Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Finanskrisen i lys av noen enkle læresetninger

19.09.08 i Finans/økonomi

I tech-delen av NYtimes sto det i dag en interessant artikkel om hvordan investeringsbanker og andre har modellert risiko. Dette er et område som interesserer meg godt over snittet. Muligens interesserer det ikke Hjørnets lesere i samme grad, men det får stå sin prøve.

Det er to læresetninger som funker godt for å belyse artikkelens innhold og det som i hvert fall kan være noe av forklaringen på hvorfor det har gått så til de grader åt skogen på Wall Street:

  • Assumption is the mother of all fuckup, and
  • Garbage in, garbage out

De modellene som gjerne brukes innen finansnæringen for å evaluere risiko er såkalte Value at Risk-modeller. Slike modeller sier noe om maksimale tap på gitte sannsynlighetsnivåer. De er gjerne sagt så høyt som 99%, og virker derfor overmåte robuste. Men det trenger de slett ikke være. For det er noen forutsetninger som ligger til grunn for denne typen modellering.

VaR forholder seg til «normale omstendigheter». Det vil si at modellene basert på en eller annen faktisk historikk, sier noe om hvor store utslag vi kan få i fremtiden. Det er bare det at noen ganger skjer det unormale, som ikke er fanget av tidligere tiders historikk. Du kan til og med få paradigmeskifter, og det gjør at historiske sammenhenger rett og slett ikke er der lenger. Kort sagt er det som har skjedd på Wall Street ikke innenfor normale omstendigheter i det hele tatt. Nær historikk vil dermed ikke en gang estimere slike utslag. Vi har å gjøre med så kalt shortfall-risiko.

Den store smellen kom i boligmarkedet, et marked som hadde utviklet seg rolig i mange år. Da fanger ikke modellen risikoen for fremtiden, siden historikken viser en stabil utvikling. Spesielt fanget ikke modellene opp makrorisiko – altså det faktum at amerikanske forbrukere levde i for stor grad på kreditt.

Bankene kokte sammen stadig mer komplekse instrumenter. Instrumenter som var så komplekse at de ikke var mulig å måle korrekt selv i en kompleks risikomodell. Men siden de samme papirene jo var ratet trippel A av ratingbyråene, fant man ut at de kunne legges inn som rene obligasjoner. Risikoen ble vurdert deretter, som temmelig liten og kun en risiko for at renten skulle gå opp eller ned. Lånene var jo sikret, må vite, i fast eiendom, og verdien av den går jo som kjent bare opp. Assumption is the mother of all fuckup.

Du bør rett og slett ikke handle papirer du ikke kan måle. Leslie Rahl, som er risikokonsulent, sier det slik:

New products, by definition, carry more risk. The models should penalize investments that are complex, hard to understand and infrequently traded. They didn’t.

Det ser ut som om likviditetsrisikoen, altså muligheten til å omsette verdipapirene man sitter på, var grovt undervurdert. Det hjelper ikke om du på papiret har strålende eiendeler, om det ikke er mulig å omsette dem. Du kan altså ikke som en selvfølge redusere risikoen din, om du skulle ønske det.

Jo mer kompliserte instrumentene har vært, jo mer penger har bankene tjent. Et komplekst og sammensatt instrument er omtrent umulig å markedsevaluere. Det er ikke transparent for deg som kunde at prisen er korrekt. Da er det selvsagt mulig å tjene gode penger som bank. Dermed har bankene gjort det, i den tro at de selv hadde satt riktig pris på risikoen i egne bøker. De hadde jo avanserte modeller, matematikere og doktorander som hadde regnet ut hva risikoen var. Under normale forhold. Med obligasjoner som proxy for komplekse instrumenter. Noe sier meg at det må ha vært uten så dyptpløyende makro-analyser også.

The people who ran the financial firms chose to program their risk-management systems with overly optimistic assumptions and to feed them oversimplified data. This kept them from sounding the alarm early enough.
Leslie Rahl

Regelen om «Garbage In, Garbage Out» gjelder fortsatt, og til evig tid. Om du ikke klarer å mate en modellen med den rette inputen, blir det du får ut selvsagt deretter. Den gir en trygghet som ikke har fundament i realitetene.

Da jeg selv satt ansvarlig for finansielle posisjoner hadde jeg en regel som nok gjorde at jeg ble ansett som en kjedelig kunde: Om det er så komplekst at jeg ikke skjønner det, er det ikke noe for meg. Og om jeg ikke har systemer til å holde oversikt over risikoen, er det ikke noe for meg. Og det var vel og merke i en bedrift som har en underliggende eksponering disse instrumentene kunne brukes til å sikre.

