I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Jeg er kanskje litt røff med overskriften på denne posten, men jeg mener altså at folk og deres bruk av mobiltelefoner er ganske trollete. Folk som har et nært og ubegrenset forhold til mobilene sine, tar stor plass i det offentlige rom, og i det private for den sakens skyld. De tar det for gitt at alle har et ønske om å være del i alt deres liv inneholder av smått og stort; hva de skal ha til middag, hvilke kunder som er kranglete, siste krangel med husbonden, hvor dum sjefen er, hvor teit typen som slo opp er og hvor stor plass svigermor tar til enhver tid. Det må de mene, ettersom de med høy stemme snakker om dette på busser, tog, holdeplasser, kafeer og så videre.
Personlig skal jeg innrømme at jeg synes det er mektig irriterende. Spesielt om du kombinerer det med alle ringetonene de samme gjerne har, som gjør at det som før var en fredelig busstur, nÃ¥ er en kakofoni av samtaler, ringelyder, SMS-pip og tastaturtasting. Da savner jeg som regel iPod’en min, sÃ¥ jeg kan lukke dem alle ute fra livet mitt, det være seg i form av ekstremt irriterende lyder eller høylydte samtaler om ting jeg rett og slett ikke ønsker Ã¥ vite noe om.
En annen, svært irriterende, del av den samme terroren, er folk som tar med seg telefonene på møter. De har den noen ganger på stille eller vibrering, uten at det betyr at telefonen ikke høres, eller at de har oppmerksomheten fullt og helt på det møtet handler om. Det har de ikke. De blir fjernt flakkende i blikket så fort mobilen piper eller hopper vibrerende rundt på bordet. Eller når den slå inn på høytalertelefonen på møterommet. Da tror de nemlig at det kommer en melding eller en innkommende samtale, som selvsagt må sjekkes, selv om man er midt i en presentasjon eller en diskusjon. Mest av alt tror jeg det skyldes at de føler seg litt viktige når noe skjer på telefonen, og det bør alle andre skjønne at de er også. Siden de bare MÅ være mulige å få kontakt med til enhver tid. På det nærmeste er de uerstattelige, selvsagt.
Mobiltelefon i møterom skulle være forbudt som hovedregel. Jeg bruker å stoppe presentasjonene mine om folk begynner å fikle med telefonen, slik at det blir knugende taushet til meldingen er sendt eller samtalen over. Og synes ikke det hjelper spesielt mye at de går ut av rommet heller, uro blir det uansett.
I det private har du alltids noen som snakker i telefonen om det så er midt under middagen. Og, du verden, det er dårlig stil og grensende til respektløst. Om du må gi en beskjed, gjør det, og så legger du telefonen bort.
Ellers er det jo interessant når folk på bussen hjem snakker om de mest intime ting på telefon. Jeg mener, de sitter på en lokalbuss, men ter seg som om de er hjemme alene i sin egen stue. På den samme bussen sitter naboen, den sure damen i blokka ved siden av og kassadamen på Kiwi. Plutselig vet de altså diverse intime ting om deg, ting du neppe ville kommet på å fortelle om du sto foran den samme kassadamen i kø på Kiwi.
Ellers har jeg overhørt at folk begår kriminelle handlinger på bussen eller bussholdeplassen. For eksempel ved å spre det som åpenbart er innside-informasjon. En kar på et busstopp la ut i syv lange og fjorten brede om noe som åpenbart var det. Til slutt klarte jeg ikke å holde meg, og gjorde ham oppmerksom på hva det var han holdt på med, og at jeg hørte alt han sa. Da ble han rød i toppen og avsluttet samtalen. Hadde jeg vært litt sleipere enn jeg er (hvordan havnet jeg innen finans egentlig?), skulle jeg heller helt i det stille ha kjøpt aksjer dagen etter. Jeg vedder på at det vil komme flere uforklarlige innsidehandler fremover, som er umulige å finne ut av. Rett og slett fordi folk har glemt at de oppholder seg i det offentlige rom og snakker i vei som om de skulle sitte inne på kontoret sitt. Dette er selvsagt svært vanskelig å beskytte seg mot, med mindre man tar fra folk telefonene.
