I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Goodwill har en post i dag der han beskriver sine tanker rundt det å se optimistisk og ikke pessimistisk syn på livet. Den er inspirert av en tråd Tiqui skrev, der hun grep tak i en kommentar HvaHunSa kom med her i bloggen.
Det handler om å se positivt på livet. Og det er fint, men likevel tror jeg man må forholde seg til at man går på smeller gjennom livet, og at man skal passe seg for å mentalt overbevise seg selv om at et tap ikke er nettopp det. Paulo Coelho beskriver det på en side i Manual of the Warrior of the Light:
En Lysets kriger vet å ta tap.
Han behandler ikke nederlig som noe likegyldig, ved å bruke fraser som “dette er ikke så viktig” eller “i virkeligheten ønsket jeg egentlig ikke dette”. Han aksepterer et nederlag som et nederlag, og forsøker ikke transformere det til en seier.
Han kjenner sårenes smerte, venners likegyldighet og ensomheten i tapet. I slike øyeblikk sier han til seg selv: “Jeg slåss for noe, og jeg klarte ikke å vinne det. Jeg tapte det første slaget.”
Dette gir ham ny styrke. Han vet at ingen alltid vinner – og han vet å skille sine seiere fra sine tap.
Jeg tror man lurer seg selv om man ikke virkelig kjenner på nederlag ved å erkjenne at smerten er der til fulle, at den er vond og at vi i nederlagenes timer er som mest ensomme. Uansett hvor mange vi har rundt oss, er vi alene med smerten. Glede er mye lettere å dele enn smerte. Derfor skriver jeg stort sett bare dikt når det gjør vondt – fordi det er en måte å dele smerten på, uten å trenge seg på andre. I tillegg er det kanskje fordi jeg vil ha det vonde ut og beholde det gode inne.
Jeg tror det er slik at den smerten man ikke forholder seg skikkelig til når den treffer, den kommer før eller siden tilbake og biter deg. Og da biter den fort hardere enn om du hadde tatt den med en gang.
Og ensom er den, smerten. Jeg husker da Tigerungen var nyfødt og jeg var veldig syk, så syk som jeg ikke har vært verken før eller siden, heldigvis. I tillegg til å ha fått barn alene, med alt det innebærer av nederlag. I et skikkelig deprimert øyeblikk ringte jeg en venninne, og det eneste hun sa var at jeg skulle være takknemlig for at barnet mitt hadde armer, ben, syn og hørsel. Da skjønte jeg at sjelesmerten er en ensom ting. Uansett om hun hadde vært mer empatisk (dette er det jeg mener var objektivt sett en svært vanskelig situasjon å være i), så tror jeg at jeg der og da forsto at smerte og tap er ensomme hendelser. Og dermed forsto jeg også at jeg må takle slike alene og på min måte.
Min måte å takle det på innebærer å kjenne ganske ubeskyttet på smerten og sorgen. Det gjør veldig vondt. Det gnager og biter. Men etter å ha vært åpen for den en stund, ubeskyttet, så blir den nummen. Den dempes.
Å late som ingen ting, eller å late som et nederlag egentlig er en seier, det fungerer ikke for meg. Nå er ikke jeg noen universalmodell for hvordan man skal takle vanskelige ting, men jeg har en tanke om at det du ikke forholder deg til når det skjer, det blir du ikke ferdig med. Og det vil komme tilbake, kanskje en dag du ikke trodde det var noe igjen av det.
Men jeg er jo en som noen ganger svømmer (som den fisk jeg er) rundt i melankoliens hav, og på en merkelig måte trenger jeg å gjøre det. Det er som å gjøre opp livets regnskap – du tar opp- og nedskrivninger, og det er det fint å gjøre fortløpende. Dermed er det ingen grunn til bekymring om jeg i perioder er både mutt og melankolsk.
Da holder jeg gjerne på med regnskapsavslutning.
Jeg tror vi alle er slik, bare i ulik grad. Noen skjuler mer enn andre at man jobber med en sorg, og noen prøver kanskje å skyve den unna en stund, men før eller senere må man ta den.
Jeg tror at vi gjennom bearbeidelse av sorg kan bygge styrke som gjør oss i stand til å gå videre, og til å skape glede. Som jeg kommenterte i posten min: En stor sorg har alltid med seg en like stor glede. Det vil si at når man har sørget dypt og lenge har man laget rom som en gang kan romme en stor glede. De to hører sammen.
