I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
I dagens A-magasin har psykolog Grethe Nordhelle en spalte om et fenomen hun kaller polarisering. Den var interessant i blogge-kontekst, og dermed blir det til en meta-psykologi-post en fredag formiddag før jul.
Du har sikkert lagt merke til at det i nesten enhver gruppe er noen som aldri er enige i det som sies, enten det gjelder hele gruppen, eller en enkelt person. Noen ser ut til å være kjerringa mot strømmen av prinsipp. Det er på tross av at det i alle grupper er en konformitetspress. Det presset er veldig sterkt, og gjør at det for de fleste sitter langt inne å gå på tvers av det gruppen mener.
I 1951 startet Solomon Asch forsøk for å påvise konformitetspresset. Forsøkspersonen ble utsatt for en gruppe mennesker som konsekvent ga feil svar på helt opplagte spørsmål. Dermed turte heller ikke forsøkspersonen si noe annet. Det er vel to ting som skjer: vi vil helst unngå å komme i konflinkt med mange på en gang, og vi begynner å tvile på oss selv når vi står overfor en kompakt majoritet.
Men noen er uenige. Og det er ikke nødvendigvis slik at det skyldes idealisme eller en sterk indre tro på det motsatte av majoritetens ståsted. Det kan handle om å gjøre seg selv synlig. Det blir du først når du gir uttrykk for noe annet enn majoriteten. Det er dette fenomenet som i psykologien kalles polarisering. Man kan
Beveggrunnene for de to strategiene er forskjellige. Tar man avstand fra gruppen som helhet, blir man synlig som kontrast til alle. Tar man derimot avstand fra en enkelt person, så kan formålet være å undergrave den personens status i gruppen.
Om vi så skal dra dette over i bloggeverden, så tror jeg vi har mange interessante slike konstellasjoner. Og noe som gjør at bloggeverden fungerer annerledes enn andre sosiale grupper.
Du har konformitetspress i bloggeland, enten direkte eller indirekte. Det beste eksempelet jeg kommer pÃ¥ i sÃ¥ mÃ¥te er Minneapolises utspill om feminisme tidliere i høst (her oppsummert i trÃ¥den “Under paraplyen”).Â
Jeg tror ikke alle som skrev motposter og kommentarer som enkeltmennesker nødvendigvis mente å tvinge til konformitet, men jeg tror fort at følelsen kan være nøyaktig den når man er i den andre enden. Selv reagerte jeg som Kjerringa mot strømmen, og tok avstand, både fra begrepet og innspill som gjorde at jeg ikke følte mine erfaringer ble verdsatt. Jeg hadde feil erfaringer, var følelsen jeg satt igjen med.
Jeg ble kort og godt trassig, nesten på barnslig vis. Kan hende var det for å bli synlig? Jeg ser ikke bort fra det. Jeg er jo frenetisk opptatt av å sees som et individ, og her stemte ikke kartet med terrenget. Jeg hater dessuten å settes i bås, selv om vi alle gjør det, og det er noe som er helt nødvedig for at samfunnet skal fungere. Dermed tar jeg avstand fra begrepet feminist selv om jeg er feminist. Basert på hvordan jeg ser verden er det ingen tvil om at jeg er det. Men stilt overfor en kompakt majoritet blir jeg Kjerringa mot strømmen. Om den boksen jeg plasseres i kjennes for trang, så vil jeg instinktivt forsøke å sprenge meg ut av boksen. Gå min egen vei, og bruke mine egne definisjoner. Hvorfor ble klarere for meg etter å ha lest Nordhelles spalte.
Dette er interessant om du ser på bloggers kommentarfelt også. Der dyrkes polarisering i stor grad. Logisk nok, kanskje, siden det ikke blir mye debatt uten at synspunkter avviker. Men jeg tror ikke man kan overføre denne store graden av uenighet til andre sosiale relasjoner. Så uenige som folk kan virke i Blogglandia eller i nettavisenens debattsider er vi ikke. Da hadde vi neppe hatt noenlunde omgjengelige relasjoner til våre medmennesker.
