Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Bør staten finansiere alle private valg?

I gårsdagens Dagbladet var professor Karen Helene Ulltveit-Moe som mange sikkert fikk med seg og snakket om at barn er en hemsko for kvinners karriere. Det nytter ikke å være borte med en eller flere svangerskapspermisjoner og tro at du kan ha en karrierejobb. Det nytter heller ikke å gå fra kontoret klokka 16:00 for å hente i barnehagen. Professoren foreslår derfor at man skal kunne ta ut svangerskapspermisjon i cash, som enten brukes til å betale for barnepass eller for å betalt for hushjelp.

Det synes ikke jeg. Jeg synes nemlig at folk må ta ansvar for egne livsvalg. Vi har en fabelaktig gode i Norden, som er muligheten til å være hjemme med våre barn til de er ett år sponset av Staten. Å klare å fremstille det som noe som ikke er et gode, er ganske mentalt krevende, men Ulltveit-Moe klarer altså det. For det stopper kvinner fra å gjøre karriere.

Nei, det gjør ikke det. At man har en rettighet, betyr ikke at man må bruke den. Om kvinner ønsker å gå tilbake i jobb etter 3 måneder, så kan de gjøre det. Svangerskapspermisjonen er ikke påbudt, den er tilbudt. Det er en rettighet vi har, ikke noe vi må benytte oss av. Rettigheten er knyttet til muligheten av å være hjemme med barnet, det er ikke pengestøtte til hushjelp, nanny eller nye møbler. I motsetning til kontantstøtten, som i hovedsak er støtte til svarte dagmammaer.

Om man så velger å ikke bruke den rettigheten, så er det et personlig valg der staten ikke bør påta seg noe ansvar for det finansielle. Hva en kvinne og mann som får barn sammen velger å gjøre, er deres eget valg. Om de så velger å gå tilbake i jobb etter 3 uker, er det deres valg.

Å få barn er og skal være lik å forsake noe. Du kan ikke få alt. Ulltveit-Moe har rett i at krav om å ofre karriere når man får barn ikke rettes til menn på samme måte som til kvinner, men uansett kan man ikke få alt. Velger du karrieren, velger du samtidig bort tid med barn. Enten du er mann eller kvinne. Og det er og blir et personlig valg, med mindre du tar det så til yttergrensen at det blir et problem samfunnet må ta tak i. Det gjør det heldigvis som regel ikke.

Ulltveit-Moe sier:

«Mange tror de skal kunne jobbe fra halv ni til fire, deretter ha tid til barna og alt annet de har lyst til å drive med, og en karriere på toppen av alt. Slike forventninger er både naive og urealistiske. Må du gå fra jobben for å hente unger i barnehagen klokka fire, må du være villig til å jobbe om kvelden for å kompensere for det.»

Det har hun rett i, og det gjelder både kvinner og menn. Og det bør ikke bety at staten skal åpne lommeboken for å løfte det økonomiske ansvaret for slike personlige valg av foreldrene.

Ulltveit-Moes innspill minner meg på det Ingebrigt Steen Jensen uttalte om pappapermisjon i sommer. Han vil tape 200.000 på å ta ut pappapermisjon. Derfor mener han det vil være feil å sette av pappakvote på 4 måneder, ettersom de ikke vil ta ut permisjonen, siden de tjener så mye. Det handler i så fall igjen om personlige valg. Velger du ikke å være sammen med barna dine fordi du taper penger på det, så er det jo ditt valg. Han sier at kvinnen vil føle at 8 måneder er for kort. Men tjener far så mye, så har vel familien råd til noen måneders permisjon uten lønn. Det er imidlertid ikke poenget – poenget er at det ikke er noen plikt å benytte seg av samfunnets goder. Man kan fint avstå fra det. Som et personlig valg.

Interessant nok står artikkelen om Ulltveit-Moe bare i papirutgaven av Dagbladet, så vidt jeg kan se. Dermed har debatten om saken gått i Aftenposten.

