Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Ikke så lenge du har meg

27.06.07 i Om meg

Det går et meme rundt i Blogglandia som går ut på å fortelle om året 1987. Om jeg var blitt tagget med det, ville jeg ikke hatt mange ting å skrive om, for det er lite jeg husker fra det året. Eller strengt tatt husker jeg noe så godt at om jeg lukker øynene så er jeg der. I 1987. Sammen med deg. Noe husker jeg så godt at jeg kunne gjenfortalt hendelsene med en så stor grad av detaljer at det er overraskende. Andre ting har jeg helt glemt. For eksempel forteller min CV at jeg fikk ny jobb i 1987. Men jeg husker det knapt nok.

Slik er kjærligheten, den gjør alt annet irrelevant. Det er ikke plass i hukommelsen for andre ting, mennesker og hendelser. Så stor er kjærligheten, så mye krever og får den, uten at vi har noen som helst makt over den. Den gjør oss så maktesløse at vi bare må gi oss hen til den. Uten forbehold.

En gang sa du til meg i et brev at det aldri ville regne på meg så lenge jeg hadde deg. Men en forblåst og kald novemberdag gikk du din vei. Og i mange år regnet det så mye på meg at dråpene til slutt ble utellelige. Det kjentes som om regnet aldri ville slutte. Det regnet om dagen og om natten, fra en overskyet himmel, og fra en fullstendig skyfri himmel. Uten at det noen gang viste seg en regnbue.

Men så, etter noen år, avtok regnet umerkelig, til det til slutt bare kom en byge en sjelden gang. Det gjør det fortsatt når jeg tenker på deg, men nå er det sjelden, og mer som et varmt og godt sommerregn. Du kommer også til meg i drømmene, med ujevne og sjeldne mellomrom, og du vil for alltid være en del av meg, og jeg av deg. Det er slik når man har gitt sitt hjerte. Det er derfor man skal være forsiktig med å gjøre det, for den som får det blir for alltid en del av livet.

Og jeg som er så flink til å kaste, slette, bli ferdig med, jeg må innrømme at jeg fortsatt har alle brevene du noen gang sendte meg. Nå ligger de på loftet, det har de gjort siden jeg kom tilbake fra Brasil. Før det hadde jeg ikke lest dem siden 1994, eller så. Da forsto jeg at jeg hadde et spøkelse i livet mitt. Det kunne jeg ikke fortsette med, for du gikk ved siden av meg hele tiden, og siden ingen andre var deg, var det heller ingen andre som slapp inn til meg. Slik kunne jeg ikke leve. En vinterdag i 1994 pakket jeg sammen brevene, og la dem dypt inne i en skuff. Siden har jeg ikke sett på dem.

Men noen av dem husker jeg enda. Da jeg sa at vi ikke vet hva fremtiden bringer, skrev du «Du sa ikke, du lovet – at du aldri ville gi slipp på meg!» Men jeg gjorde det, jeg lot deg bare gå, jeg ga slipp på deg. For det var ditt valg, og jeg ville ikke gjøre det enda vanskeligere for deg, det valget du mente du måtte ta.

Jeg fikk rett, vi vet ikke hva fremtiden vil bringe og hvilke veier vi går. Eller med hvem. Men noen mennsker gir aldri slipp på deg, selv om de gjør det. I kraft av opplevelser og minner er de der alltid. Og det er godt, fordi det betyr at du en gang opplevde noe så uendelig stort at det er som om en naturkraft har inntatt sjelen din. For alltid.

Du flyttet inn i hjertet mitt i 1987, og der er du fortsatt. Heldigvis er menneskers hjerter store nok til å ha plass til det.

Vakre menneske. Jeg håper du har det så bra som det er mulig å ha det. Og N, om du ved en inkurie av de helt sjeldne leser dette; husker du denne? Den danset vi til den kvelden vi møttes.

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

So come to me when I’m asleep
We’ll cross the line
And dance upon the street
And now I know what they’re saying
When the drums begin to fade
We made our love on wasteland
And through the barricades

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: ,

35 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. blues4u sier:

    Minner er rare greier!
    De kjiipe glemmes lett,
    de gode har en tendens til å sitte fast,
    selvom endelikt var var utenkelig da.