Facebook er noe av samme greia, der sprer folk rundt seg med statusmeldinger som forteller hva de holder på med akkurat der og da. Nå er som kjent ikke jeg der, og det er jeg glad for av denne årsaken også. For vil jeg virkelig vite alt folk driver med til enhver tid? Kjetil S. Østli skrev en morsom kommentar om det i Aftenposten i går, der han beskriver hvordan han møtes av
Stein skal snart dusje. Anne er litt glad. Markus vurderer å jogge. Omdahl er nå halvforkjølet. Petronella har en ekstremt lat søndag. Og Ingvild? Hun spiser dadler!
Dette er omtrent det samme du vet om medpassasjerene dine etter en busstur hjem fra jobben en ettermiddag. Facebook og lignende tjenester er mobiltelefoner på offentlig sted, bare uten lyd.
Bagrunnen for denne tråden er en artikkel i Aftenposten (hentet fra NY TYimes) som beskriver en fyr som tiltet helt av et mobiltroll. Noe sier meg at det hadde bygget seg opp over tid. Til sist kom ringelyden som ble dråpen som fikk begeret til å flyte over for ham. Og han tiltet så det holdt.
Dommer Robert Restaino hadde en helt vanlig dag på jobben, som brått ble uvanlig da en ilter mobiltelefon begynte å ringe midt under en rettssak. Det er sikkert ikke unikt, og jeg har hørt om både brylluper og begravelser der mobiler ringer under seremonien, så hvorfor skulle ikke det skje under rettssaker? I hvert fall ble det nok for Dommer Restaino. Han arresterte alle i rettssalen, siden ikke ville innrømme at det var deres telefon som ringte.
Dommeren beordret at dørene til rettssalen skulle stenges og fikk to rettsbetjenter til å lete etter telefonen.
Da de ikke kunne finne noe, beordret dommeren hver av de 46 tiltalte til dommerbenken og spurte om de visste hvem som eide telefonen.
Ingen ville vedkjenne seg mobilen og alle ble i tur og orden sendt i fengsel.
Rettsprotokollen viser at flere mente han handlet urimelig. Dommeren svarte da: “Det er jeg klar over”.
Det var han klar over, men det ble nok, dråpen sa *pip* og fikk begeret til å flyte over. Jeg tenker at det kanskje var litt godt, akkurat som jeg frydet meg da jeg kunne avbryte en samtale for å gjøre oppmerksom på at noen delte av seg med innside-informasjon på et bussholdeplass. Nå anbefaler et panel at han fratas kappe og krage, i og for seg, men kanskje det var verdt det? Endelig fikk han stoppet kjeften på et mobiltroll.
Mobiltrollet hadde rett og slett gått for langt.
For å stoppe mobiltrollet må vi nok slå ut tårnene! Eller innrede møterom og busse og tog og diverse andre steder vi vil unngå pipingen og skravlingen som faraday-bur. Men det kan faktisk medføre at mobilene justerer opp kraften til antennen fordi de ikke kan finne et signal, noe som muligens kan medføre at batteriet overopphetes og eksploderer eller begynner å brenne.
Fengsel er neppe noen god løsning; selv ikke USA har denslags fengselskapasitet.
Husker en sen kveld på bussen da jeg fikk utlevert alle de seksuelle preferansene til et hunnkjønn som satt bak meg. Hun var nok rimelig full, men det er jo av slike vi får høre sannheten.
Ja, det må vi kanskje, Marina. Det er en skikkelig ukultur, og det blir verre og verre. Men det er vel ikke praktisk mulig å sette alle i fengsel. Dessverre, må jeg nesten si.
Weinberg, det tror jeg sÃ¥ gjerne. Jeg har opplevd lignende. Det er sÃ¥ “too much info” at det ikke er mer Ã¥ si om saken.
Når jeg synes det blir plagsomt mye informasjon, blander jeg meg bare inn i samtalen og gir folk råd om alt fra seksuallivet til aksjekjøp. Folk blir irriterte, men det plager meg jo ikke noe mer enn plapringen gjorde.
HAHA! Veldig bra, Marina! Det er nok det man skal gjøre. Den irritasjonen hadde ikke plaget meg synderlig heller.
Skriver under på hele innlegget ditt, Iskwew.