Likestillingsministeren er enig med meg.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: ,

28 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. HvaHunSa sier:

    Jeg klarer ikke fri meg fra fristelsen til å analysere hvilken tilknytningstype Ulltveit-Moe viderefører til sine barn. Når det gjelder barn og tilknytning, altså i hvilken grad og hvordan de utvikler nære relasjoner, så er de første leveårene avgjørende. Nære relasjoner til barn bygger man ikke i fragmenter, de krever konsistens over tid. Undersøkelser viser at mødre overfører det de selv erfarte som barn. En av de mer anerkjente tilknytningsteoriene (Mary Ainsworth, Bartholomew og Horowitz) viser at barn med manglende tilknytning til sine foreldre drar med seg dette inn i voksenlivet, og preger også evnen til tilknyting i voskenrelasjoner. Dette kan få veldig negative konsekvenser for fremtidige kjærlighetsforhold f.eks. Stikkord er lavt selvverd, lite tillit til andre, og mangel på forpliktelse.

  2. Iskwew sier:

    Jeg gikk ikke dit, HvaHunSa, men det var fristende. Jeg spør meg selv hvorfor folk vil ha barn når de ikke vil sette noe til side for å ha dem. Barn er ikke ting eller statussymboler. Når vi nå har slikt et fabelaktig gode som 12 måneders fødselspermisjon er, så er det fint lite å sutre over.

    At to voksne mennesker med felles barn ikke skal kunne klare å balansere dette noenlunde, det skjønner jeg ikke. Men det handler om de valg man gjør, og hvorvidt man skjønner at man ikke kan få absolutt alt og samtidig gi et barn en trygg oppvekst.

    Dessuten mener jeg at det går utmerket ha karriere uten å gi opp det første året sammen med barnet.

  3. HvaHunSa sier:

    Jeg vet jo ikke noe særlig om de faktiske forholdene hjemme hos Ulltveit-Moe, men slik hun presenterer saken i media, så fremmer hun et skremmende barnesyn. Barn bør ikke reduseres til instrumenter for selvrealisering, på linje med karrierer. Det er så opplagt, at jeg ikke engang orker argumentere for hvorfor.

  4. Iskwew sier:

    Ja, det er veldig opplagt, og derfor endte jeg på vinklingen med at staten ikke skal betale for alle tenkelige private valg folk gjør.

  5. Det var overskriften din som fenget interessen min denne gangen, og ikke den konkrete saken du tar opp.

    På generelt og prinsipielt grunnlag mener jeg at Nei – staten skal slett ikke finansiere alle private valg. Dessverre har jeg en sterk fornemmmelse av at den stadige velstandsøkningen likevel bidra til en slik utvikling. Parallelt med at den store majoriteten i Norge har det godt og får det stadig bedre – øker kravene til «rett» til gratisløsninger. «Staten må….det har jeg krav på» synes å bli omkved på flere og flere områder.

    Hvor blir det av det private – eller for å si det med et kanskje litt mindre politisk ord – personlige initiativ? Hvor blir det av ansvaret og pliktfølelsen?

    Joda, jeg er enig, mange besitter det jeg etterlyser. Men jeg synes altså utviklingen slik jeg *oppfatter* den, med stor tydeligehet forsvarer det spørsmålet du faktisk stiller i overskriften din. Og jeg liker det ikke. (at det ser ut til å være sånn).

  6. Iskwew sier:

    Her er vi nok særdeles enige, PS. Jeg får ganske spader av den tendensen du beskriver, altså at jo mer vi får, jo mer vil vi ha. Når det faktisk lar seg gjøre å snu for eksempel retten til 12 måneders fødselspermisjon til noe negativt er det til fulle belyst.

    Jeg er av de som snakker og snakker til det kjedsommelige om personlig ansvar og personlige valg. Det er begreper som tildels ser ut til å ha blitt fremmedord. Og det er ikke bra.

    Jeg liker det ikke jeg heller.

  7. Goodwill sier:

    Jeg for min del syns det er rart at ikke næringslivsledere som Ulltveit-Moe ser at det å ha vært hjemme en periode med små barn også er en form for utdannelse og et gode å ha med seg videre i yrkeskarrieren?

    Både for kvinner og menn!

  8. Iskwew sier:

    Hun er professor på Handelshøyskolen, Goodwill, men det er bare en detalj.

    Jeg tror også det er et gode å ha med seg, blant annet blir du utrolig god til å håndtere stress :o)

    Uansett, gode eller ikke, det er et valg man har gjort, og da må man prioritere der etter.

  9. Flopsy sier:

    Nei, jeg ser virkelig ikke problemet her heller. Selvsagt tar det tid å ha små barn. Det skal ta tid det, og det kommer man ikke utenom- karriere eller ikke karriere.