Et tap er ikke en seier. Helt riktig, man skal tillate seg å sørge. Men en seier er heller ikke et tap. Man skal også tillate seg å kjenne på gleden når man har det godt.
Ja. Det er i grunn ikke mye jeg har å tillegge for øyeblikket, du sa det liksom, det som trengtes å si. Jeg kjenner meg jo bare så altfor godt igjen.
Når jeg fant ut at bloggen min kunne brukes til å dempe noe av den smerten, så var det en lise jeg ikke hadde trodd jeg skulle finne noe sted. Endelig kunne jeg slippe ut noe av den sorgen jeg hadde svelget og svelget i årenes løp. For meg har det vært ren terapi, jeg tror jeg hadde druknet til slutt om jeg hadde fortsatt å svelge unna.
Litt vanskelig har det jo vært, at andre kunne lese det, men det lå et håp i det også. At det skulle finnes noen der ute som fant mening i ordene var også en slags trøst, selv om jeg kanskje aldri ville få vite det.
Jeg liker så godt dine tanker og filosoferinger, og så synes jeg at Finanskurs for datere hadde fortjent stive permer og mange flere lesere, rart at ingen magasiner eller lignende har plukket den opp egentlig, for den er av ypperste skrivekunst.
*stiller meg ved siden av HvaHunSa og applauderer :-)*
Goodwill, jeg vet ikke helt om jeg synes enhver sorg har i seg en like stor glede.. noe er bare rett og slett stor sorg. Men jeg er enig i at sorgen og gleden hører sammen som yin og yang. Uten dem begge kjenner vi på en måte ikke noe av dem.
Og så er jeg helt enig i at en seier ikke er et tap. Dem skal vi glede oss over, og ikke minst skal andre la oss gjøre det. “Jo da, men… ” burde forbys. Og det behøver slett ikke være det som gjør andre glade heller, det kan være noe som gjør bare oss glade.
HvaHunSa, jeg tror på den legende kraften i det å skrive, og etterhvert har jeg fått tro på at det å få andre til å lese det, og respondere, har enda større kraft. Selv om jeg nok er ganske privat av meg, og her i bloggen, så har jeg lagt ut noen tråder det har gjort utrolig godt å få ut. Når de ligger her, så ligger de mindre tungt i mitt indre, om du skjønner hva jeg mener.
At du har funnet noe som er terapi, det er veldig flott, og ja, man kan drukne om man fortsetter og fortsetter å svelge unna. Du drukner ikke av å havne under vann, men av å forbli der. For deg er kanskje dette en måte å klare å svømme til overflaten på? I hvert fall er det det for meg noen ganger.
Det er de vanskeligste postene som leses mest. Brev til en psykopat står øverst på listen, og der får jeg respons fra folk som har lest og sier at det har betydd noe for dem i det vanskelige det er å gå videre fra en veldig vond, uforståelig og vanskelig opplevelse. Det brevet blir liggende av den grunnen alene. Jeg hadde faktisk tenkt å ta det bort.
Du er av de som gir innsikt i deg selv ved det du skriver. Og jeg tror virkelig at det betyr noe. For du skriver så ekte.
*applauderer sammen med Goodwill*
Jeg er veldig glad for å ha dere to som lesere og kommentatorer :o)
Jeg tror jeg vil supplere med en annen dimensjon, og det er at vi er ikke alle like. “Selvfølgelig er vi ikke dét!”, er det lett å svare, men det er litt mer dybde i det enn som så.
Vi kan starte med å si at optimisten ser et halvfult glass, mens pessimisten ser et glass som er halvtomt. Det er feil, tror jeg, at det er mulig å få pessimisten til å se det halvfulle glasset – eller kanskje at det rettere sagt er en enorm oppgave.
Det å kunne se positivt på ting handler faktisk også om biologi. Om elektrokjemiske prosesser i skallen vår, om likevekter og ulikevekter i våre neurotransmittere.
Hvis en eller annen har et aldeles forferdelig gnagsår, så er det umiddelbart innlysende for alle og enhver at man ikke skal be vedkommende om å bare gå på videre. Sår på sjelen ser man ikke, og dermed blir pausen og et “plaster” et mye mindre opplagt forslag – desverre.
Det å se at det alltid er et lys i enden av tunnelen betinger kanskje at neurotransmitterne dine ikke er i ubalanse. Eller kanskje snarere på et spesielt nivå. Jeg er ikke i tvil om at av alle mennesker, er det pessimisten som er mest realistisk. Den som er inne i en bunnløs depresjon ser verden som den er – og det er ikke nødvendigvis et pent syn.
