Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Humor som våpen og rustning

27.08.08 i Absolutt Iskwew

Jeg vil tro de fleste som leser her har lagt merke til at jeg bruker ironi og selvironi ofte når jeg skriver om saker eller deler tanker. De formene for humor er på samme tid et våpen (angrep) og en rustning (forsvar). Sjelden treffer du like dypt og presist som når du sender en velplassert ironisk kommentar mot en annen. Og kan du le selvironisk av deg selv, blir ting sjelden verre. Siden det gjerne krever mindre krefter å le (uansett grunn) enn å gråte.

Ofte blandes sarkasme og ironi sammen og brukes synonymt. Men det er ikke det samme.

Ironi: Du mener det motsatte av hva du faktisk og bokstavelig sier.

Sarkasme: Håning, gjøn av eller latterliggjøring av en person, situasjon eller ting.

Sarkasme er jeg ikke så glad i, selv om jeg bruker det noen ganger. Det er i utgangspunktet vondt ment, når du bruker sarkasme. Du vil ramme den eller det sarkasmen sendes mot. Sarkasme er gjerne veldig sårende, når det treffer. I motsetning til ironi, som godt kan være vondt ment, men som ikke må være det. Ironien er eminent til å skape perspektiv. Ironi er å snu tingene på hodet. Opp/ned, som det motsatte, skapes det perspektiv på problemstillingen den ironiske bemerkningen skal beskrive. Om noe egentlig er helt surrealistisk, så får ironien det veldig godt frem.

En avart av ironi er såkalte understatements, eller underdrivelser. Formålet er det samme som med ironi. Du gjør noe mindre enn det er, og det skjønner de fleste.

Ironi kan selvsagt være et effektivt våpen. Men det krever at mottakeren skjønner at det er ironi ute og går. Derfor kan den ikke være for subtil. Bruker du ironi, kan du ikke pakke det for mye inn. Det kan gi resultater som er stikk i mot den hensikten du hadde med ironien. På den annen side, er den for åpenbar, og grenser den for mye mot sarkasme, så er det heller ikke sikkert du oppnår det du ønsker. Ironi som våpen er et tveegget sverd.

Jeg tror det for det meste brukes defensivt, som en rustning. Du sier noe, uten å si det. Du kan vanskelig stilles til ansvar, ettersom man ikke kan være helt sikker på hva du egentlig sa. Med mindre du kjenner meg godt. Sier du ting åpent og ærlig, akkurat som de er, har du ikke noe og gjemme deg bak. Du er forsvarsløs og hudløs. Med ironien som rustning er det lettere å være ærlig.

Hvorfor så selvironi? Både fordi det skaper perspektiv, og fordi det (tross alt) er bedre å le enn å gråte. Det er bedre å le av deg selv før de andre gjør det. I stedet for å vente på at andre sier «Akk. For en idiotISK ting du gjorde der», sier du «Det var idiotISK gjort av meg, men jeg er kul nok til å le av det. Se så tøff jeg er.» Og andre kan godt le med, men du ler høyest, og du finner den komiske vinklingen som passer deg.

Du har kontroll. Dessuten slipper du den kvelende følelsen av at folk synes synd på deg; den følelsen som gjør deg bitteliten. De andre skjønner jo at du er tøff, når du kan le av deg selv. Selvironi er rustning, ingen tvil om det. Men blir det for mye, kan det jo være at andre tror det ikke er noe som egentlig berører deg. At negative ting ikke påvirker deg. Da har du overforbrukt selvironien som rustning.

Skriftlig ironi er ganske vanskelig. For ironien ligger ofte i tonefallet. Det har vi ikke, når vi skriver. Dermed skal vi kanskje være forsiktige med dét. I Storbrittania bruker man (!) for å betegne ironi eller sarkasme skriftlig. Muligens er det noe å tenke på. For hvordan skal en sakesløs, tilfeldig leser i Hjørnet vite om jeg var ironisk? De som leser her hver dag gjør det jo ikke alltid, de heller.

