I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Da jeg kom til stasjonen i dag, hadde det akkurat kommet et tog. Togpassasjerene kom fra motsatt retning av meg. De hadde dårlig tid, og gikk mange i bredden. Det var nesten umulig å komme forbi; det virket som om flokken av togpassasjerer ikke en gang så de få som kom i den andre retningen. De var som et ustoppelig tog det ikke var mulig å trenge gjennom for å gå din vei. Jeg måtte rett og slett vente med å krysse deres spor til hele toget hadde passert.
Slik er det å gå mot strømmen.
De fleste av oss tilhører et eller annet tog. Det kan være stort eller lite, men når vi er i toget vårt, ser vi ikke de som går mot strømmen. Referanserammen vår er det toget vi er i. Vi ser ikke de andre, gjør vi vel?
Det er krevende å gå mot strømmen. Det er så mye enklere å bare bli med det toget som er så samlet og har så definert retning at det nesten går av seg selv. Men, dersom vår vei er den motsatte veien, må vi gå mot strømmen. Selvfølgelig, for ellers kommer vi ikke dit vi skal.
Dette har jeg tenkt på en del i forhold til Tigerungen. Han er jo i en alder der det er utrolig viktig å være på det store toget. Det er viktig å være som de andre, å like det de andre liker, å drive med de aktivitetene andre gjør. For ellers blir du fort stående utenfor. Det skjer for eksempel om du er gutt og ikke liker fotball, men judo. Alle gutta liker fotball, og det er mye sosial aktivitet og sosiale ringer i vannet knyttet til det. Men han vil ikke. Han liker kampsport. Og dermed må han gå mot strømmen og gå sin egen vei. Det er ikke lett, for han har ikke felles referanseramme med de han går på skolen med, men alternativet er vanskeligere. Å gå på en vei som ikke er din bare for å passe inn, fungerer ikke i lengden.
Det fungerte ikke for meg heller. Jeg var et barn som likte best å lese bøker, skaffe meg kunnskap og jeg drømte meg bort til fjerne riker og opplevelser, og på det lille stedet der jeg vokste opp, var det ikke lett. Å være belest og skoleflink gjorde deg definitivt ikke populær. Jeg falt uvergelig utenfor og lengtet bort. Bort reiste jeg også, så fort muligheten bød seg. Det vil si da jeg begynte på videregående. Jeg begynte å togpendle til Lillestrøm. Nå skal det godt gjøres å male Lillestrøm til en metropol akkurat, men likevel, det ble brått lettere å puste. Vi var flere som gikk mot strømmen, på en eller annet måte. Det var befriende å komme bort fra det lille stedets klamme klør og til noe større.
Da jeg sto og ventet pÃ¥ at toget av togpassasjerer skulle passere i sted, slik at jeg kom dit jeg skulle, slo det meg at det hadde vært lett Ã¥ bare bli med massen. Vil du gjøre det enkelt for deg selv, gjør du det de andre gjør, tenker som dem og agerer som dem. Da hører du til. Men opprøreren i meg fikk lyst til Ã¥ trenge meg gjennom massen og rope “Ser du meg ikke?”. Vrang og vrien som Kjerringa mot strømmen. André Bjerke beskriver henne som en frihetshelgen. Det tror jeg kanskje ikke hun oppleves som, men han har et poeng, et godt poeng.
Kjerringa mot strømmen
I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite
at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d`Arc.Hun var av dem hvis nese det er bein i,
for hun var født prinsipielt uenig.
Hun har – fordi hun var sÃ¥ vrang og vrien –
fått evig liv i folkepoesien.Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!
Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!
To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.Og over fossen lå hun samme aften.
i suveren protest mot tyngdekraften!
Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.
Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Den beste i oss er i slekt med henne.André Bjerke
Men jeg gjorde det ikke. Jeg sto der og ventet til de hadde passert. Men neste gang… Da skal jeg finne min indre Kjerringa mot strømmen.
For å ha tro på din egen vei trenger du ikke bevise at andres vei er feil.
Den som går sin egen vei blir sterk :-))
🙂
Du blir i hvert fall mindre avhengig av andres anerkjennelse, tror jeg. Bryr deg mindre om hva andre mener.
Trist å dø fra denne verden uten at noen har kjent deg (dersom du bare har vært opptatt av å følge strømmen).
Skal du gÃ¥ mot strømmen sÃ¥ bør du i hvert fall være oppmerksom pÃ¥ at de som gÃ¥r med strømmen kan komme trekkende med janteloven ogsÃ¥. Kjerringa mot strømmen har garantert bein i nesa i tillegg til en god rygg. 😀
Ja, det ville vært trist, Elle.
Jepp, Håkon, det både kan og gjør de. Da er det en fordel å ikke være så avhengig av andres meninger.
