Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Jo mindre og mer forsvarsløst offeret er, jo større strafferabatt

Det virker som om det er logikken i norsk rettsvesen. Det er nemlig slik at dersom du slår dine egne barn får du vesentlig lavere straff enn om du slår en voksen.

Jeg hørte om dette på NRK i går tidlig. NRK har undersøkt 75 voldssaker og kommet til at jo yngre barnet er, jo hardere kan du slå og bare risikere noen måneder i fengsel. Et eksempel NRK gjengir er dette:

En 3 måneder gammel jente døde etter å ha blitt mishandlet i to uker, noe som resulterte i knusningsskader i hodet, blødninger og over 10 benbrudd. Foreldrene skaffet heller ikke legehjelp. De fikk 4 års fengsel hver.

En voksen kvinne døde av lignende skader, kjæresten hennes fikk 12 års forvaring.

Det kan selvsagt være forskjeller mellom disse sakene, MEN ett er sikker

3 måneder gamle barn er fullstendig forsvarsløse og kan skades veldig fort. Det stiller EKSTRA krav til all som har ansvar for barn. At de er små og skades legg bør være en skjerpende og ikke en formildende omstendighet. Voksne mennesker VET at babyer ikke kan kastes rundt og at de ikke skal slås. At det er vanskelig å vurdere hvor mye små barn tåler, skulle jo bare tilsi at man skal være ekstra, ekstra forsiktig. Barn har krav på beskyttelse! De er små og forsvarsløse og totalt, fullstendig og absolutt avhengige av sine omsorgspersoner. Å være omsorgsperson og ikke beskytte, det bør være straffeskjerpende.

Jeg skjønner at begrunnelsene for lave straffer ofte kan være at man ikke kan bevise forsett, altså at foreldre med vilje har skadet barnet. Det kan man kanskje i større grad når det gjelder voksne. Likevel mener jeg barns rett til beskyttelse og det faktum at de er fullstendig forsvarløse bør være så skjerpende at straffeutmålingen nærmer seg straffeutmålingen for forsettelig drap.

Jeg hørte en gang i forbindelse med en lignende sak at “å miste barnet sitt var straff i seg selv” og dermed var det ikke behov for lang fengselsstraff i tillegg. Det kan være slikt strafferettsjurister synes er et logisk resonnement? Om det er straff nok å bli veldig lei seg, er det mange som burde få veldig kort straff, kanskje?

I tillegg til lavere straffeutmåling får også foreldre til mishandlede barn beholde omsorgen. Retten legger til grunn at de ikke forsto at de skadet. I en sak der en mor forgifte barnet sitt med salt, slik at han ble alovrlig syk, begrunner Jusprofessor Ragnhild Henum at straffen bare ble 6 måneder på følgende måte:

Barnet ble akutt sykt, men det ble akutt sykt innen veldig kontrollerte omgivelser fordi det lå på sykehus, og det har så langt jeg kan se ikke fått noen varige men

Så altså – mor forgiftet et barn som allerede var sykt og lå på sykehus, og dermed var det i kontrollerte omgivelser. Ikke så farlig? Mor var dessuten psykisk ustabil. Men hun får beholde omsorgsrettet. Det tar ikke juristene stilling til fordi omsorgsovertakelse ikke behandles i straffesaken. Kanskje det er på tide at den gjør det?

NRK har intervjuet rettsmedisineren Torleiv Rognum som synes det er vanskelig å forstå. Han sier videre:

Man legger jo veldig vekt på arv, gener, biologiske prinsipper, at det er så viktig å være hos de som har gitt genene sine til deg. Jeg tror kanskje det er viktigere å være hos en som har empati og forståelse og er glad i barn

Det er ikke bare kanskje at det er viktigere med omsorg enn gener. Barn er ikke foreldres eiendel og noe de kan behandle som de vil, fordi genene er felles.

Dersom du er dømt for mishandling bør du automatisk miste omsorgsretten, i hvert fall for en periode. Den peioden må du bruke til å bevise (ja, du må bevise, omgivelsene må ikke motbevise) at du er kapabel til å ha omsorg for barn. Skal du nærme deg barnet igjen, må det være i kontrollerte omgivelser.

Legger vi til at de aller fleste mishandlingssakene ikke kommer for retten i det hele tatt, fordi de henlegges, så er det bedrøvelige bildet ganske komplett. Våre miste og mest forsvarsløse har knapt nok rettsvern.

Astrid Aas-Hansen sier situasjonen slik den er nå, er uakseptabel. Ja. Den er det. Så gjør noe med det!

Print Friendly
Del denne posten:

Tagget med: , , ,

14 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Vi reagerer nok relativt likt følelsesmessig på saken og dette er ikke forsvar for noe som helst. Men NRK burde kanskje undersøkt med en litt annen metode enn de har gjort.

