Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Bedrageri som psykologisk og sosialt fenomen

06.02.08 i Mennesker

Jeg husker det godt, enda det er 16 år siden. Sjefen min hadde sagt opp, og jeg sto og snakket med en kollega. Litt høyere opp i hakkeordenen, og en man lyttet til i høye kretser i selskapet.

«Det skal bli spennende å se hvem den nye sjefen min blir», sa jeg, ettertenksomt.

«Det blir du det», sa min kollega. «Jeg har lagt tyngde bak at det er du som er best til å ta den jobben.»

«Hæ?», sa jeg. «Skulle jeg ta den jobben – det er for store verdier og krever mer kompetanse enn jeg har.»

«Langt i fra», sa min kollega. «Du er den rette for den jobben.»

Jeg fikk jobben, og jeg gjorde jobben bra. Den kompetansen jeg ikke hadde, tilegnet jeg meg. Noe med skikkelig bratt lærekurve, da den norske kronen devaluerte i desember 1992. Jeg hadde ikke hatt jobben et år en gang. Men vi kom oss gjennom det, noenlunde med æren i behold.

Min kollega, som er en klok mann, så et potensial i meg som jeg ikke helt hadde sett selv. Og slik er det; noen ganger er det rett og slett slik at vi ikke ser hva vi selv er i stand til. Noen må hjelpe oss med å se det.

I en artikkel i NYtimes står det om et noe som kalles «Bedrager-fenomenet»1, som går ut på at vi ikke tror vi er så flinke som andre synes å tro. Om vi har suksess og får til noe, så skriver vi det på kontoen for flaks, snarere enn evner. Når vi ser oss i speilet, føler vi oss nærmest falske i den rollen vi har. Det gjorde jeg noen ganger på bankmøter med London-fiffen i den nyinnkjøpte drakten, som ikke kjentes som meg. Der satt jenta fra det lille stedet på landet i Norge og opplevde at bankmennene både lyttet og nikket. Jeg har i grunn alltid kjent meg som en enkel pike fra landet i mange slike sammenhenger. Selv om jeg objektivt sett vet at jeg kan mye, på noen områder mer enn andre, så slipper den følelsen ikke helt taket. Er jeg egentlig feilplassert?

Men jeg var og er ikke det. Jeg kan faget og folk lytter ikke fordi de ikke har noe bedre å bruke tiden sin på, men fordi jeg rett og slett kan det.

Så gikk artikkelen i NYtimes fra å være gjenkjennelig til å bli meget interessant. Det viser seg nemlig at denne bedragerske følelsen ikke nødvendigvis er ekte og inderlig, det kan rett og slett være en sosial strategi. Folk er rett og slett bedragerske bedragere.

I en studie fra 2000 ved Wake Forest University, ba psykologer folk som hadde høy score på en «bedrager-skala» om å predikere hvordan de ville gjøre det på en test som gjaldt intellektuelle og sosiale evner. De ble fortalt at en intervjuer ville diskutere svarene deres med dem senere. Forutsigbart nok, de som så ut til å være bedragere sa at de trodde de kom til å gjøre det dårlig. Men om de gjorde de samme prediksjonene og ble fortalt at det skulle være anonymt, så anså de sine sjanser til å gjøre det bra på testen helt på linje med folk som ikke så ut til å være bedragere.

Disse bedragerne er «falske». De har innerst inne en betydelig høyere selvtillit enn de gir uttrykk for offentlig. Det er en bevisst eller ubevisst sosial strategi.

“Particularly when people think that they might not be able to live up to others’ views of them, they may maintain that they are not as good as other people think,” Dr. Mark Leary, the lead author, wrote in an e-mail message. “In this way, they lower others’ expectations — and get credit for being humble.”

Har du klart å selge deg selv ned, så har du brått en solid oppside. Det er enkelt å gjøre det bedre enn hva folk forventer, og i tillegg virker du kledelig beskjeden på egne vegne.

En annen studie, offentliggjort i september, viste det samme. Dette ser psykologisk sett ut til å være en strategi for selv-presentasjon, mer enn et personlighetstrekk. De lavere forventningene kan lette presset – så lenge det ikke får for langt. Som Dr. McElwee ved Rowan University sier: «Det er forskjellen mellom å si at du drakk deg full kvelden før prøven, og faktisk gjøre det. Det første gir deg en unnskyldning, mens det andre er destruktivt.»

Dette gjør vi nok alle sammen, mer eller mindre bevisst, og i større eller mindre grad. Det handler om sosial tilpasning. Om vi virker for brautende og selvsikre, trekker andre seg for unna. Ingen er vel overbegeistret for breiale og eplekjekke folk i lengden. og det kan også vise en respekt for begrensningene i våre egne evner. Vi kan ikke alt, og det er i grunn helt greit. Ellers hadde vi ikke noe nytt å lære. Så lenge vi ikke fratar oss selv muligheter, ved at vi ikke tør å vise hva vi kan og aldri tør å ta sjanser, er dette en nødvendig sosial tilpasning.

