Lang dags ferd mot tidlig morgen

Turen hjem fra Gran Canaria ble ikke strabasiøs, men den innehold en del av det som gjør reiser slitsomme. Altså først og fremst (ikke veldig store) forsinkelser, klaustrofobiske flyseter, (veldig) bråkete unger, og kapitulerte foreldre.

Klokken 13:30 kanarisk tid, eller 14:30 norsk tid forlot vi Arguineguin. Klokka 01:30 norsk tid var vi hjemme. Flyet vårt tok av en time forsinket fra Las Palmas, men vi landet bare 15 minutter etter tiden på Gardermoen. Vi rakk å shoppe litt på flyplassen, en bag, 2 baguetter så vi slapp å kjøpe den grufsefulle flymaten, 2 store flasker vann, så vi slapp å kjøpe overpriset flyvann, og dessuten et ukeblad med kryssord til mor. Så langt, alt vel. Riktignok ble vi en time forsinket, men det er til å leve med. Selv om jeg ikke så helt lyst på landing 23:30.

Gledelig nok var ikke flyet smekkfullt, og dermed fikk vi tre seter disponibelt. Gleden var imidlertid ganske kortvarig, for foran oss satt det tre rimelig store mennesker, og de la seteryggene maksimalt ned så fort vi tok av. Det blir trangt. Dessuten gjorde den store personen foran meg gjentatte forsøk på å bende setet lenger bakover, spesielt når jeg drakk den overprisede og ganske vonde kaffen de serverer på Norwegian. Setet mitt var ikke et spesielt tiltalende sted å tilbringe 4,5 timer i for en klaustrofobiker.

PÃ¥ raden ved siden av oss satt det et par med fire ganske smÃ¥ barn. De kapitulerte rimelig umiddelbart etter at skiltet med “Fest setebeltene” sluttet Ã¥ lyse. Det kan jeg skjønne om de har løpt etter de ungene i en eller to uker i Syden, men likevel, det ble rimelig masete for oss som satt rundt. Mor og far satte seg i en treseter og leste avisen, men de fire smÃ¥ pluss noen smÃ¥ kamerater fra lenger bak i flyet satt i den andre treseteren og skulle se pÃ¥ film, kaste mat, søle brus, hyle høyt og ellers gjøre sitt nærvær bemerket. Da far i tillegg monterte høytalere pÃ¥ PC’en, og skrudde opp lyden, var nesten grensen nÃ¥dd for mitt klaustrofobiske jeg. Jeg blir nemlig rimelig støysensitiv, der jeg sitter og fokuserer pÃ¥ kroppens automatiske prosesser (pust, blunking etc.) for Ã¥ beholde kontrollen.

Tigerungen satt hele flyturen og leste, lekte med nye leker, sÃ¥ pÃ¥ tegnefilm pÃ¥ iPod’en min og gjorde svært lite vesen av seg. Han er jo særdeles reisevant.

Da vi ankom Gardermoen var vi som sagt bare 15 minutter forsinket. Men det hadde visst ikke bakkemannskapene fått med seg, for de ventet lenge og lenger med å få bagasjen ut på båndene. Vi tvinnet tommeltotter, mens de samme ungene spant rundt og drakk Cola. På det tidspunktet var jeg bare glad for at jeg ikke skulle ha dem med meg hjem.

Så mistet vi et flytog med en millimeter. Det vil si at konduktøren så oss der vi kom løpende, blåste i fløyta og dermed kjørte toget rett foran nesen på oss. Uten oss. En skikkelig kjiping. Dermed ble vi stående og hakke tenner i 15 minutter til neste tog kom og det begynte å bli skikkelig sent. Og på Lysaker stasjon var det selvsagt ingen drosjer, det var kø på taxi-sentralen og altså enda 15 hutrende minutter å vente. Men hjem kom vi til sist.

I dag har vi bare tøflet rundt, bokstavelig talt. Men i morgen begynner 2008-alvoret. Altså er det på tide å hoste seg i seng.

(Hjemkomstbrevet skyldes at jeg rett og slett ikke orker å skrive noe om noen av de hotte sakene eller delta i debattene om dem. 2008 starter med bloggistisk materialtretthet, tror jeg.)