I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Jeg har akkurat lest en liten bok som heter “How to lie with statistics”. Det er en bok som kom ut første gang i 1954, men det betyr dessverre ikke at den ikke fortsatt er aktuelt. Sannsynligvis er den mer aktuell. For medienes bruk av statistikk og vinklinger sier meg at de har lest denne boken, og bruker alle de triksene som er nevnt der. Kanskje den er pensum pÃ¥ journaliststudiet?I gÃ¥r kom jeg over en artikkel som egner seg til Ã¥ belyse noe av de som stÃ¥r i den boken.
I gårsdagens papir-Dagblad sto følgende overskrift på side 7:
Artikkelen finner du her.
Hva leser du nÃ¥r du leser overskriften: “Kvinner rømmer fra voldelige politimenn”? Er du som meg, leser du “mange kvinner”.
I ingressen står det:
Krisesentrene har de siste åra beskyttet et titall kvinner som er ofre for voldelige politimenn. Politidirektoratet har ikke oversikt over hvem de er.
Skremmende. Selv om du vel fikk moderert det du leste i overskriften allerede her. “Kvinner” er blitt til “Et titalls kvinner”. Og du bør stille deg selv noen spørsmÃ¥l mens du leser artikkelen.
“Hvem sier det?”
Dette spørsmÃ¥let er kanskje det viktigste Ã¥ stille. De som sier det i denne saken, er Krisesentersekretariatet, ved leder Tove Smaadahl. Krisesentersekretariatet er det som i boken kalles et “OK-navn”. AltsÃ¥ et navn med troverdighet. Artikkelen styrkes av at dette navnet brukes. Men at navnet brukes, behøver ikke Ã¥ bety at journalistens vinkling er dokumentert i det kilden faktisk sier. Og hva sier sÃ¥ Krisesentersekretariatet?
Politimenn representerer et snitt av befolkningen, og det betyr jo at det også der finnes voldelig menn som forfølger sine ekser eller partnere. Når de som skal beskytte forfulgte kvinner, forfølger dem, blir situasjonen håpløs.
Hun sier altså ikke at politimenn er overrepresentert, slik overskriften indikerer, men at de er et snitt av befolkningen og dermed finnes det menn med det yrket som er voldelige mot partner også. Hun utdyper det dessuten, og sier at hun ikke har statistikk for voldsutøvernes yrkesmessige bakgrunn:
Hun kan ikke gi noe nøyaktig tall, men sier følgende:
– Jeg vet at det har vært et titall slike saker de siste ti Ã¥ra, der kvinner har fÃ¥tt beskyttelse av oss etter Ã¥ ha blitt mishandlet av sine menn, som har vært polititjenestemenn.
Dagbladets overskrift er altså sann, det er ikke det. Kvinner rømmer fra voldelige politimenn. Men vi vet ikke om de er overrepresentert, vi vet ikke om det f.eks. er like mange kvinner som rømmer fra voldelige bakere eller (Hey!) journalister. Dermed blir overskriften en solid spekulasjon, ikke noe mer enn det.
“Hvordan vet hun det?”
Krisentersekretariatets leder vet at det har vært et titalls kvinner innom hos dem de siste årene, som har rømt fra voldelige menn som også er politimenn. Og hun sier det er en tilleggsbelastning dersom overgriper er en politimann, for de tør sjelden ta kontakt med politiet. Der får vi inntrykk av at det er utbredt kameraderi i politiet, og det kan godt være tilfelle, men hvordan vet Smaadahl det?
I fjor var det minst en politimann som fikk besøksforbud mot sin ekskone. Kvinnen bodde på krisesenter i flere uker, og ifølge senteret var det svært vanskelig å skaffe eksmannen besøksforbud. Det at han var politimann gjorde saken vanskeligere enn den vanligvis er.
Hun vet det altså basert på ett tilfelle. Jeg tipper hun hadde nevnt flere, om hun hadde flere konkrete eksempler.
“Hva mangler?”
Det aller viktigste som mangler i hele artikkelen er noe som dokumenterer det overskriften sier: at politimenn er overrepresentert som voldsutøvere. Og den oversikten finnes ikke hos Krisesentersekretariatet:
Sentrene registrerer ikke overgripernes yrkesbakgrunn når kvinner tar kontakt med dem, men når kvinner blir truet av politimenn er det et tema som blir diskutert.