Jeg trives egentlig med oppgaver som er et nummer eller to for store i utgangspunktet. Det er inspirerende. Men ikke fire nummer for store. Det er nedbrytende. Det er viktig å ha et realistisk forhold til hvem man er og hva man evner. For det er slitsomt å gå skikkelig på trynet gang etter gang.

Det som er helt sikkert, er at den gangen for 16 år siden var jeg oppriktig overrasket, det var intet bedrag. Min kollega skjønte noe jeg selv ikke skjønte eller så. Det er godt det finnes de som ser potensial du selv ikke ser. Alle skulle ha noe slike kolleger eller venner eller familiemedlemmer.

Men de første møtene i bankmenn i London, da lurte jeg virkelig på om det var jeg eller en annen som var der. I was an impostor. Tenkte jeg, i hvert fall.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:
  1. Imposter phenomenon []

Tagget med: ,

14 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Bluebird sier:

    Jeg tenkte faktisk når jeg leste denne artikkelen at jeg ville komme til å se et blogginnlegg om den her.

    Jeg følte meg som en bedrager i et par år når jeg jobbet med ganske komplekse økonomiske problemstillinger uten å ha mer enn noen få vekttall i økonomi i utdanningen min. Det gikk vel sånn noenlunde selv om jeg opplevde både hevede øyebryn og tilnærmet kjeft fra fra forskere på området når de skjønte jeg egentlig (på det tidpunktet) var teknolog, dvs med it-utdannelse.

    Jeg tror faktisk den opplevelsen var motivasjonen min for å skaffe meg en høyere utdannelse senere i livet.

  2. Megler Smekk sier:

    Liten pike fra landet?

  3. Iskwew sier:

    Da ble du sannspådd, Bluebird. Og herved bevist at vi leser de samme artiklene.

    Det kan være en spore også, det å få litt for store oppgaver. Og alle faggrupper elsker å se overbærende til grinete på folk som ikke er inne i faget. Selvsagt er det sånn :o)

    Enkel pike fra landet, Megler Smekk. Veldig enkel :o))

  4. HvaHunSa sier:

    Er det en slags falsk beskjedenhet tro? Det er et interessant fenomen, og det er nok nyttig å skille mellom den instrumentelle beskjedenheten, og den ekte.

    Jeg har ikke lest så mye om den første egentlig, det var ikke et tema på sosialpsykologien heller, men den andre, den er det mange mange årsaker til. Litt beksjedenhet skader jo ikke, men så er det dem som har så lav selvtillit/mestringstro at det senker livskvaliteten. Sånt er litt trist å være vitne til.

    At du liker og mester utfordinger sier en del om hvordan du er skrudd sammen. Du er nok et funn for arbeidsgiveren din 🙂

  5. Iskwew sier:

    Jeg syntes det var veldig interessant med disse som egentlig ikke var så beskjedne når de trodde de var anonyme. At det er en sosial strategi, og tildels en nødvendig en.

    Men de som er ekte imposters, det er en helt annen skål. De vil ikke kunne realisere sitt potensial. Det senker livskvaliteten, helt klart, for de får jo aldri brukt sine evner, og brenner inne med masse.

    Jeg liker utfordringer – og har selvinnsikt nok til å vite når de faktisk er for store. Det er like viktig, tror jeg.

  6. Tiqui sier:

    Er det falskt selv om det viser seg at man klarer noe bedre enn man gav uttrykk for på forhånd? Det kan jo være at det er nettopp det å slippe skyhøye forventninger og det presset det medfører som gjør at man klarer oppdraget bedre. I så fall er jeg en falsk bedrager. Jeg lykkes best med litt lavere forventninger i forkant enn hva jeg kan klare.

    Mer interessant var det at jeg følte meg som en bedrager da jeg fikk min gode karakter på hovedfaget. Et sted langt inne vet jeg at oppgaven var god, men likevel følte jeg at de måtte ha oversett noe, at jeg måtte ha ubevisst «lurt dem». Denne følelsen i etterkant har jeg ikke opplevd før.

  7. Iskwew sier:

    Jeg tror jeg er motsatt, jeg liker meg best når jeg har utfordringer og forventninger som er litt høyere enn det jeg har oversikt over at jeg kan/klarer. Men alt med måte – man må ha forventninger og ambisjoner som er mulige å nå.

    Jeg har noen ganger hatt følelsen «Jøss, kjøpte de det?» når jeg har presentert komplekse ting. Det tror jeg kommer av at jeg vet basert på min fagkunnskap at det er mer komplekst enn jeg fremstiller det og at det kan finnes huller i resonnementene mine. Kanskje det var den følelsen du hadde etter eksamen?

