The frickin’ flipside of online dating
Du har ikke vært onlinedater lenge om du ikke har opplevd dette:
.
Det artigste er når de dukker opp igjen etter tre måneder og tror det er mulig å plukke opp tråden. Det skjer oftere enn normalt fungerende mennesker ville tro. Svaret blir i så fall:
- “Hvem er du?”
- “Que? Não falo norueguês.”
- “Den historien er mindre sannsynlig enn at Barack Obama er Osama Bin Laden i forkledning.” (Det kommer gjerne en knakende god historie.)
- “Hmmm. Er det en flue som summer så irriterende?”
- “Ja, og George Dubbya Bush er en fredens mann.”
- “Skal vi se. Du ble borte, plutselig, uten forklaring. Nå er du tilbake. Nettopp. Det du har å si, nå, kan du stappe opp et sted der solen ikke skinner nå eller noen gang i fremtiden.”
- “Hut dæ vækk, ditt spøkels!”
- Noe veldig lite pent på portugisisk (jeg sliter med å banne stygt på norsk)
Om det ikke virker, bruker du samme teknikk som damen i filmen.
Arkivert som: Onlinelivet
Copyright©2008 Iskwew. All Rights Reserved
*fnis*
*fnis*
Hm, skal man bli onlinedater hjelper det altså å lære portugisisk først?
Det er alltid til hjelp å kunne portugisisk, Håkon
SPESIELT bra at du har fått med en erke-trøndersk frase her!
Fra min tidligere erfaring med online-dating er dette en _veldig_ viktig leksjon!
Yess, det er en glimrende frase, Cat
Denne leksjonen er viktig, ja. Og en solid reality-check!
Nå har aldri jeg online-datet, men før da jeg hadde en løssluppen omgang med msn-adressen min hadde jeg en egen gruppe med “annoying people”. Der havnet slike blokkerte kontakter relativt kjapt…
Jeg skjønner i grunn godt hvorfor jeg ikke har msn-adresse i det hele tatt lenger… Det blir noen ganger veldig, veldig masete.
Jeg har heller ikke prøvd meg på onlinedating, men dette høres kjent ut uansett. Folk er akkurat likedan, både IRL og på nett.
Ja, jeg tror heller ikke folk er så veldig annerledes på nett, det er bare det at det er mye enklere å te seg som en dust når du ikke må se folk i øynene.
Denne var artig! *humre*
Yess, og i mitt tilfelle er den morsom fordi den er gjenkjennelig. Etter en stund sparker selvironien inn, og da er det greit å le