Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Møte i sommernatten

På fredag var jeg ute og spiste med en venn. Etter at vi hadde spist og drukket vin og nytt sommerkvelden, ruslet vi oppover Karl Johan. Vi stoppet litt ved køen utenfor Ark for å se på alle ungdommene som ventet i kø for å få kjøpe den nye Harry Potter boken. Så gikk vi oppover mot slottet. På fortauet ved Nationaltheateret er det inngravert en rekke Ibsen-sitater. Vi gikk og leste dem. Da jeg kom til det nest siste, sto det noen og snakket oppå sitatet. Dette sitatet:

«Sandhedens og frihedens farligste fiender iblandt os, det er den kompakte majoritet.» Sitatet er fra En folkefiende.

Det var en ung mann som sto oppå Den kompakte majoritet på fortauet ved Nationaltheateret. En lys ung mann, med krøllene i hestehale og mørke øyne. Vi begynte å snakke, den lyse, min venn og jeg. Og der ble vi stående i omtrent to timer, mens natten ble mørkere, og det ble kaldt å stå rolig.

Den pene unge mannen var definitivt ikke en del av den kompakte majoritet. Han er en del av utenforsamfunnet. En som har brukt narkotika siden han var 9 år, altså i nesten 20 år. Han er en av de vi aldri ser, egentlig, der vi går forbi, vi som er den kompakte majoritet. Så kompakte er vi, at vi må synes som en uoverstigelig mur, samfunnets kinesiske mur.

Mine fordommer har gjort meg overbevist om at gatenarkomane ikke er noen du står og fører en likeverdig og svært interessant samtale med i Oslo-natten. Men slik er det jo ikke, om vi bare titter over muren. Det er mennesker der, som ser på oss, gjennom forstørrede pupiller. Som lever et annet liv enn oss, vi som klager over kulden og går inn i de varme husene våre. Mennesker som den unge lyse, som har bodd på gaten i 3 år, men som er i ferd med å ha tatt kontroll over livene sine, uten av vi har hjulpet eller sett det.

Han bruker fortsatt stoff, men helt på egen hånd har han gått fra 2 gram heroin i døgnet, til 0,3 gram. Det har gitt ham overskudd til å tenke på en fremtid, til å sette seg mål. Om utdannelse og et liv der han kan hjelpe andre, som har det verre enn ham. Han har skaffet seg husrom på et rehabiliteringshjem. Han har tak over hodet nå, det er ikke nødvendig å legge seg til å sove ute i regn og blåst. Vinterkulden er ikke så skremmende da. Og han tjener penger på å selge =Oslo. Det gjør livet forutsigbart, for han vet hvor han kan skaffe penger. Uten å gjøre noe ulovlig.

Selv om vi spurte mest, og selv om samtalen kretset om det å være narkoman, var den unge lyse også nysgjerrig på hvem vi var, hva vi tenkte og hvordan vi så livet. Det var en gjensidighet i samtalen, det var en god samtale.

«Når du har klart å kutte ned så mye, hvorfor slutter du ikke helt?», spurte jeg.

«For å holde meg frisk», sa han.

Frisk for han er altså å bruke stoffer som isolert sett ødelegger deg. Han er syk når han kjenner abstinens-trollet gnage på kropp og sjel.

«Jeg er feig», sa han. «Jeg vet det. Men jeg orker ikke slutte helt.»

Å slutte helt vil kreve stort mot. Han har levd et liv der livet selv er gjort numment av dop, der den mentale smerten tas bort en sprøyte med en mix av heroin, amfetamin og rohypnol. Men jeg tror han kan klare det. For han har et mål, en vei og han vil. Det kommer til å ta tid. Men han vil. Han går på veien mot målet. Han kommer sikkert til å ta avstikkere fra den veien, han kommer til å snuble, feile og slite. Men han kommer til å finne veien igjen.

«Det vondeste er ikke at jeg gjør meg selv vondt», sa han. «Men at jeg gjør de rundt meg vondt.»

Klokka ett måtte han rekke siste trikk hjem. Vi kjøpte en 5-6 =Oslo av ham «på forskudd». Samt 2 yoghurt og en appelsinjuice. Så gikk vi tilbake gjennom hullet i muren tilbake til den kompakte majoritet, og drakk en flaske vin, mens vi hutret litt. Selv hutret jeg litt ekstra ved tanken på hvilket liv den unge lyse med krøllene begynte å leve da han var ett år eldre enn Tigerungen, og skulle hatt et bekymringsløst barneliv.

Men mest smilte jeg. Over en møte med et menneske fra en annen virkelighet, og en god samtale i Oslo-natten. En samtale jeg ikke kommer til å glemme med det første. Et nattlig møte mellom mennesker. Fullt av det en virkelig god samtale skal inneholde: alvor, historier, gjensidig utveksling av tanker og sjelemedisinen over alle: latteren.