    Du fikk garantert fortjent karakter – jeg har jo lest oppgaven din :o) Den ER god. Så god at selv en legperson kan få med seg viktige poenger.

    Jeg mener du bør popularisere den i minst en artikkel.

  8. Tiqui sier:

    Det kan godt hende at det som gjør utslaget for min del er min egen innbilning av at hva folks forventning er, og at hvis jeg føler meg presset (uten at noen nødvendigvis har utøvd noe press), så går det lettere i tull.

    Det var en god mulig at det er evnen til å få kompleksitet ned på forståelig nivå som gjør at man føler dette gikk litt for glatt. Ellers er det vel bare naturlig at selvtilliten varierer litt med dagsform, humør og andre saker som virker inn på oss.

    Artikkel er på vei! Jeg har fått antatt et abstract til en bok som skal utgis på University of Toledo neste år. Dersom den fullstendige artikkelen går gjennom nåløyet også blir jeg publisert der. Hvis ikke, sender jeg den i revidert utgave et annet sted 😉 Det er en av grunnene til at bloggen må ha en liten pause for tiden..

  9. Tiqui sier:

    Hmm, ikke helt tilstedeværende i formuleringene idag. Andre avsnitt skal være: Det var en god mulig forklaring at..

  10. Håkon sier:

    Sannelig om jeg vet, men noe av dette dreier seg vel om å ha en viss ydmykhet til oppgaver og ansvar samtidig som man ikke skal framstå som så usikker at andre (eller en selv) ikke tror du klarer oppgaven.

    Noe av dette er nok kommunikasjon og ren sosial adferd, og et eller annet sted går vel grensen hvor man er en bløffmaker.

    Ansvaret kan også ha to sider. Den ene er at man faktisk klarer å løse oppgaven, den andre er at man sier klart fra i god tid dersom oppgaven er/blir for stor. Anonymitet medfører vel at man ikke i like stor grad risikerer å måtte stå til ansvar for gjennomføring eller resultat, og da kan man vel bli overmodig.

    Det er et helt annet ansvar knyttet til f.eks. en teoretisk eksamensoppgave enn en praktisk oppgave i arbeidslivet. Det er ikke så alvorlig å knekke en blyanspiss som når det er fare for at andre skades eller lider økonomisk tap.

    Noen har eksamensnerver i bøtter og spann, andre kan ta eksamen med knusende ro – uten at det betyer at sistnevnte ikke kan være svært så nervøs når samme oppgave skal løses i det virkelige liv.

    En enkel pike fra landet kan da være svært så beslutningsdyktig og myndig, og har minst like mye sjarm som kompliserte piker fra byen. :o)

  11. Iskwew sier:

    Tiqui, jeg tror i hvert fall at det har vært tilfelle for meg at jeg har klart å forenkle noe komplisert og lurt på hvorfor de kjøpte det. Men det er en kunst, egentlig. Innenfor et så kvantitativt område som det jeg holder på med, så er det dessuten noe mange ikke får til like godt.

    Og ja, selvtillit varierer definitivt med dagsformen, det er helt sikkert. Ingen er Supermann hver dag. Bortsett fra Supermann, men selv med ham skal det bare litt kryptonitt til.

    Jeg tror det er viktig å ha et realistisk forhold til egne evner, muligheter og begrensninger, Håkon. Men man skal ikke stille sitt lys så fullstendig under en skjeppe at man fratar seg selv muligheter.

    Du har rett i at anonymitet kan gjøre en overmodig, samtidig som det er merkelig at det å sitte overfor en intervjuer, i et eksperiment som ikke har noen egentlige konsekvenser, gjør at man ikke klarer å være ærlig i forhold til hva man tror man evner. Det tyder på at det er et spill for galleriet.

    Jeg tror historikken jeg har med å sitte på store posisjoner har gjort meg litt immun mot prestasjonsangst. Bortsett fra når det gjelder å holde foredrag. Det liker jeg ikke :o)

    Forøvrig har jeg tenkt å sette den siste setningen din i glass og ramme 😀

  12. Håkon sier:

    Jeg tror historikken jeg har med å sitte på store posisjoner har gjort meg litt immun mot prestasjonsangst.

    Det er også mulig at det har noe med kulturforskjell mellom back-office og front-office. (På bakrommet vet man at man må knuse noen egg for å lage omelett, det andre stedet fokuserer man på omeletten.)

    Glass og ramme høres er stor stas 😉

  13. Iskwew sier:

    Der fulgte jeg deg ikke, Håkon. Det er vel på front office man skjønner at man må knuse egg for å lage omelett? De på bakrommet fokuserer mest på omeletten, og om den fikk oss til å spy eller gjorde oss mette?

  14. Håkon sier:

    Tja, vi er antagelig i to forskjellige bransjer hvor begrepene blir snudd litt opp-ned. 😉

Top