I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Noen ting blir jeg opphengt i. Som Jim Morrison, for eksempel. Og som William Shakespeares sonetter. De vakreste kjærlighetsdikt som er skrevet. Dem har jeg lest mange ganger, og finner juveler hver gang. Shakespeares metaforbruk er uovertruffen.
Den vakreste av dem alle, synes jeg, er sonette 116. Den om den uforanderlige kjærligheten.
Let me not to the marriage of true minds
Admit impediments. Love is not love
Which alters when it alteration finds,
Or bends with the remover to remove:
O no! it is an ever-fixed mark
That looks on tempests and is never shaken;
It is the star to every wandering bark,
Whose worth’s unknown, although his height be taken.
Love’s not Time’s fool, though rosy lips and cheeks
Within his bending sickle’s compass come:
Love alters not with his brief hours and weeks,
But bears it out even to the edge of doom.
….If this be error and upon me proved,
….I never writ, nor no man ever loved.
Min venn Jeff i Baltimore leste den inn for meg, det må være ti år siden nå. Som tiden flyr. Klikk på linken under. Opptaket er litt skurrete, men det er en jeg er veldig glad i som leser den. I sonettens ånd, det, selv om den vel forteller om kjærligheten mellom elskere og ikke mellom venner. Jeff har vært der, på mail for det meste, i de fleste av mine små og store kriser de siste 10 årene.
En tolkning av sonetten finnes her.
Erik Bystad har gjendiktet dem. Hans norske tolkning av 116 er som følger:
La meg gå god for sjelers troskapspakt;
seg selv var kjærligheten aldri lik
hvis hver forandring endret på dens makt.
og hvis den svek til gjengjeld for et svik.
Nei, som et fyrtårn står den fast og steil
og ser de strie stormer dra forbi,
en ledestjerne når vi setter seil.
et målbart punkt, men uten kjent verdi.
Og kjærligheten motstår Tidens spott,
om roseteint er mål for ljåens slag
den holder stand, og endres ikke brått
av timer, uker, inntil dommens dag.
…. Er dette løgn, og vil bli brukt mot meg,
…. da elsket ingen, aldri diktet jeg.
Vakkert, er det ikke?
Jim Morrison, William Sh., Sun Tze, (og formodentlig også Janis J. (?).
Finans og (selv om du kun skjelden vil innrømme det) IT.
Jeg må be deg ut på middag en dag!
😳
Du mÃ¥ det, ja, Ivar? Du mener vi hadde hatt noe Ã¥ konversere om? 😉
IT er langt fra mitt felt, men jeg er jo interessert i det også. Janis vil du ikke finne noen motstand mot. Overhode!
😛 😛
SÃ¥ sjeldent sÃ¥ sjeldent at jeg støter pÃ¥ noen som hyller Shakespears sonetter! De er jo sÃ¥ vakre. Og i og med at du liker de antar jeg at ogsÃ¥ John Donne faller i smak – samme stil, mer eller mindre skrevet pÃ¥ samme tid.
Her er en av de vakreste:
The Good Morrow
And now good morrow to our waking souls,
Which watch not one another out of fear:
For love all love of other sights controls,
And makes one little room an everywhere.
Let sea-discoverers to new worlds have gone,
Let maps to others, worlds on worlds have gone,
Let us possess one world; each hath one, and is one.
My face in thine eye, thine in mine appears,
And true plain hearts do in the faces rest:
Where can we find two better hemispheres,
Without sharp north, without declining west?
Whatever dies was not mixed equally:
If our loves be one, or thou and I
Love so alike that none can slacken,
None can die
– vakkert, bare vakkert
Jeg har en greie på Bellmann igjen.
Tusen takk, TryO, det var vakkert!
Sadie, Bellmann har jeg sansen for også.