Ikke noe er som en deilig langhelg i mai, med fint vær og aktiviteter for liten og stor. Det er ubeskrivelig deilig med vår.
Torsdag var ikke været all verden, men det var greit, for det var på sin plass å vaske huset. Selv Tigerungens rom ble etterhvert ryddig, men det hadde en del å gjøre meg trusler om at fredagens aktivitet ikke ville bli noe av om det rommet ikke ble ryddet. Da jeg sa at jeg kom til å kaste bilettene, ble det action.
Legoworld
Fredagens aktivitet var nemlig besøk på Legoworld i Hangar 4 på Fornebu. Lego er 50 år i år, og det ble dermed satt opp et mini-Legoland i Hangar 4. Der var det Lego -hus -slott -biler -basketball-spillere i full størrelse -Star Wars-figurer og annet utstilt. Selv om en kollega jeg traff mente en del av utstillingen var litt frynsete i kantene, var det morsomt, spesielt for de små. Eller forresten, i de områdene der man kunne bygge egne lego-verk, var det faktisk en del gutter på over 180 cm og mer enn 30 år som nesten dyttet småtassene unna for å få bygge de også. Lego er i sannhet en tidløs leke. Når det gjelder utstillingen, falt jeg for damen til høyre.

Som seg hør og bør hadde BR leker satt opp butikk inne i hallen, noe annet hadde vel tatt seg ut. Tigerungen, som har bursdag om en måneds tid, fikk en stor Lego castle skute på forskudd (skal bli spennende å se om han husker dét om en måned). Den bygget han helt selv, alldeles uten min hjelp. Det er den første store Lego-pakken han har satt sammen selv.
Siden han har strevt med monteringen selv, kan jeg kanskje håpe at den ikke er plukket i småbiter og spredd for alle vinder med det aller første?
Singin’ in the rain

Lørdag var det musikalen Singin’ in the rain som sto pÃ¥ tapeten. I fjor høst, da hun som skulle spille Kathy Selden ble valgt ut pÃ¥ NRK, satt Tigerungen hver tirsdag som et tent juletrelys og sÃ¥ pÃ¥ de flotte damene som sang og danset over skjermen. Han hadde selvsagt sine favoritter, og ble veldig sur da Silje, som han likte best, ikke vant.
Det som er sikkert, er at den unge mannen har sans for pene damer som kan synge og danse 😉
Da vi var på Gran Canaria i januar ble bilettene bestilt, og det var Gullet, Tigerungen og jeg som var på Oslo Nye i går. Alt i alt en fabelaktig morsom forestilling. Vi hadde losjeplasser og dermed veldig god utsikt til scenen. Det var proft, morsomt og svært vellykket. Mari Maurstad var ubetalelig som stumfilmdivaen Lina Lamont, Heidi Ruud Ellingsen strålende som Kathy Selden og Kåre Kålrabi (som Tigerungen insisterer på at han heter) er jo såpass nammm at både storesøster på 46 og lillesøster på 17 slapp ut noen hørbare sukk.
SÃ¥ ble det en litt trist avslutning for Tigerungen. Gullet skulle egentlig sove over, men siden hun har ME, sÃ¥ kan ikke alltid slike planer opprettholdes. Etter forestillingen var hun sliten, og ville hjem – selv om hun hadde gledet seg til Ã¥ sove over hos oss.
Det er veldig bra at hun setter grenser og gjør det som er best for henne, selv når det sitter en Tigerunge med fastfrosset ansikt der og ikke vil vise at han er mega lei seg. Det krever styrke, og den trenger hun, for hun må sette grenser.
Da hun hadde gÃ¥tt pÃ¥ bussen, brast demningen, og han grÃ¥t sine modige tÃ¥rer. “Jeg skulle ønske den sykdommen aldri var blitt funnet opp!”, klarte han Ã¥ hikste frem. Det skulle jammen jeg ogsÃ¥, men den er nÃ¥ det, og dessuten er Gullet veldig mye bedre. For et Ã¥r siden kunne hun jo slettes ikke ha blitt med pÃ¥ teater i det hele tatt. Men det er ikke sÃ¥ lett for en liten Tigerunge som er veldig, veldig glad i tanten sin Ã¥ forstÃ¥. Spesielt ikke nÃ¥r det er sent pÃ¥ kvelden, man er sliten etter aktive dager og det en liten mann har planlagt og gledet seg til, ikke lar seg gjennomføre.