    Jeg vet ikke om du hørte Dagsnytt Atten i går, men svakheten ved undersøkelsen er at sakene vanskelig kan sammenlignes, fordi ikke er dømt etter samme grunnlag i straffeloven. Prof Ragnhild Hennum hadde gjennomgått sakene. Så påstanden om strafferabatt er ikke helt riktig, fordi da måtte man sammenligne saker dømt etter samme §. Spesielt gikk dette på forsett eller ikke.

    Svakhetene ligger nok ikke i lovverket, men i politiets etterforskning (som du linker til) og hva påtalemyndighetene innstiller på.

    Dessuten så har man “gjort noe med det”, fordi det legges frem en prop. før påske som skal bidra til å skjerpelse i straffenivået.

  2. Iskwew says:

    Nei hørte ikke det, men tipper det ligger i det jeg skrev om forsett? Altså de finner ikke forsett bevist. Mulig det, men likevel snakker vi her om ekstremt forsvarsløse små mennesker og det bør være skjerpende så det holder.

  3. Milton Marx says:

    Som dere vet lever jeg i en latinsk macho-kultur, og jeg kan love dere at jeg greier å ryste folk med synspunkter i tråd med hva som luftes i denne bloggposten.

    Når jeg forteller en gammel råtass som har pisket unger til blods all sin dag at «det er langt mer akseptabelt at jeg banker kjerringa di skikkelig, enn at du rører en unge», pleier det å bli reaksjoner.

    Men jeg mener det like fullt. Et voksent menneske er myndig, og kan anmelde. Et voksent menneske har rett til å dra sin vei dersom det ikke liker vilkårene hvor det er. Et voksent menneske er fysisk bedre skikket til selvforsvar enn et lite barn. Et voksent menneske har rett til å finne seg et arbeid, slik at det kan forsørge seg selv.

    Folk flest forstår faktisk ikke hva det gjør med et menneske å bli disiplinert med vold. De forstår ikke at det preger individet i resten av dets dager, og begrenser dets muligheter for alltid. Hvorfor? Fordi det du lærer når riset er disiplineringsverktøyet, er at det saklige argumentet og rolige forklaringer ikke er så viktige.

    Folk som det er banket folkeskikk inn i, reagerer kun når de skal flykte fra et ubehag. De er ikke trent opp til å søke sin egen lykke. Skal du ha en «slave» til å handle, må du ha en trussel i bakhånden – et ubehag.

    Man skulle kanskje vente at folk som har hatt det hardt i oppveksten reagerte med vrede og opprør når de ble voksne og fri, men det er i alle fall ikke det jeg ser.

    Folk som har blitt pisket, pisker selv de små, men kryper for de store. Folk som har blitt pisket oppsøker ikke muligheter, men fred. Jobber de på et offentlig kontor, velger de den løsningen som koster minst ubehag. Derfor virker det å være uforsonlig og stridslysten overfor slike – og gjerne true med å rapportere til sjefen. De eksploderer ikke når du fyrer deg opp og er urimelig på kontoret deres. De bøyer nakken.

    Jeg slutter aldri med å undre meg over hvilken lojalitet unger utvikler overfor foreldre som slår. Jeg har inntrykk av at frykten sitter så dypt at selv når den voldelige pappaen er en gamling i rullestol, så følger ungene ordre uten å mukke.

    Vold i barneoppdragelsen er langt mer alvorlig enn det som man kunne få inntrykk av i samfunnsdebatten. Noe av grunnen er nok at de som har vært utsatt for det, ikke vil innrømme at de har et handicap. Derfor er det veldig trist at unger behandles som om de var en del av familiens formue.

    Bildet viser ei tenåringsjente som jeg kjenner. Sårene kommer fra pisking med strømledning som er avisolert i endene. Tre år etter, er arrene veldig tydelige, og synlige kommer de nok til å være resten av livet.

    Pisket med strømledning

  4. IvarE says:

    Skulle til å kommentere at dette føyer seg inn i mange saker de siste (10-)år, som også strider mot folks generelle rettsfølelse der overgrep mot “de sterke” straffes mildere enn overgrep mot de svake.

    Uten å bruke for mye tid på å finne referanser her og nå så kan jeg vel (om jeg må) finne igjen de 4 artiklene som jeg fortsatt husker og som stod omtrent side om side i “Tanta” for noen år siden:
    1) 2 voldtekter og 2 drapsforsøk
    2) ca. 200 km/t på motorveien en stille trafikkløs natt.
    3) person som rev et bygg som riksantikvaren hadde ansett som “mulig verneverdig”, men etter 5 år fortsatt ikke klarte å bestemme seg mhp.
    4) momsunderslag på ca 10 mill.

    Det gis ingen premie for å gjette hvem som fikk den LAVESTE straffen.

    … Men det ville jo ha vært ufint og irrelevant, så derfor kommenterer jeg ikke det…

    PS: Om du gjettet på førstemann, så hadde du rett… :DS

  5. Iskwew says:

    Milton, jeg klarer ikke helt å bevare fatningen når jeg hører om folk som banker, rister, pisker og slår små barn. De er hjelpeløse, små, svake og fullstendig avhengige av voksne.

