I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Denne månedens Aftenposten Innsikt har en lang og interessant artikkel om lesningens utvikling i internett-alderen. Artikkelen trekker linjene tilbake til den store medierevolusjonen som trykkerikunsten innebar. Vi lever i den samme typen brytningstid som menneskene levde i på 1500-tallet1, da bøker og trykksaker gikk fra å være forbeholdt veldig få, til å bli tilgjengelige for mange flere.
Til alle tider har kunnskap vært makt. Dermed var det mange som ikke var glade for Gutenbergs oppfinnelse, den som gjorde det mulig å spre kunnskap på mange flere enn de få som hadde tilgang til den.
“De trykte bøkene gir ikke bare en mengde av hittil ukjente erkjennelser, de krever ogsÃ¥ en ny form for lesning. De inviterer til tenking, forbauselse og nøyere observasjoner. Fordi bøkene ikke er hellige skrifter men er et produkt av forfattere, kan man sette seg ned og diskutere og kritisere dem. Leserne lar seg ikke be to ganger. Først retter de blikket sitt mot selve innholdet i boken, sÃ¥ pÃ¥ omverdenen. De begynner Ã¥ sette spørsmÃ¥lstegn ved vedtatte sannheter og hittil allmektige autoriteter.”
Det er ikke vanskelig å nikke gjenkjennende relatert til den medierevolusjonen vi står midt oppe i i dag. Det er ikke det at vi ikke har hatt lovfestet ytringsfrihet, i Norge siden Grunnloven av 18142, men alminnelige menneskers mulighet til å bruke ytringsfriheten har endret seg dramatisk med utviklingen av internett. Akkurat som trykker-kunsten gjorde det mulig for mange flere å tilegne seg kunnskap og til å opponere mot vedtatte normer og sannheter.
Ikke bare har vi tilgang til store mengder informasjon, men vi har muligheten til å skaffe oss talerstoler og gi uttrykk for synspunkter på en måte vi aldri har hatt før. Myndighetene har mye mindre kontroll over meningsdannelsen i dag enn de hadde i tidligere tider der enhver som ville ha frem et synspunkt måtte gjennom filteret til en redaktør for å komme frem med meningen sin.
Men artikkelens hovedpoeng er ikke dette, men det at det gjør noe med vårt forhold til lesning. Både hva vi leser og hvordan vi leser det vi leser. Og som i tidligere kulturelle revolusjoner klages det mye over utviklingen.
“Og helt fra begynnelsen av har det vært de skrivekyndige som har advart mot og klaget over at menneskene leser for lite, for mye eller ikke i det hele tatt, at folk leser feil tekster; tekster som tirrer til opprør, som ødelegger moralen, som bedøver eller pirrer tankene og fantasien, at de rette tekstene kommer igale hender eller blir lest pÃ¥ feil mÃ¥te. Det klages hele tiden, men det er pÃ¥fallende at klagingen over lesningen noen ganger er mer høylytt enn andre. Det er i perioder med store forandringer for menneskene at klagingen høres best.”
Vi har gått fra å fordype oss i en bok eller en lang artikkel om et tema, til å skanne mer eller mindre effektivt etter den informasjonen vi er ute etter. Vi har fått problemer med å lese en hel bok, et magasin fra ende til annen, eller alle artiklene i dagens avis, tidligere tiders formidler av sannheten om verden og oss selv. Vi godtar ikke lenger det vi blir servert av en forfatter eller redaktør som sannheten. Den leter vi etter på internett. Dermed er det ikke rart at det første fastlegen min spør om når jeg en sjelden gang er innom av en eller annen grunn, er hva jeg har funnet ut selv på internett. Han vet at jeg leter opp informasjon på internett, og har kommet til at det kan han like greit forholde seg til.
Her om dagen tenkte jeg pÃ¥ at det er lenge siden jeg leste en roman. Jeg har alltid lest mange romaner, men de siste par Ã¥rene er det blitt mindre og mindre av det. Artikkelen fikk meg til Ã¥ tenke at det kan ha Ã¥ gjøre med at jeg opplever en slags “information overflow”. I løpet av en arbeidsdag og hjemmekveld tar jeg inn sÃ¥ mye nyheter, avisartikler og twitter-diskusjoner at nÃ¥r jeg legger meg, klarer jeg ikke ta inn mer. Men det er ikke bare det. Det er mÃ¥te de nye mediene fÃ¥r oss hjernene vÃ¥re til Ã¥ arbeide.
