Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Moralsk dilemma

13.03.08 i Diverse

Dagens moralske dilemma representerer en helt vanlig situasjon:

  • Du får igjen for mye penger i kassen
  • Noen av varene du har kjøpt ble ikke slått inn og du kreves dermed ikke for betaling

Det vil sannsynligvis ikke oppdages eller kunne henføres til deg.

Jeg sto overfor dette dilemmaet i går.  Og lurer på hva andre ville gjort/gjør i en slik situasjon. Avstemningen er anonym.

{democracy:9}

Jeg skal ikke flagge hva jeg selv gjorde, riktig enda. 

Kjør gjerne debatt!  Eller som SkolefrøkenIsk ville sagt: Gjør rede for din løsning av dette dilemmaet.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med:

32 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Håkon sier:

    Det er en liten hake her, og det er at jeg sjelden regner ut nøyaktig beløp. Dermed er det stor sannsynlighet for at jeg ikke har oppdaget mindre feil av denne typen. Har jeg mistanke om større feil gir jeg ofte signal om dette før jeg vet om det er feil eller riktig, og da er det jo alt for seint å vurdere om jeg skal la være å si noe eller ikke etter at jeg har sjekket kvitteringen.

  2. Hjorthen sier:

    Som Håkon så pleier jeg aldri å følge godt nok med til at jeg hadde fått med meg dette uansett, men for min del er det neppe noe klart ja eller nei svar på dette. Hadde jeg fått igjen for mye penger og oppdaget det umiddelbart hadde jeg nok sagt i fra. Hadde jeg oppdaget det når jeg kom hjem hadde jeg neppe gått tilbake. Og det samme gjelder vel varene som ble/ikke ble slått inn vil jeg tro.

  3. Weinberg sier:

    Dette opplevde jeg faktisk i går. Jeg var på en butikk for å bytte noe jeg hadde kjøpt feil og måtte først på en tilgodelapp på at jeg hadde levert inn den gamle varen før jeg betalte den nye. Den unge piken bak kassaapparatet tok tilgodelappen, hvorpå hun gav meg den nye varen (som kostet like mye) og pengene tilbake for tilgodelappen. Siden jeg kommer fra et velmøblert hjem, gjorde jeg oppmerksom på det lille uhellet, hvorpå den unge piken krympet to størrelser, smilte og rødmet. Da ble hun samtidig veldig mye mer søt enn hun allerede var og beveget seg lengre opp på normalfordelingskurven enn det punktet hvor hun allerede befant seg. På et slikt tidspunkt slår selvsagt en manns dagdrømmer til igjen. Da gjelder det å huske på at markedet ikke setter pris på kaotiske og uforutsette hendelser og smile og gå videre.

    Så det så.

  4. tb sier:

    tilbudsetterspørselen svever over markedet, men det et svinaktig innviklet, som Obelix forklarte det… Jeg er på linje med Hjorthen og Håkon medlem i den klubben som neppe ville oppdaget feilen, i alle fall ikke hvis det dreide seg om småbeløper. Men hadde jeg gjort det, så hadde jeg vel gjort som Wainberg, ja. Har faktisk skjedd også, har gitt tilbake penger når jeg har fått for mye/påpekt at jeg var i ferd med å betale for lite. Er liksom slikt man gjør, det.. er man anarkist og tror på det gode og altruistiske i mennesket, så må man da i det minste prøve sjøl, av og til.. 😉

  5. Håkon sier:

    Det er en annen kjekk forutsetning i denne oppgaven, og det er at det er mulig å argumentere for at sånne vekslepenge-dilemmaer ikke omfatter de virkelig store beløpene.

  6. Lill sier:

    Jeg har gjort begge deler. Både sagt fra, og tatt pengene. Det har aldri gitt meg de store kvalene, men jeg har i det siste lagt meg på en linje der jeg sier fra. Rett og slett fordi det lønner seg å være ærlig (lønn i himmelen, kanskje, hva vet jeg). Smil mot verden og smiler igjen (lov å håpe hvertfall). Greia er jo at jo flere som er ærlige, jo bedre blir det.

    Det er deilig å få tilbake lommeboken sin med alle pengene i. Det har jeg fått en gang den lå på taket på bilen min.

