I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Med jevne mellomrom dukker det opp innspill om barn og barnehager, og hvorvidt det er bra eller dårlig for barn å være i barnehage. Vi kan trygt si at de lærde strides om emnet, men det betyr ikke at ulike forskere har ulike oppfatninger og teorier, eller at de ikke klarer å få store presseoppslag for synspunktene sine.
I går var det professor Lars Smith ved Psykologisk institutt, UiO, som i forbindelse med en artikkel i Apollon fikk forsiden av Aftenposten med følgende tese:
Om mor eller far er hjemme og ønsker det, er jeg ikke i tvil om at det er best for de minste barna.
for dersom barn sendes i barnehage før de er to år klarer de ikke å skape tilknytning til nære omsorgspersoner, og da er de mer utsatte for å få psykososiale vansker som ungdom og voksen, ifølge Smith, som støtter seg på internasjonal forskning.
ADHD, spiseforstyrrelser, ulike depressive tilstander og personlighetsforstyrrelser har ofte sin rot i utrygg og desorganisert tilknytning.
Enda sterkere tråkker psykolog Joachim Haarclou til (mine uthevinger):
Han er overrasket over at foreldre tar sjansen på å sende barnet sitt i barnehagen når det knapt har hatt et lys på bursdagskaken. –I Norge har det vært liten debatt og forståelse for synspunkter og kunnskap om at de minste barna ikke bør gå i barnehage.
–Hva skjer med barn som begynner for tidlig i barnehagen?
–At de resten av livet vil søke eller jakte på en trygghet de aldri fikk. De går gjennom en slags søkefase, først i skolen og så i voksenalder, gjerne i parforhold.
Mer skal det vel ikke til for å skremme foreldre sanseløse, egentlig. De av oss som har sendt barna våre i barnehage fra de var ett år, har altså lagt grunnlaget for barn med så usikker tilknytning at de vil slite med det resten av livet.
Det er bare det at vi slett ikke VET dette. Det er teorier den ene og den andre veien. Smith kan ha rett og han kan ta feil. Eller han kan angripe feil årsakssammenheng.
Barn i barnehage er et temmelig nytt fenomen, slik at det er lite forskning på dette. Når Haarclou utbasunerer at barnehagebarn vil bruke resten av livet på leting etter en trygghet de aldri fikk, så er ikke det noe han vet, men noe han synser om. Jeg er fullt klar over at psykologi som fag ikke kan være like evidensbasert som andre fagområder, men faktum er at det i stor grad er teorier som ligger bak, ikke bevis. Særlig ikke i forhold til et fenomen som er nytt. Man har lite forskning om dette.
Vi vet altså ikke. Ikke heller vet vi om det er andre faktorer som ligger bak, og som kan påvirke BÅDE hvor mange små barn som går i barnehage OG forekomsten av ADHD, spiseforstyrrelser, ulike depressive tilstander og personlighetsforstyrrelser. Årsak og samvariasjon er ikke det samme. Samtidig med barnehageutbyggingen har samfunnet også endret seg på andre måter. Den teknologiske utviklingen har vært formidabel. Foreldre-barn-relasjonen har endret seg. Fars- og morsrollen har endret seg. Skolen har endret seg. 2009 er annerledes enn 1959 på flere måter enn at det er færre hjemmeværende husmødre og flere barnehagebarn.
Barnepsykolog Atle Jensen Solbue sier at debatten om ettåringer i barnehage er preget av synsing og ikke dokumentasjon:
Poenget er at det ikke finnes tilstrekkelig dokumentert viten som underbygger eller avkrefter hvor sunt eller ikke det er for barn i ettårsalderen å gå i barnehage.
Det er vel det viktigste Рdet m̴ forskes mer, og synses mindre. Det er et faktum at de fleste norske barn er i barnehage fra de er omtrent ett ̴r, og det er ogs̴ et faktum at det ikke har vart lenge nok til at vi vet noe om effektene. Eller hva ̴rsakene er. Det er ikke slik at vi vet alt om barnets psykologi, eller effekten tidlig barnehagestart har p̴ barnets tilknytning og utvikling. Det er faktisk ikke slik at vi kan f̴ vite det heller.
I en kommentar til Simen Tvetereids bok “Hva skal vi med barn” sier Georg Kjøll, stipendiat ved UiO, følgende:
Ingen har noensinne fått en ettåring inn i en fMRI-skanner og tatt bilder av barnets hjerne. Større utskillelse av kortisol har ikke blitt påvist å ha noen langsiktig effekt på utvikling, og kan ikke utvetydig knyttes til økt stress. De amerikanske og britiske undersøkelsene har begrenset overføringsverdi til norske forhold og resultatene korrelerer med andre faktorer enn antall timer i barnehage.