Kjerringa mot strømmen hadde nok bÃ¥de bein i nesa, god rygg og var full av en viss f… ogsÃ¥ 😀
Jeg vet ikke riktig, jeg. Hele livet har jeg vært kjerringa mot strømmen, og ofte er det bare slitsomt og ensomt og man får ikke mye anerkjennelse for det. Iblant ønsker jeg faktisk at jeg var mer normal!
Synes det er litt ok Ã¥ følge strømmen litt ogsÃ¥, av og til? Er sÃ¥ slitsomt Ã¥ skulle være sÃ¥nn perfekt grensebryter hele tida? Blir sÃ¥ mye pes. Litt godt Ã¥ bare la seg flyte med. Og sÃ¥ kan en jo begynne Ã¥ surfte litt ogsÃ¥, pÃ¥ strømmen altsÃ¥, hvis en føler for det. Vi som har sett Surf’s Up 20 ganger, vet jo at gode surfere følger strømmen, men likevel stikker seg ut? Men jeg vet ikke jeg…
Det er ikke et poeng å ha andre meninger og gjøre andre ting dersom det ikke er deg. Av og til er det en ønsker litt sært, og av og til er det en ønsker akkurat det samme som de fleste andre. Poenget er å være tro mot seg selv. Men det koster, og jeg lurer av og til på om det alltid er verdt det. Men jeg føler ikke at jeg har så mye valg- Å bare jatte med dersom jeg ikke er enig, ville føles selvutslettende. Men det er trist å oppleve at andre ikke aksepterer de veier en går i livet. Folk har en tendens til å ha en fomening om hvordan andre skal leve livet sitt, selv om man ikke skader verken seg selv eller andre ved oppførselen sin. Skulle ønske flere kunne ta til seg politimester Bastians lov!
Marina, at det er ensomt og slitsomt er sikkert. Men en må rett og slett være den man er, for alternativet er ikke godt.
tb, jeg tror vi alle følger strømmen i deler av livene våre. Det er få som går mot strømmen hele tiden. Det blir jo for slitsomt.
Gode surfere har gjerne en indre balanse, som gjør at de er seg selv enten det er med eller mot strømmen. De behersker begge deler. I hvert fall er de jeg kjenner slik. Sjelden har jeg møtt en slik balanse i noe menneske, som hos en surfer i Brasil. Og de kjenner hverandre igjen over hele verden.
Elle, en må være seg selv, ja, og er man det i stor grad, blir det fort en trussel, er min erfaring. Dermed blir det ikke akseptert, det blir snarere kritisert sønder og sammen, som om det er et angrep. Det er det jo slett ikke.
Indre balanse, og være seg sjøl, uansett om en følger strømmen eller gÃ¥r mot, det mÃ¥ være idealet. en vanskelig ideal Ã¥ leve opp til, men det er vel idealers natur Ã¥ være det? Noe Ã¥ strekke seg etter, uten helt Ã¥ nÃ¥? Blir farlig bare hvis det Ã¥ ikke nÃ¥ idealet i seg sjøl blir et hinder? “Det beste som det godes fiende”, er det ikke noe slikt man sier?
Surfing, det høres for meg ut som en slags zen.
Jeg er kjemepglad for at vi har kjerringer mot strømmen, folk som går sine egne veier, mot massen. De er helter. Kjenner bare at jeg ikke er så veldig mye til helt, så veldig ofte. Mer en Nasse Nøff, kanskje. Ganske redd, selv når han er modig? Desto mer glad for at helter finnes.
Jeg er for øvrig ikke så veldig begeistret for kjerringa mot strømmen. Husker godt det eventyret, og hun var uenig bare for å være uenig. Det er det ikke noe poeng i.
Ja, det er idealet, tb. Det handler om Ã¥ finne sin indre Zen. Surferne, i hvert fall de jeg har truffet, de har funnet den. Surfing krever mye tÃ¥lmodighet. Du mÃ¥ vente pÃ¥ bølgene. SÃ¥ krever det beslutningsevne – du mÃ¥ ta bølgen. Ã… selvtillit – du mÃ¥ tro at du kan beherske elementene.
Jeg tror jeg varierer fra Ã¥ være tiger til Ã¥ være Nasse Nøff. Noen ganger er det lurt Ã¥ være litt Nasse Nøff 🙂
Elle, det er ikke noe poeng i å være uenig for å være uenig, nei. Men jeg ser kjerringa mot strømmen litt som André Bjerke ser henne.
Ah, minner om Ã¥ være den eneste punkeren pÃ¥ Flekkerøya ungdomsskole i 1987 vekkes til live. “Mi kankje lege me dæ, du e satanist”.
Trikset for Ã¥ overleve er Ã¥ stÃ¥ i mot strømmen nÃ¥r den gÃ¥r feil vei, tror jeg, Ã¥ velge sine slag med omhu…
Det trikset tror jeg er essensen også, Martin! Spesielt det med å velge sine slag med omhu.
Ã… være en eneste punkeren pÃ¥ Flekkerøya Ungdomsskole i 1987 var neppe noen frøkenskole 🙂