I Blogglandia er til og med konformitet uglesett. Mange kan ikke fordra det at man roser andre og sier “Bra resonnert, jeg er enig!”. Noen sier aldri et kommentarord med mindre de er sterkt uenige i det som stÃ¥r. Det blir fort slitsomt i den andre enden. Om du skriver om noe, og endre opp med 5-6 sterkt uenige motdebattanter, sÃ¥ fÃ¥r du fort følelsen av Ã¥ være polarisert. Det er utmattende. Spesielt ettersom du i Blogglandia, uansett hva du skriver om, kan garantere at det alltid er minst EN som er spesielt opptatt av akkurat det du kanskje skrev en raskt sammenrasket post om. Og som aldri gir seg. Om sÃ¥ ingen backer deg, da føler du deg fort veldig alene.
Derfor sier jeg ofte “Bra resonnert, jeg er enig!”, om jeg er det. Jeg synes det er en god ting. Vi er ikke for flinke til Ã¥ rose hverandre i Blogglandia. Snarere viser bÃ¥de trÃ¥der og kommentarfelt en polarisering som neppe er sÃ¥ stor som den virker.
Det samme gjelder nÃ¥r man skriver poster. Ofte skriver man nÃ¥r man er uenig. Dermed skriver jeg syrlige innlegg om Mads Larsens kronikker. Samtidig skriver jeg ikke om Preben Z. Møllers motinnlegg. Det forvirret meg – han passet ikke i boksen sin. Og jeg blir veldig fornøyd nÃ¥r Anne Bitsch skrev en kronikk der hun kritiserte bÃ¥de Mads og Preben, for da ble min verdensorden gjenopprettet. For selv om jeg pukker pÃ¥ Ã¥ behandles som individ selv, gjør jeg nøyaktig det motsatte overfor andre i mange sammenhenger. Gjerne ved hjelp av menneskets uovertrufne evne til selektiv persepsjon – vi hører det vi vil høre og det som bekrefter det vi allerede mener.
I en post fra i fjor skriver Tobias i bloggen Tenkepausen at:
Det er vist at grupper med mennesker tar mer risikofyllte avgjørelser enn det enkeltpersoner tar alene (les: ansvarsfraskrivelse). Man fÃ¥r ogsÃ¥ mer ekstreme meninger i grupper av likesinnede fordi man kun finner støttende argumenter hos andre til ens egne standpunkter; motstridende argumenter blir utelatt. Det ser ogsÃ¥ ut til at den “gjennomsnittlige holdningen” til en gruppe blir mer ekstrem da medlemmene “konkurrerer” om Ã¥ være mest eksemplarisk og dermed skiller seg mer fra det gjennomsnittet som mennesker utenfor gruppen har.
Jeg tror det er denne effekten vi ser i Blogglandia. Verden virker betydelig mer polarisert enn den egentlig er. Hvorfor?
Jeg har ofte tenkt at de motsetningene som eksisterer i debattmediet overhode ikke er noe jeg kjenner igjen når jeg ser rundt meg. Jeg kjenner for eksempel ikke menn som mener det jeg ser at en del gir uttrykk for i debatten om Mads Larsens kronikker eller Annes Bitsch kronikker. Gjorde de det, ville det ofte være vanskelig å omgås, rett og slett, siden det er holdninger til kvinner og menn jeg overhode ikke ønsker å forholde meg til. Men kanskje det bare er konformitetspresset som gjør det?
Nei, jeg verken tror eller håper det. Jeg tror det kommer av av vi som oppholder oss i Blogglandia oppholder oss i en verden som består av spissformulerte kjerringer mot strømmen, enten vi er bloggere eller kommentarorer. Jeg skal tenke på det neste gang jeg leser det jeg vil lese og kjenner med dødelig uenig. Kanskje er jeg ikke så uenig som jeg tror.