    Permisjonen er jo fleksibel også, så det er ikke noe i veien for at kvinner kan returnere til jobb før det har gått 48 uker. Det er jo bare å overføre perm til mannen, det.

    Av og til må man velge, man kan ikke få alt på en gang. Ulltveit-Moe og andre kvinner med stillinger som krever så mye arbeidsinnsats som det hun beskriver, tjener dessuten godt, og har dermed flere muligheter i utgangspunktet enn en turnusarbeidende alenemor.

    Så hvis hun og andre ønsker å jobbe 12 timer i døgnet samtidig som de har spedbarn å ta seg av, så får de alliere seg med barnets pappa. Eller droppe det å få barn. Verre er det ikke.

  10. tiqui sier:

    Det som kanskje kan være et poeng her, er at kvinner og menn behandles ulikt på en arbeidsplass i forhold til «risikoen» for at en kvinne skal bli borte fra jobben i lengre tid – spesielt om hun er i fruktbar alder. Menn, tross pappapermisjoner blir ikke betraktet av arbeidsgiver med samme skepsis.

    Men å da skulle gi etter for arbeidsgiveres forskjellsbehandling ved å be staten finansiere det blir jo et tilbakesteg i forhold til de rettighetene man har sloss for å få gjennom for foreldre og deres behov for å ta seg av sine små barn. Man bør vel heller angripe saken i et forsøk på å likestille kvinners og menns permisjoner og muligheter på arbeidsplassen, etter å kapitulere ved å fjerne et høyst nødvendig tilbud.

    Det er noe grunnleggende destruktivt ved den norske likhetsstankegangen når mantraet blir at alle skal ha det like ille i stedet for like muligheter.

    F.eks. ble retten til faste lesesalsplasser for høyeregradsstudenter borte ved et sveip fordi det ikke var plass til alle et år. Så i stedet for dele plasser med de som ikke alltid var der, ble rettigheten for alle eliminert. Jeg håper ikke Ulltveit-Mo klarer et lignende stunt når det gjelder svangersskapspermisjonen!

  11. tiqui sier:

    «.. muligheter på arbeidsplassen, _heller enn_ å kapitulere ved å fjerne…»

    Det gikk litt for her.

  12. Håkon sier:

    Hm, så Otto Jespersens Tårnfrid finnes i virkeligheten?

    Jeg tror det hadde vært en tanke om den gode professor på Handelshøyskolen hadde forsøkt å finne bedre modeller for hvordan foreldre og særlig kvinner kan få bedre karrieremuligheter enn å foreslå å veksle inn svangerskapspermisjonen i en kontantutbetaling. Dersom kontantutbetaling er det beste hun kan komme opp med er det kanskje like greit at andre får bedre muligheter til å følge opp sine barn en at noen skal få økonomisk kompensasjon for å forsømme sine?

    Jeg tror at den forskjellsbehandling av kvinner og menn som tiqui påpeker skyldes at mange arbeidsgivere regner med at i verste fall kan de forhandle fram at en mann forsaker sin permisjon.

    På den annen side kommer nok de skarpeste reaksjoner på fødselspermisjoner som jeg har overhørt på egne arbeidsplasser fra andre kvinner. Jeg skal ikke forsøke å gjette på årsakene, for det er flere mulige årsaker til slikt.

  13. Iskwew sier:

    Flopsy, å ha barn er ikke noen bigesjeft, rett og slett. Men det er da fullt mulig å ha et meningsfullt yrkesliv med barn. Likevel; det er ikke mulig å få alt på en gang, pose og sekk går ikke. Verken for kvinner eller menn. Det er ofte slik at menn som skriker høyt om at de ikke får nok samvær med barn etter skilsmisse ikke har vært tilstede i barnas liv i særlig grad mens de bodde sammen med dem, og da er det ikke rart at de ikke får 50% samvær fordi de plutselig skjønte at det skulle de ha vært. Alle må gjøre valg, og alle valg har konsekvenser. Vi må selv ta ansvar for våre liv.