Optimisten, derimot, går på dop! Endorfiner og greier som gjør at han tror han kan lykkes med noe. Han er faktisk så høy at når han går på trynet, så ser han det ikke. Han fortsetter til han tryner neste gang, og neste gang og enda en gang. Og til sist lykkes han jo – akkurat som vi alle vinner i Lotto, hvis vi bare spiller lenge nok.
Det jeg sier er ikke at man ikke skal være optimist, men at det er fånyttes å prøve å dytte sin optimisme over på andre.
Skal vi gå litt dypere i materien handler dette om den modellen vi benytter oss av for å oppfatte virkeligheten. Reelt er det bare bullshit at du har en skjerm foran deg nå som ser ut slik som du ser den. Det du ser, er bare din fortolkning av signalene fra dine reseptorer for elektromagnetisk stråling – øynene.
Jeg mener å vite at det er slik at selv om nivåene av stråling er det samme, fortolkes dette f.eks. ikke likt av mennesker og dyr. Dermed kan du sidde ved siden av en frosk, og se i den samme retningen, uten å se det samme.
Poenget i alt dette? At forutsetningen for at man skal kunne gi råd om hvordan andre skal oppfatte verden, er at alle oppfatter virkeligheten likt – og at denne forutsetningen ikke holder.
Det blir litt som å skulle be en polfarer lytte til rådene fra en buskneger fra Khalahari. Dersom sistnevnte aldri har vært i ishavet; hvilke forutsetninger har han for å kunne gi råd? Og hva pokker har en evig optimist egentlig å si til en som er alvorlig depressiv av verdi?
At vi så i tillegg har totalt forskjellige erfaringer å skilte med, forsterker bare dette.
Dette var en veldig grundig og god kommentar, Milton!
At vi er forskjellige, at vi ikke ser det samme, hører det samme og opplever samme situasjon på samme måte, det er så viktig at jeg nesten ikke får sagt hvor viktig jeg synes det er. Dessuten:
A taça de sofrimentos não é do mesmo tamanho para todo mundo.
Begeret av lidelse er ikke av samme størrelse for hele verden.
Hvor ofte vurderer vi ikke andres opplevelser utifra oss selv, og mangler forståelse for at andre opplever verden annerledes enn vi gjør? Altså at den samme typen hendelse påvirker andre på en helt annet måte enn den ville ha påvirket oss, eller vi tror den ville ha påvirket oss.
Dermed er det til evig tid en grunn til at vi har fått utdelt to ører og bare en munn. Vi skal lytte dobbelt så mye som vi snakker, og vi skal lytte årvåkent og uten å tro at andre er som oss. Ekte empati begynner der, tror jeg.
Jeg vil dessuten tro at dette med elektrokjemiske prosesser kan variere over tid, og være sterkere eller svakere alt ettersom. Da er det jo også slik at det vi trodde var oppskriften på oss selv, en dag ikke er det, avhengig av hva vi utsettes for.
Sorg, smerte, nederlag og tap er vel noe vi høyden vil dele med dem som står oss nærmest. Lykken kan vi gjerne rope ut til både kjente og fremmede.
Jeg tror likevel vi nå og da kan finne vakre ting i det som bare er trist, uten at det blir et forsøk på å maskere et nederlag som seier, og også i et nederlag vi kan finne inspirasjon og kraft til å gjøre et nytt forsøk.
Det tror jeg også, Håkon. Fordi livet må leves har vi mennesker en fabelaktig evne til å komme oss opp til overflaten. Og vi drukner jo ikke av å få hodet under vann, men av å forbli under vann. Det gjør vi sjelden.
Og i livets små og store kriser lærer vi utrolig mye om oss selv. Det kan gi et sterkere fundament.
Jeg tror man skal være forsiktig med å være sikker på at det alltid er noe lyspunkt i mørket. Spesielt dersom man kommer ut for noen som er virkelig langt nede, for da er det intet lys.
Det du gjør når du kommer ut for noe slikt, er å lytte. Du babler ikke løs om livets lyse sider, for da ender du opp i en diskusjon du taper. Akkurat som at en voksen har lett match når han diskuterer med en femåring om hvordan verden henger sammen, stiller han i en håpløs situasjon overfor en som er virkelig langt nede. Å argumentere for at ting løser seg, blir i en sånn situasjon ca like overbevisende som en argumentasjon om at du kommer til å vinne i Lotto.