    Som vanlig leverer du SÅ utrolig velskrevne poster, men denne gangen ble jeg VIRKELIG påvirket!
    Det er noe med den ene STORE kjærligheten,
    som allikevel «kokte» bort….
    Tankene om et annet liv slipper vel aldri?!

    …still………

  2. blues4u sier:

    Finnes ikke bitter da!
    Livet går jo videre! 😀

    Ville bare nevne det, hehe…..

  3. Sukk & snufs! Dette var da vakkert og vart.

  4. blues4u sier:

    jepp, enhver sak har minst 2 sider…

    😉

  5. Iskwew sier:

    Blues4u, det er litt det med «The one who got away» også? Ja, livet går videre, men det var jammen en ørkenvandring i noen år. Bitter nei, livet er da alt for kort til det :o)

    Sukkerspinnengelen, takk *snufs*

  6. Goodwill sier:

    Uendelig vakkert…

    Det er så stort, vakkert og sterkt når det er der, og så uendelig vondt når det forsvinner. Jeg vet, jeg har vært der. Men det er godt at en liten kjerne blir igjen.

    Erling Jevne, skiløperen, mistet sønnen sin i en bilulykke 4 år gammel, han var selv øyenvitne. Han fortalte om at han opplevde sorgen som en roterende pyramide inne i kroppen, med skarpe kanter som skar og skar. Men etterhvert som pyramiden roterte ble kantene slipt ned, og til slutt var den blitt til en kule. Smertene var borte, nesten.

    Men de gode minnene var der. Det er noe av det samme, er det ikke?

  7. Iskwew sier:

    Jeg er ikke tilhenger av å sette opplevelser opp mot hverandre, men å miste et barn går utenpå alt.

    Men jeg husker at jeg tenkte at om han hadde vært død, så ville jeg hatt lov til å sørge. Det tok jo så lang tid å komme over ham at folk ga opp å forstå.

    Det er utrolig godt at det blir en kjerne igjen, for slike møter og opplevelser er som juveler.

  8. Håkon sier:

    Det er stadig like hyggelig å klikke seg innom bloggen din og finne små og litt større perler, Iskwew 🙂

    Livet er for kort til å ta lange pauser, men det er ikke så mange snarveier på livets vei.

    Jeg tror vi ofte har større glede av å minnes de første møtene med nye mennesker enn de siste.

  9. Iskwew sier:

    Takk, Håkon :o)

    Det er ingen snarveier, nei, og vi vet heller aldri hvordan ting, mennesker og hendelser påvirker oss. Noen ganger settes vi rett og slett i en posisjon der vi er maktesløse :o)

    Noe av det jeg ikke husker så godt er den dagen han gikk. Det er like greit, for jeg tror som du at det er viktigere å huske de første møtene.

  10. juliet sier:

    Du er bare helt.. herlig… !

    Sender over en klem:)

  11. Iskwew sier:

    Takk, bestisen :o)) Du er jammen herlig du også!

  12. Undre sier:

    Awww… 😀

  13. Iskwew sier:

    :o)) Undre

  14. Helge sier:

    Sentimental? Jeg? Aldri. Ok, bare litt idag :O) Alltid godt å lese Iskwew innimellom..

  15. Iskwew sier:

    Så fint, Helge :o) Og du.. litt sentimental skal man være innimellom :o)

  16. Mads sier:

    Kan ikke du skrive en kjærlighetsroman en dag, Iskwew? Det er ingen tvil om at du hadde mestret sjangeren.

    Du får frem bilder, stemninger og følelser på en måte som gjør at leseren kjenner seg igjen, og kjenner følelsene i egen mage. Man blir berørt.

    Jeg kommer iallfall til å kjøpe boken din, og jeg kommer også til å få andre til å gjøre det 🙂

    Ha en fin torsdag!

  17. Vidar sier:

    *snufs*

  18. bluebird sier:

    Du når igjennom med skrivingen din Iskwew. Denne traff meg så godt at jeg synes det er litt vanskelig å kommentere den.

    Med unntak av at du burde vurdere å skrive i andre formater også (selv om det skulle bety at vi mister bloggingen din).

