I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Den kuleste katten i litteraturhistorien er verken Pondus eller Italienerfrøkenen. Det er Cheshire Cat. Katten i Alice i Eventyrland altså. Du vet, den som forsvinner en stripe av gangen, til bare gliset er igjen. Denne her:
Han er ganske forvirrende for stakkars Alice, noe denne lille passiaren illustrerer:
“I wish you wouldn’t keep appearing and vanishing so suddenly; you make one quite giddy!”
“All right,” said the Cat; and this time it vanished quite slowly, beginning with the end of the tail, and ending with the grin, which remained some time after the rest of it had gone.
“Well! I’ve often seen a cat without a grin,” thought Alice; “but a grin without a cat! It’s the most curious thing I ever saw in all my life!”
Det er en del teorier om hvor Lewis Carroll fant inspirasjon til katten. Alt fra inskripsjoner på kirker til smilende oste-katter, der man spise osten fra halen og fremover slik at det bare var det smilende kattefjeset igjen til slutt. En teori går også ut på at inspirasjonen var havnekatter i Chester havn som ventet på rotter og mus som hoppet av skip som transporterte Cheshire-ost, og dermed var the Kingdoms lykkeligste katter. Eventuelt er det bare at Cheshire er melkeprodusentenes rike, og at kattene der levde i en overflod av melk og fløte, og dermed gikk rundt og smilte fornøyd hele tiden.
Til slutt litt mer av Cheshire-kattens store visdom:
“Would you tell me, please, which way I ought to go from here?”
“That depends a good deal on where you want to get to,” said the Cat.
“I don’t much care where –” said Alice.
“Then it doesn’t matter which way you go,” said the Cat.
“– so long as I get somewhere,” Alice added as an explanation.
“Oh, you’re sure to do that,” said the Cat, “if you only walk long enough.”
Han er klok om enn gal1, Cheshire Cat. Et eller annet sted kommer vi alltids, bare vi går lenge nok. Og om vi ikke er helt sikre på hvor vi skal til enhver tid, så gjøre det ikke så mye. Et eller annet sted ender vi opp, og det kan være et riktig spennende og overraskende sted. Dermed kan vi selvsagt treffe på katter med glis som er der lenge etter at de har gått også.
Så deilig at du brukte originaltegningen av John Tenniel! Ingen Disneyfisering her…
Nei – men den giffen funker ikke helt. Cheshire Cat er jo bare der en sjelden gang :o/
Cheshire katten er der når den selv vil ;O)
Den kommer igjen hvis en frisker opp siden (var ikke det grei norsk?)
Nei, faktisk, det gjør den ikke. Ikke alltid…
Den kuleste Rottweileren i historien da? Skrive litt om …uhm… henne?
M:)rten
Morten, det bør du gjøre!
Cheshire cat er åpenbart der den selv vil, når den selv vil, Helge. Den giffen er ikke helt grei.
Av teorier om kattens tilblivelse og Carrols inspirasjon generelt kan man jo påpeke at en magisk sopp som gjør at man blir veldig høy og veldig liten om en annen også inngår i plottet…;-)
Det høres vel ut som en plausibel teori, Martin :o)
”But I don’t want to go among mad people,” Alice remarked. “Oh, you can’t help that,” said the Cat: “We’re all mad here. I’m mad. You’re mad.” “How do you know I’m mad?” said Alice. “You must be,” said the Cat, “or you wouldn’t have come here.”
Det sitatet hang lenge over baren på Blitz 😉
Sier du det? Stilig :o)
Man skal definitivt ikke skue denne katten på hårene, nei. 😀
Det er helt sikkert, Håkon :o)
Steinbra!
Cheshire cat er überkul :o)