“I det siste har jeg lagt merke til at jeg begynner en avisartikkel med raskt Ã¥ lese slutten – og at jeg bare av og til skumleser gjennom den midtre delen og frem til artikkelens innledning. NÃ¥r jeg leser en bok, har jeg begynt Ã¥ bla fremover etter 40 eller 50 sider for sÃ¥ eventuelt ta en titt pÃ¥ slutten. Dette gjør jeg selv om innholdet er spennende. Ofte leser jeg flere bøker samtidig. [..]
Lenge trodde jeg at denne leseadferden var en slags yrkesskade. I dag vet jeg at det heller er en form for epidemi som rammer vanelesere like mye som dem som bare leser av og til. Alle nyere undersøkelser viser at vi som konsumerer tekst, er blitt mer utÃ¥lmodige, mer hektiske og lettere Ã¥ distrahere. VÃ¥r mÃ¥te Ã¥ lese pÃ¥, er mer resultatorientert enn før.”
Her ligger det noe. Vi er sÃ¥ resultatorienterte. Den atferden tar vi med oss nÃ¥r vi sÃ¥ skal lese en roman. Vi blir fort utÃ¥lmodige, og lurer pÃ¥ nÃ¥r det viktige poenget kommer, hvor ligger den geniale tanken? Jeg fÃ¥r rett og slett problemer med Ã¥ konsentrere meg. Og som med nyheter, forholder vi oss ikke til romanen som et verk, men som bruddstykker. Egentlig er det rart at KnausgÃ¥rd, i den konteksten, er blitt slik en suksess. Han skriver jo lange bøker om … ikke sÃ¥ mye. Egentlig kan det være at dette er en større trussel for forfattere enn fildeling. Vi klarer ikke forholde oss til lange verker lenger.
“I det nye verdensomspennende nettbiblioteket viskes grensene mellom leserne og forfatterne og bøkene seg imellom ut. Brukerne vil utvikle egne kreative energier, og mottoet er “Mix your own story” – vær din egen forfatter. 0g la bevegelige bilder danse mellom tekstsnuttene som i trolldomstegningene i Harry Potters verden.”
En av de bedre bøkene jeg har lest de siste Ã¥rene, Per Pettersons “Ut og stjæle hester”, mÃ¥tte jeg bestemme meg for Ã¥ lese. Den ble lest med viljen. For den gÃ¥r sakte. Den handler om beskrivelser av ørsmÃ¥ stemninger, beskrivelser av frostrøyk pÃ¥ vann og gress som gror. Midt i en dramatisk historie, riktig nok, men den gÃ¥r sakte. Jeg er glad jeg bestemte meg for Ã¥ ha den opplevelsen det var Ã¥ lese boken. Men det er ikke ofte jeg bestemmer meg for det.
SÃ¥ mange bekymrer seg for lesningen og det norske sprÃ¥kets fremtid. Men er det egentlig grunn til det? MÃ¥ vi lese romaner som “Ut Ã¥ stjæle hester” for Ã¥ sikre lesningen og skriftsprÃ¥ket? Kanskje er ikke kløften mellom gamle og nye tiders bruke av sprÃ¥k sÃ¥ stor, men bare annerledes?
“Den som vil google, mÃ¥ kunne lese. En hypertekst kan bare forstÃ¥s som en tekst nÃ¥r man registrerer den som en hypertekst. 0g for Ã¥ bli tatt alvorlig pÃ¥ diverse blogger og chatteforum, mÃ¥ man kunne uttrykke seg rimelig godt skriftlig. Man kan gjerne fortvile over den manglende kvaliteten pÃ¥ mange nettinnlegg, men ingen kan bestride at de har utløst en ny boom for skriftlig kommunikaslon.0g det er ikke bare i den digitale verden lesekompetanse er viktigere enn noensinne; den som vil klare Ã¥ orientere seg i det moderne forbrukersamfunn og arbeidsliv, mÃ¥ hele tiden forholde seg til mange forskjellige typer tekster. [..] VÃ¥r hverdag har vel aldri før vært sÃ¥ preget av skrift som i dag.”