Eller nei. Det blir jo ikke debatt av det 😉
Bra ressonert. Jeg er enig! 😀
Og sammen med den “friheten” som nettets anonymitet tilsynelatende gir debattanter her, bidrar denne polariseringseffekten til at nettet blir et eldorad for flame wars og utskjellinger.
Den pessimistiske tolkningen av alt dette er jo, som du ogsÃ¥ antyder, at konformitetspresset i den”virkelige verden” er det enenste som holder vÃ¥r naturlige trang til Ã¥ fly i strupen pÃ¥ hverandre sÃ¥nn noenunde under kontroll?
Jeg mener jo faktisk helt pÃ¥ alvor at ogsÃ¥ konformitetspresset har positive sider, det bidrar til Ã¥ senke konfliktnivÃ¥et eller i alle fall styre konflikter inn i mer siviliserte former? “Dønn ærlig og sier alltid det han mener, uansett”, er jo ingen ubetinget positiv egenskap? NÃ¥r vi i det hele tatt kan eksistere sammen med andre mennekser, er det vl bl.a. fordi vi hele tiden legger bÃ¥nd pÃ¥ oss, og prøver Ã¥ være litt konforme ogsÃ¥?
😀
Jeg tror dette konformitetspresset er nødvendig ja, for ellers ville vi ikke gjøre stort annet enn å krangle. Folk som alltid pukker på å si det de mener vinner sjelden popularitetskonkurranser, nei.
Å tilhøre en gruppe innebærer at du må tilpasse deg, i hvert fall til en viss grad.
Men pÃ¥ nett er det helt klart annerledes. Og den skremmende tanken er jo at en del av trollene faktisk vandrer blant oss ute in real life. Det blir jeg litt beklemt av 😯
“Du mÃ¥ oppfør dæ nÃ¥r du e ute blant folk!” og “tenk pÃ¥ ka folk vil sei hvis du oppføre dæ sÃ¥nn!”, sa mot til meg da jeg var liten. Det bidro sjølsagt til at jeg la bÃ¥nd pÃ¥ meg, ble bevisst pÃ¥ min egen oppførsel i relasjoner til andre, sa ikke betandig alt jeg mente, gjorde ikke bestandig alt jeg hadde lyst til Ã¥ gjøre, hemmet min spontane livsutfoldelse, kan vi vel si, direkte undertrykkende var det. Lider under det ennÃ¥ 😉
Samtidig kan det nok hende at jeg sier litt det samme til egne unger ogsÃ¥. Vil joikke at de skal gÃ¥ omkrign i verden og være “troll”. Hvilket ikke betyr at jeg vil de skal gÃ¥ omkring Ã¥ være grÃ¥ og konformt usynlige og jatte med mengden i ett og alt, den slags blir det fascisme av…
Sosiale kontrollmekanismer er vel sånn; for mye og for sterkt, og det blir et helvete, for lite og for svakt, og det blir et helvete.
Ikke for mye, og ikke for lite, må vel være konklusjonen, ja. Den balansen er egentlig ikke så lett alltid, spesielt ikke når det gjelder oppdragelse av barn. Vi vil jo ikke at de skal bli forknytte små sjeler som aldri tør si noe.
Men det nytter ikke å ha nett-troll atferd ute blant folk, det er helt sikkert. Dessuten tror jeg det er mye du ikke vil lære om du er for konfronterende. Folk rygger fort unna.
Interessante observasjoner. Jeg tror at du kanskje ville ha kjent flere menn med holdninger som du leser i kommentarfeltet ditt dersom de konversasjonene du hadde med dem gikk på samme emne. De fleste damene jeg kjenner, diskuterer jeg ikke verken sexhandel eller feminisme generelt med. Ikke skillsmissejus eller samværsrett. Jeg snakker ikke om enemødres sjanser som bra oppdragere i forhold til et foreldrepar etc, etc. Dermed er det sikkert mange ganger at vi som snakker ikke vet hvilken fordømt ubehaglelig krangel vi har gått glipp av.