    Tiqui, et av poengene til Ulltveit-Moe er at det er en del menn som ikke vil ta mer permisjon om kvinnen har en karrierejobb. Derfor ønsker hun denne muligheten til å veksle inn fødselspenger i cash. Det blir som du sier å starte i fullstendig feil ende. Det er sikkert et poeng at barn hindrer kvinners karrieremuligheter, men det er ikke barna som er problemet, det er arbeidslivet og menn som ikke vil dele likt.

    Uansett tror jeg det å ha barn og være to som skal gjøre like mye karriere er veldig vanskelig å få til.

    Tårnfrid finnes nok, Håkon :o)

    Og Staten skal ikke bære den finansielle byrden av folks private valg. Fødselspenger er ment for å gi folk muligheten til å være hjemme med barn til de er knapt et år, og det er en fabelaktig rettighet. Vil ikke folk bruke den rettigheten, er det faktisk deres private valg, og ikke noe samfunnet skal kjøpe dem ut av konsekvensene av.

    Jeg tror at det at det går mot en tredeling av permisjonen (4 mnd mor, 4 mnd far og 4 mnd valgfritt) er nettopp noe som vil fremtvinge endringer både for kvinners karrieremuligheter, menns deltakelse og en likere fordeling av familie og jobbliv mellom kvinner og menn.

  14. Tamen sier:

    Jeg mener personlig at en to-deling av permisjonen er det som må til for å helt fjerne den ulempen kvinner har i arbeidslivet i dag. En 3-deling vil hjelpe litt, men det vil i praksis fremdeles være en skjevhet i fordelingen av den siste tredjedelen mellom kjønnene og dermed vil arbeidsgiver nevnte skepsis mot en gruppe arbeidstakere bestå. Kort sagt en todeling, og tar mannen (eller kvinnen) ikke ut hele sin del så mister man den permisjonen man ikke tar ut. Dvs. at den ikke kan overføres.

    Jeg har ennå til gode å treffe noen som er enige med meg – og det interessante er hvordan argumentene mot denne løsningen er forskjellige fra kvinner og menn.

  15. Flopsy sier:

    Jeg synes på en måte at det er et litt voldsomt fokus på hvor negativ effekt permisjonen har på kvinners karriere.

    For sånne vanlige høgskoleutdannede damer som meg, har en permisjon fra eller til omtrent null effekt. Jeg vender tilbake til jobb, og alt er som før.

    Det er nok annerledes for kvinner i «høyere» stillinger, men det kan noen ganger høres ut som at det er helt håpløst å være arbeidende kvinne med barn. Og det er det jo ikke, i hvert fall ikke for de fleste av oss.

  16. Flopsy sier:

    Men sånn bortsett fra det, så er jeg ikke helt avvisende til en annen deling enn den vi har i dag.

    Det viktigste motargumentet mot å gi mer til far er ammingen og retningslinjene som gjelder der. Ellers ser jeg stort sett positive ting med det, som tettere kontakt mellom far og barn.

  17. Iskwew sier:

    Tamen, jeg antar det er andre grunner enn kvinners karriere som gjør at du ønsker todeling?

    I tillegg til ammingen er det jo slik at svangerskap/fødsel er en betydelig større belastning for mor enn på far. Jeg gikk f.eks. med åpent keisersnitt i 8 uker etter fødselen. Nå er ikke det det vanlige, men det understreker at belastningen er på mor, og det kan være tidlig å gå tilbake i jobb etter 6 mnd. Spesielt ettersom 3 uker må tas ut før fødsel.

    Jeg tror det for de feste går helt fint å være borte i fødselspermisjon, jeg også.

  18. Anne sier:

    Full likestilling får vi vel først når barn er til like stort hinder for menns karrierer som for kvinners.

    Jeg trodde i min naivitet at de fleste arbeidsgivere hadde innsett at de måtte legge litt til rette for småbarnsforeldre for å få beholde dem.

    Skulle jeg hatt flere barn, ville vi delt permisjonen. Det å gå hjemme et helt år var ikke noe for meg, hadde vært bedre for oss alle tre om jeg hadde jobba og far i huset hadde tatt seg av barnet.

    I Ulltveit-Moes verden innbiller jeg meg at det er status å jobbe lange dager, som jo ikke nødvendigvis er det samme som å jobbe mye eller få mye gjort. Skjer forresten i min verden også, når jeg tenker meg om. Og det er et personlig valg, ingen tvil om det.

