I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Elin Ørjasæter kommer med en relativt ramsalt kritikk av et bokprosjekt der Charlotte Spetalen har fotografert Vibeke Mæle i strikkede plagg. Kvinnen bak boken Maskepi er designeren Tine Solheim, som i tillegg til å lage haute cotoure altså også designer strikkeplagg og gir ut bøker om dem.  Denne gangen i samarbeide med ektefellene til to relativt rike menn. Det reagerer Ørjasæter på, og sier:
Rike kvinner som kan gjøre hva de vil bruker altså livet sitt på hjemmestrikkede borddekkingsting.
Som en pasjonert elsker av håndarbeide og samtidig fulltidsarbeidende, dog ikke rik, kvinne, så var det første som slo meg da jeg leste at det slett ikke er noe som ligner en motsetning mellom håndarbeide og å realisere kvinnefrigjøringens alle muligheter, som jeg på mange måter har gjort. Samtidig som jeg har heklet badematte, eller strikker gensere til Tigerungen kan jeg fortsatt tenke profesjonelle tanker og forholde meg til kompliserte problemstillinger.
Elin Ørjaseters kommentar minte meg også på da jeg i hine hårde dager var i Kvinnefronten, og fikk høre at mitt elskede håndarbeide var en måte å undertrykke meg selv på. Jeg strikket meg likevel trassig gjennom videregående. Siden jeg elsker følelsen av å se noe vokse frem mellom hendene mine. Siden jeg elsker å leke med farger og former og skape noe. Kjærlighetshistorien med strikketøyet forsvant ikke med utdannelsen og lederjobben i et mannsyrke heller. Den har vært standhaftig og er fortsatt med meg. Jeg har bare ikke tid til å nyte opplevelsen av å planlegge og lage nye plagg i særlig grad.
Men det er nok ikke selve strikkingen Ørjasæter reagerer på. Det er at disse rikmannskonene profilerer et produkt basert på et tradisjonelt kvinnelig domene, nemlig håndarbeide, og det gjør de fordi de er gift med rike menn, og kan dyrke det tradisjonelt femine har Ørjasæter konkludert med.
Men det Ørjasæter gjør er å nulle et kreativt prosjekt fotografen Charlotte Spetalen har bidratt til ved å bruke det hun er utdannet til, nemlig fotograf. Hun definerer ikke Spetalen som individ, med kreative evner og kunnskap, men som et vedheng til sin mann. Da må jeg spørre meg: hva kunne Spetalen ha gjort som ville gjøre at hun ble målt som et individ?
Hun diskrediteres ikke for det hun har prestert i dette prosjektet, men på grunn av sin mann. At hun tar vakre bilder, spiller liten rolle. At evner som fotograf er noe unikt hun har, spiller ingen rolle. Hun er gift med Øystein Stray Spetalen. Dermed vet vi det som er nødvendig å vite om henne, ser Ørjasæter ut til å mene.
Og det er nettopp det vi ikke ønsker, er det ikke? Som kvinner ønsker vi, rent ut krever vi; å sees som individer. Ikke defineres som vedheng til noen mann. Uansett om han er en riking. Uansett hvem han er.
Dessuten ser det ut som det estetiske er problematisk.
Hvis alle kvinner var like godt forsørget som Charlotte og Vibeke, hadde vi da kastet oss ut i estetikken alle sammen. Og hvorfor i all verden blir jeg provosert over at noen gjør det? Antakelig fordi det minner om 1800-tallets lerkefugler, med Nora i et dukkehjem som den mest kjente.
Faktisk tror jeg vi alle hadde hatt veldig godt av å kaste oss mer ut i estetikken enn vi gjør, enten vi er kvinner eller menn. Det er noe vidunderlig givende med estetikk. Enten det er i form av flikking på websider, strikking av kofter eller hekling av matter. Eller til og med skriverier. Da jeg så på bildene fra Solheims bok tenkte jeg at det å ha slike kreative evner må være fantastisk. At hun så får med seg en dyktig fotograf og en pen modell til å vise frem kreativiteten sin, og dele den med oss, det er flott, synes jeg. Selv om de altså har rike menn og ikke må jobbe.
Jeg har lest om dette prosjektet før, og syntes det hørtes spennende ut. Sikkert fordi jeg elsker strikking, hekling, estetikk og visuelle uttrykk. Jeg synes håndarbeidsprosjektene til Solheim er kunst, og kunst gjør godt for sjelen. Enten du er rik eller fattig. Estetiske uttrykk er en viktig motvekt til alt det kvantitative jeg driver med til daglig. Det beriker livet.