Jeg var en tur i byen i dag, men så ham ikke. Jeg kommer nok til å se etter ham når jeg er i byen i lang tid fremover. Han aktiverte veldig mange omsorgs-gener i meg.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: ,

31 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Tiqui sier:

    For en fantastisk tekst! Møter mellom mennesker fra ulike verdener, likevel bundet sammen av vår felles verden er vel noe av det mest fascinerende jeg kan tenke meg. Ikke rart du kommer til å tenke på ham en stund fremover!

  2. Iskwew sier:

    Nei, jeg glemmer ikke han med det første, det er sikkert.

    Det er utrolig fascinerende, og det handler jo bare om å ta seg tid, og se folk i øynene. Det gjør jeg alt for sjelden.

  3. E.R. II sier:

    Sløret mellom disse som vi tenkter på som narkomane og oss «vanlige» kan være tynnere enn vi aner. Den fysiske avstanden vi vanligvis holder hindrer oss fra å tenke at hver enkelt er et menneske med en historie, og at ett eller annet feilskær for uminnelige tider siden førte denne gutten ut i en tilværelse der det eneste tydelige målet er å opprettholde rusen. Avstanden til oss «normale» gjør det nok vanskelig for denne karen å komme over egen følelse av å ha «feilet» og fremstå som et ekte menneske. Hatten av for at han både ville og turte å gjøre det.

  4. Iskwew sier:

    Livet er kanskje en eneste lang tilfeldighet, og dermed vet du ikke hvor langt du har vært fra å være i hans sko.

    Han er modig og sterkere enn han tror, tror jeg. Og jeg tror han ville fortelle, det er masse sjelelig balsam i det.

  5. I dag har det atter en gang vært en strålende fin dag i Trøndelagen :0)

  6. Tankevekkende og fint å lese dette, Iskwew!

  7. Iskwew sier:

    Det var veldig spesielt, Skopionkvinnen. En slik opplevelse jeg kommer til å huske.

  8. DRM sier:

    En av mine barndomsvenner havnet utpå tidlig også, og er nå en 40 år gammel skitten junkie som knapt klarer å stå oppreist nederst på Karl Johan. Når han en sjelden gang husker meg hilser vi alltid, og prater om gamle dager som om ingenting har skjedd. Vi har mange glade minner felles som vi begge liker å huske. Samtidig er han en av de beste selvlærte billedkunstnerne jeg noen gang har møtt, og et lynende intelligent menneske med synspunkter som hadde vært en blogg verdig. På byens skyggesider finnes det en menneskelig kapital det er en tragedie vi aldri fullt ut får gleden av. De kunne lært oss uendelig mye.

  9. Iskwew sier:

    Ja, det tror jeg også, DRM. Og det er egentlig bare opp til oss, om vi vil lære og få glede av den menneskelige kapitalen.

    Jeg fikk meg en skikkelig wakeup-call. Og godt er det.

  10. Ja, det var et interessant møte. Det er dessverre ikke så ofte tilfeldighetene vil at to verdener møtes på denne måten. Selv har jeg ikke noen stor erfaring fra det. Likevel tenker man på hva som egentlig er forskjellen mellom den kompakte majoritet og «dem». Hvor kort avstanden egentlig er mellom et tilsynelatende vellykket liv og et liv i elendighet. For mange er livet vanskelig, men alle har sine måter å løse det på. Gi det mening. Slippe unna. Noen bruker heroin. Noen shopper. Noen spiser. Noen lar være å spise. Noen blogger. Noen ser på TV. Hvor stor forskjell er det egentlig? Inne i hodene. Omgivelsene kan variere mye. Innsiden av hodet gjør det kanskje ikke i samme grad…

  11. juliet sier:

    Fantastisk tekst igjen. Jeg hadde selv samme opplevelse for 4 – 5 uker siden. Vi var ute en fredag etter jobben (en av de to dagene i sommer da sola varmet), borte i Vika. Da kom en av de guttene som selger «Oslo». På fronten av bladet var det bilde av ham selv. Han var i begynnelsen av 20-årene, han kom fra stedet jeg kommer fra. Vi ble også sittende og skravle en times tid… Han foretrakk å leve på gaten sammen med flere andre mennesker i stedet for å bo alene på hybel i hjembyen. Han hadde ingen tro på at han ville klare å slutte, han var veldig preget av mange år med rusmisbruk. Jeg satt der og var glad jeg ikke var hans mor eller søster… Følte hjelpeløsheten langt inn i hjerterota sammen med ønsket om å ta det varme, sårbare mennesket vekk fra alt det vonde. Har også sett etter ham siden, men har aldri sett ham igjen. Jeg var til og med så dristig at jeg ga ham visittkortet mitt, men det har han nok mistet…:)

    Det som forbauser meg i ettertid er deres sterke livslyst og håp, ødelagt av et veldig tragisk liv med mangel på omsorg sammen med mange vonde opplevelser. De er så sterke og så svake. Alt drukner i trangen til neste «trip»… .