Det viktigste poenget er at barn er individer. Noen passer i barnehage, andre ikke. Den interessante debatten er hvordan vi best kan organisere barnehagene slik at de dekker barns individuelle behov. Jeg tror fokuset på barnehage-kvantitiet har gitt for lite fokus på barnehage-kvalitet. Her kan Smiths synspunkter være et bidrag i debatten. Men Smith fremlegger først og fremst normative synspunkter (barnehage er ikke bra, være hjemme er bra) og det er viktig å huske. Jeg synes Maj Britt Drugli sier det bra, når hun sier:
Etter min mening er det langt mer konstruktivt å sette fokus på hva det er som skal til for at dette blir et bra liv for dagens små barn, heller enn å svartmale barnehagen som omsorgsarena.
Jeg kunne ikke vært mer enig!
Se http://trilisverden.blogspot.com/2009/03/aftenposten-norge-pa-vei-mot-en.html
Dette er ren skremselpropaganda basert på synsing. Dessuten synes jeg samfunnsstrukturen på 50-tallet blir forherliget som den eneste saliggjørende, gode løsningen for barn. Hvordan vet vi nå det?
Daglig avislesing kan umulig være bra for voksne mennesker 😯
Jepp, Trili, dette er synsing, som i liten grad er basert på forskning. Jeg vet ikke om vi vet at barn på 50-tallet hadde det som plommen i egget heller. De hadde i hvert fall mødre som ikke var så tilfredse med tingenes stilstand.
HÃ¥kon, siden dagens barnehagebarn fÃ¥r nok Ã¥ slite med, skal vi kanskje være glade for at de ikke kommer til Ã¥ lese aviser i samme grad som oss? 😈
En time barne-tv i uka burde holde lenge, om jeg forstår NRK rett.
Basert pÃ¥ erfaring, tror jeg det ikke helt stemmer, HÃ¥kon 😀
(Var det en lenke der, som ble *borte*?)
@Iskwew, lenke
@HÃ¥kon, utrolig kreativ resonnering for Ã¥ arumentere for mer tv-titting 😀
@Iskwew, Et kvarter tv-titting holder for et helt døgn med lek.
(NÃ¥r er det de sover, denne overstimulerte generasjonen?)
Denne regnet jeg nesten med en post fra deg på. Jeg reagerte ganske kraftig selv. Og kunne naturligvis ikke vært mer enig med deg.
Det er forskjell på individer og det er forskjell på barnehager. Vi hadde begge våre i barnehage, datter fra ett år og sønn fra to år, og kan i hvertfall ikke se at datteren sliter mer enn ham på noen måte. Snarere tvert i mot.
God post, Iskwew!
Goodwill, jeg blir utsøkt grinete av slike påstander, som har et skjær av udiskutable fakta over seg, mens det i realiteten er teorier på linje med andre teorier.
Og hvor er du så på vei??
Det er da ikke så lenge siden en undersøkelse slo fast at flere barn ble drept i ulykker på femti-tallet enn i dag. Noen tryggere barndom sånn sett er det i alle fall ikke snakk om.
Og venninna mi pleier Ã¥ poengtere at hennes hjemmeværende mor stort sett sendte dem ut for Ã¥ leke – uten henne. Søstera hennes hadde løpestreng 🙂 Og da hun ble stor nok, tok hun seg av smÃ¥søsken. SÃ¥nn var det før.
Ingen grunn til å idyllisere.
Femtitallshusmoren er en parentes i historien, det samme er barn som får tilpasset kjærlighet & omsorg & stimulans fra dag 1. Alle foreldre må inngå kompromiss eller gå på akkord med sine ønsker og overbevisning. Alle mennesker må det en eller annen gang. Life is hard. Get used to it.
@Anne, Jeg synes ogsÃ¥ at det er alt for tidlig Ã¥ sette ettÃ¥ringer i løpestreng – og det er jo det man gjør med ett- og toÃ¥ringer vi snakker om her.