Man kan mene mangt om andres valg. Men noe som er viktig å huske, alltid, er dette:
For å ha tro på din egen vei, trenger du ikke bevise at andres vei er feil1.
I trygg forvissning om det kan man se pÃ¥ Solheim, Spetalen og Mæles prosjekt som det prosjektet det er. Nemlig et estetisk, kunsternisk prosjekt og ikke et bidrag i kjønnsdebatten. Og om det skal handle om kjønnsdebatt og feminisme – sÃ¥ la det handle om alles rett til Ã¥ behandles som individer. Bedøm bildene til Charlotte Spetalen, ikke mannen hennes.
Avslutningsvis så er det forøvrig slik at det å være rik alltid har og vil ha fordeler. Som for eksempel at man kan realisere prosjekter det ikke vil vært rom for om man ikke var rik. Men betyr det at vi dermed skal diskreditere ethvert prosjekt som kommer fra en rik person?
Eventuelt forlange at de kommer med verdigere prosjekter enn strikking? Snekkervirksomhet, for eksempel. Ville det gjort at Charlotte Spetalen ses som et individ, eller vil hun være diskreditert for alltid på grunn av etternavnet?
Ørjasæter sier selv at “Charlotte Spetalen var modell, men utdannet seg senere til kunstfotograf.” Ja vel? Hun er utdannet fotograf, altsÃ¥, det er ikke bare en holdt kvinnes hobby.
Kanskje hun ikke er en lerkefugl i det hele tatt, når det kommer til stykket. Solheim er definitivt designer og neppe en lerkefugl. Mæle skal jeg innrømme at jeg ikke har oversikt over. Uansett, de fortjener alle å behandles som individer og ikke som bevis på at våre egne valg er de eneste rette. Ei heller har de plikt til å leve andres liv enn sine egne. Og en selvfølgelig rett til å uttrykke den kreativiteten som bor i dem på den måten de selv ønsker.
Jeg tror jammen jeg skal kjøpe boken. Tine Solheim har noen riktig raffe plagg men spennende teknikker. Strikking hører vinteren til, så bokens timing er veldig bra. Mer estetikk, ikke mindre, tror jeg er en god strategi for å komme seg gjennom vinteren.
Jeg har ikke et snev av håndarbeidsgener i meg, men lar meg likevel provosere av at særlig folk som ellers er opptatt av likestilling har så lett for å kritisere kvinner som har typiske kvinnehobbyer. Mens menn med typiske mannehobbyer får være i fred.
Broren min pimper bil på fritiden og jeg har aldri noen gang hørt noen be ham forsvare det han driver med. Ingen beskylder ham for å la seg presse av samfunnets regler fordi han er mann og driver med bil, selv om det er typisk for menn (på Sunnmøre i alle fall). Ingen ser ned på ham fordi han henger på bilforum på interett istedet for i forum som handler som viktige samfunnsnyttige temaer. Ingen tror at han er svak og prøver å leve opp til et usunt ideal fordi han vil ha en bil med et visst utseende og er villig til å bruke tid og penger på det. Ingen er bekymret for at mannen kommer til å bli et svakere kjønn fordi de kaster bort tid på overfladiske ting som hvordan bilen ser ut. Folk skjønner at han er i stand til å ha en estetisk hobby og likevel oppnå det han vil ellers, der er ingen konflikt.
Når jenter blogger om interesse for sminke og hår derimot er det plutselig full krise. Hvorfor er det sånn?
Hm. Første inntrykk jeg sitter igjen med etter Ã¥ ha lest gjennom Ørjasæters artikkel er en litt ekkel følelse av sjalusi. Ikke min egen, men Ørjasæters. Hun innrømmer at hun er provosert, men jeg har en mistanke om at hun konkluderer litt feil nÃ¥r hun sier at det er fordi «[…] det minner om 1800-tallets lerkefugler […]». Det er nok noe annet og litt mer personlig som ligger bak.
Selv skulle jeg gjerne hatt en kvinnelig Øystein Stray som kunne ta seg av meg, så jeg kunne bruke all min tid på skrivingen. I stedet må jeg arbeide langt inn i de sene nattestimer (og gjerne også morgentimer) for å brødfø meg selv mens jeg holder på. I praksis holder jeg to jobber. At disse kvinnene bruker den økonomiske friheten de har tilegnet seg på å dykke ned i estetiske prosjekter, og finner lykke og selvrealisering der, ser jeg ikke problemet med. Det er for lite estetikk i verden.