I dag har Tigerungen streiket fra de fleste aktiviteter. Han har bare hatt lyst til å leke med den nye Legoen sin. Han lager de mest avanserte historier med de små Lego-mennene. Jeg fikk lurt ham ut for å spille crocket en liten stund, men det varte ikke lenge. Selv om Italienerfrøkenen også var ute.
Hun innbiller seg forøvrig at hun er en surikat til tider. Dersom det er noe hun er nysgjerrig på eller skremt av, står hun gjerne på bakbena og kikker. Kommer det noen i trappen, for eksempel, står hun på bakbena. Og knurrer som en liten tiger.
Surikatt-frøkenen er i sannhet en snodig katt.
Hehe, morsomt bilde av katten. Lego er forøvrig etter min mening noe av det beste man kan vokse opp med. Det er derfor med vemod jeg må overbevise min legobygger om at solskinnsdager skal nytes ute, ikke inne med legoen.
Yess, morsomt bilde. Hun gjør jo dette stadig vekk, men jeg har bare aldri hatt kamera fremme. Denne gangen hadde jeg flaks 🙂
Lego er fabelaktig. Jeg tror streiken i dag skyldtes at han ikke fikk lekt nok med den nye legoen etter at den var ferdig bygget i går ettermiddag. Men det er bare unntaksvis at vårsøndager med strålende solskinn kan tilbringes inne.
Ã…j, sÃ¥ fin italienersurikatt 😀
Takk for stemningsrapport, Iskwew. Jeg skulle forøvrig også ønske at den sykdommen ikke var funnet opp!
Ja, hun er sÃ¥ fin atte 😀
Jeg er helt enig med både Tigerungen og deg, det er en møkkasykdom som aldri skulle vært funnet opp.
Apropos kattebildet – jeg liker innmari godt det nye hjørne-bildet ditt. Liten pusekatt pÃ¥ en benk – sÃ¥ koselig 🙂
Hørtes ut som en morsom musikal, forresten, selv om avslutningen på kvelden ikke ble helt som Tigerungen hadde håpet på.
Ja, jeg liker det bildet veldig godt 🙂
Det var en skikkelig morsom musikal – Tigerungens første litt voksne teateropplevelse. Han likte det veldig godt – selv om avslutningen ikke ble den aller beste.
SÃ¥ artig at dere var pÃ¥ Legoworld da!! Det sÃ¥ supert ut!! 🙂
Støtter Tigerungen i at ME aldri skulle blitt funnet opp, fy flate!! 😈 Jeg driver og pønsker pÃ¥ hvordan vi skal avskaffe den, men har ikke kommet frem til noe lurt enda dessverre.
Det er kjipt Ã¥ mÃ¥tte skuffe dem man er glad i med Ã¥ ikke kunne delta pÃ¥ ting fordi man er syk. Jeg er glad for at du skriver om det, for jeg hÃ¥per at folk som leser det skjønner hvordan dette pÃ¥virker ikke bare en selv, men ogsÃ¥ omgivelsene i sÃ¥ stor grad. Og til de som ikke skjønner bedre, men har tanker som at det gÃ¥r an Ã¥ “ta seg sammen” (jada, vi vet de finnes) sÃ¥ bør de vel skjønne at man tar ikke lett pÃ¥ Ã¥ skuffe smÃ¥ Tigerunger og andre unger pÃ¥ denne mÃ¥ten og at det er noe man for all del ville ha unngÃ¥tt!! Det er som om noen mennesker “glemmer” at ME rammer _alle_ aspektene ved livet, ogsÃ¥ de hyggelige.
Beklager, nå renner jeg litt over av diverse her, men nok en gang: Bra innlegg med både stemningsrapport og ting til ettertanke!!
Nyt vårværet!!