  12. Iskwew sier:

    Nei, det er ikke ofte, Hobbyfilosofen. Og du har kanskje rett i at det ikke er så stor avstand, og at det er de samme mekanismene som er i spill når vi andre gjør andre ting. Konsekvensene er imidlertid forskjellige, både for en selv og for de rundt,

    Juliet, det som slo meg med han vi møtte, var at han ikke hadde jaget etter dop så høyt oppe på agendaen lenger, han hadde tatt kontroll over forbruket, og dermed kunne han leve et ok liv, og planlegge fremover. Slik hadde det ikke alltid vært.

    Og ja, du får lyst til å hjelpe, til å gjøre noe med alt det vonde.

  13. juliet sier:

    Lyst til å hjelpe, der og da kanskje. Jeg regner med at dersom han som jeg møtte hadde ringt meg for en kopp kaffe så hadde jeg gjort det. Men hadde han begynt å ringe konstant og ville hatt meg som en eller annen slags «støtte» i livet sitt så hadde jeg vel backet ut ganske fort… Jeg hadde neppe klart det… Vi er for selvopptatte, har for «mye» med vårt eget.

    De har nok møtte mennesker før som har villet hjelpe. Men når «hjelperen» backer ut igjen vil det vel bare gjøre vondt værre. Disse menneskene trenger profesjonell hjelp.. Jeg, for eksempel, hadde nok kunnet bidra med svært lite. Jeg vet det, han vet det… 🙂

  14. Iskwew sier:

    Ja, slik er det nok, Juliet. Her også. Enhver når sitt eget inkompetansenivå, vi er på vårt når det gjelder dette her.

    Den unge lyse med krøllene fortalte at en som jobbet der han bor hadde bedt ham fylle ut et skjema før han dro ut den kvelden. Han hadde funnet på en unnskyldning for å ikke gjøre det, og da kom det ikke til å bli gjort på en stund, for hun skulle på ferie. Men da sa jeg at det skjemaet klarte han å fylle ut selv.

    Han trenger noen til å sparke seg bak og stille krav. For slikt noe klarer han selv.

  15. juliet sier:

    Jeg har en følelse av at man ikke kan stille krav til de narkomane. De orker liksom ikke krav… De skriker ut mot samfunnet som ikke fungerer, og det ser vi jo også at det ikke alltid gjør når det gjelder både rusmisbrukere og ellers.. Men for at noe skal fungere så må man jo oppfylle sine forpliktelser fra begge sider. De narkomane er ikke feilfrie, samfunnet er ikke feilfritt, men man (de narkomane) kan ikke gi opp dersom man skal komme noen vei…

    Jeg kjenner til en jente som har vært på det verste kjøret, som nå går på metadon. Hun har kommet seg vekk fra heroinen, men hun snakker ikke ordentlig, husker ikke ordentlig, er sløv og sint på samfunnet. Ting blir ikke lagt til rette for henne sier hun. Hun vil ha «alt» lagt opp i henda. Jobb, sted å bo, penger til møbler.. det er ikke snakk om å bidra noe særlig selv. Hun er ødelagt til evig tid, hun er en «pest» å oppholde seg i nærheten av. Ingen ønsker jo det… Så på tross av at hun har kommet seg ut av misbruket, har hun mistet familie og venner fordi hun har «brukt de opp» på alle vis… Hun har bare metadonen igjen og «kjeften»…

    Jeg føler ikke at det er riktig at det skal aksepteres at denne jenta oppfører seg som hun gjør, at hun har noen som helst «rett» til det fordi hun har levd det livet hun har levd… Hennes bilde av verden er helt forskrudd, vi forstår ikke henne, hun forstår ikke oss…

    Noen er bare ødelagt for livet, det blir man fort dersom man havner på det kjøret der…

  16. Iskwew sier:

    Det er jo ikke en grunn til at folk er på kjøret. Noen er det vel fordi de rett og slett ikke fikser å leve i et samfunn der krav er en del av virkeligheten, for oss alle. Og mange har fullstendig brukt opp alle rundt seg, det er sikkert.

    Jeg tror jo at noe av cluet er nettopp å stille krav, jeg. Det må vi gjøre, for det er ikke mulig å være en del av samfunnet uten at man lever med at det stilles krav.