Det er et veldig godt poeng, Minnea. Ingen bryr seg om hva slags hobbyer menn har. Bilen definerer ikke mannen, men vi lar strikkepinnen definere kvinnen. Det er i grunn alltid kvinner som gjør noe galt.
Skarntyde, jeg er helt overbevist om at mer estetikk er manna for sjelen, rett og slett.
Synes ellers vi skal være forsiktige med å mene noe om hva andre tenker. Det holder lenge å forholde seg til det de skriver.
Jeg pleier å lese Ørjaseters kommentarer med interesse, men dette blir for personlig. Hun føler tydeligvis en sterk motvilje mot disse kvinnene. Skal det være slik at kvinner som gifter seg med menn med penger må utslette seg selv som individ. Kun stå på mannens venstre side når de blir tatt bilder av. Dette var en grov generalisering.
Noe for mobbeboka?
Nei, det synes jeg blir en kraftig uthuling av mobbebegrepet.
Jeg tror Ørjasæter har brukt dem som et eksempel i en debatt vi er i nærheten av stadig vekk. Og generaliser det kan jammen jeg gjøre ogsÃ¥. Er jeg redd 🙂
@Iskwew: Selvfølgelig. Men når man leser det andre skriver gjør man seg automatisk opp noen tanker om hva som ligger bak. Man skal jo helst skille artisten fra verket, som det heter, men det viser seg ofte å være vanskelig. Likevel: Det er ikke noen faktisk teori jeg hadde, bare en umiddelbar litt synkende følelse i mageregionen. Kan hende var det helt andre ting som lå bak, det har jeg selvfølgelig ingen forutsetninger for å vite.
På den andre siden, vi mennesker er ofte slik at vi reagerer følelsesmessig på noe, for så å rasjonalisere måten vi reagerte på. Vi bygger opp en logisk konstruksjon for å rettferdigjøre en ryggmargsrefleks. Det kan ofte betale seg å se tilbake og forvisse seg om hva som ligger bak. I hvert fall før man snur seg og skriver en artikkel om det på E24.
Jeg er enig i det, var bare en spissformulering. Men jeg synes tonen i kommentaren blir for nedlatende. Om hun synes boka er uten nytteverdi så må hun gjerne mene det, men hvem forfatteren og fotografen er gift med har da ingen relevans.
Det slÃ¥r meg at jeg har hatt noen kvasse trÃ¥der selv, her i Hjørnet, sÃ¥ jeg skal ikke kaste stein i det glasshuset. Men Hjørnet mitt er selvsagt sÃ¥ lite at det er fort glemt. Men jeg har f.eks. tildels vært slem mot Trond Giske og andre. For ikke Ã¥ glemme prinsessen og gemalen i Lommedalen 🙂
Nei, jeg er jo helt enig i det, Svendsendag. Dette er faktisk et prosjekt som bør vurderes uavhengig av hvem som har tatt bildene.
Som mann og et menneske som er opptatt av estetikk, kunst og kreativitet – og som sÃ¥gar har oppdaget Kaffe Fassetts strikkekunst – vil jeg bare bare bøye meg i støvet for den velskrevne kommentaren til iskwews. Mobbing av personer for noe de har skapt, kvinner og menn, tydeliggjør en generell holdning og bÃ¥stenkning som er skremmende. Her skal man holde seg pÃ¥ den smale sti som er politisk korrekt og godkjent av Norges meningsmafia.
Å! Godt du minte meg på Kaffe Fassett. Alle bør ta en titt på siden hans.
Ã… skape noe er en veldig god ting, enten det er me strikkepinner, kamera eller en penn.
Dette ser ut som usaklig kritikk, ja. Men kanskje jeg har litt bias her, ettersom fotografi sannsynligvis er hva jeg ville tatt meg til hvis jeg var for rik til å behøve å jobbe?
Hvorfor ikke bare juble over at folk – menn og kvinner – tar i bruk sine evner? At det skapes noe er flott – og om det bidrar til mer inntekt til husholdningen sÃ¥ gjør vel ikke det noe.
Kanskje Ørjaseter mener det viktigste er at kvinnen mÃ¥ ha et yrke sÃ¥ hun kan stÃ¥ pÃ¥ egne ben – mon tro om hun oppfordrer til skilsmisse..(dÃ¥rlig) spøk til side:
DN har lenge hatt gÃ¥ende en interessant serie om gründere og gasellebedrifter. Blant noen av dem er “typiske kvinner i typiske kvinneyrker”. Det problematiserers ikke av DN. Tvert i mot – der skriver man (for en gangs skyld) med respekt om *personene* som lykkes med Ã¥ fÃ¥ til verdiskapning. Det er flott, det er imponenrende og det er bra. Og kanskje dette handler om noen kvinner som tar i bruk sine sterke sider og sin spesial kompetanse som ikke andre har – det være seg bÃ¥de kvinner og menn.