    Mange små strøtanker her. Arbeidsdagen har krevd for mye av meg, kjenner jeg. 🙂

  19. Tamen sier:

    Jeg ser ikke helt hva motivasjonen min har å si for selve argumentet, men siden spørsmålet ble stilt får jeg besvare det: Hovedmotivasjonen er likhet på tvers av det hver enkelte _er_ (kjønn, rase etc.) – men ikke nødvendigvis på tvers av hvilke valg man tar. Jeg tror at et egalitært samfunn er et riktig mål med tanke på de rettigheter og plikter samfunnet gir og pålegger sine medlemmer.

    Ellers er det vel ikke uventet at jeg ser på fødselspermisjon som et privilegie – eller mer presist: det å kunne være hjemme med sine barn og yte omsorg til dem er et privilegie. Tidligere har dette privilegie i stor grad vært forbeholdt kvinner. Det ble den gang ikke sett på som et privilegie – verken av kvinner eller menn. For mange kvinner ble det da oppfattet som en hemsko som hindret kvinnen i å kunne utfolde seg i yrkeslivet. Ulltveit-Moe er tydeligvis en kvinne som fremdeles mener dette.

    De tre siste ukene før fødselen kan etter min mening veldig gjerne være forbeholdt mor. Veldig mange kvinner ville ellers vært sykemeldt store deler av de tre ukene om de ikke hadde denne permisjonen. Det er også naturlig at mor tar de første 6 månedene, selv om det etter min mening får være helt opp til de enkelte parene hvordan de fordeler sine 6 måneder hver over permisjonsperioden.

    Ellers er jeg uening med dine argumenter:
    Dersom man går med åpent keisersnitt i 8 uker etter fødselen så er det noe en sykemelding – ikke en permisjon bør håndtere. Da er man syk – og den tiden skal ikke tas av permisjonen (på samme måte som at man kan sykmelde seg når man blir syk i ferien). Det samme dersom mor ikke er frisk nok til å gå tilbake til jobben etter 6 måneder etter en fødsel – da må man sykmelde seg.

    Jeg ser ingen grunn til at ikke en mann skal kunne ta vare på et 6 måneders barn alene i 8-10 timer hver dag – de resterende 14-16 timer av døgnet er partneren hjemme fra jobb og man er to om det. Amming er et løsbart praktisk problem – og for de det ikke er løsbart for så er hele min generasjon mer eller mindre foret opp på morsmelkerstatning uten at vi er så mye mer åndssvake enn gjennomsnittet.

    Kort sagt er en todeling etter min mening en vinn-vinn situasjon. Den «skepsisen» arbeidsgivere sies å ha overfor kvinnelige ansatte pga risikoen for at de i større grad enn menn blir borte fra jobb i lengre perioder pga fødsler (48 kontra 6 uker – som dessverre er den mest vanlige fordelingen i dag) vil forsvinne fordi like stor risiko vil nå bli knyttet til menn som til kvinner. Og flere menn slipper å føle seg tvunget til å velge mellom familiens økonomi og omsorg med barna sine.

  20. Iskwew sier:

    Anne, jeg tror de fleste arbeidsgivere legger til rette for det. I hvert fall er det mitt inntrykk. Jeg tror dette er overproblematisert i mediene.

    Tamen, jeg vet ikke helt hva jeg mener om fordelingen, men synes 3-deling er fint i og med at det lar noe være opp til foreldrene å velge. Folk må kunne ta ansvar for egne liv og valg.

    Når det gjelder de tre ukene før fødslen, så synes jeg kanskje du skal se på det du skrev der en gang til. Det er ikke far som har behov for hvile før en fødsel, det er mor. Far skal ikke føde og har ikke vært gravid i 8 måneder. Det er jo helt unødvendig for far å ta det med ro i tre uker før en fødsel. Han går ikke med barn i magen. De tre ukene teller forøvrig med som permisjonstid, og dermed vil det altså si at mor i så fall får mindre tid sammen med barnet enn far. Er du riktig uheldig, og føder etter termin, blir det enda mindre tid for mor. Siden hun rett og slett må ta 3 uker før termin.

    Man sykemeldes ikke når man er i permisjon, ettersom man da ikke er i jobb. Jeg fikk altså ikke noe ekstra permisjonstid.