    De sier at dersom du i ung alder opplever at du ikke kan ha tillit til at du blir ivaretatt av dine nærmeste, så vil du preges av det resten av livet. Og slite med å stole på andre. Den grunnleggende tryggheten foreldre SKAL gi deg, er helt nødvendig for å utvikle seg til et trygt og godt menneske.

    Og de er likevel lojale. Fordi foreldrene tross alt er det de har. Barn er lojale til det ekstreme, og folk som utnytter det får jeg lyst til å denge opp. Jeg tror du har helt rett i at mennesker som har vent seg til å bli kuet som barn, ofte vil være det resten av livet.

    Og så skjønner jeg ikke hvordan store voksne mennesker kan slå og piske små mennesker på den måten. Det strider mot aboslutt alt ridderlig :-(

    Jepp, Ivar, det er veldig mye som strider mot alminnelig rettsoppfatning. Det gjør hele rettsstaten til noe merkelig vi ikke evner å forstå, og det er farlig.

    Barn skal beskyttes og passes på av alle voksne. Jeg blir helt krakilsk av barnemishandling :evil:

  6. IvarE says:

    Det skulle seff’ stå:
    “Overgrep mot de svake straffes mildere enn overgrep mot de sterke”….

    sorry!

  7. Iskwew says:

    Jeg leste det slik, altså, Ivar!

  8. Marina says:

    Hvis man skulle få strafferabatt for å drepe noen, burde det ikke være gamliser, da? De har jo levd mesteparten av livet så man tar fra dem mindre. Unger har jo hele livet foran seg!

    Jeg har vanskelig for å tro på voksne mennesker som sier de ikke visste ungen kunne ta skade av slag, spark, risting, eller annen vold. I tilfelle de virkelig er så tilbakestående burde de iallefall ikke ha ansvar for barn!

    Selv vokste jeg opp hos slektninger som mente det var “nødvendig” å slå unger for at det skal “bli folk av dem”. Ettersom jeg er resultatet av dette og de ikke synes mye om hvordan jeg utviklet meg tar jeg det for gitt at de tok helt fullstendig feil og burde innrømme det. Noe de forøvrig ikke gjør.
    Men det er mulig at jeg ikke er typisk. Jeg begynte faktisk å slå tilbake da jeg var omtrent 13 år gammel. Siden dengang har jeg ofte blitt overrasket over hvor lite som trengs for å skremme vettet av angripere, og bra er det, for hvis jeg faktisk ble nødt til å fike til dem eller noe, så risikerer jeg jo årevis i fengsel. Mens angriperen, hvis han (de er alltid han, for en eller annen grunn) slo meg ned og ranet meg eller noe sånt, ville slippe unna med en advarsel eller bot, hvis han i det hele tatt ble knepet, som er usannsynlig.
    Loven gir dessverre voldsutøvere mye bedre beskyttelse enn ofrene deres, og det er nok aller verst når offeret er et barn.

    Vi lever i et sykt samfunn, og det sykeste av alt er vel at vi ikke gjør opprør mot det.

  9. Iskwew says:

    Ja, jeg har også store vanskeligheter med å tro på voksne mennesker som ikke skjønner at de skader en liten baby når de kaster den rundt :(

    Vi må jo gjøre opprør. Som voksne må vi tørre å gjøre det. Vi må skjerpe oss, alle sammen.

  10. Iskwew says:

    Og du er nok et unntak, ja. Veldig få slår tilbake.

  11. Elle says:

    Er det en gang jeg vet jeg kunne drept noen, er det hvis noen angriper/forgriper seg på ungene mine.

    • Iskwew says:

      Jepp, Elle, jeg også. Men jeg begrenser meg ikke til egne barn. Det gjelder alle barn.

  12. Elle says:

    Jeg ville definitivt forsvart alle barn som ble angrepet- men nå brukte jeg formuleringen ”vet jeg kunne drept” ikke bare forsvare når det gjaldt egne barn.

  13. Inger says:

    Regjeringen utnevner så mange utvalg som skal vurdere forskjellige forhold i samfunnet. Den burde utnevne et utvalg som ser på straffepraksisen også.
    Når barn får så liten beskyttelse,så tror jeg en del av årsaken er at vi er hengt opp i forestillinger om at “du skal hedre din far og din mor”–som om de nærmest var småguder som alltid har rett,og tanken om at “mitt hjem er min borg”.
    Selv følger jeg blogger til noen jenter som befinner seg tidvis på psykiatriske sykehus. Det er mer en regel enn et unntak at de har vært utsatte for brutale voldtekter. Voldtektsmenn går ofte fri p.g.a. slett etterforskning og “bevistets stilling”, og de som blir tatt får relativt mild straff — og det ofte for å ha gjort resten av et menneskeliv til et fryktelig helvete. Ei av dem som ble misbrukt seksuelt som barn, har nå havnet på gangen på akuttavdelingen på et psykiatrisk sykehus. Ikke engang et eget rom gir samfunnet henne.

Top