I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
For et par år siden skrev jeg et dikt som handlet om mitt behov for respons og reaksjon på tankene mine.
Ekkoet av min egen stemme
er alt jeg hører
det bringer mine egne tanker
tilbake til meg
uten at noe er lagt til
uten at noe er trukket fraLengselen vokser i meg
etter svar som ikke er
mine egne svar
mine tanker blir bare
stående og stange
mot stillhetenStillheten snakker et språk
jeg ikke forstår
tankene mine hviler et øyeblikk
til den indre stemmen igjen
roper på svar
som ikke er mine egne
Ikke noe gjør meg så frustrert som å dele tanker med noen, og så ikke få respons. Når tankene stanger mot stillhet, sitter det en svært frustrert Iskwew i den andre enden. Det kan noen ganger få meg til å rett og slett la være å dele tankene mine, selv når jeg burde. Redselen for at de skal bli stående å stange kan gjøre meg stum som en østers.
Jeg kom til å tenke på dette diktet her om dagen, da jeg hadde en mailsamtale med Flopsy og vi begynte å snakke om hvorfor vi blogger. For meg handler det i stor grad om å få respons/reaksjon på tankene mine. Det tenker jeg ofte på når jeg leser de postene jeg skrev for et år siden. Da tenker jeg over hvor god følelsen av å få respons er. Jeg er en veldig heldig blogger. Det er derfor jeg blogger – fordi jeg får respons på tankene mine, og gjennom den responsen utvikler jeg meg. Jeg har ikke opplevd at blogg-tankene mine blir stående å stange mot stillheten.
Selvsagt er det lettere å gi respons i en blogg enn i en en-til-en relasjon. Det fordrer engasjement på et helt annet og mer forpliktende nivå. Og det er desto vondere når tankene blir stående og stange mot stillheten. Fordi det som sendes ut har personlig betydning og at ens tanker og den man er faller på stengrunn er vondt.
Jeg tror at for de fleste mennesker er det at deres tanker lyttes og responderes til, og at deres behov ses, noe av det aller viktigste. Å være usynlig er på et vis å ikke være i det hele tatt.
Noen ganger krever nok det vi sier såpass stort rom, i tanker og sinn, at det tar tid før det formes et svar. Da kan vi nok få en midlertidig følelse av ekko. Er vi i samme rom kan tiden fylles med et :o) og andre små tegn på at utsagnet bearbeides. Det kan være litt vanskeligere å se når vi blogger.
Det er mulig du er en heldig blogger, Iskwew, men du har også mange andre egenskaper som gjør at du blir lest og lyttet til. 😉
Takk, Håkon :o)
Ja, noen ganger tar det tid før det kommer noe svar, og det er forskjell på hvor raske vi er til å respondere på noe. Selv er jeg som regel rask, og vet at på meg selv kjenner jeg ikke andre.
Fordelen når man blogger, i motsetning til i en til en relasjoner, er selvsagt at du henvender deg til mange. Og da er det som regel alltid noen som deler med av tankene sine. Det er fint, det :o)
Dette er meget gjenkjennelig, Isk!
Det er noe med det der at:
“Treet som faller i skogen, lager det egentlig noe lyd?”
Ja, nettopp, Undre. Lager det egentlig noen lyd? Og om så er, spiller det noen rolle, for treet og for oss andre?
Lyden av én Iskwew som blogger?
(fritt etter Hakuin Ekaku)
Iskwew, nå også som kōan
:o)
Du verden! :o)
Two hands clap and there is a sound. What is the sound of one hand?
— Hakuin Ekaku
“…in the beginning a monk first thinks a kōan is an inert object upon which to focus attention; after a long period of consecutive repetition, one realizes that the kōan is also a dynamic activity, the very activity of seeking an answer to the kōan. The kōan is both the object being sought and the relentless seeking itself. In a kōan, the self sees the self not directly but under the guise of the kōan…When one realizes (“makes real”) this identity, then two hands have become one. The practitioner becomes the kōan that he or she is trying to understand. That is the sound of one hand.” — G. Victor Sogen Hori, Translating the Zen Phrase Book[10]
Iskwew blir Hjørnet?
Du sier som vanlig mye fornuftig. De fleste som blogger har vel et behov for å bli hørt, for å få respons.
For min del har jeg også et behov for å skrive. Jeg liker å formulere meg med ord, og synes det er utfordrende å sette sammen en tekst.
Skrivingen hjelper meg også med å samle tankene som svirrer i hodet. Jeg føler at jeg bearbeider dem ved å flytte dem fra hodet mitt og over på skjermen, og noen ganger er det nesten som en slags terapi over det hele.
Og til slutt så skriver jeg for responsen sin del. Det er jo veldig kjekt med tilbakemeldinger, det er jo ikke til å legge skjul på det.
Det har alltid jeg likt også, Flopsy, men jeg begynte ikke å skrive mye før jeg hadde en mulighet til å dele det med noen og få respons på det.
Men jeg har i grunn alltid skrevet av meg ting, særlig de vanskelige. Det fine her, er at det går an å bruke omtrent alle sider. Ikke bare skrive av meg det vanskelige, men også skrive humoristisk, for eksempel. Det er ganske fabelaktig :o)
[quote comment=”47319″]
Iskwew blir Hjørnet?[/quote]
Om du ikke går videre og blir bloggosfæren. 🙂
Nei, det er Hjorthen, det. Det holder med en :o))
Haha!
Helt klart – responsen er det som driver bloggingen. Det er jo ikke penger å tjene på det, ikke særlig berømmelse heller (med noen unntak), men det å kunne dele og få respons gjør det verdifullt å bruke tiden på å skrive, lete etter informasjon, sette sammen tekster, inngå i debatter med andre blogger og delta skriftlig i internettets mange muligheter. Uten respons går man lett tom, men med tilbakemeldinger fødes stadig nye tanker.
Ja, det er helt sikkert, Tiqui. Det er responsen som gjør det meningsfullt. Og spesielt dersom det spilles ball blogger imellom.
Det er tydelig at få av leserne dine har sans for chutzpah. Denne bloggposten burde jo ikke ha fått noen kommentarer i det hele tatt.
Og du klarte ikke å la være, du heller ;o)
Nei, når skaden først var gjort, så kunne det jo være det samme.
Veldig fint at du bidrar, centipede :o)
Jeg lurker rundt her av og til. Jeg skal prøve å komme med noe mer vettugt ved en annen anledning.
Det synes jeg du skal gjøre :o)