Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Bare i Frankrike

14.01.08 i Kultur, Mennesker

Kan noen forestille seg at en amerikansk president velges selv om hans kone knapt nok viser seg under valgkampen, og de har hvert sitt hjem? Videre at presidentens kone uttaler at hun aldri kommer til å bo i Det hvite hus, men hennes mann blir fortsatt valgt? At hun i det lengste holder seg unna valgkampen.

Neppe. I USA velger man i den grad det er mulig en kjernesunn kjernefamilie, der hustruen (eller Bill) står smilende ved sin manns (eller Hilarys) side, mens de kjernesunne barna, den pene hunden eller katten (om du heter Bill) vises fram som for å understreke at dette er en perfekt enhet. Riktignok overlevde Bill utroskapsavsløringene i valgkampen, men det var ansett som noe av et mirakel.

I Frankrike velger man åpenbart president på kandidatens politikk. Alle forsto vel at Sarkozys familie neppe fungerte som en proper kjernefamilie, selv om Cécilia deltok så vidt langt ut i valgkampen. De valgte en president med en kjernesunn kjernefamilie kun på papiret. Det var president de valgte, ikke presidentfamilie.

Og det tok ikke lang tid etter valget før Le President var skilt. Det tok deretter veldig kort tid før han var gift igjen. Med modellen og artisten Carla Bruni, som har en liste av ekser som teller blant annet Eric Clapton og Mick Jagger. Som han visstnok har hatt et forhold til bare siden i november eller så. Sånt er mulig i Frankrike. Kanskje bare i Frankrike? Der pasjon er tillatt, selv for en president. Franskmennene synes sikkert det er et bevis på at de har valgt en potent president.

Sannsynligvis er de mer fornøyde med giftemålet enn de er med presidentens politikk. Å få igjennom reformer i Frankrike er en større oppgave enn de fleste andre steder. President og regjering skal ikke røre mye på opparbeidede rettigheter før det blir bråk, streiker og demonstrasjoner.

Men et giftemål mellom en sittende president og en supermodell etter tre måneders kurtise er mer som det skal være.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: , ,

11 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Megler Smekk sier:

    Hei Iskwew,
    bedre md en potent president enn en impotent!

  2. Iskwew sier:

    Jepp, det kan du si :o))

  3. Flopsy sier:

    Jeg har ikke så kjempesans for den franske presidenten, men akkurat dette synes jeg er befriende. Det er jo tross alt politikken og politikeren man skal velge, ikke kona/ektemannen og ungene.

    Men USA er jo en smule mer konservativt enn Europa, så det er jo ikke så veldig rart at alle presidentkandidatene der er kjernefamilie-mennesker. De hadde vel ikke hatt en sjanse uten familie, tenker jeg.

  4. Goodwill sier:

    Jeg syns egentlig dette vitner om en form for raushet hos franskmennene som andre kunne lære noe av. Ingen er perfekt, og om vi klarer å akseptere det har vi et bedre utgangspunkt for å komme videre.

    Et lignende eksempel er den gamle presidenten Mitterand, som i årevis hadde en elskerinne samtidig som han var gift – og president. Helt sikkert en krevende situasjon, men likevel ble det akseptert at elskerinnen deltok i begravelsen sammen på linje med hans nærmeste ellers.

    Dét er raushet, det.

  5. Iskwew sier:

    Jeg syntes også dette var befriende, Flopsy. Rett og slett litt kult :o) I USA ville det vel vært omtrent umulig, vil jeg tro.

    Jeg tenkte også på Mitterand, Goodwill. At selv presidenter i Frankrike har lov til å være menneskelige er rett og slett både raust og befriende.

  6. tb sier:

    Frankrike har en tradisjon for så synes at det er helt OK at politikere har elskerinner. Irrellevant i forhold til politikken, og kanskje litt positivt til og med, i en macho-orientert kultur der menn er «forventet» å skulle ha elskerinner? Lurer av og til på om en kvinnelig fransk politiker med ung, viril elsker ville vært like spiselig for velgerne?

    Ellers har jo mange land tradisjonelt dette skillet mellom privatliv og politikk; i England har det jo vært en lang tradisjon for at politikere har hatt et «rufset» privatliv på mange måter, og at «alle» har visst om det, uten at det har blitt koblet til politikken deres. USA også, det påstås vel at både president Roosevelt og hans kone hadde elskerinner, til dels boende i Det hvite hus, og at amerikansk presse visste det, men aldri skrev om det, fordi det ikke angikk politikken, men privatlivet.
    Men så skjedde det visst noe, med pressen og med poltikken?

  7. Hanne sier:

    Det er mulig at det er tegn på at franske velgere konsentrerer seg om vedkommendes politikk, eller en slags raushet – men det er synd at den slags raushet bare gjelder for menn. Det som først og fremst gjelder i Frankrike, er en mannssjåvinistisk dobbeltmoral som innebærer at menn kan ha elskerinner og boltre seg som de vil, mens kvinners jobb er å ta seg ut såpass godt at de klarer å holde mannen hjemme.

    Så joda. Den dagen en slik holdning også gjør det mulig for en kvinne å oppføre seg sånn og bli valgt til president, kan franskmenn peke nese til amerikanske velgere.

  8. Erlend sier:

    Mitterrand (med to r-er) holdt seg jo faktisk med to familier på én gang, i og med at han hadde en datter med elskerinnen. Datteren, Mazarine Pingeot-Mitterrand, er forøvrig en rimelig kjent forfatter.

    Men, Hanne har nok et poeng – jeg tviler på om det ville blitt tatt like positivt opp om Ségolène Royal hadde hatt en stall av elskere. Raushet er muligens ikke ordet – kynisme er kanskje bedre.

    Forøvrig døde Félix Faure (president 1895-99) på sitt kontor i Elysée-palasset – i armene på sin temmelig avkledde elskerinne.

  9. Iskwew sier:

    Dere har sikkert rett i at det ikke ville være like enkelt for en kvinnelig kandidat å ha unge, virile elskere. Men på den annen side så ville det vel ikke være like enkelt for en kvinnelig kandidat i det store og hele?

  10. Sexy Sadie sier:

    Jo, men Carla er vel en trofedame? Da må han unnskyldes….

  11. Marina sier:

    I USA konsentrerer man seg om uvesentligheter, for det som er viktig er også mye vanskeligere å takle enn enkle ting som religion og familier. Det er derfor ingenting noensinne gjøres med de interne problemene i landet.

    Men det er nok en del mennesker i Frankrike (ganske mange, ifølge en kamerat) som synes presidentens haste-ekteskap er litt på kanten og muligens et tegn på en midtlivskrise. Det er bare det at de synes det er hans personlige problem, og ikke noe de behøver å blande seg opp i. Eller som kameraten sa: «Jeg skal ikke legge meg opp i hvem presidenten puler. Jeg har høyere standarder enn som så».
    Jeg kan nevne at han er homse og ikke singel.

Top