Det registreres ikke, men det diskuteres nÃ¥r kvinner trues av politimenn? Hele artikkelen er rett og slett basert pÃ¥ et titalls kvinner, ingen statistikk og at “det diskuteres” dersom det er politimenn involvert? Det er ikke bare en ting som mangler her.
Heller ikke Politidirektoratet eller SEFO har statistikk eller oversikt over tjenestemenn som har besøksforbud eller er anmeldt for politivold. Det har kanskje ikke Skattedirektoratet heller, om du spør dem?
Arne Johannessen i Politiforbundet er også intervjuet. Han er ikke overrasket over at politifolk også begår vold i nære relasjoner, og vil ikke gjennomføre spesielle tiltak i regi av Politiforbundet, fordi han mener
vold mot kvinner er et samfunnsproblem og forekommer i alle yrkesgrupper
Og ja, vi vet ikke annet enn at noen politimenn er voldelige slik menn i andre yrkesgrupper er det. Smaadahl sier:
Mange menn som dreper sine ekser blir beskrevet som kontrollerende. Slike menn finnes jo også blant politifolk.
Dermed kan hele konklusjonen være at politifolk er som folk flest. Noe annet kan vi ikke lese ut av Dagbladets artikkel. Når det er sagt, så er det viktig å diskutere poenget med at det kan være vanskelig å anmelde slik vold der voldsutøveren er politimann, og gjerne på den samme politistasjonen som man skal til for å anmelde. Men det er en annen diskusjon, og det er ikke den som er hovedfokuset for Dagbladets oppslag.
Bevisst og ubevisst forutinntatthet
Det aller viktigste når du leser artikler, undersøkelser og statistikk er å spørre deg selv om det ligger forutinntatthet hos den som skriver eller uttaler seg. Denne kan være bevisst eller ubevisst.
Forutinntattheten kan være bevisst, og metoden kan være direkte feilaktige uttalelser eller tvetydige utsagn som strengt tatt ikke er direkte feil. Det kan være valgt ut data som understøtter det man ønsker å si, mens andre data ikke nevnes, eller man kan bruke en ikke helt korrekt målemetode eller fremstilling av data.
Forutinntattheten kan ogsÃ¥ være ubevisst, og da er den vanskeligere Ã¥ se. Den som kommer med uttalelser har en ubevisst mÃ¥te Ã¥ vinkle data pÃ¥, som tilslører virkeligheten. Det kan nok sies om de fleste av de økonomiekspertene som uttalte seg om en jublende økonomisk fremtid tidlig i 2008. De oversÃ¥ vesentlige ting, og jeg tror ikke det var bevisst, men kanskje mest av alt et ønske om Ã¥ “høre til flokken”.
NÃ¥r det gjelder denne artikkelen, tror jeg det er helt bevisst forutinntatthet ute og gÃ¥r. Dagbladet har ønsket seg en vinkling, og selv om de ikke fant noe som egentlig begrunnet den pÃ¥ en holdbar mÃ¥te, holdt de fast pÃ¥ vinklingen likevel. Det blir sÃ¥ klart ikke like punch i oppslag om at politimenn er som folk flest. Dermed er “kvinner” et titalls kvinner, og ikke “mange” som jeg sikkert ikke var alene om Ã¥ lese.
Dermed vet vi like mye om politimenn og vold i nære relasjoner som vi gjorde før vi leste artikkelen. Det problematiske er imidlertid at det kan være overskriften som setter seg. Slik at vi tror det faktisk er slik at politimenn er mer voldelige enn gjennomsnittsmannen. Nå kan det godt hende at de er det, for alt vi vet. Men de kan like gjerne være mindre voldelige. Eller like voldelige. I sum var artikkelen i Dagbladet rett og slett ikke opplysende i det hele tatt. Som så mange artikler i tabloide medier.
Jeg tror rett og slett journalistene har bestemt seg for vinklingen på forhånd, og den har de holdt på, selv om de fant lite som validerte den. Jeg trenger vel ikke si at jeg tror det ofte er slik, og at alt i aviser må leses med kritisk blikk?
Her plukker du Dagbladet veldig godt fra hverandre. Jeg reagerte på overskriften, men uten å gå mer i dybden. Det jeg tenkte var også at politimenn tross alt også er vanlige mennesker, selv om de velges ut fra litt andre kriterier enn en del av oss andre. Kan det tenkes at mulig framtidige affekthandlinger i sjalusi også burde vært et kriterium?
Vanskelig å se for seg, tror jeg. Hvam kan vite?