Lytte er viktig. Husk også at stillhet ikke er farlig. Sjokolade er bra! En god videofilm er bra. Humor er faktisk også bra – inklusive RAMSVART galgenhumor. Og så er det veldig bra om du kan få den som har det svart til å sove. Sett deg for all del ikke ned og fortell om livets lyse sider, og ikke prat om lyspunktene i det svarte.
At man så etterfølgende, når man har kommet opp til overflaten har lært noe, er en annen sak. Lærdommen forstås imidlertid aldri mens en krise er på sitt verste.
Hvis man snur litt på flisa, kunne man kanskje si at det er en menneskerett å deppe. Akkurat som at man ikke skal sabotere det når noen har sitt livs lykkeligste øyeblikk, skal man kanskje respektere at folk har rett til å deppe?
Respekt for at vi er forskjellige og oppfatter verden forskjellig er det viktigste vi kan gjøre, tror jeg.
Å forsøke å plante optimismen i en som er deprimert, er vel som å si til en kreftpasient at du har ikke kreft?
Og fremfor alt ikke tro at dine måter og dine opplevelser av ting er noe allment. Det er det sjelden. Du vet ikke noe før du er inne i den det gjelder, og dit kommer du aldri. Men du kan komme nær, ved å lytte. Noen ganger er det jo til stor hjelp bare å få fortelle.
[quote comment=”29903″]Hvis man snur litt på flisa, kunne man kanskje si at det er en menneskerett å deppe.[/quote]
Tiltredes. (Selv om det også her kan sies: Alt med måte. 😉
Alt med måte, ja. Noen gjødsler, vanner og poder sorg og smerte, og det er ikke av det gode.
Så mye fint her! *applauderer alle sammen*
Det jeg mente med at en stor sorg har i seg en stor lykke er at sorgen graver ut et rom inni meg, et rom som lykken i sin tur kan fylle. Jeg ser på den tanken som et verktøy jeg kan bruke på meg selv, å bruke den på andre er ikke nødvendigvis lurt, som flere har vært inne på her.
Jeg tror det er i vanskelige tider jeg har utviklet meg mest. Fått flest nye perspektiver og gått flest runder med meg selv. Kjenner man seg selv, kjenner man bedre alle de rommene man har – og da ser man lettere at det er rom for annet også.
Min tolkning av det du sier :o)
Bare må få kommentere den noe såre avslutningen på innlegget ditt. Den traff meg, midt i magen. Takk.
På hvilken måte da, Sauegjeteren?
Litt vanskelig å forklare. Først leste jeg det bare som at du dreiv med generelt regnskap når du var deppa, men det virket rart. Så… Avslutte regnskapet? Å pokker!
Vær så snill å ikke gjøre det.
Husk at regnskaper avsluttes fortløpende :o) Det gjøres opp status minst en gang i kvartalet. Spesielt er årsoppgjøret viktig, selvsagt.
Det har jeg skrevet et dikt om også :o)
Jeg har bare litt avvikende avslutnings-tidspunkt.
Bare ikke avslutt framtidige regnskap med det første, så.
Det var det jeg egentlig ville fram til.
Og hadde jeg kommet på noe som har effekt etter et eventuelt fullført regnskap skulle jeg truet med det.
Regnskaper kan ikke avsluttes før de er ferdig bokført, vet du. Men det er greit å ikke vente med alle bokføringer og alle avslutninger et helt liv.
Revisor kan nekte å godkjenne regnskapet :o) Generalforsamlingen kan protestere. Det er alltid muligheter.
Jeg datt av lasset 😛
Haha! – det gjorde du ja.
Muligens bør jeg skrivet et regnskapskurs for datere… det kan passe bra sammen med det om Due dilligence.
Dette var også en god tekst som er viktig. Det er viktig å få lov å være i sorgen, kjenne smerte, og ikke samtidig stri med forventninger om at man må være i en lykkelig sinnstilstand hele tiden.
Men det er forskjell på å takle smerte, sorg og motgang med å kjenne på den, arbeide seg gjennom den og ta den tiden det trengs for å gjennomgå regnskapene, og det å nekte å se annet enn det mørke. Det første er positivt, løsningsorientert og nyttig – selv om det gjør vondt. Det siste er fatalistisk og fører bare til onde sirkler.