Jeg ventet ogsÃ¥ en slik reaksjon, nesten uansett hvor travelt du mÃ¥tte ha det. 😉
Mitt synspunkt er – som du sikkert kan gjette – at barnehage ikke er noe det offentlige burde prioritere. Snu litt pÃ¥ flisa: La oss si at du var en mamma som mente det beste for barnet ville være at du var hjemme. Da ville du jo vært i den situasjonen at du ikke bare ville hatt det tøft økonomisk for Ã¥ gjøre det du mente var rett – du ville ogsÃ¥ være tvunget til Ã¥ finansiere via skatteseddelen at andre mødre ødelegger ungene deres.
Så jeg tror nok at det er grunn til å spørre hva staten burde bruke pengene sine på, i og med at denne diskusjonen i det hele tatt er der, og at man faktisk ikke vet at barnehage er strålende for ettåringer. Kanskje skulle man kule egget litt mht. utbygging av barnehageplasser for denne gruppen inntil man vet noe mer?
Sånn som det er i dag er det gratis å si i enhver sammenheng at barnehage er bra, nær sagt uansett. Da sier man faktisk at hjemmegående mødre er skadelig. Er det da noe å ta sånn på vei for hvis man sier at mødre som sender ettåringer i barnehage gjør barna en bjørnetjeneste?
Vi hadde datteren vÃ¥r hjemme til hun var 2 1/2 og gutten kommer sikkert til Ã¥ være hjemme noenlunde like lenge. Det handler mest om de mulighetene som stÃ¥r Ã¥pne. Det er ikke vanlig Ã¥ sende ettÃ¥ringer i barnehage i Panama, sÃ¥ tilbudet er der ikke. De tidligste starter som toÃ¥ringer. Og sÃ¥ handler det om at jeg selv er “hjemmegÃ¥ende” med en jobb som fikses fra hjemmekontor – og at vi i tillegg har min svigersøster boende her, som funker som nanny og hushjelp. Hvis det er slik at jeg jobber, og svigersøster skal gjøre ett eller annet ærend i byen, sÃ¥ er det ogsÃ¥ noe som heter bestemor.
Nok om det: Jeg tror ikke man skal diskutere denne problematikken primært ut fra hva som er barnets beste, for dét later ikke til å være motivasjonen. Selv om indisiene hadde vært klare for at det beste ville være at mor var hjemme til barnet var to år, ville den norske staten ikke tilrettelagt for noe slikt. Det handler om politikk, ideologi og velgere.
Ville du synes at det var en god idé at staten sørget for å gi folket sko? Kun de modellene som staten liker, og kun i de størrelsene som er tilgjengelige. Da ville du gå rundt i noen stygge sko som enten var for store eller for små. Når det ikke er slik, handler det ikke om at du vet best hvilke sko som passer for deg. Det handler om at skoprodusentene/skoarbeiderne aldri har vært noen maktfaktor i samfunnet.
Dersom det offentlige i en tenkt situasjon hadde vært mindre, sÃ¥ hadde skattene vært lavere, utgiftene til den enkelte høyere – men med en personlig frihet som ga større rom for prioritering. Du ville fÃ¥ en sjanse til Ã¥ gjøre mer av det som virkelig er viktig for nettopp deg. Problemet med offentlige tjenester – uansett omrÃ¥de – er at de aldri vil kunne bli annet enn et minte felles multiplum. De vil aldri kunne bli alt det som DU trenger.
Så jeg synes faktisk ikke at man skal ta sånn på vei fordi noen synser noe annet enn barnehage er best, uansett. I alle år har jo vært en temmelig massiv synsing, fulgt opp av en enorm subsidiering, i motsatt retning.
En gang i tiden hadde 100 % av alle barn, ungdommer og voksne som fikk psykiske problemer/tilknytningsproblemer/alkoholisme/[sett inn noe skikkelig jævlig noe] aldri satt sine bein i en barnehage. Det er jaggu synd barnehagene kom og ødela den perfekte statistikken!
Eldstemann hadde plass i studentbarnehagen fra han var 3 mnd., yngste var vel hjemme i over 3 Ã¥r før hun ble overlatt i “kollektivets varetekt”. Begge har tilsynelatende heldigvis vokst opp til Ã¥ bli fornuftige voksne/smÃ¥voksne, og uten spesielle “skader”.
Men uansett sÃ¥ er vel egentlig ogsÃ¥ Smiths poeng nettopp at vi vet ikke! At nÃ¥tidens hellige ku som ustanselig rauter at “alle barna skal i barnehage, for det er til deres eget beste”, den vet heller ikke noe som helst. Og derfor trenger ogsÃ¥ dette feltet videre forskning.