Marina, jeg tipper jeg bÃ¥de hadde strikket og fotografert mer, faktisk 😉
PS, jeg er enig i at verdiskapning, kreativitet og vilje til å satse skal applauderes. I tillegg skal prosjekter vurderes som nettopp det, og individer for det de gjør, ikke hvem de er gift med.
Jeg og mine venn(inner) har diskutert dette med hÃ¥ndarbeide litt. Jeg mÃ¥ ha hÃ¥ndarbeid (strikking, hekling eller … kabal pÃ¥ mobilen) tilgjengelig for Ã¥ kunne se tv. Ellers blir jeg alt for rastløs. Stakkars menn som mÃ¥ ut av stuen for Ã¥ gjøre hÃ¥ndarbeidet sitt? Bilen, verkstedet eller hobbyboden.
Jeg synes litt synd pÃ¥ menn, siden de ikke kan gjøre “kvinnfolkhÃ¥ndarbeide” altsÃ¥. Det er mye mer sosialt akseptert at jeg blir med ut til bilen, verkstedet eller hobbyboden, men det vil jeg altsÃ¥ ikke. Jeg vil se TV og strikke en genser. Eller hekle en liten duk jeg aldri kommer til Ã¥ bruke (bare for Ã¥ ha noe gjøre).
For å problematisere litt langs ein tangent:
Er det Ørjaseter og fleire opp i kommentarfeltet her retorisk spør om, eigentleg korvidt ei borgarlønsordning vil bidra til meir kulturskaping (da til forskjell frÃ¥ “verdiskaping”)?
Eg tykkjer faktisk det er eit vesentleg argument å dra inn i trygde- og velferdsordningsdebattar. For dersom ein først er økonomisk uavhengig og vel å bruke tida si til sjølrealisering og estetikk, kan det da ikkje stemme lell at lediggong er rota til alt vondt.
Jeg er litt slik også, Lill. Rett nok ikke i bil, da blir jeg bilsyk, men gjerne ellers.
Menn kan i mindre grad gjøre kvinneting enn omvendt ja. MEN, jeg har faktisk en storvokst og barsk pappa som har brodert en del 🙂
Holten, om de spør om det, vet jeg ikke. Og det er en ganske stor debatt som fortjener bedre plass. Jeg tror imidlertid ikke jeg er for borgerlønn til Mæle og Spetalen… det er Ã¥ dra det alt, alt for langt 😉
“Siden jeg elsker følelsen av Ã¥ se noe vokse frem mellom hendene mine. Siden jeg elsker Ã¥ leke med farger og former og skape noe.”
Mye den samme følelsen som vi som liker å fotografere, men som får panikk bare vi ser en strikkepinne, føler, altså.
Syretesten blir vel om E24-kommentaren hadde vært skrevet om de omtalte kvinnene hadde konstruert motorsykler, fotografert dem om gitt ut bok. Hvis ja, så kan det i og for seg være legitimt å kommentere det dersom det setter fokus på at den ene parten faller ut av arbeidslivet når den andre blir veldig rik (og hva vet vi egentlig om tidsbruk, kostnader og overskudd fra dette prosjektet?). Hvis det derimot er fordi det er en typisk kvinnehobby at dette gripes fatt i, så blir det en fullstendig irrelevant diskusjon som ikke hører hjemmme på E24.
Det er vel ikke verre enn at det for en gangs skyld er skikkelig skivebom fra Ørjaseter, og som vanlig er jeg nokså enig i Iskwews vurdering.
Om jeg skulle la meg friste til å sette fingeren på noe så er det at når man først har såpass store ressurser at man ikke har noe behov for å tjene penger på det en gjør så hadde jeg blitt mer imponert om disse menneskene hadde funnet på noe uegennyttig som å hjelpe andre fremfor i hovedsak å realisere seg selv. Dog er det en mening som avisleser og relatert til hva mediene bør bruke spalteplass på. Sånn rent privat bryr jeg meg ikke filla om hvilke valg andre mennesker gjør.
Jeg har som oftest veldig sans for Ørjaseters kommentarer, men må si meg enig med deg (og andre over her) i at dette virker som ren misunnelse. Uansett hva de hadde funnet på å gjøre ville teksten hennes blitt omtrent den samme, for hovedpoenget hennes er jo nettopp at de er så rikt gift at de har tid til å gjøre det de vil.