Faktisk er sprÃ¥k, og godt sprÃ¥k, viktigere enn noen gang. Men det er annerledes, og flyktigheten i den nye skriftlige og visuelle virkeligheten er utfordrende. Du ser det i nettavisene – artiklene blir kortere og mer sensasjonspregede, nettopp fordi vi redigerer vÃ¥r egen avis i mÃ¥ten vi leser pÃ¥. Dybdeinformasjon mÃ¥ du lete etter, den er ikke alltid lett tilgjengelig. PÃ¥ den andre siden gir den aktive delingskulturen i sosiale medier oss en lang rekke medredaktører. Vi for hjelp til Ã¥ gre gjennom den store informasjonsmengden vi mÃ¥ gjennom for Ã¥ finne det interessante. Jeg tror den digitale verden ville være mye “farligere” uten sosiale medier – der kommer korrektivet redaktørene ga oss før.
Artikkelforfatteren, Joanna Romberg, kaller dette samtalens renessanse.
“Det nye mediet internett kan hjelpe oss Ã¥ gjenoppdage en form for søken etter erkjennelse som lenge har vært pÃ¥ defensiven: Samtalen. Gieseke tror at vi vil utvikle en ny form for dialog – bÃ¥de pÃ¥ nettet og i direkte kommunikasjon. Vi kommer til Ã¥ oppdage at den systematiske kunnskapsutvekslingen innenfor en gruppe pÃ¥ lang sikt er den beste veien.”
Dette er viktig. Min opplevelse av først blogging, og etter hvert twitter, er at jeg har tilgang til en hel masse informasjon jeg ikke klarte Ã¥ finne før. Bloggere, bloggkommentatorer og twitrere deler villig informasjon og kunnskap som til sammen gir meg mer og mer presis kunnskap enn jeg ellers ville ha. Kanskje er sosiale medier den viktigste motgiften mot den overveldende informasjonsmengden. Der fÃ¥r vi hjelp til Ã¥ sile. Samtidig blir vi ikke sÃ¥ lett ofre for vÃ¥r egen selektive persepsjon – vi Ã¥pner opp for det andre synes er viktig Ã¥ lese, ikke bare det vi selv ser som viktig.
Selv om det ikke løser problemet med de lange romanene. De har skarp konkurranse om oppmerksomheten vÃ¥r. Tigerungens løsning pÃ¥ det problemet er Ã¥ høre pÃ¥ lydbøker, mens han gjør andre ting. Gjerne samme bok flere ganger. Og det gjorde at han etter Ã¥ ha sett “Charlie og sjokoladefabrikken” i filversjon igjen i dag, pÃ¥pekte at det er forskjeller pÃ¥ boken og filmen. Boken har han hørt pÃ¥ flere ganger enn han har sett filmen.
Kanskje det er mer fremtidens bok enn boken pÃ¥ papir? Det var forresten lydbokversjonen av “Ut Ã¥ stjæle hester” som gjorde at jeg kom i mÃ¥l med den boken. Jeg satt ettermiddag etter ettermiddag ute i skyggen og lyttet, mens jeg lukket øynene. Spolte tilbake om tankene hadde løpt sin egen vei. Hørte en gang til, til jeg hadde fÃ¥tt med meg hele boken, med alle sine langsomme bilder fulle av syn, lukt, hørsel og følelse.
Så det er fortsatt mulig for meg å ha de opplevelsene. Heldigvis. Men det krever mer vilje, fordi det er så mye annet som trekker oppmerksomheten min vekk. Samtidig vet jeg mer om veldig mye enn jeg ville gjort ved samme alder for 50 år siden. Og det betyr at makt og myndighet må skjerpe seg, for vi er blitt krevende, kunnskapsrike borgere.
Som med boktrykkerkunsten er fordelene med internett og sosiale medier større enn ulempene.
Jeg anbefaler på det varmeste lesing av hele den artikkelen dette innlegget er basert på. Abonnementet på Aftenposten Innsikt er noen av de kronene jeg bruker som jeg føler er optimal bruk av penger. Det var dagens reklame. Alldeles uoppfordret og ubetalt.
Jeg har alltid lest mye, men leser nå vesentlig færre bøker enn før. Det blir mer variert hvilke medier jeg bruker, og etter at iPad kom i hus bruker jeg den mye, både til å lese bøker, magasiner og selvfølgelig sosiale medier. Timene kan gå fort da!
