Kunsten: det etikk-tomme rom

Etter å ha sett kunstneren Bjarne Melgaard på Safari i går kveld kjenner jeg et betydelig ubehag og at mitt forhold til kunstnere stilles på prøve. Jeg leste først artikkelen om hans kommende utstilling i Dagbladet, men tenkte jeg fikk se Safari så jeg fikk avsjekket om artikkelen gjenga mannens synspunkter korrekt. Det gjorde den.

Melgaard lager kunst av bilder som har stått på trykk i blader publisert av organisasjonen NAMBLA (North American Man/Boy Love Association). Denne organisasjoner vil legalisere sex mellom voksne menn og gutter. Melgaard lager kunst av bildene fordi de fascinerer ham. Han er opptatt av visuelle ting som fascinerer ham, uten at han kanskje forstår hvorfor.

At det å lage kunst av bilder som er trykket av en organisasjon som har til formål å legalisere pedofili, ser han overhode ikke som etisk betenkelig. For, som han sier:

Jeg er veldig opptatt av at man har et kunstbegrep. Om det er stor kunst eller bra kunst, det vet man aldri, men jeg mener, hvis man først stiller ut i det offentlig rom, så går det under kunstbegrepet. Da mener jeg at det er helt andre etiske rammer som gjelder

Det er altså helt andre etiske rammer som gjelder om det er kunst. Nå vet ikke jeg hvem som kan kalle sine verker for kunst, men dersom man kan det, har man brått helt andre etiske rammer rundt det man ytrer seg om, mener altså Melgaard. Etter å ha sett Safari i går, skjønner jeg jo det. Melgaard virket direkte overrasket og temmelig grinete over hele problemstillingen, det at noen kunne finne på å spørre om han hadde noe etisk ansvar.

Personlig mener jeg at man har et etisk ansvar for egne handlinger, uansett. Om man er kunstner, økonom, Kong Salomo eller Jørgen Hattemaker. Jeg har ikke helt tenkt at det skal være spesialunntak for kunstnere. Det mest irriterende, nesten, er at han skyver ansvaret over på de som ser kunsten hans.

Jeg opplever ikke at jeg bør ha et etisk ansvar for det jeg stiller ut. Den etiske posisjonen blir jo skapt av tilskueren

Melgaard mener altså han kan servere hvasomhelst, bruke hvasomhelst og hvemsomhelst, i dette tilfellet barn som kan eller ikke kan være fotografert i misbrukssituasjoner, barn han ikke vet hvem er, og som er rimelig gjenkjennelige på de gigantiske bildene hans. For det etiske i verket er det vi som skal ta stilling til, det ser ikke Melgaard som sitt ansvar. Etics by proxy. Han overfører ansvaret til oss og gir seg selv carte blanche til gjøre hvasomhelst, kalle det kunst, og ikke ha noe ansvar. Det er vi som eventuelt må ta det etiske ansvaret det er å ta avstand, selv har han ikke noe ansvar. Han har ingen planer om å delta i debatten en gang, selv om han lar seg lure utpå at Safaris reporter likevel:

Hvordan vet du at de ikke er det? spør NRK «Safari»-programlederen.

— Men de ser da ikke det spor ulykkelige eller misbrukte ut noen av dem, svarer Melgaard.

Han må altså påpeke at han ikke synes barne ser verken ulykkelige eller misbrukte ut. Hvorfor er det et poeng om han ikke trenger å forholde seg til det etiske ved kunstobjektene sine? Nå er det ikke noe kriterium for å avgjøre om de faktisk ER misbrukte, heller, men ville det ha spilt noen rolle? Dersom Melgaard visste at disse barna var offer for misbruk, ville han fortsatt ha funnet bildene så fascinerende uforståelige at han ville malt dem likevel? For andre regler gjelder jo for kunstnere.

Jeg er på langt nær noen kunstkjenner, så jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt dette er stor kunst eller ikke. Men det jeg ser i bildene til Melgard er at han forskjønner de opprinnelige bildene, han gjør dem vakrere. Bildet av en halvnaken gutt, som neppe er mye over 10 år, legges oppå en vakker bukett rosa tulipaner. Bildet er opprinnelig gitt ut i et blad som propaganderer legalisering av sex mellom voksne og barn. Det gjøres til noe vakkert. Det er det ikke. I de fleste hoder, minus forskrudde pedofile hoder og også, viser det seg, kunstnerhoder. Melgard fremstiller det som vakkert, noe som sikkert er helt i tråd med den organisasjonen som først publiserte bildene sitt syn. Han forsterker i så måte deres budskap.  Noe vi ikke trenger, egentlig, for å provseres av NAMBLA.

Kunstneren selv kan selvsagt til evig tid gjemme seg bak kunstens rolle som provokatør. Han trenger ikke å forholde seg til de etiske sidene ved prosjektet. Han resonnerer dessuten slik:

Jeg ser nok dette i et homopolitisk perspektiv. For meg er det et poeng å presentere en del av en homoseksuell identitet som ikke er så mainstream, hvor det ikke bare er å gifte seg og være snill og ha det kjempegøy. Jeg tror man kan finne et senter ved å undersøke marginale fenomener

Han sier altså at sex med gutter er en del av homoseksuell identitet, selv om det ikke er mainstream. Det er ikke alle som får nok ved å gifte seg, være snill og ha det kjempegøy med det. Homofili og pedofili har samme senter. Det vet jeg ikke om han har grunnlag for å hevde. Har heteroseksualitet og pedofili samme senter også? De fleste pedofile overgrep skjer overfor jenter, så vidt jeg vet.