Her i bloggeby vet jeg f.eks. at dersom jeg nevner mitt syn pÃ¥ ideene bak, og forutsetningene for, den “nordiske modellen” og velferdsstaten, sÃ¥ er det en del folk som tilter.
Noen ganger unngÃ¥r jeg derfor emner fordi jeg vet at det starter en krangel. Det betyr ikke at jeg innordner meg (forlater mitt standpunkt) – eller at andre tror jeg gjør det. Det betyr bare at det ikke alltid skal krangles. Jeg vet at den andre er totalt pÃ¥ viddene pÃ¥ et punkt, og trolig vice versa.
Det er ganske mange i Blogglandia som minner litt om folk som ikke har kunnet se en tysker uten Ã¥ ta opp krigen. I dag er det kanskje et litt avleggs eksempel, men det finnes andre. Tenk pÃ¥ Israel. Israelere er temmelig sikkert mange forskjellige ting – men de har én ting til felles: de kan ikke bevege seg i et internasjonalt miljø der det ferdes raddiser uten Ã¥ bli stilt til ansvar. Jeg har faktisk snakket med en del israelske backpackers om saken, og fÃ¥tt bekreftet at det er tungt at de alltid skal mÃ¥tte snakke om Israel. Israel og palestinere – hele tiden. Og for min egen regning føyer jeg til at det ser ut som om de ikke slipper av kroken heller, før de har fordømt landet sitt. USA og amerikanere er litt samme greia. Det er sikkert utrolig mye lettere Ã¥ være farende fant hvis passet er canadisk enn hvis det er fra USA.
SÃ¥ for Ã¥ komme med mitt: jeg tror at noe av det man ser i Blogglandia henger sammen med at mange bloggere har tonet flagg. Men til forskjell fra i det fysiske livet, hvor folk kommer og gÃ¥r, og man ser dem en begrenset tid, er tilgjengeligheten konstant i Bloggeby. I det virkelige livet tenker man kanskje at: “dæven, det var jo dét jeg skulle sagt til han h******s jøden”, mens man irriterer seg over at sjansen ikke er der lenger. I bloggeby er sjansen der.
Da fÃ¥r man situasjoner hvor en stakkars Esquil sier to ord for mye om feminisme – og sÃ¥ følger det to uker hvor flokken av bloggedamer skriver den ene motposten mer infam enn den andre. Man har tilsynelatende sittet i timevis og vridd hjernen for Ã¥ spy ut den verste giften man kan finne pÃ¥. Og sÃ¥ kaller man det ironi – for da trenger man verken folkeskikk eller omtanke. (Ironi har jo etter hvert blitt en slags samleboks som kan unnskylde enhver form for smakløshet).
Hva koker alt dette ned til? Svaret er veldig enkelt, faktisk: Folk greier ikke å skille sak fra person. Folk ønsker ikke skille sak fra person heller, forresten. Da ender det ofte opp med at personen er saken, slik at det holder med latterliggjøring og avstandstagning.
Visst liker jeg en god og tøff diskusjon pÃ¥ nettet, for det er jo slikt man lærer av – om enn man ikke alltid innrømmer det der og da, eller kanskje trenger litt tid for at en idé skal modne. Men det fordrer jo at man kan ta et argument for hva det er, uten at personen skal blandes inn. Man kan godt vri og vrenge argumentene, men ikke avsenderen.
Interessant innlegg, og mye jeg kjenner meg igjen i.
Men jeg mÃ¥ nok dessverre si meg litt uenig, ogsÃ¥. 🙂
For jeg kjenner meg ikke igjen din beskrivelsen av Bloggeland som polarisert. Jeg opplever det stikk motsatt. OK, det finnes enkelte emner, som feminisme, men dette er unntak.
Vanligvis er det sÃ¥nn at man fÃ¥r mye kommentarer nÃ¥r mange er enige. Og det er helt utmerket. Jeg er enig i at man bør skrive “bra skrevet” og “helt enig” og sÃ¥nt, nÃ¥r man mener det. (Og jeg er nok altfor lite flink til det selv).
