Dyneløfting i offentligheten og Vær Varsom

I Aftenposten pågår for tiden en debatt rundt hvorvidt også forlag bør forholde seg til en for for Vær Varsom-plakat. Forlagene mener at innholdet i det som utgis i en bok, kun er forfatterens og ikke noe de har ansvar for. Så om Mia Gundersen i sin nye bok skriver at hun har oppholdt seg i samme seng som en kjent finansmann, er det hennes sak, og ikke noe Aschehoug har noe med. I det øyeblikk det smøres utover forsidene i VG, Dagbladet og Se&Hør derimot, da er det en sak for PFU og Vær Varsom-plakaten.

Ida Berntsen i Cappelen Damm mener at journalistikk og litteratur ikke er sammenlignbare størrelser, siden litteratur utformes av enkeltindivider som er så forskjellige at de ikke har et felles motiv eller en samfunnsrolle, mens pressen og journalister har en samfunnsrolle. Og at der avisen antar eller forkaster alt journalisten skriver, gjør ikke et forlag det.

Kort sagt og fortalt, toer Berntsen sine hender.

Forfattere og forlag har primært tre regelsett Ã¥ forholde seg til[..]. Den juridiske grensen forholder seg til hva som er og ikke er tillatt ifølge norsk lov. [..]Standens grense, ogsÃ¥ kjent som “god forleggerskikk”, tilsier at det som er lov, ikke nødvendigvis ogsÃ¥ er klokt eller etisk riktig. Forfatterens grense handler om hans moral og anstendighet knyttet til teksten, som han alene har kjennskap til. Eksempler er bruk av levende modeller eller andres Ã¥ndsverk. Dette er den vanskeligste grensen for et forlag Ã¥ identifisere. Kanskje ogsÃ¥ for forfatteren selv.

Det er og blir slik at lovverket kun omhandler yttergrensene som gjør noe straffbart. En skulle jo hÃ¥pe at bÃ¥de “god forleggerskikk” og forfatterens “moral og anstendighet” i sum ville være nok, spesielt nÃ¥r det gjelder bruk av levende modeller eller gjengivelse av hendelser i nær historie. Men det tror jeg ikke det er.

Denne uken har det kommet et par åpenhjertige bøker.

Den ene er Mia Gundersens bok om sitt liv, der både familiære og andre hendelser og personer beskrives med stor åpenhet. Mia selv ser ut til å mene at såpass får folk tåle, og det er jo greit, men er det moralsk og anstendig? Spesielt når historiene selges til Se&Hør, og ellers omtales i tabloid-avisene med tildels svært misvisende overskrifter?

Personlig skjønner jeg ikke en millimeter av folk som ikke bare offentliggjør private, intime detaljer om seg selv og også om andre. Jeg synes stort sett det bare blir pinlig. Mia Gundersen skal ha for at hun har tatt opp et alvorlig samfunnsproblem ved å fortelle historien om sin rusmisbrukende mor, men det er bare ett kapittel i boken.

Den andre boken er det Olaf Thommesen som kommer med. Og han legger virkelig ikke fingrene imellom nÃ¥r det gjelder Ã¥ karakterisere Lars “You can’t beat stupid” Sponheim. Det bør vel Sponheim tÃ¥le? Ja, kanskje det, men jeg undres fortsatt over forlag som toes sine hender over slike karakteristikker, og bruker medier som skal forholde seg til Vær Varsom som markedsføringskanal. Avisene er minsanten noen nyttige idioter.

Litteraturens største kvalitet er nemlig at dens grenser – i konvensjonell forstand – ikke finnes.
Ida Berntsen

Dette betyr altså at hva som helst, som ikke er i strid med norsk lov (etikkens yttergrense!), kan publiseres som bok. At det kan være sårende, krenkende, misvisende, forvrengt og er og blir en subjektiv sak der det er omtrent umulig å forsvare seg for de som omhandles, har ikke forlaget noe ansvar for. Alt henger på forfatterens egne etiske grenser, og de varierer som kjent kraftig fra menneske til menneske. Og det er litteratur, må vite, det er ikke subjektiv uthenging av ukjent sannhetsgehalt (det er jo bare forfatterens påstander).

Så bruker man avisene som markedsføringskanal. Veldig effektivt, og avisene gjemmer seg bak at de jo bare siterer fra en bok. Ting VG og Dagbladet ikke kunne sagt sånn ellers, sier de i kraft av å sitere fra bøker.

Jepp. Det er forskjell på journalistikk og litteratur. Men så stor er den ikke at det kjennes helt bekvemt at forlagene toer sine hender så fullstendig som de ser ut til å gjøre. Bare det er innenfor loven er det greit, uansett, og dessuten masse penger å spare på å bruke tabloidene som markedsføringskanal.

For vi er jo dumme nok til å kjøpe både avisene og bøkene. Dyneløfting selger.

En liten artighet til slutt. Dagbladet har innklaget VG til PFU siden de mener VG har skrevet feilaktig og Dagbladets økonomiske problemer, og dessuten ikke sluppet dem til for å korrigere. Det er jo til å fnise av, altså. Dagbladet er vel den avisen som tråkker mest over grensene, og så innklager de en annen avis til PFU for å ikke la dem ta til motmæle? Har de ikke en hel jævla avis de kan bruke til det?