på å lete etter kreft hos helt friske og symptomfrie personer. Hvor mange liv redder det? Helt sikkert noen, men det er også helt sikkert slik at mange friske behandles unødvendig. Les gjerne mer i denne brosjyren. Lege Per Zahl mener at minst 800 norske kvinner hvert år feilbehandles for svulster som ville gått bort av seg selv. Det har en betydelig menneskelig og samfunnsøkonomisk kostnad. Og en studie fra franske, britiske og norske forskere, publisert i British Medical Journal (BMJ), slår fast at innføring av screening ikke ser ut til å ha påvirket langsiktige trender for dødelighet av brystkreft i Norge og Sverige.
Når jeg leser om kvinner som er operert for brystkreft og står i kø i årevis for å få en brystprotese, så tenker jeg at kanskje kan ressursene innen for diagnose og behandling av brystkreft benyttes bedre enn hva som er tilfelle ved massescreening. Screeningen har tvilsom effekt, både på brystkreft spesielt og kreftdødelighet generelt.
Jeg kommer nok til Ã¥ reservere meg. Det finnes det et eget skjema for hos Kreftregisteret. Dessuten kommer jeg til Ã¥ fortsette med det jeg alltid har gjort jevnlig – nemlig Ã¥ sjekke mine egne bryster. Kreftforeningen har en brosjyre som viser hvordan du gjør det.
Overdiagniostisering kan, om statistikken ikke leses med de forbehold du har tatt opp, også føre til at det tilsynelatende er flere som overlever kreftbehandling. Helsepolitikere vil rope hurra, klappe seg selv på skulderen og forklare at årsaken er at kreften oppdages tidligere og kan behandles tidligere. Og vise til de gode resultatene i neste valgkamp.
Det er ille når feilbehandling i mange tilfeller består i et kirurgisk inngrep som i seg selv medfører en risiko for komplikasjoner, f.eks. infeksjon. Og, som du nevner, hvor inngrepet i mange tilfeller gir behov for et korrigerende inngrep som det er mange års ventetid på.
Det er all grunn til helsevesenet lærer seg å tolke og og ikke minst kommunisere risiko.
Det er et godt poeng, Håkon. Det er jo faktisk det som sies også. Viktig å være kritisk til disse evige sannhetene.
Helsevesenet elsker disse relative størrelsene, f.eks. “30% lavere dødelighet pga screening”. Men de vet ikke om det er slik, og det sies aldri noe om hvor høy dødeligheten er i absolutte tall. SÃ¥ det kan være en stor kostnad som skal til for det som egentlig er veldig skrinne resultater.
Statistikken kan narre folk på flere måter også. Om en sykdom oppdages tidligere i et forløp betyr ikke dette nødvendigvis at vedkommende lever lenger, selv om hun eller han lever lenger med diagnosen. I noen tilfeller blir dette feilaktig tatt til inntekt for at folk lever lengre på grunn av tiltaket, takket være vellykket helsepolitikk. Mens virkeligheten, i noen tilfeller, kan være lavere livskvalitet og høyere samfunnskostnader.
Dog, dette er satt på spissen. I mange tilfeller er tidlig diagnose viktig og forbedrer faktisk livslengde og/eller livskvalitet.
Javisst, men det er som du sier ikke en evig sannhet. Det har kostnader på mange måter.
Jeg lurer veldig på hva Mammografiprogrammet koster, i kroner og øre, forresten. Har ikke klart å finne tall på det. Kommer tilbake om jeg finner dem.
Nja..
Det er som med HIV også, det. At sjansen for at man faktisk *er* hiv-positiv er liten selv om testen slår ut positivt. Men akkurat det i seg selv er allikevel ikke noen god grunn for å la være å teste seg dersom man er i en av risikogruppene.
Det er en av forbannelsene ved statistiske utvalg. At dersom sample size blir uforholdsmessig stor, så må testen gjøres desto mere pinlig nøyaktig.
Personlig synes jeg det Ã¥ reservere seg eller “ikke ville vite” er en dÃ¥rlig ide, men det blir selvfølgelig en vurdering som blir opp til hver enkelt.
Det som gjør HIV annerledes er risikoen for at du er smittet og dermed kan smitte andre, Ivar. Det er ikke tilfelle her. Dessuten er vi ikke alle i risikogruppen selv om vi er i aldersgruppen heller. Og kostnadene må veies mot fordelene. Kostnadene kan bli veldig store både monetært og menneskelig.
Selvfølgelig er sykdommene forskjellige. Poenget var bare at den statistiske usikkerheten er noe som få er klar over men som allikevel slår ut ved alle slike tester.
Og at jeg ikke synes det i seg selv er noen god grunn for å la være å teste. Skulle det vært en akseptabel grunn er det ikke mange tester igjen som man kunne tatt.
Dette er masse-screening da, Ivar. Det er noe annet enn enhver test om det er en indikasjon på noe. Dette er screening av frisike individer. Hvorfor massescreener man i så fall ikke for andre typer kreft? Prostatakreft, for eksempel? Mage/tarm-kreft? Listen er lang.
Prognosene på brystkreft er ganske gode. Uten at det er en beviselig sammenheng mot screening-programmet. Derfor skal også Mammografiprogrammet evalueres. Det er helt på sin plass.
I USA, hvor helseindustrien til stadighet pønsker ut nye og smarte måter å tjene store penger uten å gjøre mer enn absolutt nødvendig, er massescreening av friske individer svært vanlig. Jeg har blitt mast på om mammografi siden jeg var 35, med skrekkhistorier og stor vektlegging av det faktum at jeg aldri har fått barn. I tillegg vil legene at jeg skal screenes for livmorhalskreft og en masse andre lidelser jeg stort sett ikke engang har hørt om hvert år.
Menn screenes for prostatkreft fra de første skjeggstubbene viser seg, noe som stort sett ikke har annen effekt enn å skremme menn unna leger såpass at de ikke går inn for en sjekk om de så har symptomer på noe, og selvsagt en fin statistikk over alle tilfellene av prostatkreft som oppdages tidlig og behandles for store summer over lang tid. Eller til mannen dauer av naturlige årsaker. Prostatkreft rammer jo stort sett eldre menn og i de fleste tilfellene utvikler den seg så sakte at den ikke har noen effekt på verken livslengde eller livskvalitet.
Generelt skremmes befolkningen så de tror at uten alle disse årlige undersøkelsene kommer de til å dø en horribel død i ung alder, noe som jo slett ikke er sant.
Hva kostnadene av alle disse massescreeningene er, aner jeg ikke, men stort sett tar arbeidsgiverne kostnadene i form av helseforsikringen de kjøper for ansatte, noe som gjør det dyrere å ansette folk og skaffe dem god helseforsikring.
Selv synes jeg dette er sløsing med både tid og penger, i tillegg til at folk bekymrer seg unødig. Og min nye romkamerat, som er legesønn, har en søster som er lege, og selv studerte medisin for en stund, er enig med meg.
Men altså; har man symptomer på noe, eller virkelig er i en risikogruppe, da er det ikke så dumt å få en test så man får vite om noe virkelig er galt.
Jeg tror ikke vi vil til en slik amerikansk tilstand, Marina. Mener å ha sett noen tall på at de totale helseutgiftene i USA i forhold til BnP er skyhøye, og det du beskriver bidrar helt sikkert til det. Det går store summer med til å sjekke helt friske mennesker uten indikasjoner på noe som helst.
Har man symptomer eller er i en risikogruppe skal man nettopp sjekke seg. Men vi er ikke i risikogrupper fordi vi en gang kommer til å dø av noe.