At flere stemmer fra ulike liv nå kan nå offentligheten på et vis synes jeg er en styrke for demokratiet, og en berikelse for mitt liv. Kunnskapsdelingen er enorm!
Ja, kunnskapsdelingen er enorm, og det er utrolig nyttig. Jeg har aldri før følt at jeg har hatt så lett tilgang til ny og interessant kunnskap. Det kommer til å bety veldig mye for hvordan vi forholder oss til myndigheter, selskaper og den generelle samfunnsutviklingen.
Ja, timene går fort, og sosiale medier spiser mange av dem. Det er utrolig givende!
Jeg leser egentlig veldig mye hver eneste dag, men det aller meste på nett. Noen ganger er jeg ganske lite strukturert, andre ganger mer målrettet.
Det som kanskje slår meg er at jeg sikkert er langt grundigere enn de fleste lesehestene var før nettet slo gjennom. Jeg kan lese en avisartikkel, bli irritert over den lave kvaliteten, sjekke opp ting, og ende opp med en dybdekunnskap som en lang artikkel neppe kunne gitt meg.
Klart man kan skrive om “zappe-generasjonen” som ikke kan konsentrere seg om noe som helst, men hva er det egentlig man kritiserer? At de er utÃ¥lmodige, at de krever raske svar eller at de ikke gidder Ã¥ lese endeløse prekener? Tenk da heller pÃ¥ hvordan noen som gjorde like mye research ville bli bedømt av læreren sin for 30 Ã¥r siden. Tenk deg en gymnasiestil fra 80-tallet preget av like mye research som vi nesten alle gjør i dag. Læreren ville trolig falt av stolen.
Akkurat nå sitter jeg og ser litt på Twitter-strømmen vedrørende Maria Amalie, den illegale innvandreren som er arrestert for å bli sendt ut av landet. Det er spennende hvor mye forskjellig folk trekker ut av samme sak. Noen sammenligner med mulla Krekar, andre fokuserer på umenneskeligheten, og andre igjen bruker nettet til å mobilisere for at hun skal bli. Ville man vært like aktive for 30 år siden?
Vi plukker det vi vil ha, men gÃ¥r sÃ¥ videre med det. I stedet for Ã¥ ta lange leksjoner, og stille vÃ¥r tid til rÃ¥dighet for Ã¥ bli “reformert” av forfatteren av en tekst, gÃ¥r vi den veien vi selv vil.
Mens noen går inn i FrPs dobbeltmoral, eller SVs, og googler tidligere uttalelser fra diverse politikere og byråkrater, ser jeg heller det pussige sammenfallet av at man utviser en populær person (hvilket man vet vil vekke sympatireaksjoner) nettopp når de innvandringsvennlige presses av ubehagelige tall for innvandrernes sysselsetting på lang sikt. Hver og en ser vi en dimensjon, og så leser vi det som andre skriver også. Og så legger vi oss å sove, og står kanskje opp med en oppfatning som er bearbeidet av masse ulike impulser.
Jeg synes det er flott, jeg.
Det synes jeg også, Milton!
Jeg får mye informasjon og mange interessante vinklinger jeg ikke fikk for bare noen år siden. Jeg tror vi kan være mer midt i samfunnsdebatten nå enn noen gang så lenge jeg kan huske. Vi har blogger til å publisere tanker, twitter til å diskutere med interessante mennesker og enkel tilgang til en uendelighet av informasjon.
Og du har helt rett, det gjør at jeg i større grad ser flere dimensjoner, fordi jeg nettopp får tilgang til hvordan folk tenker. Dessuten er mange på f.eks. twitter utrolig hjelpsomme om det er noe du lurer på. Det er bare å stille et spørsmål og så får du etter hvert svar. Eller mene noe, og du får motargumenter. Veldig bra.
Jeg tror vår tids myndigheter har mye mindre spillerom enn før, fordi borgerne kan finne ut av så mye mer.
Jeg ogsÃ¥ leste mye før Internett kom i hus men nÃ¥ er det nesten bare pÃ¥ jobb jeg leser aviser. Det aller meste av nyheter og lignende blir lest via en pc skjerm. Tror faktisk jeg hadde greidd meg fint uten TV ogsÃ¥ 🙂
Hehe, med noen unntak tror jeg jammen jeg kunne klart meg fint uten TV også.