Det hadde ikke investeringsbankene, eller norske Terra-kommuner, for den sakens skyld. Det var ren spekulasjon. Med en risiko som selv ikke proffene blant proffene, investeringsbankene, hadde oversikt over.

NYC Trip 2008 0051
Creative Commons License photo credit: akeg

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: , , , ,

24 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Milton sier:

    Viljen til å shoppe finansprodukter man ikke fatter, er ikke tilstede bare i næringslivet. Kjenner du noen som forstår de fondsproduktene de har kjøpt?

    Det som jeg har undret meg over lenge, er menneskets evne til å bortrasjonalisere åpenbare problemer. (Dette gjelder forresten ikke bare innen finans).

    Jeg tror at krisen henger sammen med at det noen av forutsetningene var lenket til ubehagelige kjennsgjerninger. Hvis du eier hus, eller du jobber med boligmarkedet etc, er det ikke hyggelig å vite den gevinsten du har fått de siste to årene kun er til låns – med mindre du låser den fast her og nå (f.eks. selger huset ditt og flytter til et område hvor boligprisene ikke har eksplodert).

    Ingen liker å få slengt i ansiktet at verdiene de har, ikke er reelle – og særlig ikke dersom man antyder at deres reelle verdi er under kjøpsprisen. Da har de jo blitt lurt. Da har de vært dumme.

    Man ender dermed gang på gang i situasjoner hvor lynende intelligente mennesker argumenterer alt de evner for at det er naturlig at folk skal ha boliglån på fem ganger inntekt. Akkurat som man argumenterte for at det var naturlig at Yahoo! skulle ha en verdi som tilsvarte 850 ganger årsresultatet før IT-bobla sprakk.

    Her er det en annen læresetning det syndes mot:

    Markets have no memory

    Hva du har betalt for noe, er likegyldig. Det eneste som teller, er hva du kan selge det for. Markedet husker ikke hvilken pris du har betalt.

  2. frr sier:

    Glitrende skrevet. Og finanskrisen er forklart på en bedre måte enn de fleste analyser jeg har sett. Helt basalt, helt enkelt, og for meg lærerikt.

  3. Iskwew sier:

    Milton: Papirverdier er jo bare det, noe du har på papiret. Jeg lærte det den tøffe veien, da boligmarkedet knakk sammen på 80-tallet. Jeg er risikoavers med privatøkonomien den dag i dag. Det var sånn sett en god skole.

    Tror jeg har fortalt om denne episoden før, men: Jeg var på seminar med McKinsey. Det var før Enron gikk på ryggen. Og de unge konsulentene snakket seg varme om alle inntjeningsmulighetene man hadde om man bare gjorde som Enron. Stillheten var til å ta og føle på da jeg spurte om de helt alvorlig mente at det var mulig, over tid, å tjene superprofitt. For det gjorde de. Selv om det strider mot all økonomisk teori, og all sunn fornuft. 6 måneder senere var Enron historie.

    Markedet bryr seg katta om hva du betalte, ja.

    Takk, Fred Rune! Jeg har stor tro på at det meste kan forklares enkelt. Det er ikke så komplisert som det kan virke.

  4. Milton sier:

    Og det har vel også FSA i Storbritannia gjort.

    Er du lest opp på kritikken mot «fractional banking system»? Jeg brukte litt av gårdagen til å se en film fra Ludwig von Mieses Institute. Litt morsomt. Ron Paul er vel faktisk tilhenger av å gå tilbake til gullstandad igjen – ikke bare Bretton Woods. Han ble i alle fall intervjuet.

    Ideen bak det hele er at fordi sentralbankene ikke lenger backer om valutaene med realverdier, er spekulasjon og inflasjon de uunngåelige resultatene. Dette forverres så av at bankene så heller ikke kan stille verdier bak mer enn en fraksjon av kapitalen de låner ut.

    Det er litt morsomt å tenkte filosofisk på pengevesen og penger. Det er jo ikke nødvendigvis helt enkelt å forstå hva penger egentlig er for noe.

    Men uansett blir det liksom et spektrum mellom å tillate et villniss av uberegnelige og uoversiktelige instrumenter til å gå helt i motsatt grøft og kreve at enhver daler skal være backet opp av gull.

    Tror faktisk bare det er et par tre år siden jeg googlet securitization på norske sider, og fikk to treff, som begge var i et høringsutkast fra Finansdepartementet om nye finansielle instrumenter i det store utland. Det var laget en oversettelse som var så fersk at den fortsatt stod i anførselstegn: «verdipapirisering». Stort sett var tonen at dette var arrangementer som man delvis hadde sett i Europa, men at det kun eksisterte ett eller to norske tilfeller. Jeg søkte akkurat på verdipapirisering for moro skyld, og fikk 1830 treff.