Men skriver man noe som man skulle tro var en smule kontroversielt, blir man ofte møtt med total taushet. Eller kanskje noen få, veldig forsiktig formulerte innvendinger.
Og jeg snakker ikke bare om egne skriverier. NÃ¥r jeg er rundt og leser fÃ¥r jeg samme inntrykk. Venner kommenterer hos hverandre. Meningsmotstandere ligger stort sett lavt. Og det ser ut til at de som karakteriserer seg selv som henholdsvis “blÃ¥bloggere” og “rødbloggere” kommenterer svært skjelden hos hverandre, men veldig mye hos likesinnede.
Men når det først blir skikkelig uenighet, er det overraskende mange som blir personlige, synes jeg. Slik at det blir skittkasting istedenfor debatt. Jeg er helt enig med Milton her. Mange greier ikke skille sak og person.
For meg virker det som mange bloggere rett og slett er uvant med saklig uenighet, og ikke helt vet hvordan de skal takle det.
PÃ¥ vei ut døren. Kommer tilbake til senere. Interessante kommentarer 🙂
Å, så bra skrevet, Iskwew! Gjett om jeg kjente meg igjen i dette! Jeg opplever rungende enighet som en genser som strammer litt for mye rundt halsen og føler ofte lyst til å gå inn og støtte underdogen eller den politisk ukorrekte.
Men for øvrig er jeg enig med abre i at bloggere generelt kommenterer hos dem de er enig med fra før og er redde for å gi uttrykk for uenighet overfor bloggere de liker.
På den annen side er det forsåvidt forståelig at folk nøler med å markere uenighet, for man kan risikere at noen tar kritikk veldig personlig. Selv synes jeg ikke det er noe problem å være dypt uenig med folk på sak og like dem like godt som personer (med mindre deres meninger bryter fullstendig med mine moralbegreper), men jeg har sett utallige eksempler, særlig etter at jeg begynte å blogge, på at det som begynner med saklig uenighet utarter til en uforsonlig feide. Og når man ser slikt, skaper det jo en barriere mot å kaste seg inn i en opphetet debatt.
Det er noe med mediet og skriftlighet, tror jeg, som gjør at uenighet kan oppleves sterkere på nett enn IRL. Ikke bare mangler man markørene som kan dempe eller forsterke et utsagn, som tonefall, mimikk og annet kroppsspråk, men det som er skrevet står der for ettertiden. Alle kan lese, ikke bare de som var til stede da ytringen falt. Dermed mister man kontrollen over egne ytringer.
Jeg innbiller meg at dette er noe av grunnen til at folk kommenterer mer hos dem de er enige med. Uenighet kan lett virke truende når man vet at kommentarene blir stående selv om man i bunn og grunn er godt forlikt med den man diskuterer med. Abre nevner de forsiktig formulerte innvendingene, jeg kjenner godt igjen det og har benyttet meg mye av det selv.
Men jeg lurer på om jeg ikke skal bli en gammel kranglete røy i stedet, det virker som de som tør har det morsommere.
“Han passet ikke inn i boksen sin”
Er ikke det befriende, da? Når man oppdager at andre mennesker også er individer som oss selv og slett ikke _alltid_ passer i de boksene vi har puttet dem i?
Et interessant tema og jeg deler langt på vei Miltons synspunkter. Selv har jeg hatt ganske opphetede debatter både på egne poster og hos andre. Det er fullt mulig å ha en debatt med høy temperatur og skille mellom sak og person. Dersom man ønsker det, vel og merke.
En av de jeg har “kranglet” noe med er Sigve Indregard, men jeg har stor respekt for ham, selv om synspunktene vÃ¥re divergerer voldsomt til tider.
For egen del er jeg vel så glad i å få uenighet inn i kommentarfeltet, det gjør at man må tenke gjennom egne standpunkt og faktisk korrigere dem en gang i blant.