  7. Iskwew sier:

    Hva som er et stort eller et lite beløp er jo ikke en objektiv størrelse. Så der settes det ingen forutsetning på dette stadiet :o)

  8. bza sier:

    I de fleste tilfeller ville jeg gitt pengene tilbake. Men jeg dersom jeg kjøper en overpriset og uforholdsmessig dyr vare og vedkommende som ekspederer meg gir meg muligheten til å betale en mer normal pris vil nok terskelen være litt høyere.

  9. Iskwew sier:

    Hmmm, bza – kanskje vi skulle hatt mer prutekultur her i Norge?

  10. Iskwew sier:

    Og det som skjedde i går var:

    Jeg var hos dyrlegen med begge kattene for «vårpussen». Altså vaksine, ormekur og generell sjekk. Da vi vel var ferdige, betalte jeg og så dro vi hjem. Det var imidlertid noe som skurret. Regningen ble litt mindre enn forventet. Nå er det jo dyrt nok, det er ikke det, men likevel.

    Da jeg kom hjem så jeg på kvitteringen, og oppdaget at 2x ormekur ikke var ført opp. Jeg tipper de koster 200-300 kroner til sammen. Så i dag tidlig ringte jeg dyrlegen og ba dem sende regning på det som manglet.

    Og det gjør jeg stort sett alltid. Om det er vekslepenger eller uteglemte varer. Rett skal være rett, og jeg vil behandles slik også. Derfor blir jeg übergrinete om f.eks. pizzabudet kommer 5 minutter etter at det har gått en time, og krangler på at jeg har rett på halv pris. Rett skal være rett.

    Jeg tror som Hjorthen at jeg kanskje hadde vært litt slappere om jeg hadde handlet et stykke unna, og så kommet hjem før jeg oppdaget det, men selv da skulle det ikke vært veldig mye penger.

    Jeg har ikke alltid vært like moralsk når det gjelder dette, men etter at jeg fikk Tigerungen har jeg vært det. Jeg tror på å leve som jeg lærer, og da innebærer det at man ikke beholder penger som ikke er sine, eller ikke betaler for varer man har fått med seg. Det er det like greit å ha en dogmatisk regel på, tenker jeg.

    Men finner man femti kroner på bakken, er det fritt fram. Kan de ikke identifiseres, så kan de ikke. Er det derimot en lommebok, som Lill nevnte, eller noe annet som er mulig å identifisere, så er det ikke noe å lure på.

  11. Søt jente sier:

    Hmmmm – tror ikke de foreløbige kommentarene er snittet av Norges befolkning, for å være ærlig.

    Jeg har gjort begge deler, men senest i går handlet jeg tre stk av samme vare og så at damen i kassen kun slo inn to av disse (33,- pr stk). Jeg sa ikke fra, og ville ikke gjort det dersom det skjedde igjen.

    Handler jeg i en butikk der jeg er fast kunde derimot, og beløpet er av litt størrelse (f.eks. 100-200 kr) vil jeg normalt si fra, men utover dét er jeg nok ganske umoralsk. Den lønna jeg evt får i himmelen kan jeg jo likevel ikke bruke til noe. 😉

  12. For meg kommer det veldig an på dagsformen. Jeg er vanligvis en usedvanlig ærlig og redelig, jeg får fysisk vondt av å si selv den minste lille løgn og jeg får kikk av å være til hjelp for andre. Men det er litt sånn når jeg oppdager at noen er i ferd med å gi meg tilbake mer penger enn jeg skal ha, jeg føler meg litt som en katt som akkurat har lagt merke til at noe beveger på seg. Nå kan jo dette ha litt med å gjøre at jeg tidvis har vært lovlig blakk og syn av arten hundrelapp tilbake i stedet for femtilapp blir automatisk konvertert til egg og brød i hodet mitt.

    Jeg klarer vanligvis å bøye av, jeg ville jo aldri fysisk stjælt noe, og det blir jo i grunnen klin det samme. Men om jeg er sulten nok og noen gir meg et brød ved en feiltagelse slår en langt mer basal logikk inn. Meh, av og til viss jeg er skikkelig grinete slår en ny type logikk inn igjen, og den er litt mindre hyggeligere.

  13. Iskwew sier:

    Det er godt mulig, Søt Jente, at kommentarfeltet ikke er representativt. Derfor er det også poll :o) Den er anonym.