    Mvh

    Bluebird

  19. Iskwew sier:

    Takk, Mads! Den kommentaren min ser jeg ikke bort fra at jeg kan komme til å sitere om jeg noen gang kommer så langt at jeg skal presentere en kjærlighetsroman for et forlag :o) Det kunne være noe som det hadde passet meg å skrive, det.

    Vidar :o)

    Bluebird, det er nok mange som har opplevd slike tap, og da blir det jo gjenkjennelig.

    Kanskje finner jeg en dag et samlende konsept som gjør at jeg skriver i andre formater. Og da blir det nok stille her, men det er vel ok, i så fall :o)

  20. Tiqui sier:

    Nydelig post!

    Gode, gode minnene og vonde øyeblikk når de tar slutt. Så godt det er å vite at man kan bære på gode minner selv om det ikke varte evig, og fortsatt se fremover. Der venter det jo flere gode minner man ennå ikke har…

  21. Iskwew sier:

    Ja, det gjør det :o) Og jeg tror det er viktig å ta vare på slike gode minner også. Så lenge de ikke får styre livet.

  22. Spectatia sier:

    Føler akkurat som Bluebird – så godt skrevet at det var vanskelig å kommentere…

  23. Iskwew sier:

    Mmm takk, Spectatia :o)

  24. Avil sier:

    *grin litt*

  25. Iskwew sier:

    *smiler* Avil, du er god!

  26. Elle sier:

    Man husker som regel de gode minnene ved gamle forhold. Det er vakkert å ta vare på de, men av og til bør man og huske grunnene til at det ble slutt, og kranglene. Hvordan skal noen noen gang kunne måle seg med ham hvis kun det gode tas vare på og kjæles med?

  27. Iskwew sier:

    Jeg tror snarere mange har det med å huske vonde ting, og går og gnager på dem i form av bitterhet. Men en balanse er selvsagt viktig.

  28. Elle sier:

    Ja, det er vel tendensen hos en del. Selv er jeg meget skeptisk til de som ikke har noe positivt å si om noen av sine ekser (i alle fall var jeg det i min dateperiode).

  29. Iskwew sier:

    De bærer gjerne med seg en del bitterhet, ja.

  30. Denne posten oppdaget jeg først nå, var jo på ferie i slutten av juni da du skrev dette.

    Men det du skriver her treffer meg så direkte, det er nesten underlig hvordan du setter ord på akkurat det samme jeg var gjennom for ikke så alt for mange år siden. Samme følelser, samme tanker. Vondt, direkte fysisk vondt den første tiden etter, men aldri ALDRI ville jeg vært foruten den opplevelsen av kjærlighet som jeg fikk oppleve. For meg har det også blitt en juvel som jeg gjemmer innerst i hjertet. (Og brev/mail er gjemt godt unna).
    Jeg er takknemlig for å ha fått lov å oppleve dette på godt og vond, og stolt over å ha kommet meg videre uten bitterhet, men gode tanker og minner om en person som alltid har en del av hjertet mitt…

    *et lite, ørlite snufs*

  31. Iskwew sier:

    Jeg er glad jeg fikk oppleve det, og kommer man ut av det vonde med den følelsen, og uten bitterhet, så er det i seg selv noe å være takknemlig for. Det gjør dessverre ikke alle.

    Vi er litt like du og jeg :o)

    *deler kleenex-pakken med Skorpionkvinnen*

  32. Ja, vi er visst det, Iskwew 🙂
    Den Spandau ballet sangen var nyyydelig, jeg kjente den ikke fra før.
    *tørker den lille tåren, og begynner med middagen*

  33. Iskwew sier:

    Å ja, den er nydelig. Den hørte jeg ikke på i hvert fall fra 1987-1997 :o)

    Lykke til med middagen!

  34. Jeg har en mer svulstig og patetisk en, som jeg ennå nesten ikke kan høre, heldigvis blir den ikke spilt så ofte heller 😉
    «Still loving you» med Scorpions
    (ikke døm meg nord og ned nå, jeg liker jo skikkelig musikk også…)

  35. Iskwew sier:

    Langt i fra! Den skal jeg jammen finne frem på YouTube. Det handler jo om minnene som er knyttet til musikken, og da er alt bra.

    Scorpions er dessuten slett ikke verst :o)

Top