Du kan være den ene: Mestring og selvfølelse

Jeg ble for noen dager siden utfordret av Mariasmetode til å si noe om hva jeg kan gjøre for å være den ene, den som bidrar til noe positivt for barn. Maria skriver:

«Den Ene» er et flott og viktig prosjekt som UNICEF har satt i gang og handler om å engasjere «folk flest» som et slags sivilt barnevern.

Det handler om at voksne ikke skal være så redde for å bry seg.

Dette kan du lese mye mer om her, noe jeg håper du gjør.

Jeg har valgt Ã¥ vinkle mine tanker om dette rundt mestring og selvfølelse. Jeg tror det er uendelig viktig, og det er et omrÃ¥de vi alle kan bidra pÃ¥. I forhold til alle barn og unge – ikke bare vÃ¥re egne barn. Da jeg satt og tenkte pÃ¥ dette, tenkte jeg at jeg har mange rundt livet til Tigerungen som er flinke til dette, og at det er utrolig viktig. Jeg tenkte ogsÃ¥ at jeg kanskje ikke er flink nok selv til Ã¥ se og bidra til dette for andre barn, men tenker jeg pÃ¥ det, stiger det i bevisstheten sÃ¥ kan jeg blir bedre.

Den siste tiden har jeg et par lysende eksempler på mennesker som bidrar til dette.

Det første eksempelet er på skolen til Tigerungen. Helt siden de gikk i første klasse har de laget underholdning til jul- og sommeravslutning. De har satt opp stadig større stykker, og alle er med og bidrar. Da vi var på forestillingen satt jeg og studerte barnas ansikter. Litt for å se om de var noen forknytte ansikter eller noen barn som forsvant inn i skyggene. Jeg så ingen. Jeg så bare strålende og konsentrerte barneansikter som leverte en flott forestilling og hadde mestret et show på en time, med scenskifter og ulike roller. De struttet av stolthet. De eneste som struttet mer av stolthet var foreldrene. Skolen og lærerne de har hatt har jobbet metodisk med å hjelpe dem til å mestre. Alle barna får være med, alle får bidra til at prosjektet blir vellykket.

Mestring.

I Tigerungens fotballgruppe er det noen som bidrar mer enn andre. Jeg er i grunn på mitt inkompetansenivå og bidrar ikke så mye. Trenerne og klubben bidrar selvsagt. Men det er spesielt en pappa som er helt unik. Han stiller på omtrent alle treninger og kamper, som publikum, og han evner alltid å vri ting til det positive. Han snakker om det som er bra, om fremskritt som gjøres og om hva ungene kan gjøre for å bli bedre. Han støtter alle og løfter niskuffede keeperspirer opp av grusen etter å ha sluppet inn ni mål ved å fokusere på de fire som ble reddet i stedet. Han har alltid noe godt å si, det er alltid noe positivt å fokusere på. Tigerungen kom hjem fra en kamp de tapte, med ham i mål, og hadde en god følelse selv om de tapte så det suste. Det skyldes først og fremst mennesker som denne pappaen.

Selvfølelse.

Jeg tror alle barn trenger muligheten til å føle at de mestrer. Dersom du aldri føler at du mestrer noe, at noe er din hjemmebane og din arena, da smuldrer selvfølelsen opp. Til jul har jeg laget en 2010-kalender med bilder av Tigerungen. Til bildene har jeg funnet noe kloke ord om barn. Oktoberbildet er av Tigerungen og en kamerat da Jon Knudsen dukket opp på keepertrening på Nadderud. To hoppende glade og stolte gutter med Norges beste keeper. En travel mann som har skjønt at mestring og selvfølelse er noe han kan bidra til for små keeper-spirer, som den rollemodellen han er.

Ordene jeg fant til bildet var disse:

Ã… gi et barn selvtillit er det fornemste av alle foreldreoppdrag.
Karsten Isachsen

Dette kan vi bidra til alle sammen. Ikke bare for våre egne barn, men for alle barn vi møter på vår vei.

Mestring handler om realistiske forventninger. Jeg reagerer med gru og vantro når jeg opplever overambisiøse, kjeftende foreldre for eksempel på fotballbanen. Neste gang skal jeg faktisk be dem skjerpe seg. Ikke at det vil hjelpe, kanskje, men kanskje kan det det. Jeg har observert foreldre som gjør det motsatte av denne pappaen jeg beskrev over. Dersom det er sluppet inn fire mål og reddet ni, setter de fokuset på de fire som slapp inn i nettmaskene. Med helt motsatt effekt av den som pappaen over hadde på Tigerungen. Noen trenere er slik også. Det er ødeleggende for 10-åringer.

Goodwill sa det slik i en kommentar her i bloggen:

I min oppfatning er det bare en ting som gjelder, uansett kjønn, og det er oppmuntring, oppmuntring og oppmuntring.

Jeg tror mestring handler om dette og noen flere ting. Realistiske forventninger og mål å strekke seg etter. Det handler om å finne områder der mestring er mulig og det handler om å skape en trygg setting rundt det. Det handler om å hjelpe, men ikke hjelpe for mye. Det handler om å gå små skritt, og det handler om backing bak hvert eneste ett av dem.

Og det handler om glede, å finne noe som gir glede. Det lystbetonte er alltid det enkleste. Disiplin alene vil aldri skape god mestringsfølelse, selv om det er nødvendig både på skole, i fritidsaktiviteter og senere i studier og jobb. Dermed må vi finne glede i at de gjør ting som gjør dem glade, selv om vi ikke skjønner hvorfor og er bare helt marginalt interesserte selv.

Sist men ikke minst handler det om å være der. Om å heie oppmuntrende. Om å klappe begeistret. Om å hjelpe til med å finne andre veier når den som først ble valgt ikke er den beste. Om å trøste og plastre. Lytte og se. Være forutsigbar og skape den tryggheten som skal til for å skape og realisere sitt potensial.

Mestringsføelsen kan vi alle bidra til for flere enn våre egne. I visshet om at den er nøkkelen til god selvfølelse. Den trenger alle barn, og vi kan alle bidra.

Dette handler ikke om det dramatisk barnevernrelaterte, kanskje, men det handler om noe uendelig viktig for ethvert barn.  og der er det faktisk ganske enkelt å bidra; det er til og med mer gledende enn krevende.