En av min yndlingsforfattere: Jens Bjørneboe, har beskrevet konformitetsfenomenet bedre enn mange forskningsrapporter klarer (først publisert i Dagbladet 5. januar 1963:
TI BUD TIL EN UNG MANN SOM SKAL FREM I VERDEN
1.
Det første bud er ganske lett
De som er flest har alltid rett.
2.
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta de sterkestes parti.
3.
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.
4.
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.
5.
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.
6.
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannheten bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød)
7.
GÃ¥ aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.
8.
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du din beste livspolis.)
9.
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til ham som ryktet gjelder!)
10.
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert:
Følg dristig med i kamp mot troll,-
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
– en time forut for din tid.
Milton, du har et godt poeng med at tilgjengeligheten på de man ikke liker og deres tanker er betydelig mer konstant i Blogglandia enn i det fysiske livet ja. Om det er noe jeg ikke liker, pleier jeg dermed å slutte å lese snarere enn å irritere meg.
I tillegg er det emner der jeg har høy terskel for å skrive, ettersom det vil være slik lys tiltrekker møll. Helt forutsigbart. Måten man formulerer innlegget på er av stor betydning. Det er starten og utgangspunktet for debatten, og er det veldig spisst er sannsynligheten stor for at debatten blir det også.
Men å argumentere saklig, det er en kunst. De fleste av oss behersker den stort sett, tror jeg. Men noen ganger ikke. Den som er skyldfri der, kan kaste den første steinen.
abre, det er ikke bare kommentarfelt som er polariserte, de kan som du sier godt være veldig støttende i noen tilfeller. Med mindre det er snakk om likestilling, kjønnsroller og barnevern. Men poster er ganske polariserte. Rødbloggere og blåbloggere snakker ikke sammen, og til dels ikke samme språk.
I en del debatter går det hardt for seg. men du kan ha rett i at det ikke er hovedregelen. Men debatter om likestilling og kjønnsroller får det til å tilte for folk, selv de mest saktmodige. De debattene gir et annet bilde av verden enn det som er realitetene, tror jeg.
Anathema, jeg får også lyst til å støtte underdoggen, ja. Og har noen ganger følt meg rimelig alene i mitt eget kommentarfelt også. Det er nok temaer jeg unngår etterhvert.
Uenighet kan utvikle seg til hat, det er jo observert. Ikke bra.
Saccarina, jeg tror du har et godt poeng med at det er skriftlig og at det lagres, ja. Det gir en annen terskel for å mene noe. Jeg tror de forsiktig formulerte innvendingene er veien å gå, samt å stille spørsmål.
Ã… bli en gammel kranglete røy er vel noe du mÃ¥ ha anlegg for, vel? Tror ikke helt det er deg 🙂
Tiqui, jovisst er det bra! Men det krever at du tenker mer. Kanskje det er det aller beste med det.
Knut, uenighet i kommentarfeltet er veldig bra, krangling er ikke så bra, i hvert fall liker ikke jeg det. Og ja, det er fullt mulig på skille sak og person, men det kommer an på saken. I en del voldtektsdebatter har det gått åt skogen, fordi folk føler seg tråkket på. Siden det i utgangspunktet kjennes ganske personlig, det man debatterer.
Det diktet til Bjørneboe sa det i grunn aller best! Der har du konformitetspresset fanget i poesi.
Her er visst det meste sagt allerede, men jeg er enig med abre tror jeg. I forhold til den bloggebyen som vi beveger oss i så er det nok mer vanlig at folk er enige enn at vi er uenige. Vi skriver for koret, de fleste av oss?
Jeg ønsker meg et bloggpolitisk manifest som på en eller annen måte klare å formulere og forene det som jeg synes er et problem i forhold til å nå utover denne bloggebyen vår med det vi skriver. Noe om å være mindre interne, samtidig som vi tør å være uenige.
Jeg mener, det er mye lettere å være syrlig med Mads Larsen enn med Vox Populi, for Vox kommer jo faktisk og tar meg, og da gjelder det å ha argumentene på plass. Det er litt slitsomt selvfølgelig, men noe vi burde gjøre oftere? Vi feier uenighet med bloggere vi liker under teppet og tar heller for oss uenigheter der vi ikke kan forvente å få særlig motbør?