Men noen ganger vil jeg altså gjerne si noe, uten at jeg ønsker å si det helt åpent og rett frem. Da tar jeg ironi-rustningen min frem. Og det skal selvironien ha – den er ofte svært ærlig. Det mener jeg ikke ironisk, altså, men helt bokstavelig.

Skal du finne sannheten i et menneske, så let i ironien. Let ekstra nøye i selvironien. Der er gjerne sannheten nærmere og følelsene mer hudløse enn noe annet sted.

Hvordan jeg har det i dag? Kjempefint. Solen skinner fra skyfri himmel.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: , ,

13 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Luka sier:

    «Ironi: Du mener det motsatte av hva du faktisk og bokstavelig sier.»

    Så når man selvironisk sier man er idiot, betyr det at man egentlig mener man er smart. Eller?

  2. Iskwew sier:

    Hmmm. Ikke helt i det eksempelet, nei. Kanskje det der var mer selvsarkasme?

  3. Iskwew sier:

    Fra Wikipedia:

    Ironi er et bevisst uttrykk for flertydighet, for eksempel ved at man sier én ting, men mener noe annet, ofte det motsatte. Ironi kan uttrykkes både i skrift og i tale, og kan oppleves som en uskyldig spøk, men også som spottende hån.

    Ironi er en form for uttrykk hvor en underforstått mening er skjult eller motsier utrykkets bokstavelige mening. Ironi forutsetter at mottakeren forstår at tingene ikke er hva de sies at de er eller hva de synes å være. Ironi er en form for innforstått manglende forbindelse mellom de faktiske ordene og den underliggende mening.

    Det trenger altså ikke å være det motsatte, selv om det ofte er det. Men meningen er ikke den bokstavelige.

  4. Luka sier:

    Nå skal jeg ikke joine hylekoret om hvor dårlig Wikipedia er, men akkurat når det gjelder orddefinisjoner stoler jeg mer på filologene:

    irony 1 |ˈʌɪrəni| noun ( pl. -nies):
    the expression of one’s meaning by using language that normally signifies the opposite, typically for humorous or emphatic effect : “Don’t go overboard with the gratitude,” he rejoined with heavy irony.
    • a state of affairs or an event that seems deliberately contrary to what one expects and is often amusing as a result : [with clause ] the irony is that I thought he could help me.

    Forøvrig, selv om man nok bør vokte seg for sarkasmene er jeg en stor tilhenger av satire |ˈsatʌɪə| noun:
    the use of humor, irony, exaggeration, or ridicule to expose and criticize people’s stupidity or vices, particularly in the context of contemporary politics and other topical issues.

  5. Iskwew sier:

    Satire er bra, ja, Luka 🙂 Sarkasmen kan også være det, men som regel er den ganske slem.

  6. Tiqui sier:

    «Det er i utgangspunktet vondt ment, når du bruker sarkasme. Du vil ramme den eller det sarkasmen sendes mot. Sarkasme er gjerne veldig sårende, når det treffer. I motsetning til ironi, som godt kan være vondt ment, men som ikke må være det.»

    Du sier at ironi kan være vondt ment, men ikke må være det – i motsetning til sarkasme. Betyr det at sarkasme alltid _må_ være vondt ment?

    Hmm – jeg bruker mye sarkasme i min humor og det er _aldri_ vondt ment. Kombinert med ironi har du den bergenske humoren i et nøtteskall, og som du selv oppdaget at det selvironiske med hell kan kombineres med selvsarkasme, så er heller ikke det vondt ment. Jeg vil vel konkludere med at både ironi og sarkasme _kan_ være vondt ment, men trenger ikke være det. Hva som oppfattes derimot, det har man jo ikke alltid kontroll over.

    Jeg opplever at humoren og forståelsen av ironi og sarkasme på østlandet er vesentlig annerledes enn langs kysten, både vest og nord. Jeg har måttet tilpasse humoren betraktelig etter jeg flyttet over fjellet, fordi folk her ikke forstår det og tar seg nær av vittigheter som folk flirer av i Bergen.

  7. Iskwew sier:

    Jeg oppfatter sarkasme som regel som mer eller mindre vondt ment, ja. Den er ganske bitende. Men det kan åpenbart defineres forskjellig. Eventuelt er det en sammenblanding med det Luka kaller satire.