    Jeg tror at uansett hvordan man snur og vender på det, er det en konflikt mellom målet om amming og en slik permisjonsmodell du legger opp til. Det er åpenbart at det er vanskeligere å amme når du ikke er sammen med barnet.

    De biologiske forskjellene blir faktisk ikke borte, selv om vi legger opp til permisjonsordninger som gjør at far deltar mer.

  21. Tamen sier:

    Jeg tror du misforstod meg på minst et punkt. Det jeg mente var at de tre ukene før fødselene du nevnte skal være forbeholdt mor (om hun ønsker dem) og den resterende tiden deles likt mellom mor og far. Jeg ser at jeg formulerte meg klønete på det punktet – håper det er klarere nå. Når det gjelder det andre punktet med sykemelding så vet jeg at det ikke er slik nå – jeg snakker om hvordan jeg mener det bør være. Nemlig at dersom det er medisinske grunner til at mor ikke kan tilbake til arbeidet etter 6 måneder så er det noe staten bør dekke (som de dekker andre perioder man er syk) uten at det spiser av fars permisjon. Men der er vel slik nå at når ens permisjon er over (enten det nå er etter 38 eller 48 uker) og man på det tidspunktet ikke er frisk nok til å jobbe – så er det ingenting i veien for da å sykmelde seg (vel og merke dersom man faktisk ikke er frisk nok til å jobbe – dersom man er frisk nok til å jobbe så er det jo ikke noe problem å gå tilbake til jobb).
    Dessuten vil jeg mene at dersom mor ikke er i form til å være i arbeid så vil det være til hjelp å ha far hjemme for å avlaste mor også med omsorgen.

    Når det gjelder ammingen så er ikke nattamming av barn over 6 mnd anbefalt – dermed kan far som har permisjon ta barnet om natten (om det våkner). I dag ammes 80% av barna når de er 6 måneder – når barna er 12 måneder ammes kun 34%. Ved 6 måneder fullammes kun 7%. Jeg antar at det vil si at 93% av spedbarn på 6 mnd får morsmelkerstatning i tillegg til ammingen. Anbefalingen er at spedbarn fullammes fram til 6 måneder og at ammingen opprettholdes også fram til 1 år (eller lengre om ønskelig) *. En arbeidsdag er 7,5 timer + reisetid. Med litt vilje fra begge partene så er det slett ikke umulig å få til anbefalingen selv om mor jobber – i hvert fall er det fullt mulig i like stor grad som de anbefalingene blir fulgt i dag.

    Kvinnen har også rett til ammepermisjon (arbeidsmiljøloven § 33) – det vil f.eks. si at far som er hjemme med fødselspermisjon kan komme til mors jobb med barnet og mor har da rett til «…den fritid hun av den grunn trenger og minst time 2 ganger daglig». Dersom man faller inn under hovedtariffavtalen så er denne permisjonen lønnet. Det kan være et alternativ dersom man ikke synes pumping og/eller morsmelkerstatning fungerer for en. Det blir endel pendling for far, men det er en selvsagt del av det ansvaret man som far har når man har fødselspermisjon.

    *) http://www.shdir.no/vp/multimedia/archive/00011/IS-0186_11734a.pdf

  22. Iskwew sier:

    Tamen, man har ikke valg, man må ta permisjon 3 uker før TERMIN. Hvilket vil si at det kan spise fra mer enn 3 uker av permisjonstiden. Selv gikk jeg to uker over tiden. Det er sjelden man går lenger, men 2 uker er ganske vanlig. Så den permisjonstiden må tas ut, ellers mister du de ukene. Og mor må ta de ukene. Altså kan 48 uker i din tvungne modell måtte fordele seg slik:

    52 uker delt på 2 til hver = 26 uker. Etter at barnet er født mellom 21 og 26 uker til mor (normalt 23 uker), 26 uker til far.

    Selv om mor ammer og har båret frem barnet og født det, med dertil hørende belastning.

    Jo mer jeg tenker på det, jo mer er jeg for tredelings-modellen, kjenner jeg. Den lar jo faktisk folk ta ansvar for egne valg også. Det mener jeg er av det gode.