    Og vi ser nok dette ganske forskjellig. I dag skjedde det den andre veien, på butikken. Varene kostet 457, og han slo inn 475 i stedet, da jeg trakk kortet. Jeg oppdaget det ikke. Men mannen i kassen telte opp 18 kroner som jeg fikk i tillegg, før jeg rakk å se på lappen. Det hadde jeg vel kanskje ikke gjort heller.

    Det er slik jeg liker at det er – begge veier.

    Martine, vi er nok ganske så like da, ja. Jeg tenkte litt på det i går, og tror jeg er blitt enda mer slik etter at jeg fikk Tigerungen. Nå betyr ikke det at jeg ikke gjør noe galt, det gjør jeg så klart, men det er en grei rettesnor å ha, at rett skal være rett.

  14. Jeg opplevde en gang for mange år siden at jeg vekslet inn penger til annen valuta før en reise, og oppdaget først da jeg kom hjem at jeg hadde fått en del for mye i forhold til hva jeg hadde betalt for. Den gangen hadde jeg lite penger og dårlig råd, så jeg gikk aldri tilbake og ordnet opp i det. Men selv i dag, mange år senere, har jeg litt dårlig samvittighet. Siden har jeg alltid vært påpasselig med å si fra hvis jeg får for mye igjen. For jeg er enig i det at jo flere som er ærlige jo bedre. Tror på en slags boomerang-effekt her…

  15. Håkon sier:

    Skorpionkvinnens fortelling om dårlig samvittighet er nok et eksempel på at vi lærer av båd feil og dumheter. Noen av oss har eller har hatt jobber hvor vi opplever konsekvensene av manko i kassa, og det gir nok enda tydeligere holdninger.

    (Dette kan selvsagt også brukes som argument for at en som har opplevd manko i egen kasse kan bruke dette som begrunnelse for at man ikke sier fra når en annens feil medfører litt ufortjent kompensasjon. Det er selvsagt å spre dårlig karma, men kan kanskje brukes til å pakke inn sin egen dårlige samvittighet.)

    For en god del år siden opplevde jeg en helt omvendt problemstilling. En sekretær fra bilverkstedet jeg brukte ringte meg og fortalte fortvilet at hun hadde rotet bort sjekken jeg hadde betalt med. Kunne jeg skrive en ny så skulle hun love å rive i stykker den originale dersom hun fant den.

  16. bza sier:

    Jeg håper vi ikke får en utpreget prutekultur i Norge. Noe som er mer slitsomt enn det skal vi lete lenge etter. Det er en del bedrifter som kjører en slik linje, og uansett hva man kjøper så hører man i etterkant om andre som har fått bedre deal.

  17. tb sier:

    tid for anekdodter og personlige betroelser: For et års tid siden fan tjeg en lommebok på toppen av minibankautomaten på mitt lokale kjøpesenter. Jeg tok den og åpnet den, for å se om det sto navn eller noe. Det gjorde det, førerkort og bankkorrt og gode greier. Dessuten var lommeboka stinn av penger; tusenlapper, vet ikke hvor mange, men jeg har vel i alle fall aldri hatt så mange på en gang i min lommbok noen gang. Min egen bankkonto hadde jeg nettopp tømt, for de siste 500 som var der, det var ei uke til lønningsdag, og jeg kjente hjertet stoppe bittelitt ved synet av alle de pengene. Så tenkte jeg på den gangen jeg glemte lommeboka på biltaket, og fikk den tilbake med innholdet intakt, fordi jenta i kiosken der jeg hadde handla hadde plukket den opp. Deretter leverte jeg lommeboka i info-skranken på kjøpesenteret, og gikk for å handle melk og brød og servelat. Var litt godt å høre at de ropte opp eieren over høytalersystemet mens jeg rulla handlevogna mellom hyllene.
    Ikke gjør mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg?

  18. Iskwew sier:

    Skorpionkvinnen, vi har nok en indre stemme som forteller oss hva som er rett, og som sitter der å hvisker en god stund etterpå. Og ja, jo flere ærlige, jo bedre.