Saken i Tromsø er selvsagt dypt tragisk for alle. Men slik oppfølging som Dagbladet gjør her er veldig skaldelig for politiet som sådan. Tenker bl.a på debatten om bevæpning av politiet. Der er jeg for at det generelt skal være strenge kriterier for bevæpning, men skal det f.eks være et argument MOT bevæpning at en tjenestemann er dumpet av kjæresten? Hvem skal i så fall følge med på slikt?
Vanskelig dette…men fryktelig dÃ¥rlig av Dagbladet.
Det største problemet med hele artikkelen er vel i grunn at den tilslører de viktige problemstillingene. Blant annet er den om politi og bevæpning viktig. og det med at det kan være vanskelig å anmelde en politimann for vold.
NÃ¥r det gjelder “mulig framtidige affekthandlinger i sjalusi” sÃ¥ tror jeg det nok er et kriterium, om ikke direkte sÃ¥ indirekte. Men jeg tror det er ganske vanskelig Ã¥ spÃ¥ hvem som har potensial til Ã¥ agere slik, og det er definitivt noe som kan utvikle seg over tid.
For norsk politi er det ganske strenge regler for bevæpning. Men noe kan ha klikket i denne saken, ettersom han altsÃ¥ fikk med seg kollegaens vÃ¥pen. Og generelt forbud for bevæpning av en tjenestemann som er dumpet av kjæresten… høres vanskelig ut. De fleste kommer seg jo gjennom slike ting. Det skal spesielle personlighetstrekk til for Ã¥ gÃ¥ til det skritt som det er Ã¥ drepe og begÃ¥ selvmord. Er disse overfrekvent hos politifolk?
Om dette er overfrekvent hos politifolk? Drap og selvdrap i sjalusi/kjærlighetssorg? Det skjer vel tross alt såpass sjeldent at det er for lite tallmateriale til å kunne si noe statistisk om det, tipper jeg.
Nei, vi vet lite om dette. Det er lite tallmateriale. Det nærmeste er det VG hadde om partnerdrap i 2007.
Men i gårsdagens VG (ikke på nett) står det at alle partnerdrap tilbake til 1980 skal granskes. Et doktorgradsprosjekt av kriminolog Vibeke Ottesen. Det skal være ferdig i 2011. i tillegg skal det gjøres en dybdeanalyse.
Midt i blinken analyse!
La meg få komme med en ekstra anbefaling (i tillegg til en sunn porsjon skepsis som du sier):
– Slutt Ã¥ lese Dagbla’! 👿
Og til slutt: Ved nærmere ettersyn leser jeg heller overskriften som: “Kvinner (mange) rømmer fra (bÃ¥de voldelige og ikke voldelige, men spesielt fra voldelige) politimenn. Akkurat som kriminelle gjør… Med andre ord: Kvinner flest er kriminelle… eller.. ” – Eh.. nei..? 🙄
🙂 Det er nok en god anbefaling, Ivar!
Og nei… kvinner flest er ikke kriminelle – men det er typer vinklinger du ser, noen ganger mer subtilt, i mediene. Stadig vekk.
Ivar: Mor Nille kan ikke flyve. En sten kan ikke flyve. Ergo er Mor Nille en sten.
Slik var det, ja, Goodwill 🙂
Vel. Jeg tror vinklingen skriver seg fra en dyptfølt mye i befolkningen, om at politittjenestemenn skal være ekstra moralsk høyverdige individer, som beskytter folket gjennom sin etiske kode og overbevisnings om rettferdighet. Slik er det jo ikke, men det er nok en annen sak. At statistikk kan jukses med er vel strengt tatt ingen overraskelse. At journalister lager og forsterker stereotypier er vel heller ikke det akkurat.
Rettelse: *dyptfølt MYTE
Ja, det er nok den myten det stammer fra. Og til dels er vel det en myte med et visst innhold også. Du kan jo ikke ha pletter på rullebladet i politiet, det jeg vet. Men ut over det så er politifolk som folk flest. Rett nok, om jeg skal basere meg på egne anekdotiske bevis så er de hakket mer balanserte enn hvermansen. men det er bare anekdotisk bevis, som det som er beskrevet i artikkelen.
Jeg sier ikke at noe av dette er en overraskelse, men synes likevel det er betimelig å påpeke problemstillingene.