  23. Tamen sier:

    Ja, jeg er klar over at i dagens ordning så må mor ta ut 3 uker før terminen og at disse tre ukene er en del av den totale «permisjonspotten». Men dagens modell er jo ikke relevant når man snakker om hvilken modell man ideelt sett ønsker seg. Jeg sa:
    «Det jeg mente var at de tre ukene før fødselene du nevnte skal være forbeholdt mor (om hun ønsker dem) og den resterende tiden deles likt mellom mor og far.» Hvilket ikke gir regnestykket du gav, men:
    52 uker totalt. 3 (+ dersom over termin) til mor. Det gir en rest på 49 (- dersom over termin) som fordeles likt mellom mor og far: Altså 24,6 uker på hver. Siden mor også fikk 3+ uker før termin (fødsel) så blir det 27,5+ uker til mor og 24,6- uker til far. Denne gangen unnskylder jeg meg ikke for klønete formulering.
    Jeg vil ikke kalle de 3+ ukene før fødsel for permisjon – er man i medisinsk form til å jobbe de tre ukene ser jeg ingen grunn til ikke å jobbe og er man ikke det så har man en medisinsk grunn for en sykemelding (eller hva en nå kaller det – svangerskapspermisjon).

    Jeg argumenterer ikke bare for en enkel justering av fordelingsnøkkelen i dagens fødselspermisjon, men for en større omlegging: De 3+ ukene før fødsel kalles svangerskapspermisjon og er selvsagt forbeholdt den som er svanger. Så følger det jeg vil f.eks. kalle en omsorgspermisjon på 12 måneder hvorav de første 6 månedene er forbeholdt kvinnen (er åpen for at kvinnen kan ta ut sine 6 måneder på annen måte, men tatt i betraktning at man i de 6 første månedene anbefaler fullamming så vil det trolig være det vanligste valget at kvinnen tar ut sine først), deretter tar mannen ut sine 6 måneder.
    Dersom kvinnen ved slutten av sin permisjonsperiode ikke er medisinsk i stand til å vende tilbake til arbeidet (jeg har forstått det slik at de aller fleste er medisinsk i stand til å vende tilbake til arbeidet 6 mnd etter fødsel) så er det andre ordninger som tar over – trolig sykemelding – dva. man sykemelder seg fra den dagen man skulle vært tilbake til arbeidet. Er man frisk, men ikke vil tilbake til arbeidet etter 6 måneder så får man ta et valg om enten å søke ulønnet permisjon eller si opp jobben.

  24. Iskwew sier:

    Jeg er fortsatt tilhenger av en ordning der noe overlates til den enkeltes valg, Tamen. I så fall kan man velge nøyaktig det du sier, men jeg er ikke tilhenger av å ta alt ansvar for egne valg fra folk. Jeg er motstander av å presse alle inn i veldig snevre rammer.

    Ergo: Tredeling er min prefererte løsning.

  25. Tamen sier:

    For meg er dette også et likestillingsspørsmål og etter min mening bør likestilling være en norm, ikke et tilbud som de aller fleste i dag av en eller flere grunner velger bort. Da kommer ingen endring – eller den kommer svært sakte. For man kan ikke bare se på dette isolert – det er f.eks. framsatt at det henger sammen med kvinners deltagelse i yrkeslivet – og det er også av noen påpekt at denne skepsisen til å ansette kvinner påvirker lønnsmulighetene til kvinner.

  26. Iskwew sier:

    Jeg er ikke helt enig i at det går sakte, for det har skjedd mye bare siden den første pappa-måneden ble gjort tvunget. Og jeg er også tilhenger av at folk skal få gjøre egne valg, og at hvordan vi enn snur og vender på det, passer ikke alle inn i snevert definerte statlige bokser.

  27. Weinberg sier:

    [quote post=»1073″]Hun er professor på Handelshøyskolen[/quote]

    Ikke helt. Hun er rett nok utdannet her på bruket (og på LSE), men hun er professor ved UiO. Hun er så langt jeg vet en strålende økonom, hun begynte med forskning som 24-åring og det sies at hun var Victor Normans stjernestudent.

    Generelt er jeg imot ordninger som belønner folk for ikke å jobbe, for eksempel kontantstøtte. Akkurat denne saken har jeg dog ikke satt meg noe særlig inn i.

  28. Iskwew sier:

    Ahh. Okay. UiO.

    Hun er helt sikkert en gnistrende god økonom – men her er hun på villspor.

    Jeg er heller ikke tilhenger av ordninger som belønner folk for å ikke jobbe, med unntak for fødselspermisjon.

Top