Jeg ble egentlig veldig glad jeg, da jeg skjønte at Gullet faktisk var i stand til å sette grenser for aktivitetene sine, selv med en gråtende Tigerunge som resultat. Hun må sette grenser, alle med ME må gjøre det. Det går nemlig IKKE an å ta seg sammen. Så selv om det er veldig vanskelig (og det var det) så er det strålende bra at hun setter grenser.
Jeg tror kanskje noe av det aller verste med ME er slike situasjoner, der man så gjerne vil, men ikke kan, fordi man vet at det kan føre til mange uker med nedsatt energi. Det er det faktisk ingen av de rundt som ønsker! Å ta hensyn til familie og venner, innebærer faktisk å sette grenser om man har ME.
Jeg har heller ikke kommet pÃ¥ noe som er lurt nok til Ã¥ avskaffe ME 😈
Hei!
Har lest hos Cat… Og nÃ¥ hos deg…
Huff, det høres sÃ¥ kjipt ut Ã¥ ha det sÃ¥nn. Men jeg synes de var sÃ¥ utrolig flinke, bÃ¥de gullet og tigerungen. Gullet fordi hun faktisk skjønner at hun mÃ¥ begrense seg. Tipper hun hadde ingenting lyst til Ã¥ hjem, men klarer likevel Ã¥ forstÃ¥ at det nok er det klokeste. Tipper hun hadde masse lyst til Ã¥ være sammen men tigerungen og mammaen… Og sÃ¥ var det sÃ¥ tappert at tigerungen faktisk klarte Ã¥ vente med tÃ¥rene til gullet hadde reist. Det ville blitt mye verre hvis de tÃ¥rene hadde kommet mens gullet var der… Tapre tigerunge. Kloke tigerungen..
Hei Ulme!
Ja, hun var virkelig veldig flink, og det sa jeg til henne også. Hun trengte å få backing på det. Hun hadde veldig lyst, hun hadde gledet seg, men det gikk bare ikke.
Tigerungen brukte masse energi på å holde de tårene på plass, ja, og det var godt de kom ut etterpå, så vi fikk snakket om det.
Sterkt, Isk…
For det første; flott stemningsrapport! Det høres innmari fint ut bÃ¥de med legoen og forestillingen. 🙂
Jeg ble innmari grepet av beskrivelsen om hvordan Gullet satte grenser (kjempebra!) og Tigerungens reaksjon. Jeg har ikke tall pÃ¥ hvor mange ganger dette har skjedd meg, og det er vel kanskje det aller verste med denne sykdommen. Dessverre har jeg presset meg for mye i situasjoner ogsÃ¥, med de følger det fÃ¥r. Men etter hvert har jeg funnet ut at skal jeg presse meg pÃ¥ noe sÃ¥ skal det være pÃ¥ ting jeg virkelig vil selv. Da er det “verdt” det. Ja, jeg fÃ¥r en smell etterpÃ¥, men samtidig har jeg gjort noe jeg hadde veldig lyst til.
Hvor lurt dette er, er jo en annen sak… men jeg har hatt sykdommen i sÃ¥ mange Ã¥r at jeg vet litt om hva jeg tÃ¥ler/ikke tÃ¥ler.
Jeg leste innlegget hos Cat og ble grepet der og. ME er ingen sykdom som kun rammer enkeltmennesker. Jeg kan tenke meg sønnen min, vennene mine og familien min vil si seg enig i det.
Ja, det er så bra at hun setter grenser! Det er best, ikke bare for henne selv, men for alle rundt. Når du må være økonomisk med energien, så må du.
Jeg skjønner godt at du noen ganger gjør mer enn du bør, Lothiane, og prioriter det på noe du har veldig lyst til. Det er jo en sykdom som fratar deg så mye, og noen ganger må du bare gjøre ting du har lyst til, selv om konsekvensene blir dårlige dager i etterkant.
ME rammer med ganske bredt negslagsfelt, ja. Og for meg er det viktig at Tigerungen får lov til å bli lei seg, og får sette ord på at det er vanskelig. For ham.
Kjempebra du ser det på den måten. Unger tåler å møte motgang, oppleve sorger etc. De må bare få lov å ha følelsene sine og gi uttrykk for dem hos noen som tåler det.