De få anekdotiske tilfellene jeg har vært borti av polititjenestemenn tilsier ikke at de er mer balanserte enn hvermansen, men det betyr jo ikke at disse få er representative for alle andre politifolk.
Problemet mitt, og som gir meg noen urettferdige fordommer her, er at polititjenestefolk (både kvinner og menn, for den saks skyld) har diverse tilganger og friheter som hvermansen ikke har, og som kan brukes svært ille dersom de misbrukes. Og siden man ikke vet på forhånd hvor balansert en polititjenesteperson måtte være har jeg noe aversjon mot relasjoner til noen som har slike tilganger som kan bli misbrukt i etterkant.
Paranoid? Sikkert. Urettferdig? Absolutt. Men siden 100% av de tre anekdotiske tilfellene jeg kjenner har vært ubalanserte, sÃ¥ gir det meg ikke særlig lyst pÃ¥ Ã¥ sjekke ut et fjerde…
Litt sympati har jeg for en journalist som har fulgt en idé som viste seg å ikke være noen sak med poeng. Det betyr ikke at saken bør trykkes.
Jeg antar at noen pleier myter som politifolk og andre yrkesgrupper hvor vi i alle fall tror det er et krav om plettfritt rulleblad og velbalansert psyke. Sannheten er at til tross for formelle krav, som heller ikke er så strenge som mange tror, så fordeler også disse menneskene seg over en normalfordelingskurve.
At det for et offer kan føles mer skremmende at overgriperen har en stilling som helt ufortjent gir litt ekstra tillit burde være en vinkling god nok for selv de tabloide, så her burde egentlig redaktøren bedt om et nytt forsøk.
Den gang jeg tok journalistutdanning var ikke den nevnte boka pensum, men hva vet jeg – studiet kan ha endret seg siden da. 😉
Men jeg underviser i mediefag på vgs, og jeg har veldig sansen for denne posten. Jeg kommer nok til å vise den til elevene mine, for det er ikke alltid like lett å terpe inn kildekritikk og etikk. Da er det fint med eksempler som dette, som kan sette i gang litt debatt og ettertanke.
Tiqui, det ene anekdotiske bevis er like valid som det andre. Som anekdotisk bevis. 100% av de jeg har vært borti er meget balanserte, og helt umulige å krangle med, om noe.
Mulighetene til å misbruke tilganger og friheter er der, som det er i helsevesenet, for eksempel. Blant annet ble det sagt at helsepersonell hadde sjekket denne politimannens journal uten at det var god grunn til det. Så det man må gjøre er selvsagt å forsøke å minimere risikoen for slikt misbruk.
Håkon, det er lett å skjønne skuffelsen ved å følge en ide som viser seg å ikke funke. Men dette var suppekoking på en spiker, og som du sier er det et hav av gode vinklinger, det kunne vært laget gode overskrifter og godt innhold av.
Hanne, godt at den ikke var pensum 🙂 Faktisk er det en bok jeg kan anbefale til elevene dine. Den er enkel, lettforstÃ¥elig og eksemplene er gode.
Vis dem gjerne posten. Bare kjekt om noen kan fÃ¥ noe utav den 🙂
For en herlig analyse av journalistisk venstrehåndsarbeid! Jeg reagerte også sterkt på denne artikkelen og omtalte den i min blogg, men ikke så analytisk og grundig som her, dette var det en fryd å lese. Det er en rekke interessante emner som dukker opp i kjølvannet av denne artikkelen. For eksempel, hva er Krisesentersekretariatet og hvem består dette av? Tove Smaadahl uttaler seg ofte og gjerne om kvinner, vold og menn som bruker vold mot kvinner, men blir hennes påstander noen gang ettergått, hennes kompetanse vurdert? Mitt inntrykk er at hun ofte har et preselektert fortegn i alle sine uttalelser, og vi menn kommer sjelden eller aldri heldig ut.
Som en motvekt til en tidligere kommentar her: Jeg har flere bekjente som er politifolk, og jeg vil si at de er de sindigste, mest reale og skikkelige vennene jeg har. Det mÃ¥ ogsÃ¥ nevnes at jeg stort sett bare omgir meg med ryddige personer som vel havner i kategorien “vanlige”. SÃ¥ledes kan jeg forhÃ¥pentligvis bidra til Ã¥ tippe inntrykket av at politifolk er like bra eller like dÃ¥rlige som oss andre, over til et lite pluss til politiet 🙂
Takk, Drittlei 🙂
Krisesentersekretariatet har ansvar for krisesentrene. De vet dermed mye om kvinner som er på krisesentre. Men de er ikke nøytrale når de uttaler seg, og det er det viktig å huske på.