La oss anta at det er dette Melgard ønsker å provosere med. Homofili og pedofili har samme senter. Det kan være en interessant provokasjon. Men betyr det at han kan bruke hvilke virkemidler som helst, i dette tilfellet bilder av barn i den konteksten som er beskrevet? Jeg mener definitivt nei. For det er gjort store etiske valg ved å bruke og viderepublisere bildene. Hans begrunnelse om at bildene er i det offentlige rom allerede, holder ikke mål, synes jeg. For som han selv sier:

Vi leter ikke etter bakgrunnen for hvert bilde hvis vi finner det i en offentlig sammenheng

Han vet ikke, og har ikke undersøkt om bildene viser misbrukte barn, eller hvorvidt det er gitt tillatelse til å avbilde barne i de opprinnelige bladene. De er i det offentlige rom, og det holder for Melgård. Disse barna er godt gjenkjennelige.

Matias Faldbakken kommer vel med det snåleste utsagnet i denne debatten:

Jeg mener at kunstnere har et etisk ansvar og etiske rammer å forholde seg til. Men selv gir jeg fullstendig faen i det

Jammen, da så. Hvilket ansvar og hvilke rammer vet vi ikke, for han gir faen i å utdype det også. Kanskje er Unni Askeland nærmest sannheten når hun sier:

Før i tiden var det grensesprengende dersom man skiftet malerstil. Se bare på Munchs «Syk pike». Men er det noen grenser igjen som kan brytes i dag, egentlig?

Kunsten kan oppsummeres som: Jeg provoserer, uten ansvar, altså er jeg?  Kunst=Provokasjon, og det er det.  I dette tilfellet provoserer det dessuten til metadebatt om kunsten.  Ikke om selve kunstverket.

For det er samfunnet som skal ta stilling, sier Marianne Heske:

Hvis vi skulle sensurere Melgaards kunst, ville det bety at vi ikke stoler på at publikum selv kan ha en etisk tilnærming til materialet

Jeg synes faktisk ikke det er den interessante debatten.  Den interessante debatten er hvorvidt man som kunstner er fritatt for ethvert etisk ansvar i sin jakt etter å provosere en samtid som er vanskelig å provosere. Lever en kunstner, som den eneste, i et etisk tomrom, eller er kunstneren en del av samfunnet og dermed ansvarlig for de etiske aspektene ved sin egen kunst. Og jeg tror det er som Dagbladets kunstekspert Kari Brantzæg sier:

Når Melgaard sier at kunstneren er underlagt helt andre etiske rammer, tar han også mye av brodden av sitt eget prosjekt [..] Kunstneren kan ikke lenger forholde seg avvisende til denne type etiske problemstillinger. Til det er samtidens visuelle bildekultur blitt for kompleks.

Det meste har etiske rammer. Bare ikke kunsten. Vi har etiske rammer rundt f.eks. forskning, fordi vi ikke ønsker Ã¥ gi forskere frie tøyler til Ã¥ være gale professorer. Rett nok kan gale professorer ha betydelig større ødeleggende kraft enn gale kunstnere, men likevel – hvorfor skal kunstnere ha en posisjon fullstendig løsrevet fra etiske rammer? Er kunstnerrollen en skuddsikker vest mot det meste?

Kunsten til Melgard hadde i grunn blitt mer interessant om han hadde forholdt seg til den etiske debatten. Han gjør ikke det, han sier den er irrelevant, men samtidig iler han til med noen betraktninger om at disse barna ikke ser misbrukte ut. Dessuten biter han seg selv i halen med følgende resonnement i slutten av intervjuet i Dagbladet:

Mener du med det at man kan male eller skrive hva man vil, selv om det er støtende?

— Ja, hvis man kan forsvare det.

Hvorfor må man kunne forsvare noe, om det er så at man i utgangspunktet ikke opererer innenfor noen etiske rammer? Mener jeg å kunne forvare noe, har jeg tatt etisk stilling i samme øyeblikk. Dermed kan vi vel slutte at Melgard egentlig ikke mener etiske rammer er irrelevante for kunstnere, men at det er innenfor Melgards egne etiske rammer å lage kunst av bilder av barn som er offentliggjort i publikasjoner for pedofile, og i tillegg forskjønne dem.

Bildene selger visst bra. Alle de 90 bildene er solgt, hevder han. Til hvem vil han ikke si. Muligens trengte han ikke gå over bekken etter vann da han så etter kjøpere, det kan være de fantes svært nær kilden. Og det er vel greit, som kunstner har man i hvert fall ikke ansvar for hvem som kjøper, ikke sant?

Det hadde vel tatt seg ut, når man ikke en gang har ansvar for den etiske rammen rundt å produsere verkene.

Jeg synes det var ubehagelig å se programmet med Melgard.  Et slikt fravær av vilje til å ta ansvar for egne handlinger og uttrykk er ubehagelig.  Men så er jeg altså ingen kunstner heller.