Men dette med mobil på møter er spesielt irriterende. Jeg har opplevd flere ganger at folk har løpt ut og inn, hele møtet igjennom, og dermed fått null utbytte selv. De har kun oppnådd å forstyrre alle de andre. Hvis man ikke har tid til å være utilgjengelig på telefon den tida møtet varer, har man egentlig ikke tid til å delta.
Jeg er så enig, abre. Det irriterer meg nesten så jeg blåser en sikring noen ganger. Jeg legger alltid igjen telefonen på kontoret når jeg går i møter. Er det liv om å gjøre finner selvsagt sentralbordet meg.
Ikke bare får ikke mobiltrollene noe ut av møtet, men de ødelegger det jo for alle de andre deltakerne også.
Jeg har opplevd at folk kommer løpende etter meg med min mobil fordi den lager en lyd. Snilt det, men om jeg lar den ligge et sted så er det der den ligger til jeg gidder å ta den opp igjen.
Jeg prøver Ã¥ leve etter ‘tar jeg den ikke er jeg det som i gode gamle dager het “ikke hjemme”‘
Folk fatter ikke at det må være mulig å leve uten innimellom. Jeg har fått sure kommentarer fordi jeg ikke hadde med meg mobilen på skogsturer med Nemi, fordi de prøvde å få tak i meg.
men jeg gÃ¥r ikke tur i skogen for Ã¥ bli forstyrret av telefonen. No f–ki-g way!
Så ja, jeg støtter dette innlegget fullt og helt.
M:)rten
Der er du tøffere enn jeg er, Marina! Som mann ville jeg nok raskt få meg en på tygga for å gjøre noe slikt, men ideen er gøyal.
Milton: Det hjelper vel å bo i USA også. Folk her er pinglete og i dårlig form. Det er ikke jeg.
Folk blir bare forvirret når jeg gjør det, for de er ikke vant til at noen tør bryte inn og la dem vite hvor uforskammede de er.
Jeg er litt som ungen som sa at keiseren var naken; folk blir bare flaue fordi jeg sier høyt hva de alle vet men ikke tør si noe om.
Morten, jeg setter telefonen på vibrerende om jeg går fra den. En annen irriterende ting er at folk ikke gjør det, og dermed er det en kakafoni av ringelyder og annet når folk ikke har telefonen med også. Stakkars de som sitter i kontorlandskap. Da jeg jobbet i brasil fortalte jeg en av de med mest støyende ringetone at jeg kom til å kaste den i toalettet neste gang. Da skrudde hun den på stille når hun gikk fra.
Mitt inntrykk er at ingen har lov til Ã¥ være “borte” lenger. Det forventes at telefonen alltid er med, og alltid tas, uansett om det passer eller ikke.
Milton, jeg bruker normalt å begrense meg til iskaldt og stirrende blikk. Det hender det hjelper, men ikke alltid.
Marina, folk ser ut til ̴ miste forst̴elsen av at de er p̴ et offentlig sted Рde glemmer seg rett og slett. Det er sikkert derfor de blir flaue.
Jeg regner med at dette er et reelt problem siden dere alle er så enige, samtidig blir sitter jeg her og undre meg over hvor dere ferdes og hvem dere omgåes. Kan ikke huske at møter på min jobb har blitt forstyrra av noens mobil. Ikke opplever jeg dette når jeg er sammen med venner heller. De fleste unnskylder seg hvis de må svare på mobilen eller skrive en sms.
Men , opplevde en gang at prestens mobil ringte under en begravelse, mens han ba….
En gang jeg jobbet pÃ¥ et røntgeninstitutt fikk en eldre herre beskjed om at han ikke fikk ta med mobilen inn pÃ¥ undersøkelsen. Han spurte om det var ok at mobilen var igjen i jakken ute i resepsjonen. Ja da, sa jeg, sÃ¥ lenge du setter den pÃ¥ lydløs. Mannen sÃ¥ jo bare dumt pÃ¥ meg, dette hadde han aldri hørt om. Jeg bad om Ã¥ fÃ¥ se mobilen, skrudde den raskt over pÃ¥ lydløs og gav den tilbake til mannen. Det hører til historien at jeg hadde lunsj da mannen var ferdig sÃ¥ jeg aner ikke om han noen gang fikk lyden tilbake 🙂
Andre ting som irriterer meg er TASTELYDER! Hva er poenget med det? skru de av for f….!