Det var dette med forutinntatthet igjen. Det er et utrolig viktig spørsmål å stille seg.
Jeg stusset straks jeg leste “et titalls”. Men konkluderte straks med at det kanskje var ti politimenn, altsÃ¥ ikke et nevneverdig stort antall.
Likevel ti politimenn for mange!
Selv det ene eksemplet som utheves, er en politimann for
mye!!!!
PÃ¥ bakgrunn av tromsøpolitiets tilsynelatende sviktende vurderingsevne bÃ¥de nÃ¥r det gjaldt den avdøde drapsmannens mentale helse(som de omtalte som en kjernekar, mens den drepte kvinnens familie og omgangskrets hevder det motsatte…)og det faktum at tromsøpolitiet ikke evnet Ã¥ forstÃ¥ at det var uklokt av dem Ã¥ pÃ¥ta seg etterforskningen, tilsier at anmeldelser fra kvinner som henlegges av politiet, skulle vært ettergÃ¥tt av et uhildet organ uten politiMENN.
Se evnt. http://perzillas.wordpress.com
Det er meget upresist Ã¥ si at Krisesentersekretariatet har ansvar for krisesentrene. De er en organisasjon med et sterkt kvinnepolitisk perspektiv og har ca 38 krisesentre som medlemmer. De er ikke et statlig/kommunalt organ, men et foretak (NO 971 382 325). Vedtektene deres sier bl.a. “Sentrene/telefonene gir kun et tilbud til voldsutsatte kvinner og deres barn.”. SÃ¥ krisesentre som har et tilbud til menn kan ikke være medlem av Krisesentersekretariatet.
Ikke alle krisesentrene i Norge er medlem av denne organisasjonen. NOK РNorsk Krisesenterforbund har 15 medlemssentre. De har ogs̴ noen f̴ medlemssentre med tilbud til menn.
Perzillas, ti politimenn er for mye. Akkurat som ti bakere, journalister eller fabrikkarbeidere er det. Ti menn er i grunn for mye.
Det kan godt være at slike saker ikke burde vært gjennomgått på samme politikammer, men jeg ser ingen grunn til at ikke politiMENN skulle ha slike saker. Vi vet ikke noe som tilsier at det at de er menn er et problem, eller at det ville vært et mindre problem om de var kvinner.
Tamen, da har altså Krisesentersekretariatet ansvar for omtrent 70% av krisesentrene.
Enig i at det er en villedende framstilling, men hvor mange tror egentlig paa den? Hvordan kan aviser tjene paa aa ha saa fordummende vinklinger paa sakene sine?
Bestiller boka i dette øyeblikk!
😀
Syltegeek, det handler vel om å lage overskrifter som gjør at folk blir interessert. Dermed er fokuset på sensasjoner.
Go for it, Ivar 🙂
Takk, jeg kan prosentregning jeg ogsÃ¥ :), men jeg er ogsÃ¥ uenig i valget av ordet “ansvar”.
NÃ¥ pirker jeg, men Krisesentersekretariatets virkeomrÃ¥de er: “Utarbeide statistikk, informasjonsarbeid, pÃ¥virke lovgivningsarbeid og rettspraksis, pressemeldinger/avisinnlegg, undervisning, seminarer/kurs/ konferanser, nettverksbygging, aksjoner, kvinnepolitisk arbeid, kompetansesentral om seksualisert vold mot kvinner, barn pÃ¥ krisesentrene, og internasjonalt solidaritetsarbeid.”
Utover noen ideologiske føringer for medlemssentrene så har ikke Krisesentersekretariatet noe med den interne driften av hvert enkelt senter å gjøre. Hvert senter er en egen privat organisasjon.
Meget interessant blogginnlegg!!!!
Spent pÃ¥ hvilke resultater som kommer ut av forskning/granskningen av fellestrekk hos bÃ¥de kvinner og menn, som utsettes for voldelige partnere. “Sterke” kvinner (som egentlig er livredde og utrygget innerst inne…) kan nok provosere avsindig, men er det grunn nok til Ã¥ gripe til revolveren?
OK, Tamen, da vet vi hva Krisesentersekretariatet gjør 🙂
Nei, ingen ting gjør at man har grunn til å gripe til verken revolver eller knyttneve, Viktor.