Siden dette er en fortsettelse, via Goodwill, på mitt innlegg om takknemlighet og optimisme, så vil jeg bare få avklare at meningen med min post aldri var at man skal overse smerte, sorg, nederlag, men derimot at man ikke skal grave seg ned i selvmedlidenhet unødvendig.
Jeg synes det er unødvendig å påtvinge andre et negativt syn på dagen fordi det regner. Hadde denne mannen betrodd meg en vanskelig situasjon ville jeg ikke reagert på samme måte med å påpeke at det alltid finnes noe godt. Da ville jeg heller lyttet og prøvd å finne en måte han kunne takle det på. Men å legge fokuset på det som måtte være grått uten å noensinne ville se det som har farger blir en temmelig trist tilværelse både for denne mannen og folk rundt ham.
Jeg synes også man kan lyse opp andres dager ved hjelp av små ting. Det trenger ikke være så mye og store seire det er snakk om. Men nettopp der treffer vi noe av det samme i disse to tekstene. Empatien med andre, det å lytte, og det å bidra med de små tingene som lindrer når andre har det vondt, nettopp det var poenget i min avslutning om en klem i kulden som varmer.
Jeg kan nok skjønne hvordan mannen hadde det, jeg. Siden jeg ikke er glad i mørke, regn og snø. Jeg ville sikkert ikke sagt det til deg, tror jeg, men det har kanskje mer med at jeg er norsk å gjøre, og dermed holder ting mer inne enn en argentiner gjør? Det kan jo godt være at han dagen etter var blid som en lerke, men at han den dagen lot melankolien synke litt inn. Eller er han alltid slik?`
Det må være lov å ha grå dager i sinnet.
Jeg tror det er noe viktig dessuten, i det Milton Marx sa om at sprudlende optimisme nok ikke virker på alle, og at det kan kjennes innvaderende, til og med. For det du litt sier, er ikke det at mannen er/har feil?
Selv er jeg derimot ukuelig optimist. Jeg tror strengt tatt aldri noe galt kan ramme meg, jeg føler meg beskyttet til noe rammer. Da forholder jeg meg til det. Men melankolsk det er jeg i perioder, det er en del av meg, og faktisk noe som er nødvendig.
Empati er utrolig viktig, og visst kan de små vennlighetene betyr veldig mye. Det å bli lyttet til. Den unge narkomane jeg traff i sommer trengte det, mer enn noe, tror jeg.
Selvsagt er det lov å ha grå dager i sinnet.
Jeg tror nok det er felles for både nordmenn og argentinere at man klager på været bare for å ha noe å si – slik som i heisen. Mannen sa “god dag, men den inneholder ikke noe godt”. Og ja, da vil jeg si at han tar feil, selv om han selvsagt ikke mente noe alvorlig med det, han kom bare med overfladisk konversasjon. En negativ overfladisk konversasjon som lett kunne gjort dagen min mørkere, og det ville jeg motvirke, spesielt siden det kom fra en fremmed. Så mye empati kan man ikke ha at man tillater andres og fremmedes mørke fokus fjerne de lysglimtene man selv har.
Jeg tror ikke engang han var melankolsk, selv om stereoptypien av porteños er halv-melankolske. Han kom bare med en negativ bemerkning om været før han forlot heisen, noe som neppe kan kvalifisere som en nederlagssituasjon. Utover det kan jeg ikke vite hvordan han hadde det.
Poenget mitt er et slikt fokus (ikke nødvendigvis denne mannen – setningen hans var bare et eksempel) gjør at man gjerne klager over kulden de to kalde dagene hvor solen skinte, for så å klage over regnet når det mildt, fordi solen ikke skinner, og uten å legge merke til at solen skinte når det var kaldt. En negativ sirkel hvor man vil ha noe som ikke er, og uten å sette pris på det når man har det.
Derfor syntes jeg HvaHunSa var så treffende om at takknemlighet er en god medisin mot selvmedlidenhet. Husk at selvmedlidenhet er noe helt annet enn perioder med smerte og sorg..
Jeg er melankolsk uten smerte og sorg, spesielt i mørketiden. Jeg går på en måte litt i mental dvale og lar dagene gå. Det er perioder jeg trenger, tid til ettertanke og litt tristesse :o) Jeg vil kort sagt ikke muntres opp en gang.
Nydelige ord fra Coelho og Iskwew! Du har virkelig evnen til å berøre andre med ordene dine! En fantastisk gave!!
Mvh Jorunn
Takk Jorunn! :o)