    Og humor er definitivt kulturelt betinget, det som sitter i Bergen sitter ikke nødvendigvis her, nei.

  8. Tiqui sier:

    Jeg opplever altså ikke sarkasme nødvendigvis som bitende, selv om den kan være det. Men sarkasme med glimt i øyet, gjerne kombinert med ironi er super humor for meg, men det kreves at begge parter er på linje her og at det tillates at det går begge veier. 😉 Det merker man jo fort.

  9. Iskwew sier:

    Det er noen poster man lærer nye ting av 🙂 Som denne. Jeg fant en definisjon på denne siden:

    What Is Sarcasm?

    As with any subject of study, it is always helpful, nay, necessary to learn the terms of art that relate to the subject. In this case it will be easy since by simply knowing the definition of the word ‘sarcasm’ should be enough to point you in the right direction.

    Sarcasm
    Pronunciation: ‘sär-«ka-z&m
    Function: noun
    Etymology: French or Late Latin; French sarcasme, from Late Latin sarcasmos, from Greek sarkasmos, from sarkazein to tear flesh, bite the lips in rage, sneer, from sark-, sarx flesh; probably akin to Avestan thwar&s- to cut
    1 : a sharp and often satirical or ironic utterance designed to cut or give pain
    2 a : a mode of satirical wit depending for its effect on bitter, caustic, and often ironic language that is usually directed against an individual b : the use or language of sarcasm (this is no time to indulge in sarcasm)

    I følge den definisjonen er det vel ondsinnet, mens det du snakker om virker mer som satire?

  10. Tiqui sier:

    Det er mulig jeg mikser begrepene litt her, men satire synes jeg fortsatt ikke passer godt på det jeg tenker på som sarkasme, selv om det kanskje må brytes ned i sine enkeltdeler for å se hva som er hva. Kanskje sarkasme først kan bli humor når det er kombinert med ironi – fordi den som da forstår humoren, skjønner at det ikke er sarkasme-kommentaren bokstavelig som ytres, men sarkastiske kommentarer brukt med ironi…

    Ok, nå går jeg snart vill i dette selv. Poenget er, hvis sarkasme i sin rendyrkethet er ondsinnet, og ironi i sin rendyrkethet er det motsatte av det man sier, så blir da ironisk sarkasme det motsatte av ondsinnet, men uttrykt med en tilsynelatende bitende kommentar, som menes motsatt 😉

    *retter ut tungen igjen og knekker opp fingerleddene*

  11. Iskwew sier:

    Jeg sliter litt med denne kategoriseringen jeg også, Tiqui! Men mener fortsatt at om jeg bruker sarkasme, så er jeg gjerne ikke i humør til å være grei. Derfor bruker jeg den bare overfor fjerntliggende personer, som politikere.

    Jeg kjenner at jeg adopterer satire-degrepet som Luka introduserte. Den kan jo romme det meste.

  12. Tiqui sier:

    Et eksempel: I luka hvor jeg jobber må kundene ofte ha med seg forskjellig type dokumentasjon for å få de rabattene de trenger. Det har de ofte glemt. Ofte forteller de meg at de har «glemt alt!»

    Når jeg da – i et forsøk på å finne løsninger for dem ved å søke dem opp i diverse systemer – spør dem sarkastisk: «Husker du hva du heter?» så pleier de fleste å flire av seg selv, og forstå at det ikke er vondt ment, men en humoristisk måte å si, «se her, nå skal vi se om ikke vi kan løse dette likevel». Det kommer selvsagt an på tonen om det oppfattes som spøk eller som anklage. Fra min side er det alltid spøk og godhjertet, aldri ondsinnet.

    Men det er verken satire eller ironi, men en ironisk tone brukes for å understreke det godlynte i akkurat dette sarkastiske utsagnet.

  13. Iskwew sier:

    Jeg oppfatter “Husker du hva du heter?” som ren ironi, Tiqui. Du mener jo ikke at du tror de ikke vet hva de heter. Det er jo minst et flertyding utsagn, og til og med det motsatte.

Top