  17. juliet sier:

    Det er ille å se hvor gæert det kan gå…

    Liv som slettes ikke er noe liv…

  18. Iskwew sier:

    Han vi snakket med hadde forsøkt å sette overdose, men ringt politiet. Han ville jo ikke dø. Fortsatt er overlevelsesinstinktene der.

  19. juliet sier:

    Et vrak
    uten menneskeverd

    Ikke verdt noe
    Et bortkastet liv

    Vi bryr oss ikke

    Du er ingenting
    du betyr ingenting

    Jeg ser og jeg hører
    men orker ikke se
    orker ikke høre

    Ikke vekk samvittigheten min
    Gå vekk

  20. Iskwew sier:

    Oh. Det var bra. Det er jo slik det er.

  21. juliet sier:

    Ja, samfunnets tale….

  22. Iskwew sier:

    Ja, den kompakte majoritet.

  23. juliet sier:

    Yepp:)

  24. tonemor sier:

    Iskwew, – takk for at du ikke bare skriver godt, men har en puls og en våkenhet, – en samvittighet – og beskriver det som skjer rundt deg.
    Vi har noe å lære av deg.

  25. Milton Marx sier:

    Fin tekst Iskwew.

    Jeg har møtt mange mennesker opp gjennom årene, og jeg tror at slike møter er noe av det som gjør oss rikere. Klart at det er hyggelig å snakke med ens faste venner, naboene, kollegaene og så videre, men det er enkelte ting som man aldri vil kunne lære fra disse.

    Som skopusseren min. En tannlaus kar på 40 – 50 år, som er sønn av en tidligere 2 ganger verdensmester i profesjonell boksing, som i løpet av karrieren tjente millioner, og som er med i boksingens hall of fame – men som rotet bort alle pengene.

    Sønnen var bare 17 da han ble sendt til Isla Coiba, Panamas svar på Djeveløya, som ble stengt fordi grusomhetene der var for uakseptable, både fra fangevokterne side og de innsatte imellom.

    Søndagene kommer han ruslende forbi med skopussekassa si når jeg sitter utenfor sammen med naboene – og så får vi oss en prat over en skopuss.

    I just might blog about him some day…

  26. Håkon sier:

    Sånne møter er sjeldne, men de er nok lærerike for de fleste av oss som mener vi er noenlunde normale :o) Det er ganske mange forskjellige mennesker som på en eller annen måte havner «utenfor» og du finner både intelligente og på annen måte ressurssterke mennesker.

    Det som skremmer er hvor lite som skal til for å havne på den andre siden av samfunnet vårt, og hvor vanskelig det kan være å komme tilbake.

  27. Iskwew sier:

    Takk, tonemor. Det fine med blogg er at man skrive ned slike hendelser, og dermed har dem der. Da blekner ikke minnene så fort.

    Milton, han synes jeg du skal skrive om. Og du har helt rett, det er viktig å gå utenfor boksen, og se en annen virkelighet enn den vi er vant til.

    Levde faren over øya?

    Veldig lærerike, Håkon. Og det er kanskje bare tilfeldigheter som gjør at de havner på utsiden, mens vi holder oss innenfor. Det er noe å tenke på i forhold til Tigerungen.

  28. Milton Marx sier:

    Det var sønnen på 17, min skopusser (tror egentlig han var enda yngre), som passerte 2 år der.

  29. Iskwew sier:

    Ahhh, da misforsto jeg. Du bør skrive om ham, Milton.

  30. Lothiane sier:

    Veldig fint skrevet, Iskwew!

    Jeg har hatt noen slike samtaler selv. Kjenner godt ei tidligere narkoman (går på metadon nå), og hun er det mest intelligente og oppegående menneske jeg kjenner. Undersøkelser har vist at narkomane ofte er lynende intelligente (uten at jeg nå husker hvor jeg leste det – var noe av pensum på høgskolen).

    Det overordnede målet i samfunnet vårt virker å være at folk skal bli helt streite, ikke bruke _noe_ dop. Jeg tror vi hadde kommet nærmere en løsning hvis vi åpnet opp for nettopp det din venn har valgt: å trappe ned til en dose som gjør at man kan leve nogenlunde normalt og samtidig holde seg «frisk». Det er ikke alle som kan klare å slutte helt, men det er sikkert heller ikke alle som kunne klare å ha slik jernvilje at de greide leve på små doser heller. Uansett, det er jo fint at man kan finne fram til den løsningen som passer en selv best.

    Oppfordring til alle som har mulighet: Kjøp =Oslo! Det er virkelig et flott tiltak. 🙂

  31. Iskwew sier:

    Kjøp =Oslo er en god oppfordring!

    Det er ikke alle som klarer å tilpasse seg alle samfunnets bokser fullt ut. Den unge lyse sto forøvrig også i metadonkø. Selv om han sa at metadon har mange bivirkninger.

Top