AltsÃ¥…vi er mer konforme enn polariserte?
Er vi så interne, bortsett fra når vi skriver meta-poster, da, Hjorthen? Vi er ikke interne når vi mener noe om dette og hint, uten at det selvsagt betyr at vi når et stort publikum.
Om vi er mer konforme enn polariserte, det avhenger vel kanskje av hvorvidt du ser på debatt i en enkelt blogg, eller om du ser på Blogglandia som helhet. Der er vi rimelig polariserte, synes jeg. Der er det mange ulike verdener.
Veldig bra post Isk.
Litt på sidelinjen kanskje, men jeg opplever at man i blogglandia ikke helt annerkjenner det polariserende ved mennesket. Altså ting må være slik eller sånn, sort eller hvitt. Dette så vi kanskje litt av i nevnte post hos Minnea?
I tillegg synes jeg menneskene som “eier sannheten” er mer tydelige pÃ¥ nett, men dette er kanskje mest et uttrykk for spissformulering/ønske om Ã¥ oppnÃ¥ debatt.
Selv orker jeg ikke helt Ã¥ ta opp diskusjon med sannhetseierne, men holder meg i lune hjørner der det er raushet nok til flere sannheter pÃ¥ en gang 😉
Ja, Rockette, det er et konformitetspress også i blogglandia. Dessuten snakker vi jo gjerne i store bokstaver og spisse formuleringer. Jeg vet at jeg til tider gjør det.
De som “eier sannheten” har funnet seg utmerkede talerstoler pÃ¥ nettet. Noen ganger er vi vel det selv ogsÃ¥, i større eller mindre grad. Men noen er det helt systematisk, og det er gjerne blogger jeg ikke forblir lenge i.
Det er sÃ¥ lite svart/hvitt i verden, at jeg tror det mÃ¥ være plass til flere sannheter hele tiden 🙂
Og sÃ¥ jeg som hÃ¥pet at vi var uenige, Iskwew! 🙂
Sånn som du formulerer det i svaret til Hjorthen er jeg helt enig. Blogglandia er polarisert i den forstand at det består av miljøer som står et stykke fra hverandre, og som snakker lite sammen. Mens kommentarfeltene, som jeg tenkte på, for det meste domineres av støtteerklæringer fra faste kommentatorer i samme miljø.
Ellers henger jeg meg på det Knut sa om å sette pris på saklig uenighet, slik at man må tenke igjennom det man mener. Når jeg prøver å argumentere så systematisk og grundig jeg kan, er det jo ment som en invitasjon til å argumentere tilbake. Men jeg ser at det er fort gjort å framstå som skråsikker og ferdigtenkt.
Jeg har forresten diktet Knut nevnte hengende over skrivebordet mitt! I tillegg til Ã¥ sette ord pÃ¥ konformitetspress gir det en god beskrivelse av opportunisme. Det Ã¥ “sno seg” for Ã¥ komme dit man vil. Evig aktuelt, dessverre.
Vi er nok ikke sÃ¥ uenige, abre 🙂 Polariseringen mellom bloggmiljøene er større enn i kommentarfelt, selv om det har kjentes ganske polarisert i mitt kommentarfelt til tider, spesielt om det er feministiske temaer. De postene blir slitsomme, synes jeg. Og skriver dermed mindre om det. Ã… debattere med 3-4-5 som er uenige samtidig, er slitsomt.
Det abre sier. Det er selvfølgelig mange miljøer som kanskje kan kalles polariserte, men i kommentarfeltene er vi ganske konforme. Nå synes jeg ikke nødvendigvis det gjør så mye, det hører vel med til unntakene at noen har skiftet mening på bakgrunn av en debatt i kommentarfeltet, og jeg finner det mer fruktbart å snakke med folk der vi ikke nødvendigvis er enige, men har et eller annet felles ståsted, enn å diskutere med folk som har diametralt motsatte meninger enn det jeg har.
