Den kuleste katten i litteraturhistorien er verken Pondus eller Italienerfrøkenen. Det er Cheshire Cat. Katten i Alice i Eventyrland altså. Du vet, den som forsvinner en stripe av gangen, til bare gliset er igjen. Denne her:

Han er ganske forvirrende for stakkars Alice, noe denne lille passiaren illustrerer:

“I wish you wouldn’t keep appearing and vanishing so suddenly; you make one quite giddy!”

“All right,” said the Cat; and this time it vanished quite slowly, beginning with the end of the tail, and ending with the grin, which remained some time after the rest of it had gone.

“Well! I’ve often seen a cat without a grin,” thought Alice; “but a grin without a cat! It’s the most curious thing I ever saw in all my life!”

Det er en del teorier om hvor Lewis Carroll fant inspirasjon til katten. Alt fra inskripsjoner på kirker til smilende oste-katter, der man spise osten fra halen og fremover slik at det bare var det smilende kattefjeset igjen til slutt. En teori går også ut på at inspirasjonen var havnekatter i Chester havn som ventet på rotter og mus som hoppet av skip som transporterte Cheshire-ost, og dermed var the Kingdoms lykkeligste katter. Eventuelt er det bare at Cheshire er melkeprodusentenes rike, og at kattene der levde i en overflod av melk og fløte, og dermed gikk rundt og smilte fornøyd hele tiden.

Til slutt litt mer av Cheshire-kattens store visdom:

“Would you tell me, please, which way I ought to go from here?”
“That depends a good deal on where you want to get to,” said the Cat.
“I don’t much care where –” said Alice.
“Then it doesn’t matter which way you go,” said the Cat.
“– so long as I get somewhere,” Alice added as an explanation.
“Oh, you’re sure to do that,” said the Cat, “if you only walk long enough.”

Han er klok om enn gal¹, Cheshire Cat. Et eller annet sted kommer vi alltids, bare vi går lenge nok. Og om vi ikke er helt sikre på hvor vi skal til enhver tid, så gjøre det ikke så mye. Et eller annet sted ender vi opp, og det kan være et riktig spennende og overraskende sted. Dermed kan vi selvsagt treffe på katter med glis som er der lenge etter at de har gått også.

1. ”But I don’t want to go among mad people,” Alice remarked. “Oh, you can’t help that,” said the Cat: “We’re all mad here. I’m mad. You’re mad.” “How do you know I’m mad?” said Alice. “You must be,” said the Cat, “or you wouldn’t have come here.” Alice didn’t think that proved it at all: however she went on. “And how do you know that you’re mad?” “To begin with,” said the Cat, “a dog’s not mad. You grant that?” “I suppose so,” said Alice “Well, then, ” the Cat went on, “you see a dog growls when it’s angry, and wags its tail when it’s pleased. Now I growl when I’m pleased, and wag my tail when I’m angry. Therefore I’m mad.” [↩]

Copyright©2007 Iskwew