    Men fenomenet er gammelt nok. Det startet i USA allerede på 70-tallet – trolig på den tida da Per Kleppe var finansminister i Norge. Det som er nytt, er vel egentlig ideen om at man kunne diversifisere bort risikoen fra dårlige betalere – slik at man kunne hjelpe folk til å få egen bolig, selv om de strengt tatt ikke burde fått lån. I teorien er det jo riktig, men da har du litt for mange forutsetninger om alt annet like. Man har gitt boliglån til folk som aldri ville kunne ha sjanse til å betale, med en fet avdragsfri periode i starten – i tro på at markedet ville stige, slik at man kunne selge kåken med gevinst, eller fortsette å bo der finansiert av lån med sikkerhet i samme bolig.

  5. Iskwew sier:

    Realverdier er jo mer enn gull. Og dagens økonomier er vel for store til at det er nok gull til å back pengemengden. Gull er en begrenset ressurs.

    Men sjelden har vel inflasjonen vært så godt under kontroll i de fleste land som nå. De fleste sentralbanker har kontroll av inflasjon som mål, og de fleste er selvstendige. Dermed bruker de rentevåpenet til å styre den. Det trenger de ikke gull til å gjøre.

    Jeg tror at sterke kontrollmyndigheter er den eneste farbare vei. Samt å sette økonomi og økonomisk tenkning på agendaen. Det er et underformidlet og svært sentralt fag.

  6. Sølv kan også backe pengemengden…
    Å fjerne hele sentralbanksystemet er den sikreste måten å ungå finanskriser.
    Det er ingen behov for sentralbanker for å styre pengemengden.
    «The government should create, issue, and circulate all the currency. Creating and issuing money is the supreme prerogative of government and its greatest creative opportunity.
    Adopting these principles will save the taxpayers immense sums of interest and money will cease to be the master and become the servant of humanity.»
    Abraham Lincoln

    Man kan jo også sjekke ut hva Milton Friedman sier om Federal reserve systemet, jeg har lagt ut noen videoer der han forklarer Feds roll i finanskrisen i 1939

  7. Iskwew sier:

    Jeg tror vi trenger uavhengige sentralbanker for å styre pengemengden, og dermed inflasjonen. Det er for fristende for skiftende regjeringer å trykke penger for å bruke på alle gode formål.

  8. Ja, regjeringer kan gjøre mye feil..
    Men fordelen med at regjeringer styrer pengemengden er at de faktisk står ansvarlige for det de gjør i motsetning til sentralbanken.De fleste sentralbankene er eiet eller styrt av private bankdynastier igjen er store eiere i storbanker.
    De også fakta at Federal Reserve foreksempel nekter å opplyse hvem som er eiere.

  9. Håkon sier:

    Godt skrevet. Terra-kommunene var ikke alene. De var bare litt forut for sin tid. 😈

    Det jeg har undret meg mye over innen mitt eget fagområde, og som tydeligvis er et problem også andre steder, er at når alt tilsynelatende går bra har det store flertallet en ganske lei motvilje når det kommer til spørsmål om modellen er riktig og opplysningene den får tilstrekkelige og gode nok. 🙄

    Om det er så komplekst at jeg ikke skjønner det, er det ikke noe for meg.

    Hm… Er ikke dette et godt tema for Finanskurs for datere, så vet ikke jeg. 😀

  10. Iskwew sier:

    Sannsynligvis er det bra at de i hvert fall var litt forut for sin tid, Håkon. De fikk i hvert fall ut noe. Men det beste hadde selvsagt vært å kjent sin begrensning og ikke spekulert i det hele tatt 🙄

    Det stilles lite spørsmål når det går bra, ja. Tjener du penger er alle happy, og det stilles ingen spørsmål. Det skumle med disse modellene er at de virker så troverdige, som om man har kontroll. Når man ikke har det i det hele tatt.

    Jepp, dét er nok et godt tema for FKD 😀

  11. Håkon sier:

    Uff, nå fikk du meg til å tenke at visse politikere kan komme til å påstå at de var framsynte og kloke, og trakk seg ut av elendigheten før det gikk enda verre enn det gikk. 😕

  12. Iskwew sier:

    AKK! Jeg trekker det umiddelbart tilbake, Håkon. Duster er duster selv om de har flaks til slutt. Og greia er at hadde ikke marginkravene kommet, så hadde vel ikke noe skjedd.