I klassen min er det en dame som ALLTID har mobilen på. Jeg har vist henne flere ganger hvordan hun skrur av lyden, men hun virker helt immun og den ringer alltid. Det er datteren hennes som synger en skjærende sang som ringetone, som hun selvsagt er SÅ stolt over, mens alle andre gremmer seg!
Til slutt vil jeg komme med et hjertesukk til:
KINO! Det er det mest irriterende av alt! Folk som tar tlf midt i filmen og sier: HEI; NEI JEG ER PÅ KINO; MEN SKAL VI MØTES ETTERPÅ?
Argh….
Enuur, her i det private næringsliv har vi det i hvert fall sånn. Alle har telefonene med, og minst en av dem ringer eller mottar en melding en eller flere ganger i løpet av møtet.
Prestens telefon som ringte under begravelse har det stått om i avisen, tror jeg. Eller var det et bryllup? Det får vanskelig blitt dårligere timing, altså.
Frøkna, om han aldri fikk lyden på igjen, er i grunn jeg like glad :o)
Tastelyder er veeeldig irriterende, ettersom de er totalt unødvendige. For ikke Ã¥ snakke om alle tenkelige mer eller mindre horrible lyder noen synes er morsomme. Og Kino… det burde jeg ha nevnt i trÃ¥den, ja. Da blir jeg sÃ¥ grinete at jeg ville tatt en Marina (se over).
Fikk ikke Jens Stoltenberg en innkommende samtale mens han stod på Stortingets talerstol en gang? Selv der, altså!
Jeg syns også det er fryktlig irriterende. Jeg har den alltid på helt lydløs hvis jeg er i møter, og ellers har jeg veldig diskrete lydsignaler. Det fine med mobiltelefoner er jo at man alltid kan spore om noen har prøvd å få tak i deg, og ringe tilbake etterpå.
Digresjon: Jeg blir alltid sittende og spionere på hvilket OS og hvilken nettleser folk bruker når jeg leser kommentarer hos deg, Iskwew. Dermed blir det sjelden til at jeg kommenterer.
Enig i at det er mye rar mobilbruk. Selv hadde jeg ikke mobiltelefon før i forfjor, og liker best å ha den nederst i sekken og sjekke den to ganger om dagen. Her i forgårs hadde jeg den av ganske lenge, hvorpå jeg plutselig hadde 24 ubesvarte annrop og syv meldinger. Egentlig foretrekker jeg epost, det bråker mye mindre ^.^
Goodwill: At Jensemann fikk en oppringning mens han stod på talestolen, vitner bare om realitetssans. Han var ikke i ferd med å gjøre noe viktig, og da lot han mobilen være slått på. Salen var sikkert nesten tom uansett, og de få som satt igjen spilte spill opå mobilen eller leste avisen. ;o)
Jeg foretrekker å slå mobilen helt av. De viktige tingene går man jo uansett ikke glipp av, for er det noe som er VIKTIG, blir det lagt igjen en beskjed. Det er faktisk fordømt irriterende, synes jeg, hvis noen jeg er i møte med, demonstrativt viser at jeg ikke er verdt deres fulle oppmerksomhet, og begynner å fikle med mobilen for å se hvem det var som ringte.
Litt i samme gata er min reaksjon hvis noen avbryter meg. Jeg ser dem rakt inn i øynene og spør: Vet du hva jeg kommer til å si?
Svarer de ja, ber jeg om en utredning, hvorpå jeg takker for at vedkommende roter vekk tiden vår.
Svarer de nei, sier jeg at det får de heller ikke vite dersom de avbryter.
Det virker så til de grader at jeg faktisk må anstrenge meg for ikke å hoppe i stolen av glede når jeg f.eks. forhandler med noen som gir meg sjansen. Etterpå sitter de regelrett flaue tilbake, og kan glemme alt om å ta initiativet i samtalen. Men det virker bare en eller høyst to ganger med samme person.
Mulig det, Goodwill. Det ville virkelig ikke forundre meg om han fikk telefon på talerstolen. Og ja, det kjekke med mobiler er at du ser hvem som har ringt, og dermed kan ringe tilbake.
Virrvarr, muligens bør jeg ta bort den funksjonen, så du kommenterer i stedet :o)
E-post bråker veldig mye mindre, ja. Og folk var sikkert bekymret for om du var overkjørt eller noe, da du ikke hadde telefonen på.