NÃ¥r det er sagt, sÃ¥ blir jeg lettere sjokkert av yngre kolleger som diskuterer (vel, de mener vel egentlig Ã¥ skryte av ungene sine uten Ã¥ skjønne hvordan de utleverer seg selv) hvor greit det er med smÃ¥barn (4-6 mnd) “som sover nÃ¥r de leveres og sover nÃ¥r de hentes”. Det kan da for f… ikke være greit eller trygt for en nyfødt Ã¥ stadig sovne ett sted med noen og vÃ¥kne et annet sted med andre. Hva tenker de pÃ¥? ❓ ❗
“Etter min mening er det langt mer konstruktivt Ã¥ sette fokus pÃ¥ hva det er som skal til for at dette blir et bra liv for dagens smÃ¥ barn, heller enn Ã¥ svartmale barnehagen som omsorgsarena.” – Enig, men det innebærer ogsÃ¥ Ã¥ innrømme at “kollektivfabrikken” ikke nødvendigvis er den beste løsningen for alle.
Og bare for å ha sagt det:
Ja, jeg er skeptisk (uhyre skeptisk) til barnehageministrene Halvorsen/Djupedal/Solhjell/Aasland…
De vil alle sammen gripe tak i ungene mens de er unge nok til Ã¥ formes……
Og de gir fullstendig f… i dem (ungene) nÃ¥r de blir gamle nok til Ã¥ forme egne meninger…
Og synes du jeg er paranoid, så er svaret også på det: Ja, med god grunn..
@Milton, vi vet fint lite om verken lang- eller korttidseffektene av at stadig yngre og stadig flere barn er i barnehage. Det som trengs er forskning, og ikke utbasunering av at det er farlig for barn, som om det er et faktum. Det vet vi ikke, det vet ikke verken psykologiprofessoren eller jeg.
Det er ikke tvil om at barnehagesatsingen er samfunnsøkonomisk lønnsom for Norge, mener jeg. Det kommer av at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å ha mange kvinner som aktive deltakere i arbeidsstyrken. Det ville de neppe vært om de ikke hadde et godt tilbud om barnepass.
Og hjemmeværende mødre uten inntekt finansierer ikke noe som helst. De betaler ikke skatt om de ikke har inntekt. Derimot finansierer utearbeidende f.eks. kontantstøtten.
Det er og blir samfunnsøkonomisk lønnsomt at folk er i jobb-
@Anne, hvordan de skal klare å isolere virkningen av barnehager på fremtidens barn, skal bli interessant å se. For eksempel er jo holdningen til barn og hvordan barn er en del av familien helt annerledes i dag. Det var ikke slik at vi var sammen med mor den tiden vi ikke sov. Vi var ute og lekte, og fikk knapt nok hjelp med leksene.
Foreldrelivet er en lang rekke valg om kompromisser, ja.
@Undre, det er ganske kjipt ja. Den statistikken var mye enklere Ã¥ forholde seg til 😀
@IvarE, jeg mener ikke Smiths poeng er å si at vi vet, snarere er det å si at vi vet, og påfører barn skade. Han tviler jo ikke på det.
Og jeg tror grunnen til samfunnets satsing på barnehager er todelt; det er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og det er et kvinnekrav. Kvinner vil i liten grad være hjemmeværende.
@Iskwew, Hva kvinner vil, later til å være noe mer nyansert enn hva feministene ønsker å fremstille saken som. Når det er færre kvinnelige ledere enn mange ville ønske i næringslivet, tror i alle fall jeg at det er for enkelt å si at det utelukkende handler om at de har blitt skviset ut av hensynsløse menn med sagtakker på albuene.
Det blir litt søtt med disse feministene som ønsker seg en nye og bedre kvinner som gjør slik som teoriene og ideologien sier. (For det kan jo aldri være slik at det skal stilles spørsmÃ¥l med feministenes verdensanskuelse og grunnleggende forutsetnigner. Nei, fri oss fra denslags troløshet). 😈
Iskwew: NÃ¥ snakket jeg ikke om samfunnsøkonomien i dette (som vi ellers kan fÃ¥ meget underholdning ut av pÃ¥ diskutere, for da kommer morsomme diskusjoner som hva BNP kan brukes til etc.). Det jeg sa, er bare at nÃ¥r man i alle Ã¥r har utbasunert som et faktum at barnehage er best, uansett, sÃ¥ mÃ¥ man ogsÃ¥ tolerere at noen synser det motsatte. I alle Ã¥r har man stemplet de som ikke har villet gjøre som andre – være minst mulig sammen med barna mens de realiserer seg selv i arbeidslivet – har vært elendige mødre. Da synes jeg ikke man skal ta pÃ¥ vei nÃ¥r mannen sier noe som – bevist eller ikke bevist – kunne virke som en ikke umiddelbart avfeibar teori.