    Håkon, jeg tror det er veldig greit å ha en ganske dogmatisk holdning til dette, det gjør livet enklere. Når det gjelder den bortkomne sjekk, ville jeg vel vært tilbakeholdende… en ting er hva vi styrer selv, noe annet er å legge det i hendene på andre. I hvilken grad skal vi tørre å stole på hverandre?

    bza, grunnen til at jeg nevnte pruting, var jo at du snakket om at terskelen var lavere dersom du kjøpte en «overpriset» vare. Det er interessant, for hvorfor er det det? Jo kanskje fordi du ikke har mulighet til å forhandle prisen. Det eneste du kan gjøre er å kjøpe eller la være.

    tb, jeg hadde gjort akkurat det samme, men det var nok ikke lett å se alle de pengene, nei. Men kanskje var det en pensjonist som hadde hele minstepensjonen for den måneden i lommeboken? Uansett tror jeg ikke man kan begynne å vurdere OM man skal være moralsk, alt ettersom hva man tror om den som er avhengig av vår moralskhet. Da tøyer man fort grensene.

    Gjør mot andre, som vil andre skal gjøre mot deg, ja.

  19. HvaHunSa sier:

    Dette var et spooky sammentreff, jeg sitter nemlig og leser meg opp på viklingspsykokologiens perspektiver på moraldanning, og skulle bare innom her for å sjekke hvilket tema du tok for deg i dag.

    Jeg kan avlsøre med en gang at jeg har en sånn ryggmargsrefleks som heter samvittighet, og den slår inn selv om hodet har en ond stemme som sier det motsatte av de signalene som kommer fra ryggmargen.

    I følge den meget kjente teoretikeren Kohlberg har vi seks stadier av moraldanning, der ikke alle når den siste. Det er visstnok flest av de som styres av samfunnets normer om rett og galt, og frykten for korreks og straff (stadie 5)

    Men stadie 6 er det som styrer meg. Det innebærer at man har utarbeidet etiske prinsipper som er universelle og abstrakte, og som inngår i et helhetlig verdisystem. Som et bakteppe til dette ligger smavittigheten og styrer der det oppstår dilemmaer.

    Jeg høres sikkert arrogant og skinnhellig ut for noen nå, men det er jo ikke mindre sant det jeg sier av den grunn.

  20. HvaHunSa sier:

    Jøss, jeg rota det skikkelig til med «utviklingspsykologiens».

  21. tb sier:

    Jeg foretrekker nok «gjør ikke mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg», framfor «gjør mot andre, det vil andre skal gjøre mot deg». Mer redelig enn å prakke på andre mine preferanser, liksom?

    … også rota jeg meg inn i en lengere forvirring om universell moral eller ikke, men den strøk jeg heldigvis før jeg postet kommentaren… Men jeg tror vel at det av og til er ok å «stjele»??

  22. HvaHunSa sier:

    Problemet med «gjør mot andre, det du vil at andre skal gjøre mot deg», er at det forutsetter at andre vil det samme som deg. Og det vil de jo ikke alltid. Hvis et individ ikke har noe imot at andre plukker epler fra trærne i dennes hage, så kan individet ikke automatisk gå ut ifra at andre ville synes det er greit at h*n da forsyner seg av ripsene fra deres hage.

  23. Elle sier:

    Jeg sier alltid ifra dersom jeg oppdager det. En kan ikke rettferdiggjøre unnlatelse av å si fra med at varen er for dyr osv. Ekspeditøren kan også få problemer når kassen skal gjøres opp dersom det mangler penger.

    E

  24. Iskwew sier:

    HvaHunSa, jeg tror stadie 6 styre ganske mange, heldigvis, men at det er et ressursproblem på samme måte som selvrealisering er det. Du må ha en del grunnleggende behov godt dekket.

    Og godt poeng vedr. «gjør mot andre»! Vi definerer det forskjellig, ja.

    tb, når er det ok å stjele?

    Elle, jeg gjør også det.

  25. Morten sier:

    Jeg sier alltid ifra og jeg vet egentlig ikke hvorfor. Jeg går så langt som å diskutere det, for det hender også at den andre ikke ser feilen. Jeg betalte ca 100,- kroner for lite nylig og når damen, etter at jeg hadde påpekt feilen, for så etterpå si «jo, jeg har betalt for lite fordi…» og hun parrerte med «nei, dette er riktig, dette vet jeg», ja da anså jeg det som en noe snodig måte å gi god rabatt på. Jeg tok frem papir og regnet på det i bilen og joda, det føles iallefall godt å vite at en hadde rett 🙂

    Som ung opprørsk rocker brydde jeg meg ikke med å si ifra når store firmaer som rema1000 og lignende gjorde feil i min favør, men «småbedrifter» har jeg alltid vært ærlig mot. I dag er jeg ærlig mot alle. Antikapitalistisk tåkeprat er ikke annet enn en sjarmerende periode i ungdommen. Når man vokser til ser man at det finnes andre måter å forandre verden på….