Er det ikke et par gamle ord som sier at
– “I mangel av egen suksess er andres fiasko ikke Ã¥ forakte”
og
– “Det er lettere Ã¥ ødelegge for andre enn Ã¥ skape noe selv”.
😀
Jeg er glad i Ã¥ fotografere ogsÃ¥, Weinberg 🙂
Min tolkning av teksten er at kommentaren skyldes at det er et tradisjonelt kvinnelig syssel de bruker tid på, altså bordbekledningsting. Jeg synes konklusjonene er en feilkobling, som du vell skjønner.
Håkon, hva vet vi egentlig? Vi vet at f.eks. Spetalen bruker noe tid på å fotografere til en bok om vakre håndarbeidsting. Vi vet derimot ikke hva hun ellers bruker tid til. Det kan jo godt være hun gjør uegennyttige ting også?
Ivar, jeg tror poenget nok ble ekstra klart fordi de bruker tid på typiske kvinnesysler som håndarbeide. Muligens hadde det snarere vært sett på som tøft om de hadde brukt tid på noe mindre typisk kvinnelig.
…og veldig mange menn driver faktisk ogsÃ¥ med hÃ¥ndarbeide. De bare kaller det noe annet; nemlig programmering. Jeg kjenner mange nerder som sitter hjemme og koder diverse smÃ¥program om kveldene fordi det er hyggelig, de har noe Ã¥ henge fingrene i og fÃ¥r følelsen av Ã¥ skape noe; se noe vokse fram mellom hendene. Mao, akkurat som Ã¥ strikke enda en grytelapp.
Jepp, det kan godt være de gjør uegennyttige ting. Det fÃ¥r vi jo ikke vite fra mediene. (Akkurat den delen av kommentaren min var rettet til mediene og hva de vier tid og spalteplass til. 😉 )
Jeg har prøvd å like strikking fordi jeg synes det ser kult ut, men jeg har ikke tålmodighet til det. Vurderer å prøve hekling, jeg liker jo å lage ting.
Håper Ørjanseter forstår at det er forskjell på tidtrøyten det sikkert var å holde familien sin med diverse ulltøy i hine hårde tider og kunstformen strikking har potensiale til å bli når noen legger all sin kreativitet og skaperglede ned i det.
Mange av vennene mine lager alt fra chutulu-dukker, til teteris-tepper og djevlehornluer ut av strikkingen sin. Andre igjen lager sjal og pulsvarmere sÃ¥ vakre at man blir helt betatt. Og det er jo faktisk en jobb, som tar flerfoldige timer, og ikke bare en liten dille-syssel som hvilken som helst svevete trofefrue kan utmerke seg i pÃ¥ null komma nix. SÃ¥ det sÃ¥ 😛
Hehe, det har du jaggu rett i, Kamikaze. Det er pirkete hÃ¥ndarbeide sÃ¥ godt som noe 🙂
Mediene synes ikke det er så interessant, Håkon. Bedre med vinklinger som lager morsomme overskrifter.
Strikking på nivå med Tine Solheim er kunst, Martine. Det handler om en kombinasjon av form, farge og materiale som satt sammen på en slik måte er kunst.
Jeg har strikket og heklet det utroligste opp gjennom Ã¥rene. Samt sydd bittesmÃ¥ antrekk til Barbie da Gullet var liten. Det var pirkearbeide pÃ¥ høyde med den programmeringen Kamikaze snakker om lenger oppe 🙂
Fordelen med hekling er at det er lettere å lage småplukk som er veldig stilig. Strikking er mer laget for store plagg.
Apropos hekling, denne snutten fra Ted.com viser at det kan brukes til mer enn kunst ogsÃ¥ http://bit.ly/VBj9K 🙂
Jaggu! Det er noe av det stiligste jeg har sett noen gang, Martine. Det var kveldens absolutte høydare!
Bare hyggelig 😉
Virker som fleste her inklusive blogg eier ikke skjønner hva det dreier seg om. Hva med å lese et dukkehjem?
Her dreier det ikke om frigjorte kvinner, men om stereotype mennesker som faller kjapt inn i sjangeren, ‘akseptabel husmor underholdning.
Vi har et stykke igjen tror jeg, og frihet, selv i Norge er ikke noe som kommer rekendes på ei fjøl.
Frihet er også frihet til å kunne drive med noe som er stereotypt. Poenget er å velge fritt!
Det Elle sa!