Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Dyneløfting i offentligheten og Vær Varsom

11.09.08 i Litteratur

I Aftenposten pågår for tiden en debatt rundt hvorvidt også forlag bør forholde seg til en for for Vær Varsom-plakat. Forlagene mener at innholdet i det som utgis i en bok, kun er forfatterens og ikke noe de har ansvar for. Så om Mia Gundersen i sin nye bok skriver at hun har oppholdt seg i samme seng som en kjent finansmann, er det hennes sak, og ikke noe Aschehoug har noe med. I det øyeblikk det smøres utover forsidene i VG, Dagbladet og Se&Hør derimot, da er det en sak for PFU og Vær Varsom-plakaten.

Ida Berntsen i Cappelen Damm mener at journalistikk og litteratur ikke er sammenlignbare størrelser, siden litteratur utformes av enkeltindivider som er så forskjellige at de ikke har et felles motiv eller en samfunnsrolle, mens pressen og journalister har en samfunnsrolle. Og at der avisen antar eller forkaster alt journalisten skriver, gjør ikke et forlag det.

Kort sagt og fortalt, toer Berntsen sine hender.

Forfattere og forlag har primært tre regelsett å forholde seg til[..]. Den juridiske grensen forholder seg til hva som er og ikke er tillatt ifølge norsk lov. [..]Standens grense, også kjent som «god forleggerskikk», tilsier at det som er lov, ikke nødvendigvis også er klokt eller etisk riktig. Forfatterens grense handler om hans moral og anstendighet knyttet til teksten, som han alene har kjennskap til. Eksempler er bruk av levende modeller eller andres åndsverk. Dette er den vanskeligste grensen for et forlag å identifisere. Kanskje også for forfatteren selv.

Det er og blir slik at lovverket kun omhandler yttergrensene som gjør noe straffbart. En skulle jo håpe at både «god forleggerskikk» og forfatterens «moral og anstendighet» i sum ville være nok, spesielt når det gjelder bruk av levende modeller eller gjengivelse av hendelser i nær historie. Men det tror jeg ikke det er.

Denne uken har det kommet et par åpenhjertige bøker.

Den ene er Mia Gundersens bok om sitt liv, der både familiære og andre hendelser og personer beskrives med stor åpenhet. Mia selv ser ut til å mene at såpass får folk tåle, og det er jo greit, men er det moralsk og anstendig? Spesielt når historiene selges til Se&Hør, og ellers omtales i tabloid-avisene med tildels svært misvisende overskrifter?

Personlig skjønner jeg ikke en millimeter av folk som ikke bare offentliggjør private, intime detaljer om seg selv og også om andre. Jeg synes stort sett det bare blir pinlig. Mia Gundersen skal ha for at hun har tatt opp et alvorlig samfunnsproblem ved å fortelle historien om sin rusmisbrukende mor, men det er bare ett kapittel i boken.

Den andre boken er det Olaf Thommesen som kommer med. Og han legger virkelig ikke fingrene imellom når det gjelder å karakterisere Lars «You can’t beat stupid» Sponheim. Det bør vel Sponheim tåle? Ja, kanskje det, men jeg undres fortsatt over forlag som toes sine hender over slike karakteristikker, og bruker medier som skal forholde seg til Vær Varsom som markedsføringskanal. Avisene er minsanten noen nyttige idioter.

Litteraturens største kvalitet er nemlig at dens grenser – i konvensjonell forstand – ikke finnes.
Ida Berntsen

Dette betyr altså at hva som helst, som ikke er i strid med norsk lov (etikkens yttergrense!), kan publiseres som bok. At det kan være sårende, krenkende, misvisende, forvrengt og er og blir en subjektiv sak der det er omtrent umulig å forsvare seg for de som omhandles, har ikke forlaget noe ansvar for. Alt henger på forfatterens egne etiske grenser, og de varierer som kjent kraftig fra menneske til menneske. Og det er litteratur, må vite, det er ikke subjektiv uthenging av ukjent sannhetsgehalt (det er jo bare forfatterens påstander).

Så bruker man avisene som markedsføringskanal. Veldig effektivt, og avisene gjemmer seg bak at de jo bare siterer fra en bok. Ting VG og Dagbladet ikke kunne sagt sånn ellers, sier de i kraft av å sitere fra bøker.

Jepp. Det er forskjell på journalistikk og litteratur. Men så stor er den ikke at det kjennes helt bekvemt at forlagene toer sine hender så fullstendig som de ser ut til å gjøre. Bare det er innenfor loven er det greit, uansett, og dessuten masse penger å spare på å bruke tabloidene som markedsføringskanal.

For vi er jo dumme nok til å kjøpe både avisene og bøkene. Dyneløfting selger.