Det jeg tenker pÃ¥ er at jeg, og jeg er sikkert ikke alene, som oftest lar være Ã¥ skrive poster basert pÃ¥ uenigheter med bloggere innen min sfære. Som Vox, abre eller herværende bloggeinnehaver f.eks. (Ja…ikke at jeg er sÃ¥ ofte uenige med dere da, men dere skjønner hva jeg mener.) Det er mye lettere Ã¥ gi seg pÃ¥ en eller annen Aftenposten-kronikk, og det er greit det ogsÃ¥, men jeg tror litt mer uenighet hadde skjerpet oss?
Også skulle jeg ønske at vi tok lange kommentarer, slik denne etterhvert begynner å bli, og forvandlet dem til bloggposter på egne blogger i stedet. Kommentarer burde være korte og konsise, twitter-style. Generelt sett da.
Og du er forbilledlig lite intern Isk, men jo, jeg tror tilfeldige besøkende nok kan oppleve denna byen som litt intern og selvrefererende?
Hjorthen, det med at det er mer fruktbart Ã¥ snakke med folk som har noenlunde samme stÃ¥sted er jeg enig i. Er avstanden veldig stor, blir det fort som Ã¥ kjøre to parallelle løp – man snakker ikke om det samme, egentlig.
Jeg skriver vel heller ikke ofte poster om jeg er uenig med en i min sfære, nei. Det er bare å innrømme det. Det burde vi gjøre mer av. Og jeg er helt enig i at en del lange kommentarer godt kunne flyttes til egne bloggposter. Det ligger en del kommentarer langt nede i et eller annet kommentarfelt her som hadde fortjent å få en egen post, snarere enn å forsvinne i kommentarfeltet mitt.
Men jeg er ikke enig i at twitter-kommentarfelt er greia, heller. Noen ganger er det veldig ok å lese debatten i sammenheng på et sted. Imidlertid blir det ofte først bredde i debattene om poster spinnes videre i andres blogger. Det liker jeg veldig godt.
Kanskje det kunne være en greie å tenke på å lage en slags meme-stil i noen poster? Altså; jeg skriver om noe jeg er opptatt av, og oppfordrer Hjorthen til å kommentere i sin blogg?
Snakker man forskjellig språk, nytter det jo ikke. Og jeg tror heller ikke at folk skifter helt ståsted av å ha deltatt i en debatt på nett, men jeg har selv opplevd både å få modifist mine egne standpunkter og å påvirke andres.
For hvis alle argumenterer skikkelig, lærer man av det. BÃ¥de de som deltar og de som leser. Gode argumenter avler gode argumenter. Forutsatt at man holder seg til sak, selvfølgelig. Og ja, det kan være slitsomt, men jeg mener det er slitsomt pÃ¥ en god mÃ¥te. 🙂
Korte kommentarer er Ã¥ foretrekke til “hverdags”, men hvis man faktisk skal argumentere, vil kommentarene kunne bli lange. Og det synes jeg de mÃ¥ fÃ¥ lov til Ã¥ bli.
Det er selvsagt veldig bra når poster fører til flere poster hos andre, men det bør ikke være noen erstatning for å delta i debatten. For debatt er toveis-kommunikasjon og dynamikk, ikke bare mange kronikker som kommer etter hverandre.
Jeg tror i hvert fall blogging har gjort meg bedre til å argumentere, abre. Det har jeg glede av i helt andre sammenhenger. Dessuten nytter det ikke å utvikle seg om man bare surrer rundt i sitt eget hode.
Mange kronikker etter hverandre … det er et godt poeng. Det er fint Ã¥ finne gode totaldebatter, uten Ã¥ mÃ¥tte klikke seg ut. Men dersom man har vinklinger som er litt pÃ¥ siden, eller noe Ã¥ si som man ikke ønsker at skal bli borte i et kommentarfelt, sÃ¥ er det veldig fint Ã¥ skrive sin egen kronikk, synes jeg.