Jeg er så enig, Milton. Å bli avbrutt midt i en tanke eller en presentasjon er utrolig irriterende. Jeg synes du har en interessant strategi for slike avbrytelser. Et eksempel til etterfølgelse :o)
Jeg har hørt mobil i begravelse.
Heldigvis ikke fra kisten
M:)rten
Det var godt… men jeg er sikker pÃ¥ at en del vil ha med seg mobilen sin til det hinsidige, Morten.
Det er da helt sikkert Iskwew.
Skulle ikke forundre meg om noen er begravet med mobil. Lurer pÃ¥ om jeg ikke har lest det, at en mobil ringte fra kisten…
Men kombinasjonen vandrehistorier og agurktid har forÃ¥rsaket mye rar viten….
M:)rten
Noen er helt sikkert det, ja. Om mobilen begynner Ã¥ ringe fra kisten, vil jeg tro det kan trenges flere kister… jeg tror jeg hadde fÃ¥tt hjertestans.
He he 😀
LOL.
M:)rten
Jeg er ikke av dem som lar meg irritere av medpassasjerer som skravler i mobil, heller tvertimot. Syns det er overmÃ¥te interessant Ã¥ overhøre samtaler og fÃ¥ innblikk i andres liv, enten det er kjærestetrøbbel eller hva man skal lage til middag. Da sitter jeg med ørene pÃ¥ stilk, forbløffende hvor Ã¥pne folk kan være. Masse gratis underholdning! Selv er jeg uhyre forsiktig med hva jeg sier pÃ¥ offentlige transportmidler etc, nettopp fordi jeg vet det finnes sÃ¥nne som meg rundt omkring. 😉 Er jeg ikke i det snokete humøret er det ikke noe problem Ã¥ stenge lyder ute ved Ã¥ fordype meg i en avis eller radio.
Syns heller ikke det er noe stort problem med telefoner som ringer på upassende steder, syns det virker som mobiloppdragelsen har økt de siste årene. Men noen ganger må man bli nådd, også i møter, og da syns jeg det er greit om medmøtedeltagere går ut for å ta en samtale eller svarer på en sms.
Det som irriterer meg med mobilbruk er vel den forventningen mange har at man alltid skal være “online”. At man har mobil behøver ikke bety at man MÃ… svare pÃ¥ en sms med en gang, eller alltid ta den nÃ¥r noen ringer. Jeg forbeholder meg retten til Ã¥ være utilgjengelig nÃ¥r det passer meg.
[quote post=”1097″]Mobiltelefon i møterom skulle være forbudt som hovedregel. Jeg bruker Ã¥ stoppe presentasjonene mine om folk begynner Ã¥ fikle med telefonen, slik at det blir knugende taushet til meldingen er sendt eller samtalen over.[/quote]
Du har antagelig ikke hatt gleden av å presentere noe for mobilgenerasjonen, de som sender tekstmeldinger uten å se på mobilen (den kan man holde godt ute av syne). Det er omtrent som å strikke, tror jeg. :o)
Jeg bruker ofte PDA eller PC til Ã¥ ta notater, og da blir det vanskelig Ã¥ se hva jeg egentlig driver med. 😉 Litt verre er det med dem som ikke slÃ¥r av MSN eller lignende nÃ¥r det er deres PC som stÃ¥r koblet til storskjermen. 😀
Mobilen har jeg dog alltid på stile, men venter jeg en viktig telefon kan det hende jeg har lest inn en spesiell utgående beskjed som jeg aktiverer med to tastetrykk. Det mest håpløse som finnes er dem som forsøker å hviske i mobiltelefonen uten en gang å flytte seg fra plassen sin. Om det er jeg som holder presentasjonen eller har ordet i et ordskifte så hender det jeg stopper opp når noen forsøker å snakke i telefonen.
Dog, det er ikke noe nytt. Også før mobiltelefonæraen hadde jeg nå og da kollegaer/ledere som ikke kan la være å svare når telefonen ringte mens de satt i møte. I stedet for å irritere meg så tar jeg heller en kaffepause. :o)
Mildemarie, da har vi ganske forskjellig syn på det der :o) Jeg finner det fint lite interessant å finne ut dette og hint om tilfeldige sidemenn og -kvinner på bussen. Selv om det selvsagt kan være underholdende nok, da. Det innrømmer jeg.