En liten artighet til slutt. Dagbladet har innklaget VG til PFU siden de mener VG har skrevet feilaktig og Dagbladets økonomiske problemer, og dessuten ikke sluppet dem til for å korrigere. Det er jo til å fnise av, altså. Dagbladet er vel den avisen som tråkker mest over grensene, og så innklager de en annen avis til PFU for å ikke la dem ta til motmæle? Har de ikke en hel jævla avis de kan bruke til det?

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: , ,

7 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. blåstrømpe sier:

    Jeg synes det først og fremst det er utrolig flaut å lese om Mia Gundersens utlegginger av sitt møte med Røkke. Dette kun fra å lese forsider og kommentarer på nettet.
    Hun må jo ha visst at dette ville bli tatt opp i alskens presse og brukt for det var verdt?
    Kan ikke tro annet enn at hun skriver om dette for å selge?

  2. Iskwew sier:

    Jeg kan i hvert fall ikke skjønne annet enn at hun visste at dette ville treffe forsidene, blåstrømpe. Jeg tror dette er en kombinasjon av eksibisjonisme og et ønske om å selge flest mulig bøker.

  3. Tiqui sier:

    Jeg sitter også med en følelse av at dette er mest flaut for forfatteren, samtidig som jeg smekker meg på fingrene og lurer på om jeg ville syntes det ville være like flaut for forfatteren uavhengig av hvilket kjønn forfatteren har.

    Hvordan ville det vært om det var motsatt, Røkke som skrev om sitt møte med Mia Gundersen? Ville det fortsatt være Gundersen det ble flaut for?

    Men selvsagt er det et ønske om å selge bøker – ellers ville hun vel ikke skrevet bok?

  4. Iskwew sier:

    Ikke vet jeg, Tiqui, men jeg synes generelt at utbretting av hvem man har vært til sengs med i det offentlige rom, er en relativt pinlig affære.

    Selvsagt skrev hun for å selge, det gjør de fleste. Dette verket slår meg bare som hakket mer spekulativt enn snittet. Spesielt når det gjelder å legge inn godsaker som tabloidene ikke kan la være å smelle på forsiden.

  5. Sexy Sadie sier:

    Jeg tror hun legger på litt.

  6. OK, websiden i linken min er bare døll reklame….
    men dette er et interessant tema. Fant siden for «noen» dager siden (don’t ask how….. kjempeelendigmenselektivhukommelsetrossalt…ogenkelte settersinespor…fyttirakkern…), og bestemte meg for å gå inn og si noe…såsnart jeg fikk tid. Piiip…her er jeg.
    Det med ytringsfriheten….jeg velger å skvise det inn i en musikalsk kontekst. Og da kan det bli litt som å skyte pianisten hvis man ikke liker melodien. Jeg mener; Om noen gir ut noe de mener de kan tjene penger på, er det litt det samme som musikk; Hvis det er spilt av en rimelig oppegående musiker som kan forskjell på dur og moll, og som har litt sans for hva som klinger, så selger det…ikke sant? Tror forsåvidt det samme gjelder for det skrevne ord… Om formuleringer og ordvalg er sånn noenlunde nedtegnet, og forlaget ikke behøver å putte umenneskelige resurser i det å lese (og skrive) korrektur, og budskapet generelt sett er sannsynliggjort å selge i mer enn 8000 ex….da blir det trykt og innbundet. Og distribuert. Og ikke minst…noen journalister får hvert sitt glansede eksempar, og er navnet kjent nok (les; Minimum B kjendis…) kommer det meste på print. Åh yeah yippie yay ey!
    All honnør til barmfagre selvbiografister, og så lenge markedsføringen skjer gjennom Norges ubestridt mest leste publikasjon (sorry på alle måter , men mediebarometeret for august rangerer Se&Hør på suveren topp) er det klart det blir presse på puppene…..eeehhh, dama…! Jeg sa dama!
    Tilbake til det med musikken…og da gjelder forsåvidt det samme; Om du er kjent kan du få litt presse, om du ikke er det…. vel, gå hjem og øv. Og bli kjent.
    Men først må du få deg en fiende. For uten slakt I MINST EN MEDIE-KANAL KOMMER DU INGEN VEI!!!

  7. Iskwew sier:

    Der var han, ja 😉

    Forlagene vet utmerket godt hva som selger, selvsagt gjør de det.

    Men jeg finner det veldig interessant at den nevnte kjendisen innklager avisene til PFU (helt betimelig, forøvrig), mens han gir uttrykk for at han ikke vil saksøke verken skribent eller forlag. Det er interessant at hva som helst kan publiseres som bok.

Top