    Men hvorfor jeg alltid sier ifra? Det har jeg aldri tenkt på.
    Makes me feel good, I guess.

    M:)rten

  26. Iskwew sier:

    Jeg tror dette er et område der det er greit å ikke ha så mange «hva-hvis»-alternativer.

    Jeg tror jeg synes det er enklere å leve med meg selv, om jeg ikke lar de tingene der være omtrentlige – og det er selvsagt lettere å forklare en ung mann det samme med innlevelse.

    Makes me feel good too :o)

  27. tb sier:

    Tror jeg har behholdt det «antikatpitalistiske tåkepratet» inn i godt voksen alder, jeg.. Og kommer nok til å beholde det til jeg dør. Håper det gjør min alderdom til en sjarmerende periode.
    Jeg har masse personlig etikk, og moral. Morer meg av og til med å sette opp mine personlige ti bud. (de varier nok litt fra gang til gang, men «Du skal ikke ha guder» er bestandig første bud ;-)) Og av og til så kolliderer noen av de budene litt med hverandre. «Du skal ikke utnytte andre og bruke andre som redskap for egen fortjeneste», som er et annet relativt varig og stabilt moralsk påbud for meg, gjør at jeg i noen situasjoner kan mene at det er riktig å «stjele» fra de som utnytter andre? Nei, vet det, det var ikke noe godt og fullstendig svar på det du spurte om…

  28. Iskwew sier:

    Interessant, tb – dette er i grunn et fascinerende dilemma.

    Det jeg tror for egen del, er at jeg føler mindre velbehag ved å være moralsk dersom det er folk jeg ikke liker. Men jeg må være det da også, ellers blir det fort en indre forhandlingssistuasjon av det, og den vil jeg helst unngå.

  29. Milton Marx sier:

    Kommer i høy grad an på hvor jeg får «gevinsten». Er det et tilstrekkelig ille møkkaselskap, med møkkafolk som tjener i bøtter og spann fordi de får ekstra kompensert for ubehagget ved å snyte kunder, så ville jeg ikke få dårlig samvittighet. Jeg ville tvert om føle personlig tilfredsstillelse. Kunne f.eks. være dersom en eiendomsmegler feilberegnet den blodig høye provisjonen for et hussalg. Ville føle det samme dersom en «rådgiver» i banken regnet fra seg noen penger. Eller det kunne være et teleselskap.

    Det er kort og godt en god følelse å snyte en drittsekk som tror han snyter deg.

    Andre ganger gjør jeg oppmerksom på feilen. Og noen ganger ser jeg mellom fingrene med at jeg blir jukset, selv om jeg der og da vet om det. (men så handler jeg jo mer med fattigfolk enn resten av Hjørnets lesere)

    Men dilemmaet kan jo utvides. Er det OK å snyte noen som har flere penger enn deg?

    I og med at jeg bor i et U-land, opplever jeg ofte at mange mener at det grenser til en plikt å forsøke å snyte slike som meg. Og mange mener da også at det er særdeles smålig hvis jeg insisterer på å få samme pris som andre.

    I går var jeg på supermarkedet, og da posene skulle fraktes til bilen ga jeg bæreren US 25 cent mynt, som er going rate. (Bærerne jobber på basis av tips, så null, zero eller nada er formelt sett i orden). Gutten ser måpende på meg, og spør: «Bare én?????»

    Han visste vel ikke at jeg er fastboende eller noe slikt. Jeg bare spurte kisen om hva pokker det er som feite han, før jeg satte meg i bilen og kjørte. Første innskytelse var å nappe mynten ut av hånda på han, med en bemerkning om at det ikke er noe problem om han ikke vil ha pengene mine, men jeg lot være.

    Skulle jeg kalt på en supervisor? Da ville han mistet jobben, hvilket bare ville betydd at en annen person ville få en sjanse – og således ingen katastrofe i den store sammenhengen. Min «innfødte» kone mente at dette er hva jeg burde ha gjort.