På kontoret hos oss er det ikke bare noen ganger folk ser ut til å måtte nås. Det er stort sett hele tiden. Selv om du selvsagt lar deg finne om det virkelig er krise.
Og ja, jeg irriterer meg også over at jeg liksom alltid skal være tilgjengelig.
Håkon, åpen MSN på PC knyttet til storskjerm høres meeeeget interessant ut! *ler*
Her er eg faktisk litt ueinig i ein del av tinga du seier. Ta dømet med mobilsnakk på bussen. Ville du ha reagert på same måte dersom samtalepartnaren sat ved sida av personen på bussen og ikkje i den andre enden av mobilen? Dersom ja, meinar du at det er kjipt med snakking på bussen på generell basis? Dersom nei; Hallo!
At folk burde ha mobilen pÃ¥ lydlaus pÃ¥ bussen er eg derimot einig i 🙂 Det fins ingen grunn i verden for Ã¥ ha ringelyden pÃ¥ ALLTID. Det er ikkje noko problem Ã¥ fÃ¥ med seg at telefonen ringer utan at lyden er pÃ¥, det er jo difor dei har ristefunksjon.
Selvsagt er det lov Ã¥ snakke sammen pÃ¥ bussen. Men det som er forskjellen pÃ¥ mobilsamtaler og samtaler mellom to pÃ¥ samme buss, er at mobilsamtalene blir mye mer høylydte – siden det kan være vanskelig Ã¥ høre i den andre enden. Har du ikke lagt merke til det? Det er støy, i motsetning til samtaler mellom to pÃ¥ bussen.
Beklagar at eg var sÃ¥ krass før i dag, eg skulle skriva noko om møter (der me er einige) pÃ¥ slutten, dÃ¥ hadde den blitt litt mindre krass, men sÃ¥ blei eg lurt bort av ein kollega sÃ¥ eg berre trykte publiser… 🙂
For øvrig har me ikkje mobil-på-møte-problemet der eg jobbar (eg jobbar i det private næringslivet). Dei einaste gongene folk har med mobil på møte er om det er sjukdom i familien og andre slike overordna saker. Og det må ein vel nesten godta.
No har det vel mykje med kulturen i dei enkelte bedriftene om det er “lov” med mobil pÃ¥ møte eller ikkje, sÃ¥ eg har vel vore heldig og du uheldig.
Eg synest eigentleg ikkje mobilsamtalar er meir støy enn andre samtalar, eg trur at mykje av grunnen til at folk irriterar seg meir over mobilsamtalar er at dei ikkje får med seg heile samtalen og dermed oppfattar den som meir meiningslaus. Ting som hadde gove meining om ein høyrde alt vert lett meiningslaust ræl om ein berre høyrer halvparten;)
NÃ¥r det er sagt fins det sjølvsagt irriterande mobilfolk som hyler pÃ¥ bussen, men eg synest ofte det virkar som om det er den typen som hadde hylt irriterande høgt om den dei snakka med sat ved sida av óg. Slike fins jo 🙂
Ang. Facebook er eg og litt ueinig. Der kan ein jo velge vekk det ein ikkje vil ha, ein kan og velga kven som skal fÃ¥ sjÃ¥ kva av det ein legg ut, eller ein kan berre lata vera Ã¥ vera med. Uansett er det vel kanskje ikkje eit problem at folk fÃ¥r vita at “stine is skal dusje”? Personleg synes eg det er kjekt Ã¥ fÃ¥ vita litt om kva folk eg ikkje alltid ser sÃ¥ ofte gjer pÃ¥. Eventuelle dusjestatusar er det jo berre Ã¥ oversjÃ¥ 😉
Ja, jeg har vært veldig uheldig med mobilkulturen, det er sikkert. Det skal mye til for at jeg tar med mobil på møte, som du sier det må være sykdom eller noe veldig viktig.
Jeg opplever altså ikke at folk som snakker med sidemannen er plagsomme, og jeg mener bestemt at folk snakker mye høyere i mobil.
Fjesboka er jo ikke jeg i nærheten av, men jeg mener bestemt at det er noe av det samme – vi deler av oss med uvesentligheter hele tiden og i mange medier. Vi er mer offentlige enn før.
Og det kan vi selvsagt være uenige om :o)