Hvis jeg angriper noe, er det ikke foreldre som sender ungene i barnehage, men at samfunnet bevisst har blitt innrettet på et slikt vis at man fratas friheten til å ville være hjemme med ungene. (Det skjer når hele pakken med skatt, subsidiering, organisering av arbeidslivet etc. slenges på bordet). Visst har denne ensrettingen nok gjort det lettere først og fremst for alenemødre å skaffe seg bra liv, men den har ikke kommet gratis. Noen har betalt, ikke bare økonomisk men også i form av valgfrihet.
Har dette noe med posten å gjøre? Ja, i den grad man fortsetter å bygge ut plasser slik at man kan sette stadig yngre barn i barnehage, så mener jeg det. Det er en logisk konsekvens å rette søkelyset på at samfunnet dirigerer store beløp for å tilrettelegge for noe som for alt vi vet kan være skadelig.
Og så synes jeg ikke man skal være så hårsåre over at noen skulle antyde at vår generasjon gjør noe galt med ungene våre. Foreldrene våre gjorde lassevis av ting galt med oss, og det har vi påtalt uten begrensninger av noen slag. Hvorfor i alle dager skulle det være galt at man stiller spørsmål ved det som vi gjør? Visst gjør vi feil, for vi vet ikke bedre. Jeg tror altså at du bare skal forberede deg på å få slengt i ansiktet at mye av det du har gjort, har vært direkte feil og kanskje til og med skadelig. Og det gjelder meg og resten av vår årsklasse også. Det har skjedd før, og det vil skje med neste generasjon også. Så enkelt er det.
@Milton Marx, jeg vet ikke hvem du mener er hårsår. Sannsynligvis meg. I så fall vil jeg påpeke at det jeg reagerer på er ikke at noen mener at det er galt å ha små barn i barnehage, men at det ikke er begrunnet i annet enn synsing. Professoren gir inntrykk av å vite noe han ikke vet, men noe han har teorier om. Teorier som slett ikke er allment aksepterte en gang.
@Iskwew, Vi kan godt være enige om at vi har et felt hvor det mangler kunnskap.
Problemet er imidlertid at vi ikke snakker teori her. Vi snakker veldig aktiv og konkret handling fra statens side – til tross for at vi ikke vet. Hvor er venstresidas kjepphest i denne saken (all den stund at vi har en rød regjering): føre-var-prinsippet? Det finner man kun frem nÃ¥r det skal støtte ens egne standpunkter.
@Milton, full barnehagedekning har hatt bred politisk støtte, med unntak av FrP, kanskje. Jeg klarer ikke å se noen konspirasjon her.
Det er sikkert kvinnenes feil det her også, de er så egoistiske at de vil ha i både pose og sekk. Både familie og jobb.
Takk Iskwew, for at du formidler fornuft og ikke følelser. Det er formange innspill av typen: “Jeg sendte mine i barnehagen da de var 1 Ã¥r, og de er helt fine” og ” Jeg har aldri angret pÃ¥ at jeg ble hjemme til min sønn var 3 Ã¥r, han er svært harmonisk og vennesæl” i barnehagedebatten. Slike uttalelser er ikke argumenter, bare selvbekreftelser! Heia deg og heia Maj Britt Drugli. Takk og takk.
@Mrs Mærris, debatten pÃ¥ Redaksjon1 var ogsÃ¥ preget av “Jeg har gjort sÃ¥nn” og “Jeg har gjort slik”, men det er ikke det det handler om.
I dagens Aftenposten står det en god kommentar til dette, fra noen andre psykologer som sier
Det er nettopp det som er poenget, samt at vi IKKE har undersøkelser som indikerer på at små norske barn skades av å være i barnehage.
Det som er bra for et barn, er ikke nødvendigvis det som er bra for ett annet. Forhåpentligvis klarer jeg som tobarnsmor å ta de rette valgene for mine barn- Det vil si de valgene som også korresponderer med lommeboken.
@Elle, barn en individer. Og debatten rundt f.eks. store avdelinger for små barn er viktig. Dessuten har barnehagepolitikken fokusert på kvantitet i mye større grad enn kvalitet. Det er definitvit ikke nok førskolelærere til antall plasser vi nå har.