    Før folk går totalt i spinn i moralsk forargelse, gjøres det oppmerksom på at minimumslønna per måned er 250-300 dollar i Panama. Det vil med andre ord si at flesteparten av alle offenltig ansatte tjener mindre enn 2 dollar timen. Da trenger man ikke ha dårlig samvittighet for at man bare betaler 25 cent for tre minutters jobb.

  30. Iskwew sier:

    Sjelden har jeg blitt så lurt som da jeg bodde i Brasil. I begynnelsen ble jeg indignert som bare det, men så skjønte jeg at det er en del av kulturen, noe som bare er slik. Og forholdt meg bare til det. Tanken var f.eks. åpenbart at jeg spesielt kunne lures med god samvittighet, siden jeg var en hvit riking. Det gikk enda mer sport i det om det var noe firmaet skulle betale.

    Kanskje vår høye moral bare er et uttrykk for at vi er så høyt oppe i behovshierarkiet at vi kan unne oss den luksusen det er å være moralske når det gjelder slike ting?

    Når det gjelder eksempelet ditt til slutt, så ville de fleste brasilianere ha sagt fra til supervisor. Jeg ville vel ikke ha gjort det, selv om eieren av butikken sannsynligvis ville ha likt om jeg gjorde det.

  31. Milton Marx sier:

    Om moralen vår er en luksus fattigfolk ikke kan unne seg? Tja. Det er jo enkelte holdninger som det er rimelig smertefullt for en sosialdemokrat å endre – og i et større perspektiv er det vel det jeg er (nå ler du vel godt?).

    På mange vis er vi så indoktrinert med livsfjerne idealer at vi ikke er særlig godt skodd for å møte virkeligheten. Vi har lest våre bonderomaner etc, og synes det er hjerterått at fattiggutten ikke skal få rikmannsdattera, når de nå elsker hverandre så inderlig. Til sist tror vi på det. Vi tror på at fattiggutten blir et balansert og tolerant menneske med allsidige interesser, hvis vi bare får vasket han, gitt han et hus og ellers kledd han opp. Vi tror på det, og det gjennomsyrer til sist all vår handling.

    Det vi bare glemmer, er at den materielle siden av fattigdommen kun er overflaten. Har du av nødvendighet lært hensynsløshet og manglende medfølelse i slummen, endres du ikke av en nystrøket skjorte.

    Min kone ler ofte av meg når vi spiser kylling, og sier at jeg ikke har noen fremtid som fattig, ettersom jeg ikke vet hvordan man spiser benene rene. Jeg vil tro at det er andre faktorer som er enda mer kritiske for min overlevelse i fattigdommen – så som at jeg kalkulerer med at andre har samme anstendighetsnivå som en selv. Det er lett å tro dét, og det er lett å lukke øynene for at folk flest faktisk er så rå som de er.

    Og det er også lett å si noe som virker forferdelig i samvær med nordmenn som ikke har samme erfaringsgrunnlag. For i nordmenns øyne er fattigfolk kun mennesker som har færre penger enn andre. Nordmenn har med tiden mistet forståelsen for hva fattigdom er og hva den gjør med folk.

    Jeg har etter hvert begynne å helle mer og mer til oppfattelsen av at dersom du fødes fattig, dør du fattig – likegyldig av hvor mange penger du skulle få. Det nærmeste nordmenn flest kommer en slik erkjennelse, er at de aksepterer at det er forskjell på gammelrike og nyrike.

  32. Iskwew sier:

    Milton :o) Jeg har da visst at du strengt tatt er en sosialdemokrat som resten av oss, hele tiden :o)

    Og jeg synes du beskriver godt hvordan vi er utrustet til å møte den andre virkeligheten. Det var et sjokk for systemet mitt, i hvert fall. Det tok en god stund før jeg la bort indignasjonen og forholdt meg til at det var en del av virkeligheten.

    Når du vokser opp med realiteter som ingen nordmann helt kan forestille seg, i en favela i Rio, for eksempel, så gjør det noe med deg, som kanskje ikke er mulig å endre. Du kan ha rett i det. Uten at det betyr at vi skal bruke vårt referansegrunnlag til dømme fra moralsk ståsted. For vi kan ikke forestille oss hvordan det livet er.

Top