  13. Håkon sier:

    Som Norsk Tipping sier i reklamen sin: Lottomillionærer er ikke som andre millionærer. 😀

  14. Iskwew sier:

    Nettopp! Det er de slett ikke. Og noen har jo funnet ut at Lotto-sannsynlighet funker godt i finansmarkedene også :mrgreen:

  15. IvarE sier:

    Nope. :mrgreen:
    Sjansen for å gjøre det vanvittig godt ved å kaste terning eller satse på pill råtne verdipapirer, selv i nedgangstider, er dessverre fortsatt adskillig bedre enn sjansen for å gjøre det stort i lotto. 😐

  16. Iskwew sier:

    Jepp, Ivar, det har du helt rett i. Det er vanskelig å finne noe det er så usannsynlig å vinne på som Lotto ❗

  17. Unnskyld meg for å komme med spørsmål som sikkert avslører min uvitenhet 🙂

    Inflasjon er da ikke eneste måte å utvanne vanlige folks sparepenger på? Hva med gallopperende pristigning, avgifter og sånn? Hva defineres det som? Og dette er jo uheldigvis styrt av politikere. I say no more.

    Har hørt at eiendomsskatt var et stort problem for amerikanere. Har ikke dette også en effekt i forhold til eiendomsmarkedet og manglende betalingsevne?

    I hjemkommunen min drives det nå taksering basert på maksverdien i fjor eller deromkring, selv om verdien er på vei ned. Ny taksering blir det vel ikke snakk om før om en ti års tid. Med mindre prisene går vesentlig opp! You’re «»#¤ed if you do and !#»¤#ed if you don’t.

  18. Iskwew sier:

    Jovisst påvirker avgifter og sånn. Men det holdes utenfor den såkalte kjerneinflasjonen. Norges Bank styrer etter den:

    «…en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 prosent. Det skal i utgangspunktet ikke tas hensyn til direkte effekter på konsumprisene som skyldes endringer i rentenivået, skatter, avgifter og særskilte, midlertidige forstyrrelser.»

    Hvor riktig det er, se det er en stor diskusjon. Men dette er enten betraktet som engangseffekter (avgifter) eller tilfeldige svinginger (energipriser) som ikke har med den underliggende inflasjonsveksten å gjøre.

    Mer om dette hos SSB i denne artikkelen.

  19. Milton sier:

    Jeg synes det er litt interessant å tenke på i hvilken grad den enkelte av oss har eksponering mot finanskrisen. Det er en tankeøvelse som kan skremme vannet av noen og enhver.

  20. Iskwew sier:

    Jeg tror nok ikke vi har sett den fulle effekten enda, nei. Hvor stor eksponeringen er, er jo ikke godt å si, men det kommer til å merkes. Spesielt på rentenivået, og på tilgangen til ny kapital.

    Jeg så forresten at de gjenværende investeringsbankene skal endre innretning slik at de kan motta ordinære innskudd. Det kan ikke bli lett, uansett om det er lov.

  21. Vox populi sier:

    Det er en faktor som man ikke finner i all verdens sofistikerte modeller. Menneskets dårskap og grådighet. Jeg tror noen var vel informert om risiko, men fristelsen for noen i ledelsen ble for stor. Fristelsen for personlige gevinster ble for stor. Dette ble jo veldig tydelig i Enron. Der gikk grådigheten over i kriminelle handlinger. Da blir man jo også særdeles kreativ i å finne måter å lure kontrollpunktene på.

    Jeg kunne forresten ikke dy meg for å sitere en kjent «finansmann»:

    The point is, ladies and gentleman, that greed — for lack of a better word — is good.

    Greed is right.

    Greed works.

    Greed clarifies, cuts through, and captures the essence of the evolutionary spirit.

    Greed, in all of its forms — greed for life, for money, for love, knowledge — has marked the upward surge of mankind.

    And greed — you mark my words — will not only save Teldar Paper, but that other malfunctioning corporation called the USA.» 😈

  22. Milton sier:

    For 25 år siden snakket jeg med noen med relasjon til et større kraftselskap, som tegnet og forklarte om store utbygnigner, lang finansiering og valutalån. Det var ikke fritt for at jeg leste en viss stolthet mellom linjene; vi er så proffe at vi gjør som de store gutta.

    Selv strømregninga kan bli påvirket av denne krisen. Nær sagt alle enheter som har en eller annen finansinvestering – og det er mange – har eksponering via diverse fond.

  23. Iskwew sier:

    Vox, det er nok store mengder både grådighet og dårskap ute og går, ja. Vi snakker jo om bonusnivåer på nivå med budsjettet til en mellomstor norsk kommune, for en del av dem.

    Jeg har en egen kategori med Gekko-sitater, forøvrig. Blant annet med det der 🙂

    Milton, jeg har sett mye snodig «risikostyring» i min tid, blant annet med lavrente-lån i valuta mot norske inntekter. Det har tildels ikke gått sååå bra. Det er kjekt at gjelden noen lunde matcher enten eiendeler eller i hvert fall fremtidige inntekter.

Top